Brakteaten (C-Type) ble funnet rundt 1800-tallet ved en brønngravning i Fredrikstad og innlevert av presten Mørk i 1835. Tilhører Universitetets Oldsaksamling i Oslo (Inv.-Nr. 689).
Innskriften er på en liten figur av bronse som er 7,5 cm høy. Figuren er en del av et gravfund med til sammen 11 gjenstander og Høst daterer den til ca år 500 e. Kr., mens Stoklund (1995, side 344) daterer den til 300-ca 450. Figuren er utstilt på Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C 3704).
Steinen står der den ble funnet, på østdiden av dalen ca 250 m over Slidrefjorden i Valdres , Oppland. Langs hele åsen finnes det flere gravhauger. Selv om den i dag står oppreist, har den antakelig opprinnelig ligget på en gravhaug med runesiden ned. Runeinnskriften tidsfestes til mellom 350/375 og år 400, og er dermed en av Nordens eldste steininnskrifter (Lisbet M. Imer, 2007).
Runestenen ble funnet i en gravhaug ved Elgesem gård i Sandar, Vestfold. Innskriften er venstrevendt og skal leses ovenfra og ned. Den er datert til 160-560/570 (Imer 2007). Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo.
Brakteat (C-Type) av gull funnet i to eksemplarer sammen med andet gravgods i en gravhaug på gården Søtvet. Graven var antakelig en kvinnegrav. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 9440a-b).
Runestenen ble funnet på gården Stenstad i Gjerpen, Telemark. Den er 60 cm lang, 55 cm bred og 63 cm tykk, og ble merkelig nok funnet oppe i haugen et stykke over gravkammeret. Graven inneholdt bl.a. en korsformet bronsenål, et forgylt sølvsmykke, perler og en fingerring av gull, og tolkes derfor som en kvinnegrav. Runeinnskriften som er høyrevendt, tidsfestes til år mellom 375/400 og år 460/470 (Lisbet M. Imer, 2007).
Runestenen ble funnet på gården Tomstad i Lista, Vest-Agder, hvor den lå på en opphøyd flate på størrelse med et stuegulv sammen med noen andre steiner. Dette har sannsynligvis vært en steinsetning som markerte en grav. Steinen utgjør bare et bruddstykke av den opprinnelige runestenen, og begynnelsen av innskriften mangler. Runeinnskriften tidsfestes til melleom 160 og år 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 3727).
...an: waruR
De to første runene, an er genitivformen av et navn som er gått tapt i teksten, mens waraR er det gno. hunkjønnsordet vór som betyr "landingsplass for båt" eller "båtstø av stein (lagt opp på begge sider for å støtte båten)".
I Tomstadinnskriften kan det tilsvare "steinsetting rundt en grav" - disse hadde form av en sirkel eller et skip, men kunne også ha en trekantform.
Tomstad innskriften kan da tydes "????'s gravsted"
Engelsk: "...'s stone circle."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Tomstad runesten.
¤ KJ79 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 12. Tomstad (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 12. Tomstad (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 12 Tomstad (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 13 (N KJ83) BELLAND, RUNESTEN, LYNGDAL, VEST-AGDER
Det er usikkert hvor denne 1,65 m lange, 70 - 90 cm brede og 25 - 30 cm tykke steinen opprinnelig har ligget, men da den ble funnet lå den som en bro over en bekk, med runene opp på gården Belland i Lyngdal, Vest-Agder. Innskriften kan tidsfestes til melleom år 375/400 og år 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 17797).
Innskriften lyder:
keþan
keþan kan være genitiv av et svakt bøyd hankjønnsord som på urnordisk ville være *keþa, gno. *kjaði. Navnet finnes i gårdsnavnet Kiaðabærghi, nå Kjaberg i Sør-Odal.
Innskriften skulle derfor kunne tolkes "Keþa's (grav)"
Engelsk: "Keþa's (monument)."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Belland runesten.
¤ KJ83 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 13. Belland (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 13. Belland (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 13 (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 14 (N KJ74) - REISTAD RUNESTEN, VEST-AGDER
Steinen av hornblendegranitt ble funnet på gården Reistad på øya Hidra, Vest-Agder. Det er tre linjer med høyrevendte runer. Rune- og ordformer tidsfestes til mellom år 160 og år 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 2837).
Sophus Bugge leser de tre linjene:
iuþingaR
i/ek wakraR:unnam
wraita
Linje 1 er mest sannsynlig navnet til den døde.
Linje 2 og 3 kan oversettes "Jeg (er) Wakr (jeg) forstår meg på skrivekunsten" eller "foretok rissingen".
Engelsk: "Iuþingaz (rests here). I, Wakraz, understand how to write. "
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Reistad Rune Stone.
¤ KJ74 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Eythórsson 1999.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Bilde av innskriften.
¤ NIæR 14. Reistad (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 14. Reistad (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 14 Reistad (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
¤ www.khm.uio.no/tema/utstillingsarkiv/kyss-meg/
¤ Kulturminnesøk på lokalitet.
NIæR 15 (N KJ58) - ÅRSTAD RUNESTEN, SOKNEDAL, ROGALAND
Runestenen av lys granitt måler 1,21 x 0,78 x 0,13 m og ble funnet i en gravhaug på Årstad gård i Sokndal, Rogaland. Steinen stod oppreist utenfor vestveggen av haugens gravkammer med runeinnskriften vendt inn mot graven. Det er vanskelig å bestemme alderen mer presist enn folkevandringstiden, men i følge Imer (2007) ca år 160-375/400. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 3603).
Innskriften lyder:
hiwigaR eller hiþigaR
saralu
engwinaR
Første linje består sannsynligvis av et mannsnavn i nominativ, kanskje runemesterens, men det hersker tvil om den tredje runen skal leses w eller þ. Andre linjen består av sar og alu. sar kan på gammeltysk bety "straks", mens andre leser det þar som betyr "der" eller "her". alu tolkes av noen som et trylleord som betyr "vern, beskyttelse", og andre mener det betyr "øl". Tredje linje består sannsynligvis av et mannsnavn i genitiv.
Årstadinnskriften kan kanskje tolkes:
"Hiwig (runemesteren). Her er gravølet holdt Engvins (grav)"
Engelsk: "Hiwigaz (and) Saralu (are buried here) I, the workman, ... "
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Årstad Rune Stone.
¤ KJ58 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 15. Aarstad (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 15. Aarstad (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 15 Aarstad (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 16 (N KJ78) - BØ RUNESTEN, SOKNEDAL, ROGALAND
Bø RUNESTEN har opprinnelig ligget på en gravhaug, men ble brukt i mange år som en bro over en bekk mellom gårdene Bø og Frøyland i Soknedal, Rogaland. Innskriften er høyrevendt og tidsfestes i følge Imer (2007) til år 160 - 560/570. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 3817).
Innskriften lyder:
hnabudas hlaiwa
Innskriften lyder: "Hnabuds grav".
Engelsk: "Hnabudaz' grave."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Bø runesten.
¤ KJ78 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 16. Bø (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 16. Bø (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 16 Bø (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 17 (N KJ29) - ØDEMOTLAND BEINSTYKKE, HÅ, ROGALAND
Beinstykket ble funnet i 1886 i en gravhaug på gården Ødemotland i Hå, Rogaland, sammen med bl.a. biter av en beinkam og små skår av spannformede leirkar (hankekar) fra tidlig folkevandringstid. Runeinnskriften har 2 linjer, den øverste med 20 tegn som leses fra venstre til høyre og den nederste har 24 tegn som leses fra høyre mot venstre. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B4384). Runeinnskriften datert til 460/470-560/570 (Imer 2007).
