KAMPMETODER OG VÅPEN

KAMPMETODER
Vikingene var ikke disiplinære i kamp i den forstand at de mottok klare ordre fra en hærfører under et angrep. De stilte seg ikke opp i rekker og marsjerte ikke på geledd som de romerske legioner. Vi leser i sagaene at høvdingene eller kongen "stod fremst i striden". Da er det opplagt at noen særlig ledelse av kampen med klare ordre fikk han liten anledning til. Men det var heller ikke nødvendig, fordi hver mann visste hva han skulle gjøre. Vikingavdelingen var ingen utskrevet avdeling som måtte drives fram i kamp, snarere tvert i mot. De ble styrt av en felles målsetting, en klar forståelse av metoden, og ikke minst en fenomenal rutine.

Om kampteknikken kan ha vært noe primitiv, så var den i hvert fall effektiv. Taktikk og strategi var meget enkel. Alle forstod den og våpene var meget gode. Det var ingen kadaverdisiplin, men en innøvd selvdisiplin og lag ånd - de som seiler og ror sammen lærer fort det. Selvsagt var hver manns styrke, kampvilje, utholdenhet og uredde holdning en viktig faktor som heller ikke har manglet hos vikingene. Den som har vært med på å ro båter på halvparten av størrelsen til vikingskipene, vet at det kreves kraftige arm- og ryggmuskler for å kunne gjøre det, og ror man mye utvikles disse musklene seg sterke og seige. Det skal ikke mye utakt til før en får åra rett i "fleisen" i retur pga. det sterke siget som et slikt skip oppnår.

viking Kampmetoden og våpenvalget ble tilpasset operasjonens art, vikingene var mestre i kombinerte operasjoner. Fra skipene gjorde de strandhogg og plutselig var de der, for skipene var lette å dra på land og like lette å sjøsette igjen. Hadde de hester, opptrådte de som det rene kavaleri. Møtte de motstand, fylket de seg som en veleksersert infanteriavdeling, eller de gikk rett og slett ombord igjen, for senere å dukke opp et annet sted eller fra en annen kant.

Ved overfall på et kloster eller en dårlig forsvart landsby, kan vi ikke snakke om raffinert kampteknikk. Da gjaldt det først og fremst å være rask for å overraske ofrene - det var viktig å angripe før ofrene merket at de var ankommet, slik at ofrene ikke rakk å stikke av med og lure unna verdifullt gods.

Møtte de motstand var det noe helt annet. For eksempel i store slag skal vikingene ha hatt en avdeling i midten, flankert av krigere på begge fløyene. Et slikt slag kan ha startet først med en skur av piler mot fienden og senere, på kloss hold, kastes spyd. Så løste det hele seg opp, og folk gikk i inn i en vill og voldsom nærkamp, mann mot mann, med spyd og sverd som stikkvåpen og sverd og øks som hugg- og slagvåpen. Det gjaldt å hugge litt hardere enn fienden. I et slikt slag var det neppe plass for avansert fekteteknikk. Støt og hugg ble for det meste parert med skjoldet. Skjoldet ble brukt til å blokkere motstanderens våpen, slik at et hugg eller støt kunne settes inn.

Sluhet ble brukt. Å overraske fienden og gjerne ta dem i bakhold eller omringe dem, var metoder som ble brukt. For eksempel i sagaene kan en lese flere eksempler på at vikingene kunne komme til fiendens gård tidlig på morgenkvisten, før folkene på gården hadde våknet, og tenne på huset fienden lå og sov i. Så stilte de seg opp utenfor døren klare med sverd, og hogg ned den ene etter den andre som kom løpende ut av huset på flukt fra flammenes rov.

Vikingene viste ofte liten nåde når de hadde vunnet et slag, for eksempel kunne flyktende fiender bli forfulgt til hest og hugd ned til siste mann. Sjelden eller aldri hører vi om i sagaene at vikingene torturerte noen over lengre tid og etterlot de uføre.

