VIKINGESKIPENE

Omformingen eller utviklingen av den gamle robåttypen som var i bruk før vikingtiden, slik at den ble skikket til seilas, må ha funnet sted i 6-700-årene og ble vel ikke avsluttet før i eldre vikingtid, i 800-årene. (Sverre Marstrander, De skulte skipene. 1986. side 19) I yngre vikingtid, i 900 årene, meldte behovet seg for langskip med større fart og laste evne. Dette ble løst ved å bygge skipene lengre slik at det ble plass til flere roere, samtidig som de gjorde skroget mer buket og relingen høyere, slik at volumet ble større. Det ser ut til at konger som ville markere sin status bygget storskip, vanligvis 30-32 rom. Men slike storskip var allikevel ikke mange av.

Vikingene hadde mange typer skip til forskjellige formål, karven
(privat skip), langskip (krigsskip) og knórren (handelsskip og frakteskip), men felles var at de alle går tilbake til en felles nordisk grunntype, hvor det klinkbygde skroget er bygget opp over kjølen med bordganger som danner jevne kurver fra for til akter og går over til ensdannete spisser i stevnene. Gokstadskipet viser oss at vikingene også hadde mindre robåter, som også er bygget over samme lest som de større skipene. Det var vanlig å ha en epitisbátr, som svarer til våre dagers skipsjolle ombord i skipene.

Vikingtidens skip hadde ikke noen rom for mannskapet, men på større skip ble det slått opp telt akter og forut i skipet når det lå i havn - som beskrives i sagaene med å tjelde skipet. I Gokstadskipet er det bare funnet teltutstyr som var beregnet for å bli slått opp på land og senger med drakehoder, men disse sengene var neppe beregnet på mannskapet. Mannskapet måtte nok nøye seg med en "sovepose" for to mann, sydd sammen av to skinn, lik den som ble funnet i Gokstadskipet. Om bord hadde hver mann sin skipskiste hvor han oppbevarte sine eiendeler. Når de rodde skipet ble skipskisten brukt som sitteplass.

Skjoldene ble på hver side hengt på utsiden av båten, og festet med tau til skjoldrimen, en list på innsiden av relingen. Skjoldene som var hengt opp i Gokstadskipet var omtrent 1 meter i diameter og dekket hverandre halvveis slik at det gikk to skjold mellom hvert årehull. Skjoldene sperret altså årehullene og ble av den grunn bare hengt opp når skipet lå i havn. Skjoldene var vekselsvis malt gule og sorte og var laget av tynne bord av gran med en skjoldbule i midten av jern.

Nesten på alle skip prydes stevnene av dragehoder i flere farger, eller i enkelte tilfeller i fantasifulle menneskehoder. Disse drakehodene kunne taes av. Stevnene kunne også være malt. I skalden Torbjørn Hornrnkloves
(Þorbjörn Hornklofi) kvad til Harald Hårfagre (Haraldskvæði) etter slaget ved Hafrsfjord, kan man lese i noen av linjene i vers 5:


Nordmennes drottin
som råder over dype kjøler
rødmalte stevner
og røde skjold
tjærete årer
skumvåte tjeld

dróttin Norðmanna,
djúpum ræðr kjólum,
roðnum röndum,
rauðum skjöldum,
tjörguðum árum,
ok tjöldum drifnum.

Vanlige skip hadde ensfargete seil i vadmel, mens i følge sagaer kunne kongeskip ha seil i lin, satt sammen av flere bredder i forskjellige farver. Seil var inndelt i brede vertikale striper, som oftest 3 i forskjellige farger for eks. gult-rødt-gult eller blått-gult-blått.
(Sverre Marstrander)

Etter en gammel regel som sier at mastemålet skal svare til skrogets fulle omkrets midtskips, skulle for eks. Gokstadskipet hatt en mast på henimot 13 meter. Men nyere beregninger tyder på at masten bare har vært på ca 10 m, og at seilet var 12 m bredt og 6 meter høyt. Vi får da en seilstørrelse som svarer mer dimisjonene vi ser på seilene på Gotlandske billedsteiner.
(Sverre Marstrander, side 61)

Men tester utført i Sverige har vist at et vikingskip ville ha vært adskillig mer manøvreringsdyktig dersom seilet hadde hatt en form som et stående rektangel i stedet for et liggende rektangel som Sverre Marstrander beskriver seilet. Når en samtidig i dag ser at seilet på Nordlandssjekta har en form som et stående rektangel, kan en undre seg om vikingene ikke også visste om dette, og at kunstnerene som lagde de Gotlanske billedsteinene har formet seilene som liggende rektangler av kunstneriske årsaker.

