RELIGIONENS BETYDNING


RELIGIONENE I NORGE FRA 900-TALLET
Det er gjort arkeologiske funn som påviser kristne gravplasser i Norge før Håkon den godes tid (920-960 e. Kr.) - han som i følge Snorre var den først kongen som presenterte kristendommen i Norge. I Oslo er det bl.a. funnet graver fra ca. år 950 som blir tolket som kristne.

Bildet av et tvers i gjennom hedensk samfunn inntil Olav Tryggvasson er derfor antakelig ikke riktig. Derfor pågår det for tiden en nyvurdering av religionens stilling i det norske samfunnet på 900-tallet.

Fritjov Birkeli har bl.a. lansert sin teori om kristningen av Norge som en lang prosess - med frivillighet som ledetråd til Olavsenes inntog mot slutten av 900-tallet da tvangskristningen ble satt i gang. Dessuten skrev Biskop Daniel fra Winchester i et brev fra år 723-24 at misjonærene måtte gå varsomt fram mot hedningene, samtidig som det nå er erkjent at den norrøne åsatroen var tolerant mot andre religioner - i motsetning til kristendommen.

Likeledes har Gro Steinsland, gjennom sin forskning, påvist en trosåpenheten i åsatroen. Den norrøne religionen kunne gjerne ta opp i seg kristne symboler som åndelige kraftgjenstander - uten at det truet åsatroens integritet. Dermed kunne man også tolerere en kristen religionsutøving, mens kristne områder i utlandet forfulgte hedningene med bål og brann.

Hvor langt den frivillige kristningsprosessen var kommet på 900-tallet, er umulig å si. Men gravfunn med kristne gjenstander og steinkors tyder på at kristendommen har vært utbredt på Sør-Vestlandet og spesielt Rogaland. Vi kan derimot ikke si noe om styrkeforholdet mellom de to religionene. Men ut fra de historiske mentaliteters kraft kan vi anta at den nye troen på 900-tallet ikke satt dypt i folkets sjel, og den nye troen må for de fleste kristne ha hatt en noe overflatisk karakter, da de var bundet opp i de tradisjonelle verdiene utenom religionsoppfatningene, som for eks. skikk og sed, i rettsoppfatningen og det politiske systemet.

Høvdinger som hadde tatt ved kristendommen på utenlands ferder på den tiden, måtte trolig fare varsomt fram for ikke å provosere flertallet i befolkningen som var ikke-kristene. Et godt eksempel på dette er Håkon den godes ydmykende religiøse tilbaketog som nok satt friskt i minnet på slutten av 900-tallet.

Den senere tvangskristningen, beskrevet i pensumbøkene, av Norge bør være vel kjent, og vil derfor ikke bli nærmere utdypet her.



ÅSATROEN MOT KRISTENDOMMEN
Det er en feilvurdering dersom en ser de nye religiøse verdiene, som kristendommen representerer, bare i en religiøs kontekst, fordi det er viktig å være oppmerksom på at den førkristne religionen i Skandinavia var tett vevd inn som et organisk del av samfunnsnormene. Vi kan påstå at religionen til og med var en organisk del av de politiske tankegangen i perioden.

Såvel retts- som religionsoppfatningen ble grunnfestete fendere mot forsøk på å etablere egenmektige storkonger som forsøkte å stå over loven - slik som en enekonge med kirken som støttespiller representerte.

Det er her på sin plass å poengtere at den tids samfunnsoppfatninger var som en pakkeløsning, og ikke oppdelt i enkelte, isolerte elementer - slik det er vanlig med tanker og ideer i våre dager.


POLITIKK
Det norrøne samfunnet var et samfunn som kunne regulere seg selv, og har hatt en høy standard av spilleregler mellom borgerne gjennom lovene som ble vedtatt på tinget. Selve åsatroen og utøvelsen av den var et stabiliserende element og var i Skandinavia tett vevd inn som et organisk del av samfunnsnormene. Vi kan påstå at religionen var en organisk del av den politiske tankegangen i perioden. Som religiøse kultledere kunne høvdingene styrke sin politiske makt gjennom sin religiøse posisjon, en posisjon som statsprestene overtok gjennom tvangskristningen.

Sett i et politisk perspektiv fremmet den norrøne rettstankegangen spredning av makt - makt til en mengde aktører. Kongen kunne ikke splitte medspillerne sine inn i individer direkte under sin kommando. Ættene sto i mellom som balanserende element, da det var de som forpaktet rettsansvaret. Kristenretten, derimot, brøt senere veien for et nytt system der individene ble borger direkte under kongen og kirken. Ætten som balansefaktor ble fjernet. Konge og kirke overtok dens makt.

Kristningen må derfor sees i en ideologisk og politisk sammenheng. Den passet som hånd i hanske for ett nytt politisk system der borgerne måtte bøye hodet for kongemakten. Kongene trengte kristenretten for å oppheve familien og lokalsamfunnets urgamle makt gjennom det kollektive rettsansvaret. På den måten kunne individenes lojalitetsbånd atomiseres og knyttes til dem - under kirkens åndelige kontroll - også til kongenes fordel.


RETTSOPPFATNINGEN
Kjernen i den norrøne rettsoppfatningen, som var knesatt gjennom de urgamle lovene som ble vedtatt gjennom tingsystemet, er at ætten har et kollektivt ansvar for forbryterens ulovligheter, og ætten ble kollektivt straffet for et familiemedlems ulovligheter.

