VIKINGENES BOPLASSER

VIKINGENES BOPLASSER

Vikingene drev utstrakt utvandring. Dette kan skyldes en form for overbefolkning kombinert med at det var for liten plass til så mange "småkonger" som ikke gikk godt i sammen, blandet med stor utferdstrang.

Under vises et Europakart som viser hvor vikingene var bosatt. Feltene merket med fiolett er vikingboplasser.

Markeringen øverst til venstre på kartet henspeiler til de to bosetningene på Grønlands sydvestkyst og i Vinland.
Vikingenes boplasser

Kart over Vikingboplasser.

Landnåm i vikingtiden og retten i norrøne land

Sjøveien til Norge fra Orknøyene og Hjaltland må ha vært kjent alt omkring år 330 f. Kr., da Pytheas fra Marseille fór den veien. Fra Marsteinen utenfor Bergen er det om lag 330 km til Hjaltland, bare litt lengre enn fra Marsteinen til Mandal.

På 600-tallet har det tatt til en innflytting av norske bønder til Orknøyene og Hjaltland. I fortsettingen av dette kom det på 800-tallet opp norske riker der og på Suderøyane, på Man og i Irland. Det kom også i stand norske nybygder på Færøyane og på Island. Vikingene tok ikke bare med seg skikken med å blote til sine guder etter gammel sed, de innførte også den norrøne rettsskipnaden og samfunnsordningen på alle disse stedene.

Orknøyene og Hjaltland hadde lenge vært bebygd da nordmennene kom dit, av et keltisk folk kalt piktere. Pikterne ble kristnet heller tidlig.

De fleste nordmennene kom fra Rogaland og Agder, og selve landnåmstiden er årene 800-860. Landnåmet førte til at den eldre befolkningen ble borte, enten fordi de var få og dro seg tilbake til frender i Skottland, eller fordi de ble gjort til treller. De fleste stedsnavnene på øyene er av gammelnorsk opphav, og like ens er det med gårdsnavnene.

De gamle sagaene forteller at da Harald Hårfagre hadde satt i verk sin rikssamling, ble disse øyene et tilholdssted for vikinger som herjet i Norge. Kong Harald fór da vest over havet og la under seg Orknøyene, Hjaltland og Suderøyene, og kom helt til Man og herjet der.

Alle disse 4 stedene har det vært en gammel skyldsetting eller skattlegging av jord (etter øyresland), og den må ha vært gjort etter en samlet plan. Dessuten er det vist til at både Man og Orknøyene er inndelt i 6 distrikter. Det er derfor grunn til i stole på det som sagaen her forteller.

Kong Harald grunnla jarledømmet Orknøyene. Den første jarlen, Sigurd, var bror til Ragnvald Mørejarl, og jarledømmet var i den ætten til 1231. Jarlene hadde både Orknøyene og Hjaltland. På 900-tallet la de under seg noe land på sørsiden av Pentlandsfjorden, nemlig Katanes (Caithness) og Suderland (Sutherland).

Fra første stund hadde jarlen til oppgave å verne landet og ta vare på landefreden. Han hadde en liten leidangsflåte og tok veitsle av folket. Det er trolig at jarlen stod under Norgeskongene alt fra Haralds Hårfagres tid.

Øyene ble kristnet av kong Olav Trygvason (år 995). De fikk seg en biskop på 1000-tallet, og fra 1152 hørte han under erkebiskopen i Nidaros. Bispesetet for Orknøyene ble flyttet til Kirkjuvåg (Kirkwall), og der ble det bygd en katedralkirke som står den dag i dag. Den var den største domkirken i erkebispedømmet nest etter Nidarosdomen, og var innvidd til den hellige Magnus orknøyjarl (drept 1115).

Da øybeboerne hadde satt seg opp mot kong Sverre (slaget i Florvåg utenfor Bergen, 1194), tok kongen Hjaltland fra orknøyjarlen, og la det direkte under kongen.

Orknøyene
Øyene er på 972 km² og var delt i 6 distrikter, og hver av distriktene hadde sin hovedgård til styringssete, slik var som vanlig hos Ynglinge-kongsætten. Den ene av gårdene var jarlsetet Orfjara (Orphir), og minst 4 av de andre styringsgårdene er kalt Huseby.

Orknøyene hadde sitt eget hovedting, som må ha vært et allting på denne tiden. Tingstedet var først på Rossøy (Rousay), men siden i Kirkwall.

Jarlen hadde mye å si i styringen. Men en får tro at Orknøyene hadde sin egen lov, og at det alt i denne tidsepoken var lagmann og lagrett der. Kirkwall var kjøpsted, og trolig må kjøpstedet på slutten av denne tiden ha fått seg et byråd, med rådmenn.

Hjaltland (Shetland)
Landet er 1596 km² stort og hadde sitt allting på det stedet som ennå heter Tingwall (dvs. tingvollen), ved Tingholmen i Tingvollvannet. Der må lagretten ha hatt sitt sete. Et stykke der i fra er en bakke som heller mot øst. Der må de ha hatt sitt lovberg (tingbrekka). Ikke langt der i fra ligger Skålavåg (Scalloway), der tingfolket skal ha hatt bodene sine. Det er trolig at Hjaltland fikk sin egen lagmann da kong Sverre tok disse øyene inn under styring fra Norge. Men ellers er det lite en vet om retten på Hjaltland før Magnus Lagabøte.