Noen tilfredsstillende tolkning foreligger ikke, men Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008 foreslår:
uh(a= =a)ure= =ab uk=uinu aik=ud= =þinu ui ÷
uea= =a(l)u þak= =uiu hnf þit i au=ke= =k=unu ui ÷
Uha, aure ab ykwinu, ai-kund þinu wi: wea alu þa-k wiu hnuf, þi-t i auke kunnu wi!
Engelsk: "Young woman, departed from earth, ever-born in your sanctuary (= eternally reincarnated in your holy abode in the other world). I receive/have recieved the holy ale and sanctify the horn so that (ale) will there (in the horn) increase in the fanous sanctuary (=holy abode in the other world)."
Sophus Bugge leser runeinnskriften "Uha forarbeidet, Eburinu eier denne hellige gjenstand. Tuntha skrev ved siden av Uha innskriften i denne rekken".
Dersom Bugges tolkningen er riktig dreier det seg om en kopi av for oss en ukjent runeinnskrift som runekopisten omtrentlig har etterlignet uten tanke på innskriftens språklige betydning eller runenes form.
I artikkelen om Herulerne skriver jeg om Uha-ætten som tilhørte dette folket, og en rekke menn med navnet Uha (bergugle), virket som rune- og brakteatkunstnere i Norden. Herulerkongen Rodulv (kjent fra Jordanes goterhistorie) var egentlig en vestnorsk konge som hersket over et rike som strakte seg fra Grenland i Telemark til Romsdalen. I året 551 fór han sør til Italia til goterkongen Teodorik den store.(Kåre Arnstein Lye, 'Jærboka', bind 3, Dreyer/Oikos 1981, side 179.).
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Ødemotland beinstykket.
¤ KJ 29 Anm. 2 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Finn-Henrik Aag, Rogalands eldste runeinnskrifter, Arkeologisk museum i Stavanger, AmS-Småtrykk 8, ISBN: 82-90215-31-2.
¤ Grønvik 1996, side 255-267.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ NIæR 17. Ødemotland (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 17. Ødemotland (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 17 Ødemotland (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
¤ NIæR Excurs. Ordet ue (PDF av artikkel i NIæR).
NIæR 18 (N IK331) - SELVIK GULLBRAKTEAT, SANDNES, ROGALAND
Selvik gullbrakteat ( (A-Type) ble funnet i 1846 på gården Selvik i Sandnes, Rogaland, i lag med bl.a. 5 andre gullbrakteater. Brakteaten som viser et menneskehode har en runeinnskriften som lyder:
tau liiu.
Innskriften er ikke tolket, men siden disse brakteatene ble båret som hengesmykker rundt halsen som amuletter, er det nærliggende å tro at runeinnskriften skal ha en positiv betydning.
Dersom vi legger de tre runenavnene - og betydningen av dem - til grunn for en tolkning kan innskriften ha en tilsiktet magisk virkning. Runene tau kan da henspeile på t = Ty (krigsguden Ty), a = áss (hedensk gud) og u = úrr (urokse). Men en slik måte å tolke runeinnskrifter på er omstridt, da man skal huske på at der stor tvilsomhet brakteatkunstnernes runekyndighet. Arkeologisk er Selvik gullbrakteat datert til første halvdel av 500-årene e. Kr. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 1324).
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Selvik brakteat.
¤ IK331 = Ikonographischer Katalog 1985-, Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit, Ikonographischer Katalog 1-4 von Morten Axboe, Klaus Düwel, Karl Hauck, Lutz von Padberg und Cajus Wypior, München.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ103Anm2 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 18. Selvig (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 18. Selvig (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 18 Selvig (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de.
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de.
NIæR 19 (N KJ75) - KJØLVIKSTEINEN, STRAND, ROGALAND
Steinen som er av grovkornet granitt er 2,70 m høy, 53 cm bred og 23 cm tykk, ble funnet på gården Kjølvik i Strand nordøst for Stavanger, Rogaland. Folk på gården fortalte at den en gang hadde stått over et lite gravkammer. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 11706). Innskriften som er datert til år 375/400 - 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007), er delt opp i tre linjer som går nedenfra og oppover i en venstrevendt skrift.
Innskriften lyder:
hadulaikaR
ek hagusta(l)daR
hlaaiwido magu minino
Runeinnskriften kan oversettes:
Norsk: "Hadulaik (ligger her). Jeg Hagustald gravla min sønn."
Engelsk: "Handulaikaz (lies here). I, Hagustaldaz, buried my son. "
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av runeinnskriften.
¤ The Kjølvik Rune Stone.
¤ Drawing of The Kjølvik Rune Stone.
¤ KJ75 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 19. Kjølevig i Strand (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 19. Kjølevig (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 19 Kjølevig (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
¤ www.ub.uio.no.
NIæR 20 (N KJ91) - TØRVIKA RUNESTEN A, KVAM, HARDANGER, HORDALAND
Runestenen, Tørvika A ble funnet sammen med Tørvika B, på gården Tørvika i Kvam i Hardanger, Hordaland. Begge hadde vært en del av gravveggene i et utplyndret gravkammer. Foruten runestenene ble det funnet bruddstykker av en leirurne, hestetenner, rester av jernredskap og brente bein. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B3542E).
Innskriftene dateres til år 375/400-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). Språket i runeinnskriften er urnordisk.
Tørvika A innskriften er venstrevendt og er ristet i en stein av kvartsskifer (2,34m X 0,70m X 0,08m):
u
ladawarijaR
Følger man reglene for rissing av runer, kan teksten være ment å være landawarijaR, noe som kan være et mannsnavn som betyr "landbeskytter, landboer". Hva det ur-runeliknende tegnet over mannsnavnet skal bety er uvisst. Runene er opptil 15 cm høye.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Tørvika "A" Rune Stone.
¤ KJ91 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 20. Tørvigen A (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 20. Tørviken A (Rettelser og tilføelser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 20 Tørviken A (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 21 (N KJ62) - TØRVIKA RUNESTEN B, KVAM, HARDANGER, HORDALAND
Runestenen, Tørvika B ble funnet sammen med Tørvika A, på gården Tørvika i Kvam i Hardanger, Hordaland. Begge hadde vært en del av gravveggene i et utplyndret gravkammer. Foruten runestenene ble det funnet bruddstykker av en leirurne, hestetenner, rester av jernredskap og brente bein. Innskriften dateres til år 375/400-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). Språket i runeinnskriften er urnordisk. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B3542F).
Tørvika B innskriftens runer er ca. 4-5 cm høye og er ristet i stein av glimmerskifer (2,70m X 0,68m X 0,09m). Innskriften skiller seg ut ved at det er ristet runer med flere kvister enn det opprinnelig skal være - det jeg her kaller "uvedkommende kvister". Likeledes er også deler av en rune sløyfet - det jeg her kaller "manglende kvister". Dette gjør innskriften vanskelig å lese. Antakelig er dette gjort for å skjule tekstens innhold, dvs. at vi altså står overfor såkalte lønnruner (hemmelige runer).
Runeinnskriften ser omtrent slik ut. De heltrukne røde strekene er tegnet som de kvistene som er tolket som de "uvedkommende kvistene". De stiplede røde strekene er tegnet som de kvistene som er tolket som de "manglende kvistene". I følge denne teorien kommer man da fram til følgende forslag til en venstrevendt runetekst:
Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008 leser innskriften:
-eþrodwe=ngk
Gerd Høst tolker innskriften således:
heþro dweno k
Dette kan oversettes "bort herfra (her skal du dovne bort) dvin , kaun". Den siste k-runen må tolkes etter sitt navn og symbolverdi - kaun. Kaun betyr "byll, verk, blemme". Er innskriften rettet til den døde skal k-runen, dvs. vetten k-runen representerer - kaun - sørge for at det skjer. Men runeteksten kan også være rettet mot den onde vetten kaun som voldte hans død.