I kristenretten er rettsoppfatningen den at individet alene er ansvarlig for sine handlinger. Kristenretten var derfor det de nye enekongene trengte for å oppheve familien og lokalsamfunnets urgamle makt gjennom det kollektive rettsansvaret, og på den måten kunne fjerne individenes lojalitetsbånd vekk i fra de urgamle norrøne verdier, og atomisere og knytte individet inn under kongens og kirkens åndelige kontroll.

En lov i fra Frostatingloven, som trolig har kommet fram i gjennom bøndenes erfaringer med enkeltes kongers aggressive framferd for å skape seg en enekongemakt, er den såkalte trønderske motstandsretten - en rettsoppfatning som ikke finnes i noen andre nordiske eller germanske lover - hvor innholdet er at ikke en gang kongen har lov til å "gjøre voldsbruk mot andre". Om kongen brøt denne loven, skulle det skjæres hærpil innom alle fylkene: "... en skal fare etter han og drepe ham". Dersom ikke bøndene fikk tak i kongen, skulle han jages fra landet på livstid. Det var straff mot den bonden som ikke tok del i jakten på kongens hode. Det særegne er at bondesamfunnet hadde både rett og plikt til å straffe en konge hardt dersom han brøt lovene. En regner med at denne loven er i fra 900-tallet eller noe senere.


RELIGIONSUTØVING
Åsatroen hadde som rettstanke - med moderne begreper - elementer av desentralisering i seg. Den hadde ikke en innebygd pluralistisk tendens, f. eks. uttrykt ved at det ikke fantes noe profesjonelt og sentralisert presteskap som i den kristne kirken. Religionsutøvelsen skjedde gjennom de mektigste bonde- eller høvdingættene, og var tilpasset det lokale samfunnet.

Det fantes ikke noen sentral- eller riksomfattende instans
(kirke og prester) som dirigerte ritualer og oppfatninger. Åsatroen høy aktet kvinnene, og lot de fremste religionsfortolkerne, volvene, være kvinner. I kristendommen ble prestene mannlige, og fratok menigmann og kvinnene retten til å fortolke religionen selv.

Åsatroen hadde fra gammelt av ikke noen gudshus, de norrøne gudshus - hovene - som eventuelt ble bygd, da i senere tider, ble kanskje reist etter inspirasjon av hva vikingene hadde sett i utlandet på grunnlag kristne kirker. Det var på de gamle norrøne hovene den kristne kirke bygde sine første kirker.

Som religiøse kultledre kunne høvdingene styrke sin politiske makt gjennom sin religiøse posisjon, en posisjon som statsprestene senere overtok gjennom tvangskristningen.


KVINNESYNET
Åsatroen høy aktet kvinnene, og lot de fremste religionsfortolkerne, volvene, være kvinner. Den retten kvinnene hadde hatt til skilsmisse, dersom de mistrivdes med husbonden sin, skulle under kristendommen bort. Mens den norrøne tradisjonen holdt seksuallivet i age og synest det var greit at kvinner og menn ikke skammet seg over kautskap, lanserte de kristne ett nytt syn på kropp og seksualitet og seksuallivet fikk under kristen tro etter hvert noe lummert over seg. Det var kristendommen som innførte synd begrepet med et skremmende helvete som nordboeren knapt kjente til.

Under den kristne kirke skulle kvinnene ut av den offentlige sfæren og fratas sin tidligere innflytelse, bl.a. som religiøse kultledere. Kristendommen stemplet dessuten kvinnene som urene i forhold til mannen og som bærere av "synd".


KULTUR
De nye kristne kulturelle verdiene kolliderte på en rekke felter med norrøne tankeganger, for eks. ble det norrøne stolthetsidealet ble presset ut da det kristne ydmykhetsidealet skulle innføres. For eks. måtte i utgangspunktet budet med å vende det andre kinnet til sin frende ha virket som en oppfordring til skammelig feighet i vikingsamfunnet.

I den senere innførte kristenretten ble det vedtatt en mengde nye lover i den hensikt å utrydde den gamle åsatro kulturen, og de som forbrøt seg mot den ble straffet med strenge bøter - som bl.a. i følge lovforbudet i kristenretten i Gulatingloven mot å spise hestekjøtt. Spiste en hestekjøtt i fastetida, kunne en enten bli fratatt alt en eide eller lyst fredløs. Forbudet mot å spise hestekjøtt hang selvfølgelig i sammen med hestens religiøse stilling i åsatroen og bruken av hesten som blotemat.


ETIKK
Den kristne etikk skulle være vel kjent, men den norrøne hedenske etikk er kanskje ikke så kjent. I Håvamål
(Hávamál betyr "Den høyes tale", dvs. "Odins tale") får vi et innblikk i den hedenske etikk. Under er gjengitt de delene av Håvamål som handler om etikken (Gestaþáttr eller Geðspeki, vers 1-83) og de mer dagligdagse leveregler (Loddfáfnismál, vers 111-137) som gir oss en pekepinn om vikingenes etikk:

UTDRAG FRA HÅVAMÅL

1.
Åpner du døra
til ukjent hus,
skal du være varsom,
skal du være vaktsom,
for uvisst er å vite
om uvenner
alt sitter benket der inne.

2.
Gjæve vertsfolk!
En gjest er kommet,
hvor skal han sette seg?
På vedlag ved døra
venter han nødig,
om han har viktig ærend.

3.
Ild trenger han
som inn er kommet,
og er kald om kne.
Mat og klær
kan mannen trenge,
som kommer fra ferd over fjellet.