Suderøyene (Hebridene)
På Suderøyene ble det også en norsk bosetning og norsk styre. En regner med at landnåmet her tok til omkring 800. Harald Hårfagre skal ha satt inn en jarl her også. Men herredømmet på disse vikingøyene var ustabilt. Her ble den eldre befolkningen ikke trengt ut. Stedsnavnene viser at nordmennene bodde tettest på øyene Lewis (gno. Ljodhus) og Skye. Kelterne hadde et vel kjent kloster på sin hellige øy Iona, og innflytterene ble fort kristnet.

Irland
Det ble også skapt norske vikingriker i Irland. Det viktigste av dem var riket i Dublin. En vikingkonge kalt Torgjest, bygde borgen i Dublin år 841 og tok koppskatt av irene. Konge i Dublin-riket 852-871 var Olav Kvite eller Geirstada-alv, en halvbror til Halvdan Svarte. Fra Dublin fór Olav hjem til Vestfold og ble konge der etter faren. De mener at det er Olav som ble hauglagt i Gokstadskipet (Steinnes, Husebyar s. 48 ff., Jón Jóhannesson i Skrinir 1956). Riket i Waterford hadde og konger av Vestfold-ætten.

Disse vikingrikene var bystater, der borgerne drev handel, og til hvert rike hørte også noe land der det bodde bønder. I Irland som ble hjemsøkt først og angrepet hardest av vikingene, opplevde ikke folk vikingene som noen trussel etter år 850. Vikinger hadde skaffet seg jord og flere drev handel. Norske områder vokste fram, blant annet vitner utgravninger i York om nordiske håndverkere.

I år 876 ga vikingene seg til å pløye jord og skaffe seg utkomme i Northumbria. Riktignok fortsatte overfallene på klosterne, men nå opererte vikingene sammen med landets egen befolkning. Kanskje var det viktigste som vikingene bragte med seg hit fjernhandelen.

I det store slaget ved Clontarf ved Dublin 1014 tapte Orknøy-jarlen Sigurd mot irene, han var ute og ville legge Irland under seg. Fra da av måtte de norske bystatene godta irske konger til overkonger, men dette var ofte bare et herredømme i navnet.

Den engelske kongen Henrik II hadde planer om å legge under seg Irland, og fikk et pavebrev av Hadrian IV (Nikolaus Brekespear) som gav han rett til Irland. I 1169-1175 tok engelske ridderhærer de norske bystatene Dublin, Wexford, Waterford og Limerick. Nordmennene fikk bo utenfor hver by i et område kalt Ostmantown (siden Oxmantown). Men nordmennene i Dublin forsatte å ha sitt eget ting, i 1258 kalt tingmot (tingmøte).

Man
Man er en øy på omkring 600 km². Dit kom vikingene år 798, og etter hvert ble det en norsk bosetning der. Nordmennene bodde mest på nordre og vestre kanten av øya, mens kelterne forsatte å bo på søndre og østre kanten av øya. Mange stedsnavn minner ennå om den norske befolkningen.

Man stod stundom under egne vikingkonger eller under den norske kongen i Dublin, og var lenge et kongedømme sammen med Suderøyene. Harald Hårfagres ferd hit er nevnt tidligere. Fra Magnus Berføtts tid (1102-1103) hørte kongeriket Suderøyene og Man til Norgesveldet. Fra 1153 betalte hver ny konge over Suderøyene og Man en lensavgift på 10 mark gull til hver nye konge av Norge.

Senest i år 1150 fikk disse Suderøyene og Man en biskop sammen, kalt biskopen av Soder og Man. Embetet er ennå til, men Suderøyene hører ikke til det lenger.

I 1266 kom Suderøyene og Man under Skottland, og siden kom kongeriket Man under England. Formelt hører Man ennå ikke til England, men står under den engelske kongen. Man har en styringsordning som i mangt skriver seg fra gammelnorsk tid. Men det norske språket der døde ut på 1400-tallet, og nå er det få som kan det keltiske språket mansk.

Styringen ligger til en guvernør som er varamann for kongen, og et råd (lovråd), der guvernøren sitter sammen med biskopen og de 6 høyste embetsmennene på øya. Dette rådet er som et overhus. Dessuten er det en nasjonalforsamling på 24 mann, kalt The House of Keys. Disse 24 er i virkeligheten en gammelnorsk lagrett.

Like til 1916 hadde de den regelen at lover for Man ikke gjaldt før de var gitt på Tynwald Hill, Tingvollhaugen, på Man. Tinget der ble holdt 5. juli hvert år (det er den gamle jonsokdagen, de tok ikke hensyn til at kalenderen ble forandret i 1752).

Denne tinghaugen svarer til lovberget på Island. Den er ikke mer enn 3-4 meter høy og omkring 25 m i tverrmål, og ligger på en stor, flat voll. Omkring 100 meter øst for haugen ligger kirken (den er vidd til St. Johannes, som høvelig er når tinget ble holdt jonsokdagen).

Når tinget blir åpnet, går guvernøren, rådet og lagretten i høytidsgange, med prester og verdslige tjenestemenn, fra kirken til Tinghaugen. Alt går for seg i samsvar med et dokument fra 1417, hvor dette er kalt gammel sed. Guvernøren og biskopen sitter på stoler på toppen av haugen. Guvernøren skal sitte med ansiktet mot øst, slik som den islandske lovsigemannen skulle gjøre på lovberget. Rundt guvernøren og biskopen står lovrådet (overhuset) med 2 deemsters (dommere, trolig ettermenn til de gamle norrøne lagmennene). På en pall ca. 1 meter lavere, står de 24 i House of Keys.

Den fremste av lagmennene kaller på en lokal tjenestemann (coroner) til å gjerde inn tinget. Tjenestemannen lyser så tingfred, sier i fra at tinget er inngjerdet, likt det som skulle gjøres på et gammelnorsk lagting (med vebånd). Allmuen står i ring øverst i det inngjerdete området. Før møtte en mann fra hver huslyd, i dag er det vel mest turister.