I Gokstadskipet er det funnet rester av et vadmelsråseil. Seilet hadde opprinnelig vært hvitt, men hadde påsydde striper av rødt tøy. Dette synes å svare til et uttrykk som vi ofte møter oss i sagaene, f. eks. i Egils saga, at seilet var utstyrt «med vendi» blå og rød. Ordet «vendi» sikter til striper og skipsbildene på samtlige gotlandske billedsteiner synes å vise seil med striper som krysser hverandre slik at det dannes et rutemønster.

Årene i Gokstadskipet var av furu og var fra 5,3 m til 5,85 m lange. De lengste årene ble brukt nærmest stevnene der høyden over vannspeilet var høyest. I forhold til moderne årer var selve årebladet lite, men dette kan henge sammen at den type årer egner seg best for å ro med korte, hugglignende tak - den gamle måten å ro på.
(Sverre Marstrander, side 60)

Bordgangene er surret til spantene anbrakt i klamper som var utspart i selve planken, mens spantene derimot ikke er festet til kjølen. Denne byggemåten, som vi har sett i Osebergskipet og Gokstadskipet, skiller seg på mange vis fra dagens brukelig båtbygging, men har den fordelen at den har gitt fartøyet mer elastisitet i sjøen enn moderne båter. Mellom bordene var skipene tettet med fehår.

dra vikingskipVikingene seilte oftest langs kysten, men også i flere dager over åpent hav. De seilte også opp langs elver og dro skipene over land, forbi stryk og fossefall eller fra en elv til en annen elv når det var nødvendig. Skipene ble da dratt på rullestokker.

Eik var et vanlig materiale å bygge skipene av. Til Osebergskipet ble det brukt omkring 5500 spiker og klinknagler som utgjør ca. 25 kg jern.

Langskipet
Langskipet var vikingenes krigsskip, bestod vanligvis av 20-25 rom, og viste seg som meget effektive skipstyper i kampene til sjøs. I følge Gulatingsloven skulle leidangsflåten bestå av 20 eller 25 roms skip. Langskipene var nærmest et kompromiss i streben etter behovet for store, lette å manøvrere og raske skip.
(Sverre Marstrander, side 20) Det var vanligvis ca. 25 meter langt og langs relingen var det boret hull for årene, mens masten til seilet var festet midtskips.

Langskipet hadde ingen dyptgående kjøl. Konstruksjonen ga skipet hurtighet og gjorde det enkelt å manøvrere, også opp langs grunne elver. Langskipet trengte heller ingen havn, slik at det lett kunne settes i land der det var ønskelig. Langskipet var sin tids stjernevåpen, noe vikingene visste å utnytte, og var kanskje den viktigste årsaken til vikingenes dominerende stilling i 200 år av den europeiske historie.

Forskere på feltet mener at reine seilskip ikke var mest utbredt på slutten av 900-tallet, fordi de var mindre effektive krigsskip enn roskutene som kunne snus raskt etter stridsteknikkens behov. Roskutene hadde ofte mast med seil som man brukte utenskjærs under fart fra et sted til et annet. Vikingene tok med andre ord ned eller satte opp masten til seilet etter behov.

Karven
Karver var private skip
(Tune, Gokstad og Oseberg) og ble bygget til lokale reiser langs kysten og kanskje også til enkelte ferder. Langskipene, krigsskipene, kan betegnes som større utgaver av karvene. (Sverre Marstrander, side 22) Vikingtidens fartøyer hadde stor sjødyktighet. Gokstadskipets slanke linjer taler sitt tydelige språk. Dette er på det bredeste 5,25 m og har en lengde på 23,33 m.. Høyden fra underkant av kjølen til relingen midtskips er 1,95 m. Skipet stikker 0,85 m dypt i vannet. Skipet er forsynt med 16 årehull på hver side, slik at besetningen ville ha utgjort ca. 65 mann. Vekten av skroget og fullt skipsutstyr er beregnet til 20,2 tonn.