4.
Vann og handkle
og vennlige ord
trenger mannen før måltid;
gjestfritt sinn
vil han gjerne møte,
tale og taushet igjen.

5.
Vett trenger han
som vidt ferdes,
hjemme er livet lett;
til spott blir alle
som ingenting vet
og kommer blant kloke folk.

6.
Av sin klokskap
bør en aldri skryte,
far heller varsomt med vettet;
når en klok og fåmælt
kommer til gards,
går det ham sjelden galt,
for en venn for livet
får en aldri,
men mye mannevett.

7.
Den vare gjesten,
på besøk kommet,
sitter med sansene spent;
ørene lytter,
øynene speider,
slik vokter den kloke seg vel.

8.
Lykkelig er han
som får høre fritt
ros og ømme ord;
ugreit er det
når andres dom
ligger i lukket bryst.

9.
Lykkelig er han
som har hos seg selv
ros og vett her i verden;
onde råd
kan det ofte komme
ut av andres bryst.

10.
Bedre bør
å bære har ingen
enn mye mannevett;
i fremmed gård
er det bedre enn gull;
vett er vesalmanns trøst.

11.
Bedre bør
å bære har ingen
enn mye mannevett;
verre niste
på vegen har ingen
enn den som har drukket for mye.

12.
Så godt for folk
som folk sier,
det er ølet ikke;
jo mer en drikker
dess mindre kan en
styre sitt vesle vett.

13.
Glemselshegren svever
over svirelaget,
stjeler hver manns vett;
den fuglens fjærer
har fjetret meg
engang i Gunnlods gård.

14.
Drukken ble jeg,
ble døddrukken,
hos den frode Fjalar;
det er det beste
ved drikkelaget
at vettet vender tilbake.

15.
Fåmælt og tenksom
bør fyrstens sønn
være, og våpendjerv;
glad og vennlig
skal hver mann leve
helt til dødens dag.

16.
Udjerv mann
tror han alltid skal leve,
om han vokter seg vel for kamp;
men alderen gir
ham ingen fred,
om han blir spart av spyd.

17.
Tosken måper
og mumler dumt,
der han sitter som gjest i gilde;
straks han får
den første slurken,
er det ute med alt vettet.

18.
Vidt omkring
skal en komme blant folk,
før en kan vite sikkert
hva som skjules
i sinnet hos den
som vet å mestre sitt vett.

19.
Mjødbegeret skal du tømme,
men hold måte med drikk,
tal det som trengs eller ti;
kalle det uskikk
vil ingen gjøre
om du så går tidlig til sengs.

20.
Grådig mann,
om han mangler vett,
går det på livet løs;
ofte gjør magen
en mann til latter,
er han blant kloke karer.

21.
Buskapen vet
når den ventes hjem,
da går den til gårds fra beitet;
men uklok mann
kjenner aldri
magemålet sitt.

22.
Vesal mann,
som er vrang og lei,
støtt han laster og ler;
han burde visst,
men han vet det ikke,
at han er ikke fri for feil.

23.
Uklok mann
ligger alltid våken
og tenker på mange ting;
da er han trøtt
når dagen kommer,
alt er i ulag som før.

24.
Uklok mann
tror alle som smiler,
må være hans gode venner.
Han vet ikke det
at bak vennlige ord
kan den kloke skjule svik.

25.
Uklok mann
tror alle som smiler
må være hans gode venner;
han finner snart
når han farer til tings
at få vil fremme hans sak.

26.
Uklok mann
skjønner alt, tror han,
krøpet inn i sin krå;
men ord til svar
kan han aldri finne
om folk vil fritte ham ut.

27.
Uklok mann
mellom andre folk,
for ham er det tryggest å tie;
ingen vet
at han ingenting kan,
holder han tungen i tømme,
men det vet ikke den
som ingenting kan
selv om han snakker mye.

28.
Han syns han er klok
som kan samle nytt,
og føre det ut blant folk;
aldri makter
menneskebarna
å holde tann for tunge.

29.
Ordet til mannen
som aldri tier,
står ofte på utrygg grunn;
rappmælt tunge
som tøyle mangler,
galer seg ulykke ofte.

30.
En mann som gjerne
er gjest i huset,
spar ham for spottende blikk;
han syns han er klok
den som slipper spørsmål
sitter tørrskinnet og tier

31.
Han syns han er klok
når han kommer seg bort,
gjest som har spottet gjest;
satt og flirte
og fattet ikke
vreden som vokste rundt ham

32.
Venner er mange
og vel forlikte,
til de møtes som gjester i gilde;
slik vil det evig
og alltid være:
gjest tretter med gjest.

33.
Ta deg oftest
et tidlig måltid,
om du ikke skal ut på gjesting.
En skal ikke sitte
forsluken og grådig,
aldri si et ord.

34.
Omveg er det
til utro venn
om ved bygdevegen han bor;
men til sann venn
fører snarveger,
om han er langt av lei.

35.
Ta farvel,
ikke vær på gjesting
støtt på samme sted;
lett kan det hende
en blir lei av den kjære
om han glemmer å gå.

36.
Lite hjem
er bedre enn ingen,
hjemme er hver mann herre;
med to geiter
og tauraftet sal
trenger en aldri tigge.

37.
Lite hjem
er bedre enn ingen,
hjemme er hver mann herre;
hjertet blør
i brystet hos den
som må tigge mat til hvert mål.