Deretter blir opplest, på engelsk og på mansk, alle lover som er vedtatt det siste året. Det er den eldste lagmannen som leser på engelsk, og til å lese på mansk får de gjerne en som er særskilt tilkalt.

Deretter går høytidsgangen tilbake til kirken hvor tingmøtet fortsetter. Ved tingvollen blir det holdt marknad. De to husene er organ for et hjemmestyre på Man. De holder sine vanlige møter andre steder enn på tinghaugen, men møtet blir alltid kalt Tynwall Court.

På Tingvoll-tinget ble kongen kåret i gammel tid, og ennå blir hver engelsk konge tilropt her. Her blir lovene gitt, og tinget var domstol. I virkeligheten er Man-tinget et gammelnorsk allting, og det må skrive seg fra 800-tallet.

Færøyene
Disse øyene er 1399 km², og ligger ca. 675 km fra Bergen. De eldste sporene etter åkerbruk og fehold her skriver seg fra første halvpart av 600-tallet. Navnet betyr "fårøyene" eller "sauøyene".

En ire skrev år 825 at det hadde bodd irske eneboere på Færøyene i hundre år, men de ble borte på grunn av de norske vikingene. Ellers var det ikke noen befolkning på disse øyene da norske landnåmsmenn bosatte seg der. Den første landnåmsmannen het Grim Kamban, og landnåmet skal ha vært gjort noe før år 825.

Færøyene ble et selvstendig rettssamfunn, og hadde Alltinget sitt på Tinganeset i Torshavn. Alt i denne selvstendighetstiden er det nevnt en lagmann eller lovsigemann Gille på Færøyane (år 1024). Torsblotet i Torshavn ble avløst av et Olav-gidle som hadde tilknytning til Færøy-tinget.

Færøyene kom under Norgeskongen 1035 eller noe før, men hadde fremdeles sin egen lov. Færøyene fikk også sin egen lovbok.

Island
Island er på 102 846 km². Det bodde noen irske eneboere der da vikingene kom dit, og eneboerne fór sin vei, så landnåmet ble gjort i folketomt land. Landnåmstiden tok til med at Ingolv Ørnsson fra Sunnfjord tok seg jord i Reykjavik år 874, og varte til 930. De fleste landnåmsmennene kom i tiden 890-910. Det var stort sett folk som ikke ville stå under Harald Hårfagre.

Om landnåmet på Island er gitt god greie for i skriftet Landnåmabok. Der er sagt at de landnåmsmennene som kom sist, mente at de som kom før dem, hadde tatt altfor store landområder, og at kong Harald Hårfagre gjorde islendingene forlikte om at ingen måtte ta større områder enn det som han og skipsfolket hans rakk å fare omkring med ild på en dag, fra sola stod i øst til den var i vest. De gjorde opp bål der merket skulle stå.

Det er vanskelig å tro at kong Harald var den som skulle greie opp i en slik sak, med forlik eller lov. Han var ikke konge over Island og hadde ikke lovgivningsmakt der, for det var ham de flyktet i fra. Men han kan ha hatt slik auctoritas, at de fulgte hans råd fordi de måtte ha en regel og ikke ble enige seg i mellom.

Alt i landnåmstiden kom det ett eller to ting, Kjalarnestinget og Torsnestinget. Men hele Island kom med i en rettsordning da de grunnla Alltinget år 930. Om dette forteller Are frode at da Island var bygd vidt omkring, førte en norsk mann, Ulvljot, inn lovregler fra Norge. Reglene var for det meste slik som Gulatingsloven var på den tiden, men med tillegg og endringer etter råd av Torleiv Spake, en sønn av Horda-Kåre.

Det må ha vært slik at islandske høvdinger sendte Ulvljot til Hordaland, til sin morbror Torleiv Spake, med ærend om at de skulle sette sammen en lov for islendingene. Torleiv var i ætt til de høvdingene som rådde i Gulatingslagen før rikssamlingen. Et utgangspunkt for loven kan ha vært å skape samfunnsmakten slik som den var i Gulatingslag før Harald Hårfagre. Noe Hafrsfjordslag ville ikke islendingene holde mot hverandre. I steden gjorde de en fredelig samfunnskontrakt.

Det er fortalt at Ulvljot var 3 år i Norge, og etter at han kom hjem igjen til Island, ble Alltinget skapt (930) og loven vedtatt. Denne loven er kalt Ulvljotsloven.

Ordlyden i Ulvljotsloven finnes det ikke mange opplysninger om. Det skal ha stått først i loven at ingen måtte komme seglende til lands med utskårete hoder på skipsstevnene, så landvettene ble skremte. Det skal også ha stått at i hvert hovedhov skulle det være en ring som veide minst 2 ører (dvs. 54 gram).

I rettergangen skulle partene, vitnene og domsmennene gjøre ed på den ringen og sverge ved Frøy og Njord og den allmektige Ås. Hvem den allmektige Ås er, er det lite eninghet om. Det ble satt goder til å ta vare på hovene og til å styre med ting og rettergang, og til dem skulle folk svare hovtoll.

Om den islandske retts- og samfunnsordningen vet vi mer. Dessuten vet vi om forskjellige endringer i lovene. En lovendring var da kristendommen ble innført, med vedtak på Alltinget år 1000. Om dette forteller Are frode og Njålsaga. Faren var at Island skulle få to lover, en for de som ville blote etter gammel sed og en for de kristne. Dette kunne føre til splittelse og ufred. Det ble vedtatt den lov at alle skulle være kristne, men folk som ville blote etter gammel sed kunne gjøre det privat.