Når vikingene var ute på tokt, som for eksempel i Spania i fra midten av 800-tallet, og ankom et passende område å plyndre, anla de en base hvor de startet plyndringsekspedisjoner i distriktet i fra. En slik base lå ofte på en øy og det finnes eksempler på at de også anla forsvarsverker på en slik base.

Til basen førte de byttet fra plyndringsekspedisjonen i sikkerhet som svært ofte var fanger. Disse fangene kunne de la løskjøpe mot proviant, varer, gull eller sølv. Fanger som ikke ble løskjøpt tok de med seg og solgte som slaver et annet sted. Enkelte ganger virker det som om vikingene selektivt var ute etter å ta til fange rike personer, da disse kunne la seg løskjøpe mot en høyere pris.

På denne måten blir det vanskelig å kalle slike vikingtokt hvor opptil 2000 vikinger reiste i lag, rene plyndringstokt eller handelsreiser. Strategien for å livnære seg på slike vikingtokt, kan synes som en blanding av plyndring, løskjøping av fanger og handel med varer og slaver. Dette var ikke noe problem så lenge vikingene vekslet mellom kristne og muslimske områder.



VÅPEN
Våpnene forandret seg fra eldre til yngre jernalder. Fra 400-tallet var våpenøks (brukt som kastevåpen) og spyd vanlig våpenkombinasjon. Dette var frankernes våpen. Fra 600-tallet kom korte eneggede sverdkniver i bruk sammen med et spyd som ble brukt som støtvåpen. På 700-tallet endret sverdene form. De ble lengre og tyngre. Etter hvert som sverdene forandret seg fra støtvåpen til hoggvåpen, kom tveeggede sverd i bruk.

Den nordiske vikings fulle utstyr av angrepsvåpen var sverd, øks, spyd og pil og bue. Fornemst av disse våpen var sverdet og øksen - våpen som enhver viking med aktelse for seg selv bar på seg så godt som alltid. Beskyttelsen var skjold, hjelm og ringbrynje. Sverd var ofte et symbol på makt, og i følge Gulatingloven var en fri mann pliktig til å eie sverd eller øks, spyd og skjold.

SVERDET
Sverd er funnet i fra tallrike funn rundt omkring i Skandinavia, flest i Norge
(over 2 000). Mange sverd er også funnet i Sverige, men temmelig få i Danmark. Denne ulike fordeling hører nok til en viss grad sammen med at de fleste sverdfunn stammer fra graver, og at kristendommen, - som forbød å legge ned våpen eller andre ting til den døde i graven - kom tidligere til Danmark enn til Norge og Sverige.

Det eneggede sverdet, som i Merovingertiden
(tidsrommet kort før vikingtiden) var utbredt i Norden, og da først og fremst i Norge, ble trengt helt i bakgrunnen i vikingtiden. Hovedsverdformen blir da det lange, ofte temmelig brede, tveeggete jernsverd med et hjalt som består av fire deler; Nærmest klingen kom en tverrstang (underhjaltet), så den flate grepstangen, som tilspisset seg oppover, videre en tverrstang til (overhjaltet), og endelig selve sverdknappen grepknappen, som var trekantet eller halvrund, og ikke sjelden ledddelt.

Sverdklingen kunne være damascert - det vil si med et året og forvridd mønster, særegent for damascenerstål, som framtrer tydeligst etter etsing. Videre kan den være innlagt, og sverdfestet er ofte rikelig prydet med siselering og forgylling, med innlegging av gull, kobber, sølv eller niello, så sverdet får karakteren av et sant praktvåpen.

De eldre vikingsverdene er forholdsvis enkle, de yngre viser tendens henimot et lengre underhjalt og en mer utpreget leddeling av grepknappen. Nordiske arkeologer har nøye studert hele dette sverdmateriale ut fra typologiske synspunkter, og inndelt det i over tyve forskjellige, varierende grupper: norske, danske, svenske og felles; eldre og yngre. Adskillige sverd er også funnet rundt omkring i vikingenes interessesværer - i England, Irland, Frankrike, Russland osv.