38.
Ingen skal gå
et eneste skritt
fra våpnene sine på vollen;
for uvisst er å vite
på vegen en farer,
når det blir spørsmål om spyd.

39.
Så gavmild mann
møtte jeg aldri
at ikke han ønsket gave,
eller så raus
med rikdommen sin
at han ikke likte å få lønn.

40.
Godset sitt
som en sjøl har fått,
bør en bruke til eget beste;
ofte får uvenn
det en eslet venn;
mangt går verre enn ventet.

41.
Klær og våpen
er vennegaver,
slikt gjør vennskapet synlig;
det varer lengst,
om lykken er god,
når vennene veksler gaver.

42.
For vennen sin
skal en være venn
og gjengjelde gave med gave;
men ler en av deg,
så le igjen,
lønn ham med løgn for svik.

43.
For vennen sin
skal en være venn,
for ham og hans venn,
men for uvenns venn
skal ingen mann
noen gang være venn.

44.
Hør, har du en venn
og tror vel om ham,
og vil du ha gagn av vennen,
bland sinnet ditt med ham
og send ham gaver,
søk ham ofte opp.

45.
Har du en annen,
som ikke du tror,
og vil utnytte ham tross alt;
fagert skal du tale
men falskt mene,
lønn ham med løgn for svik.

46.
Og atter om den
som du ikke tror:
ser du svik i hans sinn,
smile skal du mot ham,
men skjul dine tanker,
la gave svare til gave.

47.
Ung var jeg engang,
og ensom gikk jeg,
da fór jeg vill på vegen,
følte meg rik
da jeg fant en annen;
mann er manns glede.

48.
Gavmilde, modige
menn lever best,
aler sjelden sorg;
men uslingen tror
at att er farlig,
den gjerrige gruer for gaver.

49.
Klærne gav
på grønne vollen
til to tremenn;
de stod der som folk
da de fikk seg klær,
ussel er kleløs kar.

50.
Ungfuru visner
på armodslig torp,
ribbet for bark og bar;
slik er mannen
som sakner vennskap.
Hvorfor skal han leve lenge?

51.
Vennskapet flammer
i fem dager
som ild, blant utro venner;
men sjette dagen
slokner det hele,
og ute er alt vennskap.

52.
En skal ikke støtt
gi store gaver;
titt får en takk for lite;
med halv brødleiv
og halvtømt krus
fikk jeg meg godt følge.

53.
Liten flo,
liten fjære:
smått er menneskesinnet;
alle ble ikke
jevnkloke,
over alt er det ymse slag.

54.
Middels klok
bør en mann være,
ikke altfor klok;
fagreste livet
lever den mannen
som vet måtelig mye.

55.
Middels klok
bør en mann være,
ikke altfor klok;
sorgløst er hjertet
sjelden i brystet
hos ham som er helt klok.

56.
Middels klok
bør en mann være,
ikke altfor klok;
på forhånd skal ingen
sin framtid kjenne,
det gir bare sorg i sinnet.

57.
Vedski tennes
og tenner en vedski,
flamme kveikes av flamme;
i lag med mann
vinner mannen kunnskap,
folkesky mann blir fåvis.

58.
Opp i otta
og ut må han
som vil røve liv og rikdom;
sjelden får liggende
ulv et lår
eller sovende mann seier.

59.
Opp i otta
og ut må han
som har få folk i arbeid;
en mister mye
med morgensøvnen,
rask er halvveis rik.

60.
Tørre skier
og taknever,
på det kan mannen mål,
på den veden
som varer kanskje
et halvår eller et helt.

61.
Vasket og mett
skal en mann ri til tings,
selv om klærne er slitt;
skam deg ikke
over sko eller brok
og ikke over hesten,
om aldri så låk.

62.
Sultent speider,
til sjøen kommet,
ørn over eldgamle hav:
Slik er mannen
blant mange folk,
der få vil fremme hans sak.

63.
Den som gjerne
vil gjelde for klok,
skal utveksle nytt med andre;
én skal vite,
men ikke to,
vet tre det, vet all verden.

64.
Makten sin
bør en mann som har vett,
bare bruke med måte;
blant modige menn
merker han snart
at ingen er djervest av alle.

65.
-- -- --
Ord en sier
til andre folk,
må en ofte bittert angre.

66.
Alt for tidlig
kom jeg ofte på gjesting
og somme tider for seint;
ølet var drukket,
eller ikke brygget;
lei råker sjelden leddet.

67.
De bad meg hjem
både her og der
om jeg greide meg uten å ete,
eller to lår hang
hos den trofaste vennen,
der jeg hadde ett det eneste.

68.
Ild er best
for menneskebarn
og syn av sol,
helsen sin,
får en ha den bare,
og leve uten lyte.

69.
En er ikke helt ussel
sjøl om helsen er låk,
noen har glede av sønner,
noen av venner,
noen av rikdom,
noen av velgjort verk.

70.
Leve er bedre
enn livløs være,
har en liv kan en lett få seg ku;
ild så jeg rase
i rikmannens gård,
og døden ventet ved døra.

71.
Halt kan ri hest,
uten hånd kan en gjete,
døv kjemper og duger;
blind er bedre
enn brent å være;
lite gagner et lik.

72.
Godt med en sønn
om seint han er født,
etter mann som er falt ifra;
sjelden bautasteiner
står ved vegen
om sønn ikke satte for far.

73.
To er i samme hæren,
men tungen blir hodets bane,
inne i kappens skjul
aner jeg neven.

74.
Med rikelig niste
blir natta god,
når en seiler med små rær;
vinden kan vende en høstnatt;
på fem dager
dreier den ofte,
og enda mer på en måned.