Samfunnsmakten var delt mellom godene og folket på tinget. Ordet gode betyr prest i hedendommen, men denne siden av godedømmet er ikke den viktigste. Godedømmet varte over 250 år etter at landet var kristnet og de hadde fått kristne prester. Goden var en høvding og som høvdingene i Gulatingslagen før Harald Hårfagre, hadde høvdingen sin makt fra god ætt, trofaste følgemenn, og gjerne rikdom.

Mennene til goden er kalt hans tingmenn. Alle menn måtte stå i tingfeste, men det var fritt for tingmannen å gå over fra en gode til en annen, og på den måten kunne han flytte sitt tingfeste fra et tinglag til et annet. Tingmennene skulle støtte goden sin på tinget når han gjorde seg gjeldende i en sak, og goden skulle hjelpe tingmannen til å få sin rett. Antallet goder var først 36, men ble senere økt til 39. Godene var med i landstyringen gjennom tinget, og det var godene som hadde iverksettingsmakten i samfunnet.

Alltinget kom sammen en gang hver sommer. Møtestedet var Tingvollen (Tingvellir). De som skulle møte der, var alle godene, og hver gode skulle ha med seg minst niendeparten av sine tingmenn (de andre tingmennene skulle svare for reisepenger til dem som møtte). Men alle som hørte til rettssamfunnet, hadde rett til å møte. Møtedagen var en torsdag, dvs. torsdagen i uka 11. - 17. juni (siden 18. - 24. juni), og tinget skulle vare to uker.

Lovsigemannen var som en formann på Alltinget. Andre tingdagen hvert år skulle han si fram den bolken av loven som gjaldt selve tinget (Tingskapatåtten). Han var valgt for 3 år, og i den tidsperioden skulle han si fram hele resten av loven. I tillegg til dette skulle lovsigemannen gi opplysninger om hva loven sa, når noen kom til han med rettsspørsmål. Lovsigemannen trengtes først og fremst fordi de ikke hadde skrevne lover, og noen måtte ta vare på lovene i minnet. Han var den eneste tjenestemannen som hadde hele landet til sitt område.

Midtpunktet for Alltinget var Lovberget. En haug på vestsida av Tingvollen. Der ble tinget åpnet og tingfreden lyst, og der ble tinget avsluttet. Der sa lovsigemannen fram lovene (når det var stygt vær, kunne det gjøres i kirken). Der ble det gjort lysninger og der ble folk stevnet. I slike tilfeller satt lovsigemannen og lagretten oppe på Lovberget, og folket stod nedenfor, i helningen og på selve vollen.

Fra lovberget gikk lagretten og domstolene ut i høytidsgange når de skulle til med sitt særlige arbeid. Til dette arbeidet trengtes bedre ro enn de kunne få på lovberget, der folket samlet seg. Lagretten satt på tingvollen, på oppstilte paller eller benker, et sted 100 - 200 meter øst for Lovberget.

I lagretten satt godene. Fra først av var de 36, men i år 865 ble landet delt i 4 fjerdinger og da dukket det opp noen vanskeligheter som de løste med å øke antallet goder til 39, og gi godestemme til 9 andre, så antallet ble 48. Hver av godene hadde med seg 2 rådgivere av hans egne tingmenn, men om denne ordningen var med fra begynnelsen vet vi ikke. Lovsigemannen satt alltid i lagretten, og siden kom begge biskopene med. Antallet ble da 147 mann.

Lagretten skulle som navnet sa "rette loven". Det må være det å avgjøre hva loven "sa", når det var tvist om rettsspørsmål, for eks. fordi loven var uklar eller at loven ikke sa noe om tilfellet. En slik avgjørelse ble kalt órskurðr (kjennelse) og ble lyst på Lovberget. Da gjaldt orskurden eller kjennelsen som lov.

Dessuten skulle lagretten gjøre vedtak om nýmæli, dvs. nye lover. Slike lover gjaldt foreløpig for 3 år, men falt bort dersom lovsigemannen de neste årene lot være å ta dem med i sin lovopplesning. Upassende påfunn kunne da sovne av stille, dersom ingen gjorde krav om at lovsigemannen skulle ta det med.

Lagretten kunne gi tillatelse til unntak fra lovene. Men da måtte alle være enige, og dessuten hadde de en regel om at alle som ville, kunne sette forbud mot unntaket. Lagretten valgte lovsigemannen, og når han sa fram loven, var lagretten gjerne tilstede og hørte etter så han sa ikke noe som var galt. Lagretten var også talsmann for den islandske fristaten når det ble gjort avtaler med utenlandske konger (som med Olav den Hellige og Håkon IV Håkonsson).

Domstolen på Alltinget kan fra først ha vært en nemnd på 36 mann, så hver gode pekte ut en mann. Men da de delte landet i fjerdinger (fire deler), fikk de på Alltinget en domstol for hver landsfjerding. Det er uklart hvor mange mann det var i hver fjerdingsdomstol, 9 eller 36, men etter Njålssaga skulle det vært 36. Hver gode med et av de opphavlige 36 godord, nevnte opp en domsmann av sine tingmenn.

For å få i stand dom måtte alle domsmennene bli enige. Dette var ikke alltid råd å få til, og så hadde de den regelen at de så bort fra dissens når det ikke var minst 6 menn som dissenterte. Ble det relevante meningsforskjeller, så de ikke kunne avsi dom, ble det kalt véfang.