Alle sverdene som er funnet er ikke laget i vikingenes hjemland, mange er importert. Allikevel er jo et sverd en komplisert ting, neppe alltid gjort av en og samme mann. Ett er klingen, et annet er festet, et tredje er sammenføyningen og monteringen - slik det er vanlig i dag med produksjon av praktkniver. Men et feste som for eksempel er dekorert i spesiell nordisk ornamentikk - med «gripedyrmønster» eller i Jelling-stil - må være laget i Norden.

På den annen side er de mange sverdfunn med en klinge som har fabrikatsignatur Ulfberthi eller Ingelri, uten tvil smidd i utlandet, sannsynligvis i Frankrike. Allikevel tør man hevde at man i Norden utvilsomt har sittet inne med tilstrekkelig teknisk dyktighet til å fremstille et sverd. Dette viser den mengde jern og smedverktøy som forelå i de nordiske land i vikingtiden, og som vi har funnet i gravgods, hovedsakelig i norsk gravgods, vitner tydelig om den rolle selve smeden spilte hos vikingene.

Et annet spørsmål blir det da hos hvem og hvor man finner den ypperste smiekunst når det gjelder fremstillingen av sverd. Svaret kan bare være ett: hos frankerne som antakelig produserte den tids ypperste sverd.

Man ser dette av forskjellige litterære vitnesbyrd. For det første de gjentatte frankiske forbud i lovs form mot å eksportere sverd og andre våpen. Karl den Store satte forbud mot dette, det samme gjorde Karl den Skallete - den siste satte til og med dødsstraff for våpeneksport! Karl den Stores forbud gjaldt både i øst og i nord, både for avarere og vikinger. Karl den Skalletes eksportforbud var i første rekke rettet mot det nordiske vikingmarked.

ØKSEN
Var sverdet internasjonalt i vikingtiden, så var øksen til gjengjeld et utpreget nordisk våpen. Om vi ser tilbake på den nordiske oldtids mange årtusener, så ser vi at øksen er et meget eldre våpen enn sverdet, og forklaringen er ganske enkel. Sverdet er etter sin opprinnelse ikke annet enn den sterkt forlengede dolk, og sverdet oppstår først i det øyeblikk mennesket under sin lange kulturutvikling finner frem til et stoff som er fast nok til å kunne tillate fremstillingen av et slikt kunstprodukt. Dette stoff utgjøres av metaller, først av bronselegeringer, siden av jern.

Men øksen hadde allerede eksistert i årtusener
(fra steinalderen), før det første sverd ble skapt. I vikingtiden i Europa kan man ikke direkte si at stridsøksen var gått helt ut bruk, men den spilte allikevel en underordnet rolle. Den stod som et foreldet våpen i ferd med å gli over i et annet doméne, det som kjennetegnes ved ordene pryd, seremoni, heraldikk.

I Norden fikk imidlertid nettopp på denne tid øksen sin store renessanse. For de hjemsøkte og plagede folk i Sydvest-Europa kom på den måten den langskaftede, bredeggede stridsøks til å stå som selve kjennetegnet på den blodige viking. Jevnfør Lindisfarnesteinen, hvor vikingene, som står oppmarsjert bærer sine to hovedvåpen, øks og sverd, høyt hevet over hodet.

Vikingtidens stridsøks er meget varierende i sin formgivning, men man kan stort sett inndele den i to hovedtyper, en eldre, som kalles skjeggøksen, og en yngre som blir kalt bredøksen.