Magnus Andersen seilte i 1893 med en kopi av Gokstadskipet over Nord Atlanteren til verdensutstillingen i Chicago. Ferden tok 40 døgn. Kopien, som han kalte Viking, hadde en drektighet av 31,78 registertonn. De brukte som i vikingtiden råseil og sideror. Det viste seg at skipet holdt forbausende god fart, jevnlig 5 - 6 knop, stundom mer. En gang gjorde det gjennomsnittlig 9,3 knop i 24 timer. Toppfarten ble målt til 11 knop. I følge Magnus Andersens "gled skipet lett som en måke henover bølgetoppene".

Fjerde dagen kom de ut for en storm vest for Shetland fra sørvest. Under stormen fulgte kjølen skrogets bevegelser og den beveget seg vertikalt nesten 2 cm. Skipets elastisitet viste seg at også på en annen måte. I stormen kunne, i følge Andersen, relingene vri seg opptil 15 cm. Men merkelig nok gikk ikke skipet lekk.
Til sammenlikning seilte en kopi av Columbus' skip, Sta. Maria samtidig over Atlanteren og brukte flere måneder.

vikingskip Skipet til Rygekongen
(Erling Skjalgsson), skulle i følge Snorre, ha stripete seil og ha 32 rom, med større rom enn andre skip. Skal en velge å legge vekt på disse tallene, skulle skipet til Erling Skjalgsson kanskje være mellom 50 og 60 meter langt. Imidlertid er de eneste tilgjengelige levningene av skip i fra Erlings tid, de såkalte Skuldelev-skipene, som er utstilt i vikinghallen i Roskilde i Danmark. Det største av de skipene er på 32 meter.

Man antar at seilskipene på Erling Skjalgssons tid mer og mer fikk funksjon av å markere stormannens makt og stripete seil var trolig en måte å vise at skipet tilhørte en konge eller en av de fremste stormennene, fordi et stripete seil var dyrere å fremstille enn et ensfarget seil. Andre skip kunne å et kors i seilet.

Knórren
Knórren
(eller knarr) var vikingenes lastebåt og handelsskip, og er bygget over samme lest som andre vikingskip, men de var bredere og hadde bare årehull i relingen akter og for ut. Midtre del var brukt som lasterom. Det var robust, solid og bredere enn langskipet. Det kunne føre både mannskap, husdyr og last. Knórren utgjorde hovedtyngden av vikingenes skipsflåte. Et eksempel på et slikt lasteskip funnet i Norge, er funnet i Klåstad i Tjølling sør i Vestfold. Skipet er i fra 800-årene og har ikke årehull men årekneiper.

Et av de fem Skuldelv-skipene
(hvorav to er langskip og tre er frakteskip, som ble senket for å sperre en smal innseiling til den strategisk viktige Roskildefjorden ca år 1000), er 16,3 m langt og 4,5 m bredt midtskips. Skipet er 2 meter dypt med 12 bordplanker fra kjøl til reling. Det hadde få årer, men omkring 100 kvadratmeters seilareal. Det er et solid bygd skip med en lasteevne på 24 tonn eller 40 kvadratmeter. Skipet var et handelsskip, og velegnet til å frakte folk og kveg til nye bosetninger, som for eksempel Island.

Vikingskipfunn i Norge

OSEBERGSKIPET - Norge
Osebergskipet fra Vestfold ble utgravet i 1904 og er det mest berømte av våre vikingskipfunn. Skipet er helt igjennom av eik og er en meget stor åpen båt, bygd både for roing og seilas. Det er klinkbygd og er 21,5 meter langt mellom stavnene og litt over 5 meter på det bredeste.

Det er bygd over en kraftig eikekjøl, og til denne er de to stevnene føyet, dessuten 17 spant
(bånd), knær og biter (tverrbjelker) og utenpå dette skjelettet er lagt 12 bordganger (omfar) av eikeplanker på hver side. Dessuten er det et "dekk" av furutiljer som i den største delen av skipet har vært naglet fast til bitene, med unntak av de rommene som det skulle øses i.