Til å avgjøre véfangsaker var holmgang en utvei, men holmgang ble det satt forbud mot i 1006. I steden fikk de en gang i tiden 1004-1030 en høyesterett som de kalte Femtardomen som ble den femte Altingsdomstolen. Der var 48 mann med og partene kunne velge bort 6 mann hver, og de 36 som var igjen, tok avgjørelsen med flertallsvedtak.

Da landet ble delt i de 4 ferdingene, Sørlendingafjerdingen, Vestlendingafjerdingen, Nordlendingafjerdingen og Austlendingafjerdingen, fikk de et fjerdingsting i hver fjerding. Ordningen liknet på den som de hadde i de gamle fylkene i Gulatnigslagen. Det var godene som stelte med fjerdingstingene.

Godene holdt også vårting og høstting hjemme i bygdene, 3 goder var i lag om hvert ting. På bygdetinget skulle alle bønder og jordeiere møte. Det var 3 slike ting i hver landsfjerding, men 4 i Nordlendingafjerdingen. På vårtinget var det ført rettssaker. Godene nevnte opp en nemnd på 12 mann som dømte.

I året 1117 fastsatte Alltinget at loven skulle skrives i bok. Lovsigemannen og noen andre skulle stå for arbeidet, og de hadde fullmakt til å stelle på lovene og til å komme med nye forslag. Arbeidet ble gjort hjemme hos høvdingen Havlide Måsson på Nordlandet, og på Alltinget i 1118 ble boken opplest av presten og vedtatt. Denne lovboken er kalt Havlidaskrå. Det de skrev var selvsagt det som lovsigemannen hadde sagt fram, men med noen forandringer i samsvar med fullmakten. Olafur Lárusson har påvist at de må ha brukt sin fullmakt til å gi loven den litterære formen som den har i de to store avskriftene som fortsatt finnes.

Kristenretten ble skrevet en gang i tiden 1122-1132. Havlidaskrå avløste ikke den muntlige opplesningen som lovsigemannen skulle holde på Alltinget.

Folk fikk seg avskrifter av lovene, og avskriftene inneholdt enkelte avvik fra hverandre. Om dette er det skrevet i en av avskriftene:
"Det er og fastsatt at det som står i avskriftene, skal være lov her i landet. Samsvarer ikke avskriftene, skal det gjelde som står i de avskriftene biskopene eier. Samsvarer nå ikke de to avskriftene, skal en følge den av de som har mest om det punktet tvisten gjelder. Står det like myke i hver, men ikke det same, skal det gå etter avskriften i Skålholt. Alt som står i Havlidaskrå skal gjelde, når det ikke er gjort senere lovforandringer. Men av det som andre lovkyndige har skrevet, skal bare det gjelde som ikke strider mot Havlidaskrå. Alt det som ikke står i Havlidaskrå, skal her gjelde og like ens det som står tydeligere enn i Havlidaskrå." (Grågås, Konungsbok).

Av slike avskrifter finnes noe bevart. Disse avskriftene blir nå kalt Grågås, med et navn som er benyttet så tidlig som 1548. Navnet er det samme som på den lovboken kong Magnus gode lot skrive, ventelig en Frostatingsbok. Men hvorfor dette fuglenavnet er benyttet til lovboknavn, er ukjent.

De to viktigste Grågåsavskriftene skal nevnes. Den eldste av dem blir kalt konungsbok, den ligger i Det kgl. bibliotek i København. Etter skriften må boken ha blitt skrevet 1250 - 1260. En islandsk biskop sendte boken inn til kongen år 1656.

Den andre avskriften er kalt Stadarholsbok, etter gården Stadarhol på Island. Den må ha blitt skrevet i de siste tiårene av l200-tallet. I den samme skinnboken står det ellers en avskrift av Járnsida, og det kan hende at boken er et forarbeid til Jonsbok. Stadarholsbok ligger i den Arnamagnæanske samling.

Alt det som er likt i de to avskriftene, må hovedsakelig være slik som det har stått Havlidaskrå. I de islandske ættesagaene er rettsreglene ganske forskjellig fra hva en finner i Grågås. Dette kan skrive seg fra feilopplysninger fra de som skrev sagaene, men mest må det komme av at Grågåsretten var annerledes enn Uvljotsloven.

I 1262 - 1264 gikk Island under Norgeskongen, og islendingene skulle yte han skatt. Vilkårene var fastsatt i en avtale 1262, som islendingene kaller Gissur-såttmål, etter Gissur jarl. Her står det at kongen skal la de ha fred og islandske lover, og i hovedsak ble det slik. Island ble værende et særskilt lovsamfunn.

Grønland
Det er ikke mer enn ca. 300 km fra Island til Grønland, og at det lå et land her, var kjent lenge før Eirik raude fór dit. Eirik raude bodde på Jæren, men han og faren dro fra Norge pga. drap, og tok land på Island. Eirik kom opp i drapssaker der også, og ble dømt fredløs. Da fór han til Grønland, og fant Vest-Grønland og gjorde seg kjent med landet.

Han kom tilbake til Island, sloss med sin gamle motpart, og tapte. De ble forlikte om at Eirik måtte forlate Island. Samme året, 986, fór Eirik med en flåte av nybyggere til Grønland, 14 skip kom fram. De tok seg bosteder sør på Vest-Grønland, i de to bygdene som er kalt Østrebygden og Vestrebygden.

Om dette finnes det opplysninger i skrifter fra mellomalderen, og fra utgravninger gjort i vår tid. Da bosetningen var på det største, var der 16 kirker, 2 kloster og 280 gårder på Grønland. Den største gården var bispegården Gardar, der storstua var 36 m² og gjestebudhallen var 130 m² og der de hadde 100 klavebundne storfe.