75.
Ikke vet
den som ingenting vet,
at gullet gjør mange gale;
én er grunnrik,
en annen fattig;
legg ham det ikke til last.

76.
Fe dør,
frender dør,
en selv dør på samme vis;
men ordets glans
skal aldri dø
i ærefullt ettermæle.

77.
Fe dør,
frender dør,
en selv dør på samme vis;
jeg vet ett
som aldri dør,
dom over hver en død.
ÚTDRÁTTUR FRÁ HÁVAMÁLUM

1.
Gáttir allar
áðr gangi fram
um skoðask skyli,
um skyggnast skyli,
því at óvíst er at vita
hvar óvinir
sitja á fleti fyrir.

2.
Gefendr heilir!
Gestr er inn kominn,
hvar skal sitja sjá?
Mjök er bráðr
sá er á bröndum skal
síns of freista frama.

3.
Elds er þörf
þeims inn er kominn
ok á kné kalinn.
Matar ok váða
er manni þörf,
þeim er hefr um fjall farit.

4.
Vatns er þörf
þeim er til verðar kemr,
þerru ok þjóðlaðar,
góðs of æðis
ef sér geta mætti
orðs ok endrþögu.

5.
Vits er þörf
þeim er víða ratar;
dælt er heima hvat;
at augabragði verðr
sá er ekki kann
ok með snotrum sitr.

6.
At hyggjandi sinni
skyli-t maðr hræsinn vera,
heldur gætinn at geði;
þá er horskur ok þögull
kemr heimisgarða til,
sjaldan verðr víti vörum,
því at óbrigðra vin
fær maðr aldregi
en mannvit mikit.

7.
Inn vari gestr
er til verðar kemr
þunnu hljóði þegir,
eyrum hlýðir,
en augum skoðar;
svá nýsisk fróðra hverr fyrir.

8.
Hinn er sæll
er sér of getr
lof ok líknstafi;
ódælla er við þat,
er maðr eiga skal
annars brjóstum í.

9.
Sá er sæll
er sjálfr of á
lof ok vit, meðan lifir;
því at ill ráð
hefr maðr oft þegit
annars brjóstum ór.

10.
Byrði betri
berr-at maðr brautu at
en sé mannvit mikit;
auði betra
þykkir þat í ókunnum stað;
slíkt er válaðs vera.

11.
Byrði betri
berr-at maðr brautu at
en sé mannvit mikit;
vegnest verra
vegr-a hann velli at
en sé ofdrykkja öls.

12.
Er-a svá gótt
sem gótt kveða
öl alda sonum,
því at færa veit
er fleira drekkr
síns til geðs gumi.

13.
Óminnishegri heitir
sá er yfir ölðrum þrumir;
hann stelr geði guma;
þess fugls fjöðrum
ek fjötraðr vark
í garði Gunnlaðar.

14.
Ölr ek varð,
varð ofrölvi
at ins fróða Fjalars;
því er ölðr bazt,
at aftr um heimtir
hverr sitt geð gumi.

15.
Þagalt ok hugalt
skyldi þjóðans barn
ok vígdjarft vera;
glaðr ok reifr
skyli gumna hverr,
unz sinn bíðr bana.

16.
Ósnjallr maðr
hyggsk munu ey lifa,
ef hann við víg varask;
en elli gefr
hánum engi frið,
þótt hánum geirar gefi.

17.
Kópir afglapi
er til kynnis kemr,
þylsk hann um eða þrumir;
allt er senn,
ef hann sylg of getr,
uppi er þá geð guma.

18.
Sá einn veit
er víða ratar
ok hefr fjölð of farit,
hverju geði
stýrir gumna hverr,
sá er vitandi er vits.

19.
Haldi-t maðr á keri,
drekki þó at hófi mjöð,
mæli þarft eða þegi,
ókynnis þess
vár þik engi maðr
at þú gangir snemma at sofa.

20.
Gráðugr halr,
nema geðs viti,
etr sér aldrtrega;
oft fær hlægis,
er með horskum kemr
manni heimskum magi.

21.
Hjarðir þat vitu
nær þær heim skulu
ok ganga þá af grasi;
en ósviðr maðr
kann ævagi
síns of mál maga.

22.
Vesall maðr
ok illa skapi
hlær at hvívetna;
hittki hann veit,
er hann vita þyrfti
at hann er-a vamma vanr.

23.
Ósviðr maðr
vakir um allar nætr
ok hyggr at hvívetna;
þá er móðr
er at morgni kemr,
allt er víl sem var.

24.
Ósnotr maðr
hyggr sér alla vera
viðhlæjendr vini.
Hittki hann fiðr,
þótt þeir um hann fár lesi,
ef hann með snotrum sitr.

25.
Ósnotr maðr
hyggr sér alla vera
viðhlæjendr vini;
þá þat finnr
er at þingi kemr,
at hann á formælendr fáa.

26.
Ósnotr maðr
þykkisk allt vita,
ef hann á sér í vá veru;
hittki hann veit,
hvat hann skal við kveða,
ef hans freista firar.

27.
Ósnotr maðr
er með aldir kemr,
þat er bazt, at hann þegi;
engi þat veit,
at hann ekki kann,
nema hann mæli til margt;
veit-a maðr
hinn er vettki veit,
þótt hann mæli til margt.