Denne runeinnskriften kan selvfølgelig aldri bli sikkert tolket - for eksempel kan det tenkes at flere av de "uvedkommende kvistene" kan være en del av binderuner, og da åpner det seg et hav av muligheter for en mulig tolkning.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Tørvika "B" Rune Stone.
¤ KJ62 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 21. Tørvigen B (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 21. Tørviken B (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 21 Tørviken B (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 22 (N KJ76) - OPEDAL RUNESTEN, ALVAVOLL, ULLENSVANG, HORDALAND
Sydvest for gården Opedal i Ullensvang, Hordaland, på Alvavoll ligger det fem store gravrøyser. Ca. 20 meter fra gravrøysene ble Opedalsteinen funnet. Rune- og språkformer er urnordisk og innskriften dateres til år 160-375/400 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B13741).
Innskriften har 34 runer og lyder:
Linje 1: birgngguboroswestarminu
Linje 2: liubumeRwage
Det finnes flere tolkningsforslag og ett av dem er Birg, Inguboro, swestar minu liubu meR Wage som oversettes "Hjelp, Ingubora, min kjære søster, meg Wage."
Som andre gravinnskrifter var heller ikke denne beregnet til å leses av de levende. Den ble ristet for å verne om gravens fred og sikre de gjenlevende den dødes gunst, og det er vel det Wage ber sin avdøde søster om å hjelpe ham med.
Engelsk: "Funeral. Boro, my sister, dear to me, Wagaz."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Sophus Bugge, Arkiv för Nordisk Filologi, Lund 1982 (PDF-fil).
¤ The Opedal Rune Stone.
¤ The Opedal Rune Stone's Runic Text.
¤ KJ76 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 22. Opedal (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 22. Opedal (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 22 Opedal (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 23 (N IK343) - STEDJE RUNEBRAKTEAT, SOGNDAL, SOGN OG FJORDANE
Brakteaten (C-Type) av gull ble funnet på en gård i Sogndal i april 1861, og tilhører Bergens Museum (Inv.-Nr. 1885). På brakteaten finnes 5 runeliknende tegn, hvor det kun er en k-rune og en n-rune som har kjente runeformer.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Sogndal runebrakteat.
¤ Stephens no 41b.
¤ IK343 = Ikonographischer Katalog 1985-, Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit, Ikonographischer Katalog 1-4 von Morten Axboe, Klaus Düwel, Karl Hauck, Lutz von Padberg und Cajus Wypior, München.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 23. Sogndal (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 23. Sogndal (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 23 Sogndal (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
¤ digi20.digitale-sammlungen.de
¤ digi20.digitale-sammlungen.de
NIæR 24 (N KJ49) - FØRDE RUNESØKKE, SUNNFJORD, SOGN OG FJORDANE
Førde runesøkke ble funnet i en åker i Førde i Sunnfjord, Sogn og Fjordane. Det er et avlangt, nærmest ovalt klebersteinsøkke som er 12 cm langt, 5 cm bredt og 1,5 - 2 cm tykt. Søkket har hull i begge ender som et fiskesnøret har gått igjennom. På den ene siden er det ristet en figur som sannsynligvis kan være en flyndre. På den andre siden er det ristet 5 høyrevendte runer:
aluko
Det er vanskelig å si med sikkerhet hva aluko betyr, men det kjente trylleordet alu er de tre første runene. Med siste leddet ko kan innskriften bety "lille Alu". Det kan også være et kjelenavn på et kvinnenavn som begynner på Alu.
Når vi ser på k-runen, er den typsik av nyere data, så innskriften kan dateres til år 520/530-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B2929).
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av runesøkkets a- og b-side.
¤ Tegning av runesøkkets runeside.
¤ KJ49 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 24. Førde (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 24. Førde (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 24 Førde (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 25 (N KJ56) - VEBLUNGSNES FJELLINNSKRIFT, ROMSDAL
Fjellinnskriften på Runeberget ved Veblungsnes i Romsdal styrtet i sjøen i 1935 og er derfor tapt. Men det finnes bilder av den, og med unntak av den siste av de 16-17 cm høye runene, var alle de andre helt tydelig risset. Innskriften er høyrevendt og tidsfestes til år 375/400-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
ek irilaR wiwila
Innskriften kan tolkes "Jeg irilen (runemesteren) Wiwila", men det synes å stå en n-rune etter wiwila, og da kan teksten leses "Jeg er Wiwilas eril".
Engelsk: "I, the eril Wiwila."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Veblungsnes Rock Inscription.
¤ KJ56 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 25. Veblungsnes (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 25. Veblungsnes (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 25 Veblungsnes (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 26 (A) og NIæR 27 (B) (N KJ77) - MYKLEBOSTAD RUNESTEN (A og B), VISTDAL, MØRE OG ROMSDAL
Steinen av hornblendegneis har opprinnelig stått i en steinsetning som markerte en grav i nærheten av Myklebostad gård i Vistdal, Møre og Romsdal. Steinen er i dag delt i to, derfor en A- og B-del. Innskriften, som tidsfestes til 375/400-560/570 (Imer 2007), er høyrevendt og runenes gjennomsnittlige høyde er 8 cm. Der B-siden begynner er lesningen usikker. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 14436 og 17792).
Innskriften lyder:
asugasdiR?lai??:
aih??so?????i?oruma??ib?
Med forbehold kan innskriften tolkes a(n)sugastR hlaiwa: aih ek soman bi wor(u)malaiba og oversettes "Ásgest. Grav. Jeg har krav på godtgjørelse hos Ormleif".
Engelsk: "Ansugastiz the bowlegged. I have a right to compensation from Wormalaibaz."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ KJ77 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ NIæR 26 Myklebostad (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 26. Myklebostad A (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NIæR 27. Myklebostad B (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 27. Myklebostad B (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 26 Myklebostad A (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 28 (N KJ55) - VALSFJORD FJELLINNSKRIFT, OKSVOLL, NES, BJUGN, SØR-TRØNDELAG
På en loddrett bergvegg ved gården Oksvoll ved Valsfjord i Bjugn, Sør-Trøndelag, er en runeinnskrift med venstrevendte runer. Innskriften tidsfestes til år 375/400-460/470 (Lisbet M. Imer, 2007).
Den ene linjen leses:
ek haugustaldaR þewaR godagas
"Jeg *Hogstaldr (er) *Godags mann (tjener)".
Linjen til venstre for førstnevnte inneholder 8 utydelige runer og ser ut til å begynne med e og slutte med R. Derfor mener noen det her står ek erilaR.
Engelsk: "I, Hagustaldaz/young warrior, the retainer of Godagaz, I the eril"
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ KJ55 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 28. Valsfjorden (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 28. Valsfjorden (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 28 Valsfjorden (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 29 (N KJ68) - VATN RUNESTEN, AGDENES, SØR-TRØNDELAG
I en gravhaug på gården Vatn i Agdenes, Sør-Trøndelag, ble det funnet en skiferhelle med runer. Innskriften, hvor de syv første runene er leselige, etterfølges av tre eller flere svakt rissede runer. Innskriften er høyrevendt og tidfestet til år 560/570-775/800 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Vitenskapsmuseet Trondheim (Inv.-Nr. 1397).
Innskriften lyder:
rhoaltR fai??
rhoaltR tilsvarer mannsnavnet Roald, gno Hróaldr. Det siste ordet kan være begynnelsen av det urnordiske ordet *faihijan, gno. fá, som betyr "male, tegne, skive". Innskriften kan derfor tolkes "Jeg Roald skrev/malte" eller "Jeg Roald skriver/malte". Men sikkert kan vi bare lese "Roald".
Engelsk: "Hroaldz, (I) painted ... "
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Vatn runesten.