Landet ble kristnet i år 1000, av Leiv Eiriksson, etter oppdrag av Olav Trygvasson, og ble siden et eget bispedømme. Etter Eiriks rettsstilling er det klart at nybygdene på Grønland var en selvstendig fristat. I sagaene blir også Grønland regnet for et eget land.

De hadde et allting kalt Grønlendingatinget. Tinget ble holdt på Gardar (nå Igaliko) i Einarsfjorden, samme gården som var bispesete. Der er det funnet rester av tingboder.

De hadde sine egne grønlandske lover. De få opplysningene vi har av disse lovene, viser at de lignet litt mer på norsk enn på islandsk rett. Lagmannen bodde i Brattali i Eiriksfjorden (nå Kagsiarsuk i Tunugliarfik), den gården som Eirik ryddet seg.

I 1247 kom det en nyutnevnt biskop fra Norge til Grønland. Han hadde med seg påbud fra kong Håkon IV Håkonsson og råd fra kardinalen Vilhelm av Sabina, at grønlendingene burde gi seg under kongen. Kardinalen mente det var uhøvelig at det landet ikke tjente en konge, som alle andre land. I 1261 kom det noen farmenn tilbake fra Grønland med melding om at grønlendingene hadde bundet seg til å svare skatt til kongen, og skulle bøte til han for alle mannedrap, enten om den drepte var nordmann eller grønlending, og enten han ble drept i bygden eller i de fangstområdene som ble kalt Nordsæta, og enda om han holdt til like nord under Polarstjernen.

Jamtaland
Snorre skriver i Heimskringla om en Ketil jamte (sønn til Onund jarl fra Sparbu i Trøndelag), at han flyttet øst over Kjølen med folk og buskap, og ryddet opp Jamtaland. I sagaen om Egil Skallagrimsson skriver han at under hardstyret til Harald Hårfagre fór det mange folk til bl.a. Jamtaland.

Etter Snorre hadde Jamtaland på Haralds Hårfagres tid en selvstendig stilling, men under Håkon den gode gav jamtene seg inn under Norgeskongen og lovet han skatt, og Håkon satte lov og landsrett for dem. Dette stod ved lag til fram på 1000-tallet. På Eirik jarls tid skal Jamtaland ikke ha vært regnet til Norge, og da Olav den hellige krevde skatt av jamtene, fikk han det ikke.

Jamtaland fikk kristendommen fra Sveariket. Etter en runeinnskrift på norsk fra midt på 1000-tallet ble landet kristnet av en som het Austmann Gudfastsson. Kirkelig hørte landet under erkebiskopen i Uppsala til 1571.

Det skal ha vært kong Øysten den lovspake (1103-1122) som fikk jamtene til å gi seg under Norgeskongen.

Jamtaland hadde sitt hovedting på Frösö (Frøys-øy). Det er kalt jamtamot. Det ble holdt hvert år i uka etter vårjevndøgn. Selve ordet jamtamot er sammensatt med ordet "mot", som helst betyr et by-ting eller by-møte. Noen by var det ikke på Frösöy, men det ble et marked (kaupstevne) der på samme tid som jamtamotet.

Dette tinget må ha vært allting. Det hadde en lagrett, som er kalt landsens tjuefire (24). Alt på Olav den Helliges tid hadde Jamtaland en lagmann.

Det må synes klart at Jamtaland i denne tiden hadde sin egen lov, men om den ble nedskrevet, er ukjent. På riksmøtet 1223 ble både Frostatingslagmannen, lagmannen i Hålogaland og lagmannen i Jamtaland kalt lagmenn i Trøndelag. Hålogaland hadde vel trøndersk lov da, og det kan ha vært grunnen til å kalle Jamtalands rett trøndersk.

Herjedalen
Om Herjedalen er fortalt at den første som bosatte seg der, var Herjulv Hornbrjot. Han var merkesmann (fanebærer) hos kong Halvdan Svarte, men kom i unåde og fór til Svearike. Der ble han fredløs, og så bosatte han seg i Herjedalen, som da lå i Norge.

Dette må ha vært omkring år 850. Herjedalen ble kristnet i årene 1030-1060, og hørte til bispedømmet i Nidaros. Noen rettslig tilknytning mellom Herjedalen og Jamtaland var det ikke i denne tidsbolken. Herjedalen hørte til Frostatingslag.

Sverige
Hovedlandet i Sveariket var Uppland (Svitjod) og rundt omkring det lå Sødermanland, Vestmanland, Helsingland, Dalarne. Alt romeren Tacitus nevner sveane og deres flåter av roskip. Sveariket gjorde Gotland til sitt skattland. I Gamle Uppsala var det tinghaug, hellig lund og hellig brønn. Konger av Ynglinge-ætten ligger der i 3 kjempehauger (Viking 1973 s. 193).

Gautene hadde Vestgautland til hovedland, og så bredte de seg ut over Østgautland, Dalsland, Vermland osv. I noe av Småland bodde en folkegrein kalt virder. Alt dette ble samlet til et rike. De fleste tror det var noe før år 800.

Hvert av de forskjellige landene hadde sitt landsting, sin lov og sin lagmann. Han var formann på landstinget. Noen små land ble tidlig slått sammen til en "lagsaga" med felles lagmann og lov. Tingstedet var også kultsted. I Sveariket var hvert land delt i "hund" eller "hundare", områder med eget ting og kultsted. I mange hundare fantes også en kongsgård kalt husaby der lensmannen bodde. I Gautland var landet delt i herad, områder med herads-høvding og heradsting.