28.
Fróðr sá þykkisk,
er fregna kann
ok segja it sama,
eyvitu leyna
megu ýta synir,
því er gengr um guma.

29.
Ærna mælir,
sá er æva þegir,
staðlausu stafi;
hraðmælt tunga,
nema haldendur eigi,
oft sér ógótt of gelr.

30.
At augabragði
skal-a maðr annan hafa,
þótt til kynnis komi;
margr þá fróðr þykkisk,
ef hann freginn er-at
ok nái hann þurrfjallr þruma.

31.
Fróðr þykkisk,
sá er flótta tekr,
gestr at gest hæðinn;
veit-a görla
sá er of verði glissir,
þótt hann með grömum glami.

32.
Gumnar margir
erusk gagnhollir
en at virði vrekask;
aldar róg
þat mun æ vera,
órir gestr við gest.

33.
Árliga verðar
skyli maðr oft fáa,
nema til kynnis komi.
Sitr ok snópir,
lætr sem sólginn sé
ok kann fregna at fáu.

34.
Afhvarf mikit
er til ills vinar,
þótt á brautu búi,
en til góðs vinar
liggja gagnvegir,
þótt hann sé firr farinn.

35.
Ganga skal,
skal-a gestr vera
ey í einum stað;
ljúfur verðr leiðr,
ef lengi sitr
annars fletjum á.

36.
Bú er betra,
þótt lítit sé,
halr er heima hverr;
þótt tvær geitr eigi
ok taugreftan sal,
þat er þó betra en bæn.

37.
Bú er betra,
þótt lítit sé,
halr er heima hverr;
blóðugt er hjarta
þeim er biðja skal
sér í mál hvert matar.

38.
Vápnum sínum
skal-a maðr velli á
feti ganga framar,
því at óvíst er at vita
nær verðr á vegum úti
geirs um þörf guma.

39.
Fannk-a ek mildan mann
eða svá matar góðan,
at væri-t þiggja þegit,
eða síns féar
svági [glöggvan],.
at leið sé laun, ef þægi.

40.
Féar síns
er fengit hefr
skyli-t maðr þörf þola;
oft sparir leiðum
þats hefr ljúfum hugat;
margt gengr verr en varir.

41.
Vápnum ok váðum
skulu vinir gleðjask;
þat er á sjálfum sýnst;
viðurgefendr ok endrgefendr
erusk lengst vinir,
ef þat bíðr at verða vel.

42.
Vin sínum
skal maðr vinr vera
ok gjalda gjöf við gjöf;
hlátr við hlátri
skyli hölðar taka
en lausung við lygi.

43.
Vin sínum
skal maðr vinr vera,
þeim ok þess vin;
en óvinar síns
skyli engi maðr
vinar vinr vera.

44.
Veiztu, ef þú vin átt,
þann er þú vel trúir,
ok vilt þú af hánum gótt geta,
geði skaltu við þann blanda
ok gjöfum skipta,
fara at finna oft.

45.
Ef þú átt annan,
þanns þú illa trúir,
vildu af hánum þó gótt geta,
fagrt skaltu við þann mæla
en flátt hyggja
ok gjalda lausung við lygi.

46.
Það er enn of þann
er þú illa trúir
ok þér er grunr at hans geði:
hlæja skaltu við þeim
ok um hug mæla;
glík skulu gjöld gjöfum.

47.
Ungr var ek forðum,
fór ek einn saman:
þá varð ek villr vega;
auðigr þóttumk,
er ek annan fann;
Maðr er manns gaman.

48.
Mildir, fræknir
menn bazt lifa,
sjaldan sút ala;
en ósnjallr maðr
uggir hotvetna,
sýtir æ glöggr við gjöfum.

49.
Váðir mínar
gaf ek velli at
tveim trémönnum;
rekkar þat þóttusk,
er þeir rift höfðu;
neiss er nökkviðr halr.

50.
Hrörnar þöll
sú er stendr þorpi á,
hlýr-at henni börkr né barr;
svá er maðr,
sá er manngi ann.
Hvat skal hann lengi lifa?

51.
Eldi heitari
brennr með illum vinum
friðr fimm daga,
en þá slokknar
er inn sétti kemr
ok versnar allr vinskapr.

52.
Mikit eitt
skal-a manni gefa;
oft kaupir sér í litlu lof,
með halfum hleif
ok með höllu keri
fékk ek mér félaga.

53.
Lítilla sanda
lítilla sæva
lítil eru geð guma.
Því at allir menn
urðu-t jafnspakir;
half er öld hvar.

54.
Meðalsnotr
skyli manna hverr;
æva til snotr sé;
þeim er fyrða
fegrst at lifa
er vel margt vitu.

55.
Meðalsnotr
skyli manna hverr;
æva til snotr sé,
því at snotrs manns hjarta
verðr sjaldan glatt,
ef sá er alsnotr, er á.

56.
Meðalsnotr
skyli manna hverr,
æva til snotr sé;
örlög sín
viti engi fyrir,
þeim er sorgalausastr sefi.

57.
Brandr af brandi
brenn, unz brunninn er,
funi kveikisk af funa;
maðr af manni
verðr at máli kuðr
en til dælskr af dul.

58.
Ár skal rísa
sá er annars vill
fé eða fjör hafa;
sjaldan liggjandi ulfr
lær of getr
né sofandi maðr sigr.

59.
Ár skal rísa
sá er á yrkjendr fáa
ok ganga síns verka á vit;
margt of dvelr
þann er um morgun sefr,
hálfur er auðr und hvötum.