Skjeggøksen hvis egg er trukket nedover som et hakeskjegg er i Norden en arv fra 700-tallet, mens bredøksen med sine sterkt utbuete egghjørner, får sin egentlige blomstringsperiode i tiden omkring år 1000. Denne bredøks har ikke sjelden selve eggpartiet dannet av spesielt herdet og særlig tilsveiset jern. Begge typer økser har kantet eller fliket nakke, og begge kan være pyntet med utsøkte sølvinnlegg bortover øksebladet og øksenakken.

SPYDET
Spydet var i vikingtiden alminnelig kjent og brukt - man kan kalle det vikingens tredje hovedvåpen. Vi finner dessverre aldri at skaftet er bevart, men bare selve spydhodet av jern, den relativt lange spydspissen. Den er elegant formet - et langt, slankt, skarpt blad med uthevet midtribbe og et konisk hylster som skaftenden kan settes inn i.

Undertiden har denne hule delen av hodet ganske korte sidefliker, såkalte «vinger». Disse vingete spydspisser er uten tvil av frankisk opphav. Ikke så helt sjelden finner man i sen vikingtid en rik sølvornamentering lagt i utsøkte geometriske mønstre nettopp der hvor spydspissen går over i spydskaftet; slike spyd var sanne praktvåpen, som uten tvil ble tatt vare på, og omhyggelig gitt til bake til eieren etter en kamp, - om han ellers var i live!

PIL OG BUE
Dette eldgamle våpen spiller en betydelig rolle for vikingene, det kan vi lese oss til i sagaene. Buene selv eksisterer ikke lenger - de var sikkert bare enkle langbuer, og det gjør heller ikke pileskaftene. Men pilespisser av jern finner vi ofte i gravgodset, undertiden også i kvinnegravene. Det er kraftige, farlige spisser, som sendt ut fra en sterk line av en sterk hånd må ha hatt en betydelig gjennomslagskraft. Undertiden finner man dem lagt ved i den avdødes grav samlet i bunter eller knipper på opptil 40 stykker. De ble båret i runde pilekogger.

JERNKNIVEN
Et slags våpen må man jo også kalle jernkniven: den er samtidig både våpen og redskap. Den enkle, eneggede jernkniv med skaft av tre eller ben ble båret av mennene ved beltet, av kvinnene - som Ibn Fadlan forteller det fra Volga - i en kjede på brystet. I kvinnegraver fra vikingtiden er det derfor meget alminnelig å finne jernknivbladet liggende enten ved brystet eller ved beltestedet.

STEIN
Stein var brukt som kastevåpen. I Orkenøyingenes saga kan vi lese om et sjøslag hvor det ble kastet stein mot fienden. En slik stein som traff en fiende i armen, reddet en gang helten i sagaen fra å bli hogd ned av et sverd. Dette betyr at vikingene har samlet stein som ble brukt som kastevåpen.

DEKKVÅPEN
Vikingens viktigste dekk- og avvergevåpen var treskjoldet og jernbrynjen, samt hjelmen av lær eller jern. Alle tre deler er sjeldne i funnene, men kjennes både fra avbildninger og fra omtale i litteraturen.

Skjoldet
Skjoldet var rundt, flatt og temmelig tynt, ofte bemalt, og med en rund skjoldbule av jern over sentrum. Vi kjenner det best fra vikingskipet fra Gokstadhaugen, hvor den slags skjold hang i rekke og rad langs relingen. Ved haugsetningen har Gokstadskipet hatt i alt 64 runde skjold langs begge rekker. Ved utgravningen fantes rester av i alt omkring 25 skjold, flere er imidlertid helt bevart. Hvert av skjoldene har et tverrmål av 94 cm og har bestått av ganske tynne bord av gran. I sentrum av skjoldet sitter skjoldbulen på forsiden, mens det på baksiden går en forholdsvis solid trespile tvers over skjoldet som også har gjort tjeneste som håndtak. Langs randen har hele skjoldet antakelig vært holdt sammen av et lærbeslag. Skjoldene i Gokstadskipet har vært bundet fast i de rektangulære hullene i skjoldrimen, slik at det forreste skjoldet delvis ligger over det neste o.s.v., de var malt avvekslende gule og sorte.