¤ Bilde av Vatn runesten.
¤ Bilde av Vatn runesten.
¤ KJ68 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 29. Vatn (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 29. Vatn (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 29 Vatn (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 30 (N KJ93) - BRATSBERG-STEINEN, BRATSBERG, SØR-TRØNDELAG
Denne steinen er gått tapt, men den er beskrevet i noen brev, bl. a. ett datert "Klæbu Præstegård Dec. 1810", hvor det fortelles at runestenen ble funnet på gården Bratsberg like ved Trondheim, Sør-Trøndelag. Etter tegningen fra den tiden å dømme skal det ha stått þaliR, noe som kan være et mannsnavn.
Det kan være mulig at at det i stedet kan ha stått waliR, da wynn-runen (w) og thurs-runen (þ) kan ha være ombyttet. waliR, gno. valr, kan både bety "falk" og brukes om falne i kamp. Falk er et kjent personnavn i Norge. Innskriften er tidfestet til år 160-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ93 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 30. Bratsberg (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 30. Bratsberg (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 30 Bratsberg (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 31 (N KJ89) - TANEM INNSKRIFTEN, KLÆBU, SØR-TRØNDELAG
Runestenen ble funnet på gården Tanem i Klæbu, Sør-Trøndelag. Runeteksten er ikke endelig tydet. Innskriften er datert til år 160-375/400 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 3613).
Forslag til tydning er:
mairle, mairlingu, da som kvinnenavn.
Med bytte av 2 runer; marilingu som et kvinnenavn.
Med den første runen som binderune ek Airlingr som "Jeg Erling"
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av runeinnskriften.
¤ Tegning av runestenen.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ89 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ NIæR 31. Tanem (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 31. Tanem (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 31 Tanem (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 32 (N KJ55B) - HAMMEREN BERGINNSKRIFT, NORD-TRØNDELAG
Innskriften er ikke hugget men ristet inn i fjellet som er av forholdsvis bløt skifer, som har mange smale kvartsganger. Innskriften regenes som tapt.
Sophus Bugge leser innskriften:
ulfþalfiu
"UlfR faða Alfu", dvs Ulv skrev (disse runer) for Elv"
Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008 leser:
[uulf
þalfï]
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Opptrukket bilde av runeinnskriften.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ55Anm1 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 32. Hammeren (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 32. Hammeren (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 32 Hammeren (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ55C - HAMMEREN BERGINNSKRIFT, NORD-TRØNDELAG
I følge Krause og Jahnkuhn skal det også være en Hammeren B-innskrift. Lokaliten er 300 m øst for NIæR 32 (N KJ55B).
Innskriften leses fra høyre til venstre og lyder:
[2?]hiþ ' run[6?]r[1?]d |
???
Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
N KJ55D - OPPAURAN, NORD-TRØNDELAG
Innskriften er ristet i berget. Innskriften kan være av "nyere dato".
Innskriften lyder:
eaïu
????
Litteratur:
¤ NIæR 11.
¤ KJ 55 Anm. 2= Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
NIæR 33 - GIMSØY, VÅGAN, LOFOTEN, NORDLAND
Innskriften er skrevet med de yngre runer og er derfor behandlet under Innskrifter med de yngre runer.
NIæR 34 (N KJ31) - INNSKRIFT PÅ SPYDSPISS, ØVRE STABU, OPPLAND
På gården Øvre Stabu på Østre Toten, Oppland, er det i en av to mannsgraver funnet en 28 cm lang spydspiss med en runeinnskrift. I graven ble det også funnet andre våpen og våpendeler, mer eller mindre skadet av brann og rust. Innskriften dateres til år 160 - 250/260 (Lisbet M. Imer, 2007), og innskriften er dermed en av de eldste i Norge. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C 17770).
Innskriften lyder:
raunijaR
Det urnordiske raunijaR svarer til gno. reynir, som betyr "en som røyner, prøver, tester".
raunijaR kan da være navnet på spydet.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av spydspissen.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ31 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ Bilde av spydspissen.
¤ NIæR 34. Øvre Stabu (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 34. Øvre Stabu (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 34 Øvre Stabu (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
¤ www.khm.uio.no/tema/utstillingsarkiv/kyss-meg/
NIæR 35 (N KJ39) - NEDRE HOV, GRAN, HADELAND, OPPLAND
I en kvinnegrav på gården Nedre Hov på Gran ble det 1868 funnet benredskap med runer. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C4459). Det er mulig at det er runer på begge sider, men de eventuelle runer er uleslige på A-siden. Innskriften er datert til år 160-310/320 (Lisbet M. Imer, 2007).
På B-siden kan man lese:
ekad....
Det kan bety ek ad-..., dvs. "Jeg Ad-???"
e-runen har en gammel form (som en firkantet U på hodet), derfor dateres innskriften til 400-tallet.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av benredskapet.
¤ KJ39 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 35. Nedre Hov (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 35. Nedre Hov (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 35 Nedre Hov (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 36 (N IK24) - BJØRNERUD BRAKTEAT, SANDE, VESTFOLD
Bjørnerud gullbrakteat (A-Type) tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 17955). Runene er stemplet og er skrevet fra høyre mot venstre.
Innskriften lyder:
alu
alu mener mange er et magisk trylleord, andre mener det betyr "vern" og andre igjen "øl". Se også innskrifter som Førde runesøkke, Årstad runesten, Elgsem runesten, Fosse bronsebeslag osv.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ NiæR 36 Bjørnerud.
¤ IK24 = Ikonographischer Katalog 1985-, Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit, Ikonographischer Katalog 1-4 von Morten Axboe, Klaus Düwel, Karl Hauck, Lutz von Padberg und Cajus Wypior, München.
¤ KJ103Anm1 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 36. Bjørnerud (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 36. Bjørnerud (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 36 Bjørnerud (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
¤ www.khm.uio.no/tema/utstillingsarkiv/kyss-meg/
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de
NIæR 37 (N KJ94)- TVEITO RUNESTEN, TINN, DAL, TELEMARK
Steinen ble funnet på Gården Tveito i Tinn, Telemark, under utgravning av to røyser fra eldre jernalder. Runestenen lå med innskriften ned ovenpå en av røysene. Funnsakene i graven under steinen dateres til år 400 - 450 e. Kr., men runeinnskriften kan ikke være så gammel, derfor dateres innskriften til ca år 560/570-775/800 (Lisbet M. Imer, 2007).
Innskriften lyder taitR, og er antakelig nominativ av et mannsnavn - gno. teitr betyr "glad, munter"
Det virker som runestenen er blitt plassert senere på den ca. 200 år eldre graven, kanskje i forbindelse med en yngre begravelse på samme sted, men da uten bevart gravgods. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 18396)
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ KJ94 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ NIæR 37. Tveito (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 37 Tveito (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 38 - NORGÅRDEN, SELJORD, TELEMARK
Det er stor tvil om det i det hele tatt er runer som er ristet inn på baksiden av to smykkeplater av sølv.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ NIæR 38. Nordgaarden (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 38 Nordgaarden (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 39 (N KJ60) - VETTELAND, OGNA, ROGALAND
En regner med at Vettelandsteinen er brutt opp i fire fragmenter. Hittil er bare to av delene funnet på gården Vetteland i Ogna, Rogaland. Tilhører Arkeologisk Museum i Stavanger (Inv.-Nr. 4851). Runeteksten som består av tre linjer har til en viss grad latt seg rekonstruere, og dateres til år 160-375/400 (Lisbet M. Imer, 2007).
Innskriften som er høyrevendt lyder:
...flagda faikinaR ist
...magoR minas staina
...daR faihido
Norsk: "(Min sønn) er blitt hjemsøkt av flagd. (Jeg satte) min sønns stein. (Jeg ...)-daR malte (disse runer, laget dette formular, utførte dette ritual.)".