60.
Þurra skíða
ok þakinna næfra,
þess kann maðr mjöt
ok þess viðar
er vinnask megi
mál ok misseri.

61.
Þveginn ok mettr
ríði maðr þingi at,
þótt hann sé-t væddr til vel;
Skúa ok bróka
skammisk engi maðr
né hests in heldr,
þátt hann hafi-t góðan

62.
Snapir ok gnapir,
er til sævar kemr,
örn á aldinn mar:
Svá er maðr
er með mörgum kemr
ok á formælendr fáa.

63.
Fregna ok segja
skal fróðra hverr,
sá er vill heitinn horskr,
einn vita
né annarr skal,
þjóð veit, ef þrír ro.

64.
Ríki sitt
skyli ráðsnotra
hverr í hófi hafa;
þá hann þat finnr,
er með fræknum kemr
at engi er einna hvatastr.

65.
-- -- -- --
orða þeira,
er maðr öðrum segir
oft hann gjöld of getr.

66.
Mikilsti snemma
kom ek í marga staði
en til síð í suma;
öl var drukkit,
sumt var ólagat,
sjaldan hittir leiðr í líð.

67.
Hér ok hvar
myndi mér heim of boðit,
ef þyrftak at málungi mat,
eða tvau lær hengi
at ins tryggva vinar,
þars ek hafða eitt etit.

68.
Eldr er beztr
með ýta sonum
ok sólar sýn,
heilyndi sitt,
ef maðr hafa náir,
án við löst at lifa.

69.
Er-at maðr alls vesall,
þótt hann sé illa heill;
sumr er af sonum sæll,
sumr af frændum,
sumr af fé ærnu,
sumr af verkum vel.

70.
Betra er lifðum
en sé ólifðum,
ey getr kvikr kú;
eld sá ek upp brenna
auðgum manni fyrir,
en úti var dauðr fyr durum.

71.
Haltr ríðr hrossi,
hjörð rekr handar vanr,
daufr vegr ok dugir,
blindr er betri
en brenndr séi,
nýtr manngi nás.

72.
Sonr er betri,
þótt sé síð of alinn
eftir genginn guma;
sjaldan bautarsteinar
standa brautu nær,
nema reisi niðr at nið.

73.
Tveir ro eins herjar,
tunga er höfuðs bani;
er mér í heðin hvern
handar væni.

74.
Nótt verðr feginn
sá er nesti trúir,
skammar ro skips ráar;
hverf er haustgríma;
fjölð of viðrir
á fimm dögum
en meira á mánuði.

75.
Veit-a hinn
er vettki veit,
margr verðr af aurum api;
maður er auðigr,
annar óauðigr,
skyli-t þann vítka váar.

76.
Deyr fé,
deyja frændr,
deyr sjalfr it sama,
en orðstírr
deyr aldregi
hveim er sér góðan getr.

77.
Deyr fé,
deyja frændr,
deyr sjalfr it sama,
ek veit einn
at aldrei deyr:
dómr um dauðan hvern.


112
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Stå bare opp
og gå ut om natta
på vakt eller til et visst sted.

113
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
hvil ikke i favnen
til kvinne som troller,
så hun lukker lemmene om deg.

114
Hun kan volde
at du vører ikke
tingferd og kongens tale;
mat gir deg ulyst
og menneskers lag;
du faller sorgfull i søvn.

115
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
aldri skal du lokke
en annens kone
til å være din venn i løyndom.

116
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
På fjell eller fjord,
vil du ferdes der,
ta med deg niste nok.

117
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Aldri skal du
la utro mann
vite om vanhellet ditt;
den troløse mannen
takker deg aldri
at du åpnet ditt ærlige sinn.

118
Troløs kvinne
så jeg tale slik
at det bet en mann til bane;
den falske tungen
tok ham av dage,
og ikke et ord var sant.

119
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Har du en venn
og tror vel om ham,
søk ham ofte opp;
for krattet gror,
og gresset står høyt,
på øde, utrådt veg.

120
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Skaff deg glede
blant gode venner,
og lær deg omsorg for andre.

121
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Aldri skal du være
den vennen som bryter
først et fast vennskap;
sorg eter hjertet
om du sakner en venn
du kan gi hele din hug.

122
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Noe så uklokt
skal du aldri gjøre
som å trette med en tosk.

123
Aldri får du
av ondsinnet mann
takk for velgjort verk,
men en bra mann
bringer deg ros
og gjør deg avholdt av andre.

124
Han du kan åpne
hugen din for,
får du som fosterbror;
å være vinglet
er verre enn alt;
den som bare skryter
er en skrøpelig venn.

125
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Spill ikke tre ord
på trette med uklok;
den kloke gir ofte etter
der den dumme slår til.

126
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Lag ikke sko
eller skaft til våpen,
uten det er til deg selv;
om skaftet blir skeivt
eller skoen trang,
da er ulykken ute.

127
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Aner du fiendskap,
så egg det fram,
og gi ikke fiendene fred.

128
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Glad for det onde
skal du aldri være,
men gled deg ved det som er godt.

129
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Se ikke opp
når du er i kamp,
- galskap kan ofte
gripe en kriger -,
så fjetres du ikke av fienden.

130
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Vil du ha glade stunder
med en god kvinne,
og vinne hennes vennskap,
fagert skal du love
og fast holde,
ingen er uglad for gaver.

131
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Var ber jeg deg være,
men ikke altfor var;
varest skal du vært med øl
og med annen manns kone,
og for det tredje: var deg
så tyver ikke lurer deg.