Til Osebergskipet ble det brukt omkring 5500 spiker og klinknagler som utgjør ca. 25 kg jern. Byggemåten er stort sett den samme som Gokstadskipet, men Osebergskipet er likevel adskillig lavere, idet det har bare 12 bordganger
(omfar), mens Gokstadskipet har 16 bordganger. Bordgangene er surret til spantene anbrakt i klamper som er utspart i selve planken, mens spantene derimot ikke er festet til kjølen.

Surringene har vist seg å være bånd av hvalbarde. Første til niende omfar danner bunnen, tiende omfar er kraftigere enn de andre og kalles livholtet, mens de to øverste danner skipets side overvanns. Hele skroget er tettet med fehår.

Langs øverste bordgangs overkant løper på yttersiden en påsatt list av furutre, som har vært brukt til å henge skjoldene på
(skjoldrimen). Øverste bordgang har 15 årehull, slik at skipet har vært rodd av 30 mann (femtensesse). Årene er av furu og årehullene ligger ca. 60 cm vannflaten. Man må anta at roerne har sittet på løse seter på tiljene, for eks. skipskistene.

Årehullene er forsynt med en splitt for at åren kunne stikkes ut innenfra. Bare i forreste årehull mangler denne splitten, da forskipet her var for smalt til å stikke åren ut innenfra likevel. Osebergskipet har en mast av furu som antakelig har hatt en lengde på 13 meter. Masten er anbrakt i en forholdsvis spinkel innretning midtskips.

Osebergskipet er flatbunnet og har ligget lavt i vannet. Det har ikke tålt mye sjø, men er mer et skip for innenskjærs fart enn et havgående skip, slik som Gokstadskipet har vært. Det kan karakteriseres som et fint høvdingskip, bestemt til å brukes for små turer innaskjærs i godt vær. Skipet har ror akterut på styrbord side og var utstyrt med anker.

Begge stavnene er herlige, utsøkte stykker av eik, de fineste materialer i hele skipet. De er rikt utskåret med dyreornamenter i relieff. Akterskipet har antagelig hatt en liknende prydelse, kanskje av form som en ormehale. Ornamentikken som stevnene er dekorert med tillater oss med ganske stor sikkerhet å si at Osebergskipet er bygd i de første 10 årene etter år 800.

Osebergskipet var ved gravlegningen et gammelt skip - antakelig omkring et halvt hundre år - noe som også fremgår av mange detaljer. Bl. a. var skipet ved begravelsen så å si ribbet for skipsutstyr. Likeens viser det overalt spor av slitasje, i årehullene, i klinknaglene. Gravhaugen er trolig graven til dronning Alvhild, Harald Hårfagres bestemor. Datert til år 834.
Skipet er utstilt i Vikingskipmuseumet på Bygdøy.

GOKSTADSKIPET - Norge
Gokstadskipet som ble utgravd i Vestfold i 1880, ble den første store funnsensasjonen i Norge. Funnet skapte sagabegeistring og manifesterte at de norske sagakonger virkelig var sjøkonger i vikingtid.

Gokstadskipet er 20,10 meter langt i kjølen og 23,33 meter mellom stevnenes yttersider. På midten er det 5,25 meter bredt. Høyden fra underkant av kjølen til relingen midtskips er 1,95 meter og skipet stikker 85 cm dypt i vannet. Skipet er forsynt med 16 årehull på hver side, og er dermed en sekstensesse. Vekten av skroget og fullt skipsutstyr er beregnet til 20,2 tonn.

Gokstadskipet er således et par meter lengre enn Osebergskipet, og litt smalere. Likevel er det ingen tvil om at Gokstadskipet har vært et bedre sjøgående skip. Det har tålt mere sjø og var antakelig også en bedre hurtigseiler. Gokstadskipet er også klinkbygd av fine eikematerialer.

Byggemåten er stort sett den samme som Osebergskipet, men det er adskillig høyere, idet det har hele 16 bordganger mot Osebergskipet 12. Også Gokstadskipet har 17 spant, knær og biter. Bordgangene er surret til spantene anbrakt i klamper som er utspart i selve planken, mens spantene derimot ikke er festet til kjølen. Denne byggemåten, som vi også har sett ved Osebergskipet, skiller seg på mange vis fra nå brukelig båtbygging, men har den fordelen at den har gitt fartøyet meget større elastisitet i sjøen enn moderne båter. Mellom bordene er skipet tettet med tretrådet garn av spunnet fehår.