Men helt sikkert kan denne runeteksten ikke leses før de to siste fragmentene av steinen blir funnet.
Engelsk: "[This place] is menaced by fiends. [I, N.N., set] my son's stone. [I], ...daz, coloured [the runes]."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Vetteland Rune Stone.
¤ KJ60 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 39. Vetteland (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 39. Vetteland (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 39 Vetteland (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 40 (N IK124) - MAULAND, TIME, JÆREN, ROGALAND
I 1899 innkom denne gullmedaljon til Arkeologisk Museum i Stavanger (Inv.-Nr. 2245). Det er ikke snakk om en brakteat, men en barbarisk etterligning av en romersk gullmynt fra 300-tallet, men med runetegn og latinske bokstaver. Innskriften gir ingen mening.
Innskriften lyder:
?{COT} ÷ {SSIS}ïï{S}d ÷ {III}---{SC}i?
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Mauland Medaljonen.
¤ IK124 = Ikonographischer Katalog 1985-, Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit, Ikonographischer Katalog 1-4 von Morten Axboe, Klaus Düwel, Karl Hauck, Lutz von Padberg und Cajus Wypior, München. Tafeln side 161.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Sean Nowak, 2003 (pdf).
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 40. Mauland (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 40 Mauland (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de
NIæR 41 (N KJ92) - EIDSVÅG RUNESTEN, ÅSANE, HORDALAND
Den 3,20 m høye, 0,50 m brede og 0,23 m tykke steinen har stått midt i en steinring med en diameter på ca 4,50 meter på gården Eidsvåg i Åsane. Steinringen markerte en branngrav. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B5676). Innskriften er dateret år 160-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
Innskriften har 7 runer som går høyrevendt nedover steinen.
haraRaR
En går ut i fra at dette er et mannsnavn, og skal bety "den bevegelige".
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Eidsvåg Rune Stone.
¤ KJ92 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 41. Eidsvaag (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 41. Eidsvaag (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 41 Eidsvaag (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
NIæR 42 (IK 131) - GULL BRAKTEAT, UKJENT STED, NORGE
Om den norske brakteat (B-type) vites ikke mere enn at den er funnet et sted i Norge, og at den var eid av Det kgl. danske Myntkabinet, inntil den ble overført til National museet i København ( Inv.-Nr. 8677), hvor den nå befinner seg.
Innskriften lyder:
anoana
Tydnigen er uviss.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av brakteaten.
¤ Stephens no 48.
¤ KJ124 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ IK131 = Ikonographischer Katalog 1985-, Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit, Ikonographischer Katalog 1-4 von Morten Axboe, Klaus Düwel, Karl Hauck, Lutz von Padberg und Cajus Wypior, München.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 42. Bracteat Nr. 48 hos Stephens (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 42. Ukjent sted (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 42 Brakteat Nr.48 Stephens (Ukjent sted (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de
NIæR 43 - BELGU, LARVIK, VESTFOLD
Det er 3 innskrifter innsamlet fra denne lokalitet, og de er alle mest sansynelig falske, da to av dem henholdsvis har årstallet 1719 og 1791 innrisset. Man skal være klar over at det på den tiden var tilgjengelig litteratur om runer.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Belguinnskrift I.
¤ Bilde av Belguinnskrift II.
¤ NIæR 43. Belgu i Jarlsberg og Larviks Amt (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 43 Belgu (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 44 - GAMLE GJEVEDAL KIRKE - En runeinnskrift fra et hov?
I Nasjonalmuseets Biblioteket i København finnes et avtrykk av runeinnskrift som i dag er tapt. Avtrykket av innskriften ble gjort av M. F. Arendt i Gjevedal kirke på Vestlandet som ble revet i begynnelseen av 1800-tallet:
Innskriften leses fra høyre til venstre og lyder ansagui sia.
Etter runenes form å dømme kan innskriften dateres til 700-tallet, dvs. at innskriften da må være blant de siste som er skrevet med de eldre runer.Når det gjelder innskriften, deler Magnus Olsen den opp slik ansag ui sia.
ui leser Olsen som vé, eller som "hedensk helligdom" og sia som sjá som han oversetter "denne" (påpekende pronomen i nominativ entall hankjønn og hunkjønn). Å oversette ansag er litt mer komplisert og jeg vil derfor ikke komme inn på Olsens resonnement her, men han kommer fram til at det kan oversettes "æsene".
Etter dette kan innskriften leses "En til Æsene viet helligdom (er) denne (bygning)".
Men kan dette virkelig stemme? En hedensk runeinnskrift fra 750-tallet i en trekirke på Vestlandet ca 1800? Riktignok var kirken gammel da den ble revet og vi vet ikke når kirken ble bygget, men det skjedde neppe på 700-800-tallet. Og for det andre, kan treverk holde seg i over 1000 år? Og hvordan kan det ha seg at en slik innskrift befinner seg i en kirke?
Når det gjelder spørsmålet om treverk kan holde seg i 1000 år, har Olsen søkt hjelp med spørsmålet hos andre professorer på området, og svaret han fikk var at det fult ut er mulig at treverk kan holde seg godt så lenge, dersom treverket står tørt og ikke er utsatt for vær og vind. Med andre ord om dette treverket har stått inne i kirken, kan dette være mulig, men Arendt som tok avtrykket opplyser ikke om hvor innskriften var, kun at den var skåret i tre.
I Flatøyboken er det eksempler på at tømmer fra nedrevne hov ble brukt til bygging av nye kirker, og derfor antar Olsen at treverket denne innskriften var ristet på, en gang har tilhørt et hov som ble revet, og som senere har blitt brukt i den nye kirken.
Det kan heller ikke helt avvises at innskriften er falsk.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ NIæR 44. Gjevedal i Nedenes (PDF av artikkel i NIæR).
NIæR 45 - WORMS RUNEKALENDER
Se egen side om Worms Runekalender.
Litteratur:
¤ NIæR 45. Worm's norske Runekalender (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 45 Worms's norske Runekalender (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 46 (N KJ84) - AMLA RUNESTEN, KAUPANGER, SOGNDAL, SOGN OG FJORDANE
Runestenen ble funnet på gården Amla i Kaupanger i Sogndal, Sogn og Fjordane. Da den ble funnet lå den med runeteksten opp, og selv om runestenen må være en gravstein er det ikke funnet noen gravplass i nærheten, bare en lignende stein uten runer. Innskriften tidsfestes til år 160-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører de Heibergske samlinger, Sogn folkemuseum, Kaupanger.
Innskriften lyder:
?iR hlaiwidaR þar.
Dette kan tolkes "?????iR gravlagt der".
Kanskje innskriften beretter om en person, med et navn som ender med -iR, som ble gravlagt langt borte i fra sin hjembygd?
Engelsk: "... buried here."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Alma runesten.
¤ The Alma Rune Stone.
¤ KJ84 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 46. Amle 573 - 585 (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 46 Amle (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 47 - FARSUND, LISTER, VEST-AGDER
Innskriften ble funnet og innberettet på bgynnelsen av 1800-talle, og er ristet på en sten på såkalte Vardebakken i nærheten av Farsund by.
De eldste opptegnelser av runeinnskriften finnes blandt Arents papirer i Nationalmuseet i København, og de lyder:
Sogneprest Abel i Vanse gjengir innskriften i 1812 slik:
Sophus Bugge gjengir innskriften slik i 1865:
Jeg har ingen tolkning av runeinnskriften.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ NIæR 47. Farsund i Lister og Mandals Amt (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 47 Farsund (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIÆR 48 (IK 214) - AUSTAD, NES, FLEKKEFJORD, LISTER, VEST-AGDER
Innskriften er på en gullbrakteat (C-Type) som tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 21400a-b).