132
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Aldri skal du hilse
med hån og latter
gjest eller farende folk.

133
Ofte vet de ikke sikkert,
de som sitter i huset,
hva det er for slags kar som kommer;
så god er ingen
at han er uten feil,
eller så ussel at han ingenting kan.

134
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Av en eldgammel tul
skal du aldri le,
ofte er det godt det de gamle sier;
ofte kommer vettug tale
fra den tørre belgen,
som henger blant huder
og slenger blant skinn
og dingler blant dyretarmer.

135
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Send ikke en gjest
med skjellsord på porten;
sørg vel for fattigfolk.

136
Sterk må den være;
stokken i grinda
som svinger åpen for alle;
gir du gaver,
går det deg vel,
og ingen ber ondt ramme deg.

137
Jeg rår deg, Loddfåvne,
og lær mine råd,
til glede og gagn om du lærer,
til nytte og hell om du husker:
Når du drikker øl,
så søk jordas kraft,
for jorda tar imot ølet,
bruk ild mot sotter,
eik mot blodsott,
aks mot trolldom,
hyll mot hustrette,
- mot hat hjelper månen -,
meitemark mot bitsott,
mot mein runer,
fast jord mot flytende.

112.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr -:
nótt þú rís-at
nema á njósn séir
eða þú leitir þér innan út staðar.

113.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr -:
fjölkunnigri konu
skal-at-tu í faðmi sofa,
svá at hon lyki þik liðum.

114.
Hon svá gerir
at þú gáir eigi
þings né þjóðans máls;
mat þú vill-at
né mannskis gaman,
ferr þú sorgafullr að sofa.

115.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr -:
annars konu
teygðu þér aldregi
eyrarúnu at.

116.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr -:
áfjalli eða firði,
ef þik fara tíðir,
fásktu at virði vel.

117.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð ef þú getr -:
illan mann
láttu aldregi
óhöpp at þér vita,
því at af illum manni
fær þú aldregi
gjöld ins góða hugar.

118.
Ofarla bíta
ek sá einum hal
orð illrar konu;
fláráð tunga
varð hánum at fjörlagi
ok þeygi of sanna sök.

119.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
veistu, ef þú vin átt
þann er þú vel trúir,
far þú at finna oft,
því at hrísi vex
ok hávu grasi
vegr, er vættki treðr.

120.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
góðan mann
teygðu þér at gamanrúnum
ok nem líknargaldr, meðan þú lifir.

121.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
vin þínum
ver þú aldregi
fyrri at flaumslitum;
sorg etr hjarta,
ef þú segja né náir
einhverjum allan hug.

122.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
orðum skipta
þú skalt aldregi
við ósvinna apa,

123.
Því at af illum manni
mundu aldregi
góðs laun of geta,
en góðr maðr
mun þik gerva mega
líknfastan at lofi.

124.
Sifjum er þá blandat,
hver er segja ræðr
einum allan hug;
allt er betra
en sé brigðum at vera;
er-a sá vinr öðrum,
er vilt eitt segir.

125.
Ráðumk, þér Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
þrimr orðum senna
skal-at-tu þér við verra mann
oft inn betri bilar,
þá er inn verri vegr.

126.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
skósmiðr þú verir
né skeftismiðr,
nema þú sjálfum þér séir,
skór er skapaðr illa
eða skaft sé rangt,
þá er þér böls beðit.

127.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
hvars þú böl kannt,
kveð þú þér bölvi at
ok gef-at þínum fjándum frið.

128.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
illu feginn
ver þú aldregi,
en lát þér at góðu getit.

129.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
upp líta
skal-at-tu í orrustu,
- gjalti glíkir
verða gumna synir -
síðr þitt um heilli halir.

130.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
ef þú vilt þér góða konu
kveðja at gamanrúnum
ok fá fögnuð af,
fögru skaltu heita
ok láta fast vera;
leiðisk manngi gótt, ef getr.

131.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
varan bið ek þik vera
ok eigi ofvaran;
ver þú við öl varastr
ok við annars konu
ok við þat it þriðja
at þjófar né leiki.

132.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
at háði né hlátri
hafðu aldregi
gest né ganganda.

133.
Oft vitu ógörla
þeir er sitja inni fyrir
hvers þeir ro kyns, er koma;
er-at maðr svá góðr
at galli né fylgi,
né svá illr, at einugi dugi.

134.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
at hárum þul
hlæ þú aldregi,
oft er gótt þat er gamlir kveða;
oft ór skörpum belg
skilin orð koma
þeim er hangir með hám
ok skollir með skrám
ok váfir með vílmögum.

135.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
gest þú né geyja
né á grind hrekir,
get þú váluðum vel.

136.
Rammt er þat tré,
er ríða skal
öllum at upploki.
Baug þú gef,
eða þat biðja mun
þér læs hvers á liðu.

137.
Ráðumk þér, Loddfáfnir,
en þú ráð nemir, -
njóta mundu, ef þú nemr,
þér munu góð, ef þú getr -:
hvars þú öl drekkir,
kjós þér jarðar megin,
því at jörð tekr við ölðri,
en eldr við sóttum,
eik við abbindi,
ax við fjölkynngi,
höll við hýrógi,
- heiftum skal mána kveðja, -
beiti við bitsóttum,
en við bölvi rúnar,
fold skal við flóði taka.


Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Reiseruter.||.Våpen.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2002

Referanser - Kildelitteratur

Last updated 21.10.2002