I litteraturen er det beskrevet at treskurden kunne være malt med farger. Det finnes skaldekvad om det episke innhold av billedtepper og malte figurscener, da særlig på skjold. Ingen slike skjold er bevart, men i Brage den gamles Ragnarsdråpa er et slikt malt skjold beskrevet. På skjoldet var malt Hjassingesagnet, Gjukungesagnet og Tors kamp med Midgardsormen. Når et enkelt skjold på omlag en meters tverrmål
(som Gokstadfunnet viser) kunne inneholde en slik motivrikdom, forutsetter det nesten som en nødvendighet at billedflaten var inndelt i horisontale adskilte felter over hverandre på lignende måte som vi ser på billedsteinene.

Ringbrynje og hjelm
Ringbrynje og hjelm har vært sjeldne og fornemme dekkvåpen, utelukkende båret av høvdinger. Vi har bare funnet rester av dem i oldfunnene, men nå og da får vi glimt av dem i avbildninger eller fra statuetter, hvor hjelmen gjerne har i form av en spiss stormhatt, vel laget av lær. Denne spissluen er muligens et lån fra orientalsk utstyr. Vevde billedfremstillinger fra det norske Osebergfunnet viser hvordan hvitmalte brynjer dekket hele kroppen, og munnet ut i en hette opp over hodet.

BERSERKEN
I forbindelse med omtalen av vikingens våpen kan det være på sin plass å nevne den merkverdige og spesielle avart av vikingkrigere, som gikk under navnet berserker. Det var rasende, halvt sinnssyke kampbrødre, som når kamprusen kom over dem, når altså «berserkgangen» stod på, det såkalte blodsinnet, fikk forferdelige krefter, mens de etterpå lå slappe, som i en døs eller dvale, slått i svime av sitt eget voldsomme raseriutbrudd.

Hos Snorre, i Ynglingesagaen omtales den slags krigere som besatt av Odins raseri. Snorre skriver: «Odin kunne gjøre det slik at hans fiender i kampen ble både blinde og døve eller rent vettskremte, og våpnene deres bet ikke mer enn stokker. Men hans egne menn gikk uten brynjer og var gale som hunder eller ulver, de bet i sine skjold og var sterke som bjørner eller okser. De slo ned for fote.»

Ordet «berserk» har man i eldre tid villet tyde som «bare serk»
(uten skjorte), men denne tydning er usikker. «Bjørneserk» er sannsynligere, nemlig fordi andre ville krigere ble kalt ulvhedner, de kjempet altså i ulvepelser, og var som ulver. Disse berserker blir ofte omtalt i den norrøne litteratur.

Det er sannsynlig at forklaringen er en annen, og dypere. Berserkene var ram-hedenske, og identifiserte seg med sitt totemdyr, ulven eller bjørnen; de ble ett med det, slik som vi kjenner dett i etnologien fra naturfolk nær vår egen tid, indianere og austral-negre. Odin var den store sjaman og seidmann, og berserken er besatt av sjamanistiske forestillinger. Vi kjenner sjamannens døs eller dvale fra hele den sirkumpolære kulturkrets - hos samene, eskimoene, tsjuktene osv.

Rolf Krakes ypperste kriger Bodvar Bjarke hadde bjørnen som sitt skytsdyr. I Rolfs siste kamp foran Hjort kjempet han som regulær bjørn ved sin konges side og knuste med sin veldige labb alt som kom i hans vei. Så lenge dette foregikk, hadde Rolf fremgang. Imens satt Bjarkes eget menneskelegeme i en bevistløs døs inne i hallen Da Hjalte finner ham der, egger han ham med sterke tilrop
(Bjarkemål) til å delta i kampen. Bjarke «våkner» da, og springer ut for å slåss. I samme nå forsvinner bjørnen, Rolf får motgang, og taper slaget.