Gokstadskipet har vært innrettet for seilas og roing. 14de. bordgang har på begge sider 16 årehull
(sektensesse) med en splitt i over- og underkant, og skipet har således hatt 32 årer. I følge Sverre Marstrander ville besetningen ha utgjort ca. 65 mann og da regner han vel 2 mann på hver åre og en styrmann. Under seilas kunne årehullene lukkes innvendig med klaffer, hvorav flere er bevart. De to øverste bordgangene har da gjort tjeneste som skansekledningen eller skvettbord.

Omtrent midtskips ligger en eikebjelke for å styrke det stedet masten skulle stå
(kjerringen), over her ligger det svær eikeblokk (mastefisken) over bitene. Den er utskåret i fiskehaleform til begge sider. Gjennom et sort hull i mastefisken ble masten satt ned i et spor i den nederste bjelken. Når masten var reist ble den åpne bakre del av hullet i matfisken lukket med et stort stykke eiketre. Når dette ble fjernet var det en åpning stor nok til at masten kunne senkes bakover.

Går en gjennom Gokstadskipet i detalj, vil en stadig støte på flere og flere detaljer som viser hvor høyt skipsindustrien har vært drevet opp. Ikke hare det fullendt soignerte håndverksmessige arbeide, men også de mere konstruktive finesser. Vi ser for eksempel hvor fabelaktig tynne bordgangene kunne lages, ved at de to som det letet mest på har vært gjort tykkere enn de andre, nemlig den 10de som spantenes øvre ende er festet til, og den l4de, hvor årehullene er.

Liksom ved Osebergskipet er roret anbrakt på styrbords låring. Det har form av et stort åreblad og var øverst utstyrt med en rorpinne som pekte tverrskips inn. Mot skipssiden har det anlegg mot to klamper, en ved relingen og en stor lengre nede. Her er det festet en tykk vidje som ikke hindrer hverken dreining av roret eller at det på grunt vann kunne lettes opp ved hjelp av en line festet i en krampe nær rorets nederste ende.

Likesom som i Osebergskipet har Gokstadskipet bevarte tiljer som har hvilt på bitene. Tiljene består av tynne plankestykker av gran eller furu, og i bitene er det en fals for tiljene, men mens i Osebergskipet har de fleste av tiljene vært festet til bitene med trenagler, er de løse i Gokstadskipet. Disse har vært ornert med innrissete sirkler, som enten er konsentriske eller de skjærer hverandre på forskjellige vis.

Årene i Gokstadskipet er av furu og er fra 5,3 m til 5,85 m lange. De lengste årene ble brukt nærmest stevnene der høyden over vannspeilet var høyest. I forhold til moderne årer er selve årebladet lite, men dette kan henge sammen at den type årer egner seg best for å ro med korte, hugglignende tak - den gamle måten å ro på. Roerne må også her ha sittet på løse krakker. Merkes må også de tre oppstandene til å legge årene og reserverundbolter på. Den forreste og den akterste har kunnet legges ned.

Under esingen har skjoldrimen vært festet. Den består av en list hvor det med regelmessige mellomrom fins rektangulære åpninger. Ved haugsetningen har skipet hatt i alt 64 runde skjold langs begge rekker. Ved utgravningen fantes rester av i alt omkring 25 skjold, flere er imidlertid helt bevart. Hvert skjold har hatt et tverrmål av 94 cm og har bestått av ganske tynne bord av gran.

I sentrum av skjoldet sitter skjoldbulen på forsiden, mens det på baksiden går en forholdsvis solid trespile tvers over skjoldet som også har gjort tjeneste som håndtak. Langs randen har hele skjoldet antakelig holdt sammen av et lærbeslag. Skjoldene har vært bundet fast i de rektangulære hullene i skjoldrimen, slik at det forreste skjoldet delvis ligger over det neste o.s.v., de har malt avvekslende gule og sorte.