Landstingslovene ble nedskrevet på 1200-tallet og omkring år 1300. Først ble Vestgautaloven nedskrevet omkring 1220. Den som stod for dette, var trolig lagmannen Eskil Magnusson, bror til styreren Birger jarl. Vestgautaloven viser påvirkning av gammelnorsk mål. Vestgautaloven kom i ny utgave på slutten av 1200-tallet, og omkring 1290 kom også Østgautaloven.

Gotlandsloven er nedskrevet omkring 1220. Den er mye annerledes enn de andre svenske lovene. Enda på den tiden styrte gotlendingene seg selv, i et adelsløst bondesamfunn. Dalaloven inneholder mye gammel rett, og kan være eldre enn 1280. Sødermannaloven ble nedskrevet i tiden 1281 - 85.

Upplandsloven ble gitt 1296. Den ble utarbeidet av en nemnd på 3 lagmenn, 12 riddere og bønder og domprosten Andreas And i Uppsala. Upplandsloven har en nyere, mer moderne rett enn de forannevnte. Vestmannaloven er fra omkring 1300, og Helsingloven like ens.

I tillegg til landstingslovene fikk de særskilte byretter, som bjarkøyretten for Stockholm, stadsloven for Söderköping og Visby stadslag. Lovbokarbeidet fra 1280 og utetter ble gjort etter oppdrag av kongen og under påvirkning fra kongemakten.

Finland
Finnene bodde en tid sør for Den finske viken, men skal ha flyttet til Finland i de første hundreåret e.Kr. Deres hjemlige sedvanerett kom ikke til å bli nedskrevet. Det svenske veldet i Finland begynte i tidlig tid, og det fastnet og ble utvidet på 1100- og 1200-tallet. I domstolene må de ha benyttet finsk sedvanerett og dessuten Helsingloven (Pirinen K L IV s. 271).

Danmark
Folkenavnet "daner" er kjent siden midt på 500-tallet. Da forteller Jordanis i Gotersagaen at danene ættet fra sviene, og at de jaget herulerne bort og tok landet deres. Det er mulig at danene således er en gren av folket i Svealand (Svearike) og at de på 200-tallet har tatt Sjælland og grunnlagt seg et rike der.

Navnet Danmark er kjent fra slutten av 800-tallet. "Mark" betyr grenseland, men navnet kom til å gjelde hele riket. Riket ble samlet av kong Harald Blåtann (konge til 985). Han satte en runestein i kongsgården Jellinge (nær byen Veile på Jylland) til minne om foreldrene sine (Gorm og Tyra) med opplysning om at Harald "vant seg hele Danmark og Norge og gjorde danene kristne". Herredømmet hans i Norge varte ikke lenge (Håkon Ladejarl).

Rikskongen hadde lite å si over lov og rett, og noe riksting hadde de ikke. Kong Knut Sveinsson (1080-86) ville øke kongemakten og gi lover selv. Han ville at kongen skulle eie alt som ingen andre eide, eie allmenningene og de store skogene, og elvene og sjøen og han tok seg rett til å kalle ut leidang.

Men folket regnet det for skam å lyde påbudene som kongen hadde gitt på egen hånd. De reiste seg mot han og drepte ham (1086). Drapet ble gjort i en kirke, og presteskapet fikk siden lyst kongen hellig. Han ble dansk rikspatron.

Riket var sammensatt av områder kalt land. Hvert land hadde sitt eget landsting, og det avgjorde rettssaker og ga lover. Landet var således selve rettssamfunnet. På latin ble landet kalt patria, og felles lov og landsting må da ha hatt mer på seg enn felles konge. Det var 13 land, men de grodde sammen til 3 rettsområder. Det var Jylland (landsting i Viborg, siden kalt snapsetinget), Sjælland (landsting i Ringsted) og Skåne (landsting i Lund).

På denne måten fikk de 3 landskapslover: Skånske lov, Sjællandske lov og Jyske lov.

De skal være nedskrevet på siste halvparten av 1100-tallet, men de nedskriftene er gått tapt. Valdmarstiden (1157-1241) var rik på omskiftninger, og de trengte en skrevet rett til å vise hva som gjaldt, både av gammelt og av nytt.

Fra nå av har de:
Skånske lov
Dette er en rettsbok på dansk fra 1206/16. Dessuten finnes det fra samme tid en lærebok i skåneretten, skrevet på latin, trolig til katedralskolen i Lund. Den er til vanlig kalt Anders Sunesons parafrase over Skånske lov. Anders hadde studert teologi i Paris og rettsvitskap i Bologna. Læreboken viser påvirkning fra romerretten. Anders hadde vært kansler hos kongen og var erkebiskop i Lund 1221-23.

Sjællandske lov
Denne finnes også i to rettsbøker, Valdemars og Eriks. Navnene er kongenavn, og er misvisende lagd til etterpå. Det ser ut til at Eriksboken skal være et tillegg til den andre.

Jyske lov
Tidlig på 1200-tallet ble det regelen at nye lover skulle vedtas på landstinget etter framlegg fra kongen. Jyske lov er en lovbok for Jylland, vedtatt på den nevnte måten i år 1241. Det meste av innholdet er eldre jysk rett. Målet er dansk, med noen låneord fra norsk. En av de som hadde vært med og lage lovboken, var biskop Gunnar i Viborg.

Byrettene
Stadsretten for byen Slesvik (fra omkring 1200) er den eldste kjente byretten i de østnordiske land. Den ble opptatt eller etterlignet i noen andre byer på Jylland. På Sjælland ble byretten for Roskilde tatt opp i de fleste byene.