Innskriften lyder:
tg eller gt
??
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av brakteaten.
¤ KJ 127 Anm = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ IK214 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ IK214 = Ikonographischer Katalog 1985-, Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit, Ikonographischer Katalog 1-4 von Morten Axboe, Klaus Düwel, Karl Hauck, Lutz von Padberg und Cajus Wypior, München.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 48. Austad (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 48 Austad (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de
NIæR 49 (N KJ65) - NORDHUGLO RUNESTEN, HUGLEN, STORD, HORDALAND
En går ut i fra at den 3 m lange og 70 cm brede steinen opphavelig har stått på en gravhaug ved sjøen på gården Nordhuglo på øya Huglo i Stord, Hordaland. Det synes som om steinen på naturlig vis er spaltet ut av fjellet, da det bare er to steder som gir inntrykk av at den er tilhogd. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. 6439).
Innskriften er datert til år 375/400 - 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007) og venstrevendt, og runene går nedenifra og oppover. Noen runer kan ha gått tapt da et stykke på ca 20 cm synes å ha falt bort etter siste rune.
Innskriften lyder:
ek gudija ungandiR og videre ih eller im
ek betyr "jeg" og gudija tilsvarer det gotiske ordet gudja som vi kjenner fra 300-tallet i betydningen "prest, offerprest", som tilsvarer det gno. goði eller dagens gode. Det gno. gandr, som betyr "gand", finner vi i ungandiR, men ungandiR kan også svare til navnet på en dansk konge på 600-tallet, som i latinisert form er Ongendus.
Slutten på runeinnskriften, im eller ih blir tolket på forskjellig vis. Magnus Olsen velger å lese ih og mener at det skal være iH(uglo) - dvs. "på Huglo". Andre leser im - dvs. "jeg er".
Vi har da følgende tolkningsmuligheter av runeteksten på Nordhuglo:
Engelsk: "I, the priest who is immune to magic/Ungandiz, in Huglo."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Nordhuglo Rune Stone.
¤ Bilde av innskriften.
¤ KJ65 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 49. Nordhuglen (Huglen) (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 49 Nordhuglen (Huglen) (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 50 (N KJ38) - GJERSVIK KJØTTKNIV, TYSNES, SUNNHORDLAND, HORDALAND
Det er funnet en kjøttkniv på gården Gjersvik i Tysnes, Sunnhordland som er datert til år 520/530-560/570 (Imer 2007). Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. 6700). Innskriften er såpass skadet at innskriftens første del, som er venstrevendt, ikke lar seg tolke.
Men andre del består av 10 l- runer (laukr-runer). Denne innskriften settes ofte i sammenheng med lina LaukaR-formelen, da laukr-runens symbolverdi er løk, trivsel, lin.
Projektet Samnordisk runtextdatabas leser innskriften:
d-[-]fioþi l l l l l l l l l l
???
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av innskriften.
¤ KJ38 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 50. Gjersvik (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 50 Gjersvik (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIÆR 51 (N KJ37) - FLØKSAND KJØTTKNIV, MELAND, HORDALAND
Kjøttkniven, dvs. en skrapekniv av bein, som er brutt i flere deler ble funnet i en kvinnegrav i Fløksand, Meland i Nordhordland. Den lå i en urne sammen med, foruten kvinnes brente knokler, en beinkam, en eller to hårnåler, rester av en annen liknende kjøttkniv og rester av en bjørneklo. Bjørnekloen kan vise at liket har ligget på en bjørnefell da hun ble brent. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. 1742).
Innskriften som tidsfestes til år 310/320 - 375/400 (Lisbet M. Imer, 2007), er skrevet i rent urnordisk, og venstrevendt og leses i fra høyre mot venstre. Her vises det hvordan den er plassert på kjøttkniven.
lina laukaR f
aR i laukaR er ristet som binderune, mens den siste f-runen er ristet som stuprune. De to ordene lina og laukaR betyr henholdsvis lin og løk, mens Fé-runen (som representerer f-lyden) kan her stå for sin symbolverdi - fe, rikdom.
Løk og lin er gamle kjente konserveringsmidler, og løk er også benyttet som legeurt. En antar at lina laukaR er en fruktbarhetsformel. Brakteater som har innskriften laukaR kan være ment å gi bæreren helse og styrke.
Engelsk: "linen (and) leek, property"
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ37 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 51. Fløksand (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 51 Fløksand (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 52 (N KJ50) - STRØM RUNEBRYNE, HITRA, SØR-TRØNDELAG
På Strøm på Hitra, Sør-Trøndelag, er det funnet et sandsteinsbryne med to runeinnskrifter. Dette brynet er 14,5 cm langt, 1,2 - 1,3 cm tykt og på det bredeste 1,9 cm. Innskriftene er høyrevendt og skarpt og tydelig står de ristet på de to smalsidene. Innskriften viser binderuner i linje A - h+a og n+a, og i linje B tre ganger h+a. Runeinnskriften har stavrim på h-. Etter senere funn å dømme må det opphavlig ha vært festet til et skaft av bukkehorn og på den måten har vært brugt til å hvesse ljåen. Tilhører Vitenskapsmuseet Trondheim (Inv.-Nr. 8780). Innskriften er datert til år U 520/530-560/570? (Lisbet M. Imer, 2007)
Innskriften skal ifølge professor Magnus Olsen deles opp slik:
Linje A: wate hali hino horna
Linje B: haha skaþi haþu ligi
Linje A oversettes "Horn skal væte denne stein"
Linje A skulle da vise til den kjente og vel utbredte gamle skikk å bære brynet i et horn med vann. Hornet skulle væte brynet for at ljåen kunne bli skarpere og bedre "skade" håen, som enkelte mener det står i linje B.
I så fall skulle det være en arbeidssang med rytmisk veksel mellom trykksterke og trykksvake stavelser. I fra senere nordisk kjennes i hvert fall to arbeidssanger kvernsangen Grottasöngr og vevsangen Darraðarljóð. Men tolkningen byr på mange språklige problemer og er omstridt. Runeformer, som f.eks. en yngre stavsatt k viser at Strøm-innskriften tilhører overgangstiden mellom eldre og yngre runer. Den tidsfestes vanligvis til ca. 600 eller kanskje noe før.
Linje B er det uenighet om hva betyr, noen mener den kan oversettes "Måtte håen bli skadd. Måtte slåtten ligge".
Wolfgang Krause tolker Strøm-indskriften således:
vate hali hino horna haha skadi hadu ligi
"Es netze dieser Stein das Horn! Schädige das Grummet! Es liegt die Mahd!"
Elmer H. Antonsen tolker Strøm-indskriften således:
"Netze diesen Stein, Horn, Sichel, schädige! Gehauenes (Gras) liege!"
Stockholm Universitets-hjemmeside, "Runologi" tolker innskriften:
"Horn, vät denna sten! Eggen ska skäre, det skördade lägge sig"
Gerhard Schle mener at teksten skal tolkes:
vate hali hino horna, haha skadi hadu ligi.
"vand helle over (hvessestenen), horn, ingen skade vil ske" (man får ikke skader på hvessestenen, hvis man holder den våt)
Engelsk: "May the horn wet this stone. May it harm the hey/gras, but lie (peacefully) in a fight."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Strøm runebryne.
¤ The Strøm Rune Whetstone.
¤ KJ50 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976. Finn-Henrik Aag, Strøm runebryne, Maal og Minne, 1980, side 144-149.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 52. Strøm (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 52 Strøm (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 53 (N KJ88) - MØGEDAL RUNESTEN, HELLAND, ROGALAND
Runestenen ble funnet nord for gården Møgedal i Helleland, Rogaland. Steinen er i lys granitt og måler 3,04 x 1,12 x 0,35 m. Innskriften som er venstrevendt går ovenifra og nedover og er datert til år 160 - 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Arkeologisk Museum i Stavanger (Inv.-Nr. 3745 eller 374).