Gokstadskipet var ikke nytt ved gravleggingen, noe som fremgår av slitasje i årehullene. En teori er at Gokstadhaugen inneholder levninger etter Gokstadhøvdingen, Olav Geirstadalv. Men dette kan ikke stemme, i og med at nyere dendrokronologisk undersøkelser
(dvs. analyse av årringer i treverket) av Gokstadskipets gravkammer har vist at tømmeret er fra år 901. Derfor er graven for ung til å være Olav Geirstadalvs grav.
Skipet er utstilt i Vikingskiphuset på Bygdøy.

TUNESKIPET - Norge
Tuneskipet på Rolvsøy i Østfold, ble utgravd i 1867. Haugen som var 50 meter i tverrmål, var blitt røvet for edelmetaller, men inneholdt rester av Tuneskipet.

Tuneskipet har vært en stor åpen klinkbygd båt av omtrent samme byggemåte som Osebergskipet og Gokstadskipet. Alle materialene i skipet er eik, med unntak av bitene, som i motsetning til de andre skipene er av furu. Fartøyets opphavlig lengde kan nå ikke avgjøres sikkert, men det har antakelig vært bortimot 20 meter langt. Det har ført 11 eller 12 par årer og har således vært noe mindre enn de to andre skipene som er utstilt på Bygdøy.

Innretningen av spant, biter og knær er stort sett den samme som i Oseberg- og Gokstadskipet, men derimot mangler Tuneskipet en støtte under hver bite
(snælda) som fins i Oseberg- og Gokstadskipet. Disse har kanskje ikke vært nødvendige i et så lite skip. Enkelte andre mindre avvik er det også mellom de tre skipene i det hele tatt. Mens Osebergskipet hadde 12 omfar (bordganger) og Gokstadskipet hele 16, har Tuneskipet bare hatt 10 omfar. Av disse er de 8 første fullstendige på det stykket av skipet som er bevart, dessuten finnes rester av 9de omfar og litt av det l0de.

Mot begge endene er imidlertid bordkledningen råtnet helt bort. Det kan ikke nå avgjøres hvordan årehullene og skjoldrimen har sett ut, men vi kan trolig gå ut fra at de har hatt omtrent samme utseende som på de to andre skipene.

Også i Tuneskipet har bordrangene noe forskjellig tykkelse, idet 8de omfar er tykkere enn de andre som et hovedledd i konstruksjonen, idet spantene slutter her. Samtidig danner også dette omfaret overgangen mellom skipsbunnen og siden, slik at det har styrket fartøyet i langskipsretning.

Roret har også her sittet på styrbords låring. Bortsett fra dette er en stump av masten det eneste som er bevart av skipets løse inventar. Ved begravelsen var alle tiljene tatt ut av skipet, fordi det skulle fylles med leire før gravkammeret ble bygget. Det kan imidlertid sees at tiljene har vært løse og ikke festet med trenagler til bitene, som i Osebergskipet.

Det som særlig skiller Tuneskipet fra Oseberg- og Gokstadskipet er den store bredden i forhold til dybden. Alt under utgravningen ble dette trekk oppfattet som det mest karakteristiske ved skipet. Formen har nok sin forklaring i skipets dobbelte bestemmelse til roing og seilas. Skipsiden må nemlig ha vært temmelig lav over vannet, men samtidig ser vi at de stykker som støtter masten er særdeles kraftige og solide, slik at det er tydelig å se at skipet skulle brukes alvorlig til å seile med. Skipsbyggeren har da gitt skipet meget brede flak for å få fartøyet stivt og stabilt i sjøen tross at det er så lavt over vannet.

Om skipets form kan man vanskelig uttale seg sikkert, men i gjennomført godt og vakkert arbeid er Tuneskipet fullt på høyde med det vi ellers vet norsk skipsbygging i vikingtiden.
Utstilt i Vikingskiphuset på Bygdøy.

STORHAUGSKIPET - Norge
Storhaugskipet på Karmøy ble forsøkt berget i 1887. Men bonden på gården hadde tatt ut jord fra haugen og brukt trevirket han fant der til brensel. Det var trevirke fra et vel 20 meter langt vikingskip. I graven ble det funnet en armring av gull, sverd og andre gjenstander. Restene av skipet var ikke bevaringsverdige, men skipsgraven er den eneste kjente i Norge som ikke er utsatt for gravrøveri.