Dette synspunkt er både religionhistorisk og religionpsykologisk velfundert, og har sammenheng med personlighetsspaltning og delvis eller total bevissthetsforvandling. Sammenlign med Leopardmennene i Kongo i dag.

Når en berserk ble kristen, og mistet sin tro på 0din og sine sjamanistiske evner, ble han straks fredelig, omgjengelig og normal, og berserkraseriet falt aldri mer over ham - sammenlign i vår tid uttrykket om å «se rødt», amok og latah i Østen.

HESTEN
Det dyret vikingen elsket høyest, var hesten. Ofte fulgte den med ham i graven (sammen med hunden). Det er i fra frankerne vikingene overtok skikken med å kjempe fra hesteryggen og det faller naturlig i forbindelse med våpene å gi en omtale av krigerens ridestell.

Det bestod av følgende deler: sporer, stigbøyler, bissel, hodepryd eller hodebeskyttelse, spenner til seletøyet, sadel, og remedier til utsmykning av manen, særlig på hingsten.

Også her finner vikingen glede i praktutfoldelse. I en grav i den kjente Mälarby i Midt-Sverige var hodebeskyttelsen til hesten dannet av lærremmer, tett beslått med bronsestifter med hoder av sølv. På Langeland fant man i en høvdinggrav både sporer og stigbøyler helt dekket av strålende sølvinnlegg i elegante mønstre. Over manen på hesten la vikingen ikke så sjelden den buete «stol», et trestykke som var beslått med bronse med utboret hull til tøylen (eller når det gjaldt hesten som trekkdyr og kjørehest, til tømmen).

Sadelen var godt kjent på denne tiden. Fra norske funn foreligger det tresadler, og de må ha vært anbrakt langt fremme på hesten, slik at rytteren har sittet med benene fremover rettet. Hva stigbøylen angår - som sikkert opphavlig skriver seg fra folkene på de eurasiske stepper, og siden har gått sin seiersgang mot vest til Europa - så finner vi den i nordisk vikingtid representert av to forskjellige typer i jern. Begge peker til bake på mer primitive former i lær og tre. Den ene viser den enkle, smale lærstroppen overført til jern, den annen viser samme stropptype, men med innsatt plate av tre til å sette foten på. Hovedmaterialet er jern, undertiden ornert på en kunstnerisk utsøkt måte.

Til ridestellet i Norge hører også en såkalt «rangle» - et klapre instrument som gir en seistronlignende lyd fra seg. Ved denne selsomme lyd skulle ranglen sikkert holde onde makter fjernt fra rytteren, når han red i uveisom skog eller farlig ødemark: den har vært en talisman, en amulett.

HUNDEN
I Saxo, Danmarks krønike, finnes eksempler på at vikingene brukte hunder i kamp. Dette var hunder som også var vakt- og jakthunder.

VÅPEN I GRAVER
En undersøkelse foretatt for noen år siden av danske våpengraver fra vikingtiden gav til resultat at det fulle utstyr av angrepsvåpen - altså sverd, øks, spyd og bue-pil - ikke i et eneste tilfelle forekom i samme grav. Og bare en eneste gang lå sverd, øks, spyd og skjold hos den samme kriger. Alminneligst var ett eller to angrepsvåpen: hyppigst forekommer øksen, så kommer sverdet, og til slutt spydet. Men denne undersøkelse omfattet bare dansk materiale, som er meget mindre enn det norske eller det svenske.

Sverd er funnet i tallrike funn rundt omkring i Skandinavia, flest i Norge
(over 2 000). Mange finner vi også i Sverige, men temmelig få i Danmark. Denne ulike fordeling hører nok til en viss grad sammen med at de fleste sverdfunn stammer fra graver, og at kristendommen, - som forbød å legge ned våpen eller andre ting til den døde i graven, - kom tidligere til Danmark enn til Norge og Sverige.


Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|


Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2002

Referanser - Kildelitteratur

Last updated 21.10.2002