Innskriften lyder:
laiþigaR
laiþigaR er utvilsomt et mannsnavn i nominativ entall og er avledet av den urnordiske form for det gno. adjektivet leiðr som betyr "ubehagelig, utålelig, avskyelig, forhatt." Negative egenskaper finner en også ellers i nordiske egennavn.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Møgedal Rune Stone.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ88 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 53. Møgedal (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 53 Møgedal (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 54 (N KJ15)- TU SØLVSPENNE, KLEPP, JÆREN, ROGALAND
Denne relieffspennen ble funnet i 1901 på gården Tu i Klepp i et gravkammer sammen med annet kvinnelig gravgods. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C 21407a). Dateret til år 460/470 - 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007).
Runetegnene er svakt ristet og spennen er full av skrammer slik at det er vanskelig å tyde runeinnskriften, og dessuten er en del av spennen gått tapt.
Det som er lesbart lyder thiridath. Tolkningen er uklar, men Sophus Bugge oversetter runeinnskriften "denne handling". Hvilken handlig det dreier seg om er uklart, men sølvspennen bærer preg av å blitt reparert der runeinnskriften er risset. Innskriften kan ha inneholdt runerisserens navn og handlingen kan være det å riste runer eller som Bugge legger i innskriften - "denne reparasjon holder".
En annen tolkning er:
þiz(i) d(a)(þ)--...
þizi ...
Norsk: "Denne...."
Engelsk: "This...."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av innskriften.
¤ KJ15 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 54. Tu (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 54 Tu (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
N IK345 - STORE SALTE, ORRE, KLEPP, ROGALAND
Gullbrakteaten (A-Type) tilhører Arkeologisk Museum i Stavanger (Inv.-Nr. 3123). De tre runer som det kan være tale om på brakteaten, er preget i brakteaten uavhengig av hverandre:
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ IK 345 = Ikonographischer Katalog 1985-, Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit, Ikonographischer Katalog 1-4 von Morten Axboe, Klaus Düwel, Karl Hauck, Lutz von Padberg und Cajus Wypior, München.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Tafeln, side 127. Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ Sean Nowak, 2003 (pdf).
¤ Side 741 PDF-artikkel i NIæR.
NIæR 55 (N KJ101) - EGGJUM (EGGJA RUNEHELLE), SOGNDAL, SOGN OG FJORDANE
Eggja runehelle (Eggjumsteinen) ble funnet på gården Eggja i Sogndal i Sogn. Den halvannen meter lange hellen lå oppå en mannsgrav under flat mark med runesiden ned. Gravgodset var kun en jernkniv, et ildstål og en flintflekke. Runeinnskriften på ca. 200 runer, er den lengste som hittil er funnet i det gamle runealfabetet. Med sine eldre runer, overgangsruner og yngre språkform, dateres den til år 650-700 (Grønvik). Stenen iilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B6915).
Deler av innskriften er forståelige, mens andre partier ikke lar seg tolke med sikkerhet. Dette skyldes at flere av runene er så nedslitt og avskallet at de er vanskelig å tyde. Det finnes flere tolkningsforslag, derfor er alternativet som presenteres her bare ett av mange, og bør leses med forbehold.
Den er i tre linjer, to langlinjer og en kortlinje. Den nederste langlinjen er høyrevendt og leses først, den andre linjen som leses er den øverste langlinjen og går fra venstre mot høyre, og runene i kortlinjen (til høyre for hestefiguren) mellom langlinjene, står på hodet og har venstrevendte runer og leses som den tredje linjen.
-
Linje 1:
- nissolusotuknisaksestain
skorinni????maRnak danisniþ
rinRniwiltiRmanRlagi??
- hinwarbnaseumaRmadeþaim
kaibaibormoþahunihuwaRob
kamharasahialatgotnafiskR
oRf??na uimsuwimadefokl?f?
??????galande
- a?????surki
Sannsynlig ordinndeling i normalisert eldre gammelnorsk vil bli:
- Linje 1:
- Ni's sólu sótt ok ni saxe stæin skorinn.
Ni (læggi) mannR nækðan, is niþ rinnR,
Ni viltiR mænnR læggi ax.
- Hin(n) varp *náséo mannR, máðe þæim kæipa í bormóþa húni.
HuæaR of kam hæráss á hi á land gotna.
FiskR óR f(ir)na uim suim(m)ande, fogl á f??????? galande.
- Alu misyrki
Oversettelsen er flere steder usikker, men kan lyde slik:
Linje 1:
- Ikke er det (stedet, steinen) søkt av sol og ikke er steinen skåret med (jern)kniv.
Ikke skal noen mann blottlegge den mens måneneet rinner.
Ikke skal forvillede menn legge den bort (fjerne den).
- Denne (steinen) stenket mannen (runemesteren) med liksjø (kjenning for blod), skavet med den (liksjøen) keipene i den bæretrette hun (båt). Som hvem kom hærguden (Odin?) på den (hunen, båten) hit til goternes (menneskenes) land?
Som fisken, svømmende ut av redsels(?) elven, som fuglen ... galende.
- Vern mot ugjerningsmannen(?).
I andre linje fortsetter runemesteren kanskje sin beretning om den videre fremgangsmåten ved gravleggingen: Han har stenket runehellen med blod, og med blodet skavet eller inngnidd keipene (åretollene?) i den bæretrette båten. Så følger et spørsmål, og spørsmålet følges av et svar: Som hvem kom han, muligens hærguden Odin, hit til goternes, menneskenes, land? Som fisken svømmende ut av redselselven, som fuglen galende.
Odin tenkes da å være kommet til Eggja for å hente den døde. Odin var den største hamfarer blant guder som blant jotner. "Odin skiftet ofte ham", heter det i Ynglingesaga. kap. 7. "da lå kroppen som død eller sovende, men selv var han fugl eller firføtt dyr, fisk eller orm, og fór på et øyeblikk til fjerne land, i ærend for seg selv eller andre".
Fiske- og fuglepassusen og hestefiguren kan tenkes å fortelle oss om hvordan Odin førte sine døde Helveien til hest, i fiskeham over Helelvene og i fugleham over de bunnløse myrene og uoverstigelige fjellene til Hel.
Linje 3 er temmelig uleselig. I kortlinjen ser flere en navnegåte, andre ser i de første tre runene alu og leser "Vern mot ugjerningsmannen", andre oppfatter denne linjen som en signatur. Men alu tolkes også av mange som "øl", og kanskje det fortelles at gravølet er holdt?
Det er kjent fra nordisk og annen folketro at sol ikke må skinne når hemmelige kunster eller magiske handlinger skal utføres. Slikt måtte bare gjøres før soloppgang eller etter solnedgang. For når solen er oppe blir trolldomskreftene maktesløse. Runen Dagr, Dag-runen, har krefter som motvirker trolldom. I våre eventyr ble trollet til stein straks solen skinte. I flere egner av Skandinavia og også i Tyskland er det skikk at vannet et lik er vasket med, må helles ut på et sted der ingen går og hverken sol eller måne skinner.
Selv om det ville være lettest å riste runer med en knivspiss eller et annet instrument av stål eller jern, blir det her forbudt å bruke metall. Noen mener at en beinspiss av form som en butt blyant er blitt benyttet til rissingen, andre et redskap av flint. Eggja-innskriften gir oss innblikk i den utbredte folketro om at jern eller stål i visse tilfeller ikke måtte brukes. En nær parallell til denne begravelseriten finner vi i den setesdalske skikk at man "neglde ihop" likkisten "av di der maatte aldri koma Jarn i ei Likkiste", og dette henger vel sammen med forestillingen om at de avdødes ånder frykter jern, særlig eggen. I norsk folketro mistet trolldommen makt når stål ble kastet over. Huldrer og huldregårder ble tatt på den måten.
