Såkalte øvelsespinner nyttet ved opplæring i bruk av runer, viser at folk flest kunne lese og skrive i langt større grad enn man hittil har regnet med. Det pussige er at kunnskap om runer ikke ble dosert ved tidens skoler, som lå under kirken og klostervesenet. Kirkens og klostervesenets utdannelse var dessuten forbeholdt de få som ved egen eller venners hjelp kunne stille de nødvendige midler. Derfor ser det ut til at vanlig folks skrive- og lesekunnskaper ble overlevert fra mann til mann eller kvinne om man vil.

Tallrike runefunn fra de senere års bygravinger, for eks. Bryggen i Bergen, har ikke bare åpnet for oss en ny verden av tanker og forestillinger, de har i særlig grad brakt oss i kontakt med småhandelen og ervervslivet på det lavere plan.

Runeinnskriftene inngår som et tilsynelatende regulært innslag i vareomsetningen og bidrar trolig etter hvert til en viss rasjonalisering og spesialisering. Det gamle eiersymbolet, bumerket, kunne suppleres eller erstattes av skrevne navnetrekk, tredjemann kunne mer effektivt enn tidligere koples inn i forretningstransaksjoner, gjeld og annet mellomværende kunne registreres og heves inn av stedfortreder.

Innskriftene er korte notater om handel med dagligdagse varer som korn, skrei, tran, salt, øl, mjød, garn, vadmel, våpen m.v. som for eksempel:
"Ragnar eier dette garnet",
"Torkjell myntslager sender deg pepper",
"Bård har betalt en og en halv øre, men med snau vekt. Henrik har betalt to ertoger, men visstnok med dårlig sølv. Ingemund sau har betalt to og en halv ertog" osv.

Den omsetning runeinnskriftene vitner om , er neppe det man i dag forstår med detaljhandel, for de varepartier og de summer det er tale om, peker åpenbart på at det er snakk om mer enn det rent daglige behov. Kanskje er forklaringen den at folk gjennomgående kjøpte inn mer enn de trengte daglig av smør, mel, fisk og lignende. Det var i hvert fall en vel prøvet livsform.

Selvstendige kjøpmenn som drev ervervsmessig handel for egen regning eller i kompaniskap med andre, var det nok færre av. Men kompaniskapet - felaget - var en meget utbredt form for handelsvirksomhet i høymiddelalderen og det er felaget vi møter i runebrevet fra Tore fager til Havgrim skrevet i tiden omkring 1300. Brevskriveren som er ute på et handelsoppdrag, har ikke hatt hellet med seg og skriver tilbake:
"Til Havgrim sin felage, sender Tore fager Guds og sin hilsen, sant felagskap og vennskap. For meg mangler det meget i felaget. Ikke har jeg fatt tak i ølet, heller ikke fisken. Jeg vil at du skal vite det og ikke kreve meg. Be bonden komme sør til oss og se hvordan vi har det. Egg ham til det, og krev meg ikke for noen ting; og la ikke Torstein lang få vite noe. Send meg noen hansker. Dersom Sigrid trenger noe, sa be henne til deg. Lov meg at jeg ikke vil få noen vansker for denne fattigdommen".

Runeinnskriftene fører oss inn i et lokalt bymiljø hvor både menn og kvinner deltar i vareomsetningen. Det er tale om en Lucia Grimsdotter en Vemund, en Eirik og en lang rekke andre med kjente norske navn. På 1200-tallet må disse ha utgjort en ikke ubetydelig ervervsgruppe i byene, men de spesielle rettigheter tyskerne etter hvert tilkjempet seg med adgang til også å drive i smått, skapte trolig uoverstigelige problemer også i detaljomsetningen.

Runeinnskriftene forteller om folkelivet
De mange runeinnskriftene fra 1200- og l300-tallet som er kommet for dagen, har brakt oss bybefolkningen nærmere innpå livet. Mens skriftlige kilder stort sett dveler ved toneangivende og velhavende personer, bringer runeinnskriftene oss mer i kontakt med alminnelige mennesker og situasjoner fra deres daglige liv.

Småhandlere og håndverkere satte ikke bare sitt eiermerke i runer på en pakke pepper, en bunt garn eller en laup smør. Gjennom runene er vi også i visse tilfeller betrodd deres innerste tanker og følelser, deres lengsler, bekymringer og frykt. Runeinnskriftene viser oss også spennvidden i det middelalderske sinn som var rikt på nyanser fra tradisjonell hedenskap og galder til kristen fromhet og øm kjærlighet.

Særlig fremheves kjærlighetsforholdet mellom kvinne og mann. Igjen og igjen finnes de likefremme runeinnskriftene som:
"Elsk du meg, jeg elsker deg",
"Kjæresten min kyss meg",
"Kyss meg",
"Fanabeltet økte din skjønnhet",
"Ingebjørg elsket meg da jeg var i Stavanger" osv.