C-14-dateringer har vist at Storhaugskipet er fra sent 600-tall / tidlig 700-tallet, noe som plasserer Storhaugskipet som det eldste skipsgravfunnet i Norden. Den gravlagtes personlige utstyr avspeiler sterke kulturparalleller i den retning at det må sees som uttrykk for for tette politiske og kulturelle bånd med Europa. Blandingen av kristne og hedenske symboltegn i gravfunnet gjør det vanskelig å oppfatte denne graven som motstand mot kristendommen. Dette kan tyde på at vi har med svært tidlig kristen innflydelse på Vestlandet å gjøre, uten at den var dyptgripende
(Myhre, Opedal. Aftenposten 11-01-1998).

BORRESKIPET - Norge
Borreskipet var det første vikingskipet som ble funnet i Norge, i 1852 i en storhaug som veivesenet raserte. Bare fragmenter av skipet på ca. 20 meter var igjen, men noen praktfunn ble berget, bl.a. et drikkebeger og noen nydelige beslag til seletøy. Det finnes flere urørte kongshauger på Borre i Vestfold.

GRØNHAUGSKIPET
Grønhaugskipet på Avaldsnes, Karmøy, ble påvist i 1902. Det er et vikingeskip på 15-17 meters lengde, hvorav lite var bevart. Graven var røvet, men har vært av samme karakter som Borre-, Oseberg- og Gokstadhaugen.

KLÅSTADSKIPET
Klåstadskipet fra Tjølling sør i Vestfold er en knórr, dvs. et lasteskip. Skipet er i fra 800-årene og har ikke årehull men årekneiper. Det ble funnet sunket i sjøen.

LADBYSKIPET - Danmark
I Ladeby ved Karteminde Fjord på Fyn finnes Danmarks eneste bevarede skipsgrav fra vikingtiden. Omkring år 950 ble et vikingeskip trukket på land, og den døde høvdingen ble gravlagt med sine hester, hunder, og annet kostbart gravgods - som i de norske skipsgraver.

Ladbyskipet var 22 meter langt,og hadde plass til 32 roere, men var også utstyrt med seil. Forstavnen har vært utformet som et drakehode med mankekrøller av jern. Akterstevenen var utformet som en krum dragehale. Skipsgraven kan ses i Ladebyskipets museum, og skipsankeret ligger stadig ved forstavnen, og inne i skipet ses heste- og hundeknokler.



HALVDANSHAUGEN - Norge
Halvdanshaugen, Stein gård, Ringerike er etter tradisjonen gravhaugen som en av Halvdan Svartes parterte kropp er begravet. Per 18/11-98 foregår der undersøkelser i gravhaugen. Foreløpig status er:
  • Påviste trerester i haugens bunnlag av blåleire tyder på at Halvdanshaugen skjuler et vikingskip på Oseberskipets størrelse.
  • Georader-signaler har påvist anomalier i haugen som i linjemønster avtegner en skipslignende struktur på over 20 meters lengde, beliggende i haugens nord-sør akse.
  • Trevirke som er trukket opp med spiralbor i haugens midtparti, tror arkeologene kan være fra skipet. Er dette tilfelle må, må skipet være hauglagt i en seng av blåleire og kastet over med stein, leire og jordmasser, stabilisert med torvstykker.
  • Prøvesjakten som ble gravet i høst, viser at Halvdanshaugen ble anlagt i et åkerfelt i vikingtid. Haugen viser likhetstrekk med Gokstadhaugen, som hadde tykke skott av konserverende leire rundt skipet.
  • Pollenanalyser av jord og leirlagene i Halvdanshaugen gir en tidsdatering tilnærmet Halvdan Svartes tid, hans død og hauglegging slik Snorre beretter.
  • Men nøyaktigere tidsfesting (pr. januar 1999) viser at haugen er bygd på 400-500 tallet. Da må det være en lokal høvding som er begravet der isteden, men det kan foreløpig ikke utelukkes at haugen senere er påbygd, for eksempel i vikingtiden og at Halvdan Svarte kan ligge der også. Så Snorres påstand er foreløpig ikke død.
    Ekstern link: Halvdanshaugen

    Siden er ikke ferdig skrevet!

    Hurtiglinker til de andre kapitlene :
    |.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan.| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|

    Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
    A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

    Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2002

    Referanser - Kildelitteratur

    Sist oppdatert 24.08.2007 kl. 01.43.50