PRIMSIGNING

PRIMSIGNING

Forklaringen på hvorfor enkelte vikinger på utenlandsreise lot seg primsigne finner man i Egil Skallagrimssons saga ( kap. 50.). Egil og hans bror var gått i tjeneste hos den engelske kongen Adelstein som leiesoldater. Kong Adelstein (fosterfar til Håkon den gode) som var kristen, ber dem la seg primsigne. Dette var en utbredt skikk den gang, både hos kjøpemenn og hos dem som gikk i tjeneste hos kristne, fordi den som var primsignet, som det står i Egil Skallagrimssons saga, «hadde fullt samkvem med kristne menn og med hedningene og hadde som sin tro det, som tiltalte dem mest».

Det å la seg primsigne for hedenske kjøpemenn og krigere som tok tjeneste hos kristne konger, var selvfølgelig en fordel, fordi de da ble godtatt som kristen blant de kristne og at de samtidig ikke behøvde å forlate sin hedenske tro. Det vil si at de til og med å kunne skifte tro med god samvittighet etter som situasjonen krevde det - være kristen i utlandet blant kristne, og følge skikk og sed med å blote når de kom hjem blant sine egne.

Men det er et spørsmål hvor dypt denne kristendom egentlig stakk som vikingene tok gjennom primsigningen. Som rene hedninger hadde kjøpmennene vanskelig for å komme i forbindelse med deres kristne kolleger, da de kristne nærmest var litt redde for dem. Men gjennom primsigningen fikk de et bein innenfor i begge leire, slik at det nok oftest var av praktiske årsaker og ikke av religiøse årsaker at enkelte vikinger lot seg primsigne på utenlandsreiser.

Primsigning, eller prima signatio med den latinske benevnelse, betyr den første merking med tegn, underforstått korsets tegn. Forut for denne handling er det gått en lang undervisning i hovedpunktene i den kristne religion, og når eleven var tilstrekkelig kunnskapsrik, fulgte den høytidelige handlingen.

Først ble kandidaten velsignet med håndspåleggelse på hodet. Så pustet man på ham for å blåse bort de onde åndene som hadde tatt bolig i ham, og som på denne måten ble drevet ut. Deretter gjorde man korsets tegn på pannen hans, og la et korn innviet salt på tungen hans, visdommens salt, som samtidig var et tegn på renselse, og da var endelig vedkommende blitt en katekumen, en riktig kristen, men stadig ikke døpt.

Opprinnelsen til primsigningen går helt tilbake til 2. århundre, altså i den oldkristne tid, som en lempelig måte at fange inn sjeler på, da dåpen kunne utsettes til senere. Med dåpen måtte man jo avskjære alle forbindelser med fortiden, og gamle guder, så dåpen var et avgjørende skritt som nok kunne falle noen vanskeligere å ta.

Referanser - Kildelitteratur

Last updated 21.10.2002