Det finnes også noen stadslover som er utstyrt med kongenavn og stadfesting, men som ikke er gitt av noen lovgivningsmakt. Dette gjelder de såkalte allmenne byrettene som har navn etter Erik Klipping, Dronning Margrete, Kristoffer av Bayern og kong Hans. Etter år 1500 kom byene mer og mer inn under rikslovgivningen, og det ble slutt på de særskilte byrettene.

Danskelover. Kongeloven
Den lovgivningsmakt som kongen fikk seg på 1200-tallet, kom han til å ha sammen med stormannsmøter, dvs. riksmøtet (danehoff) og riksrådet. Den politiske makten til landstinget falt bort. Lovgivningen ble nå helst rikslovgivning, og fra 1440 til 1660 var riket et adelsvelde.

Var vikingene på Kanariøyene?
En gravhaug i byen Galdar på Gran Canaria, som i dag fremstår som et gravminne over Kanariøyenes urinnvånere, kan vise seg å være en vikinggrav. Foruten skjelettrester er det funnet en skipsdel i Galdar-haugen som ligner på vikingskipenes bordganger, med klamper for surringene mellom bordene og spantrunebene. En C14-datering av den viser til år 1082, pluss/minus 60 år. Også en sverdklinge fra samme tid er funnet i "Byen under byen" i Galdar, der de eldste kulturlag er fra 800-tallet.

Svensken Per Lilliestrøm mener funn i området støtter hans teori om at vikingene hadde en overvintringsbase i Galdar som støttepunkt for plyndringstokter i Middelhavs-landene på 800-1000-tallet. Han mener Galdar er en spansk omskrivning av det norrøne navnet Gardar

Spanske arkeologer har avvist at det var noen europeisk kulturpåvirkning utenfra før spanjolene inntok Kanariøyene sent på 1400-tallet. De har hevdet at alle funn og skjelettdeler før den tiden skriver seg fra stedets urinnvånere, "guanchene". Det er et meningsdiktat fra Franco-tiden, ifølge Lilliestrøm.

Lilliestrøm viser til flere skjelettfunn i samme gravhaug i Galdar, der utgravningene begynte i 1934. Haugens diameter var cirka 20 meter, der primærgraven inneholdt et skjelett plassert i retning nord-sør. Tidligere fantes flere store gravfelter på øya, der hundrevis av gravhauger nå er borte, sier han.

Antropologen Ernest Hooton ved Harvard-universitetet publiserte i 1925 en avhandling om Kanariøyenes før-spanske befolkning. Ifølge Hooton har det vært tre ulike folkeslag der gjennom tidene: et ledende skikt av en "nordisk rasetype", som bygget gravhauger over sine døde i stedet for grottegraver slik urinnvånerne gjorde, og dessuten en tredje rasetype av "middelhavsfolk". På 1960-tallet gjorde den tyske antropologen Ilse Schwidetski samme iakttagelser som Hooton, med henvisning til skjelettfunnene i Galdar.

Lilliestrøm viser ellers til gamle arabiske kilder som beretter at vikinger i tusentalls, og med flåter på over 100 hærskip, herjet i Middelhavs-landene på 800-tallet, og at de også angrep områder i Nord-Afrika, blant annet Arzilla og Nakur i nåværende Marokko. Dertil finnes beretninger om at Olav Haraldsson, Norges helgenkonge, var i Sør-Spania på 1000-tallet under "maktdemonstrasjoner" mot "hedenske folkeslag".

I følge Lilliestrøm taler mye for at Haraldsson også var på Gran Canaria. Hvis vikingene valgte hjemreisen fra Atlanterhavs-siden, måtte de seile sydvestover fra Gibraltar, der de kunne nå Gran Canaria i løpet av tre-fire døgn. Det er urealistisk å tro at de med den tids seilføring ville gå mot strøm og vind nordover i Atlanterhavet, langs den spanske og portugisiske kyst. På Gran Canaria var det på den tiden furuskoger og mulig for vikingene å bygge skip til erstatning for hærskip de tapte i strid.

Gran Canaria var i gammel tid kjent som "Saltøya". Salt var viktig vare som vikingene førte med seg hjem, gjerne i bytte med slaver som de tok i middelhavsland. På øya er det funnet flere områder for saltfremstilling.

LITTERATUR

A. W. Brøgger, Den norske bosetning på Shetland-Orknøyene

Alf Sommerfelt, De norsk-irske bystaters undergang

Are Islendingabok

August Steinnes, Husebyar

Bjarkøyretten, Nidaros eldste bylov, 1997

Egil Skallagrimssons saga

Eyrbyggjasaga

Frostatingslova, Det Noske Samlaget 1994

Grønlendinga tåtten i Flatøyboken

Gunnlaug Ormstunges saga

Helge Ingstad, Landet under Leidarstjernen, 1959

Håkon den godes saga

Ivar Bårdssons Grønlandsbok.

Jón Jóhannesson, Skrinir, 1956

Kormaks saga

K. L. Bjäköarätt, Handelsplasser, Køping

Knut Robbestad, Gulatingloven, 3. utgave 1969

Knut Robbestad, Rettsoga, Universitetsforlaget, 1970

Kongespegelen

Landnåmabok

Laurence M. Larson: The Earliest Norwegian Laws, New York, Columbia University Press, 1939

Morkinskinna

N. Ahnlind, Jämtlands og Härjedalenes historie

Njålssaga

Orkenøyingasaga

Sagaen om Eirik Raude

Sagaen om Håkon Håkonsson

Snorre Sturlason, Norske Kongesagaer

Torgrim Titlestad, Kampen om Norvegen, 1996

Les mer om det norske tinget i "Fra bygdeting til lagting".

Referanser - Kildelitteratur

Sist oppdatert kl. 13:48:48 den 23.03.2006.