Hos de germanske folk var det gammel tradisjon for hva som skulle gjøres når månen var i ny eller i ne. Ved ne var månen kraftløs, fordi ble den spist av demoner. Tiltagende og avtagende måne fløt sammen med forestillinger om naturens tilblivelse og undergang. Disse månefasene måtte overholdes. Den romerske historieskriveren Tacitus skriver i sin bok "Germania" (98 e. Kr.) at germanerne holdt sine ting og store offerfester ved voksende måne eller fullmåne. Disetinget ble holdt ved første fullmåne etter jul.
Caesar skrev i sin bok om gallerkrigen hva de germanske spåkoner sa: "Det var ikke gudenes vilje at germanerne skulle seire hvis de angrep før nymåne." Ved måneskifte øves den meste trolldom til gagn eller skade. Det er selvsagt vanskelig når det gjelder en delvis uleselig innskrift som på Eggja runehelle å fastsette hva det er i de to utsagn som ikke må gjøres "mens måneneet rinner". Eggja-innskriften er funnet i en grav, og et lik må ikke begraves ved fullmåne, for fullmånen varsler måneskifte, og det bringer ulykke.
Engelsk: "The corpse-wave threw itself over my beloved ones, the tholes broke for them in the drill-tired mast-top. Who brought the host over to the other country? The man-fish from the current at Firney swam in the spray from the land with the shining fields, he who wrought riches and happiness! Not in the sun, and not with sword, may one come to the chiselled stone; not may the man who cries over a naked corpse, (nor) not mentally disturbed men, come to (this) site. "
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Eggja steinen hvor du kan lese runene..
¤ Lis Jacobsen, Eggjum-Steinen, Levin & Munksgaards Forlag, København 1931.
¤ Terje Spurkeland, I begynnelsen var FUÞARK, Norske runer og runeinnskrifter, Cappelen Akademisk Forlag / Landslaget for norskundervisning (LNU), ISBN: 82-02-19680-9.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ101 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Vilhelm Kiil, Runesteinen fra Eggjum i Sogndal, Särtryck ur Arkiv För Nordisk Filologi 70, 3 - 4, 1955.
¤ Grønvik 1985, side 162f.
¤ Grønvik 1988.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIaeR 55 Eggjum (Del 1) (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIaeR 55 Eggjum (Del 2)(PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 55 Eggjum (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ Om Eggjumstenen.
N KJ64 - BARMEN RUNESTEN, SELJE, SOGN OG FJORDANE
Runestenen ble funnet på øya Barmen i Selje, Sogn og Fjordane. Steinen er 1,55 meter høy, bredden er 60-70 cm og tykkelsen er ca 20 cm. Litt lengre bortenfor funnstedet, ca 50 meter, står en bautastein uten runeinnskrift. Stenen står på sin opprinnelige plass. Innskriften er datert til år 160 - 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007). Runene går ovenfra og nedover i en høyrevendt skrift
Vanligvis leses innskriften:
ek þirbijaR ru
Carl Marstrander setter þirbijaR i samband med det urnordiske verbet *þirbijan som betyr "gjøre slapp, flau, kraftløs," gno. þjarfr og oversetter innskriften: "Jeg, þirbijaR, dvs. den som gjør kraftløs, (risset disse) ru(ner). Det forutsettes da at de to siste runene ru oppfattes som en forkortelse av runoR.
Det kan tenkes at runeinnskriften er ment som en forbannelse mot alle som krenker eierens rett til øya.
Engelsk: "I, Þirbijaz the rune(s) ..."
Litteratur:
¤ Kari Charlotte Larsen, Sagastad, Arkeologisk-historisk presentasjonssenter.
¤ Eldrid Straume, Nordfjord i eldre jernalder, UiB 1957.
¤ Olsen, 1936.
¤ KJ64 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Olsen 1936.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
N KJ16 - BRATSBERG-SPENNEN, GJERPEN, TELEMARK
Den 13,8 cm lange Bratsberg-spennen i massivt sølv ble funnet på gården Bratsberg i Gjerpen, Telemark. Runeinnskriften som var ristet på baksiden, skulle sannsynligvis ikke leses av andre, og var ristet for å gi magisk vern og trygghet for eieren. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C 26566).
Innskrift er datert til år 475 - 525 (Lisbet M. Imer, 2007) og lyder:
ek erilaR
Runeteksten tolkes "Jeg (er) erilar, Jeg (er) Heruleren eller Jeg (er) runemesteren. I runeteksten er eker og aR binderuner.
På italiensk heter herulerne Erilar, på tysk Heruler, latin Heruli; Eruler og på engelsk Herule (Flertall herules, adjektiv herulian).
Det har vært diskutert en del om den norske jarl-tittelen opprinnelig henger sammen med heruler og erilar, men dette er visstnok ikke helt sikkert.
erilaR /irilaR-innskrifter er også funnet ved Veblungnes i Romsdal, Norheimsund ved Hardangerfjorden og Valsfjord i Sør-Trøndelag, alle fra før år 500 e.Kr. Innskriften er også funnet i Danmark og Sverige, ek erilaR er også funnet i yngre utgaver.
Engelsk: "I the eril."
Litteratur:
¤ KJ16 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ www.khm.uio.no/tema/utstillingsarkiv/kyss-meg/
N KJ48 - FOSSE BRONSEBESLAG, TIME, JÆREN, ROGALAND
I en av gravhaugene på gården Fosse i Time på Jæren, Rogaland, ble det funnet et lite bronsebeslag med runer. Det ble også funnet brente menneske- og dyreknokler, rester av leirskåler, en liten bronsespenne og en bjørneklo. Bjørnekloen kan vise at den døde har ligget i et bjørneskinn da hun ble brent. Tilhører Arkeologisk Museum i Stavanger (Inv.-Nr. 66940).
Innskriften som dateres til år 375/400 - 460/470 (Lisbet M. Imer, 2007), leses ka???alu. Det eneste sikre her er trylleordet alu, som noen oversetter "vern" og andre "øl".
Engelsk: "Kala, ale."
Litteratur:
¤ KJ 48 = Wolfgang Krause & Herbert Jahnkuhn, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
N KJ53 - KÅRSTAD FJELLINNSKRIFT, STRYN, SOGN OG FJORDANE
Kårstad fjellinnskrift ble skadet da de sprengte frem en vei i 1898 mellom Innvik og Utvik i Stryn i Nordfjord, Sogn og Fjordane, og er i dag satt sammen av flere løse biter. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B7975). Kårstadfeltet er et av de få eksempler der både helleristninger og runer er på en og samme bergflate. Her er i alt påvist 12 skipsfigurer, men bare syv av dem er helt avsluttet. Runeinnskriften dateters til år 160-375/400 (Lisbet M. Imer, 2007).
Runene som er venstrevendte, står mellom et solkors og helleristningsskip og lyder:
Linje A: ek aljamarkiR
Linje B: baij?R
aljamarkiR er sammensatt av alja som betyr "annen, annet" og markiR som betyr "land-, skog-, grenseområde". Linje A kan da tolkes "Jeg som kommer fra er annet land" eller "Jeg den fremmende".
Linje B er ikke endelig tolket, men noen oversetter det "kriger". Magnus Olsen leser baijaR og setter det i forbindelse med en keltisk folkestamme som levde i Böhmen inntil år 60 f. Kr., mens Carl Marstrander bare ser magiske runer - baijsR.
Engelsk: "I, the foreigner/Aljamarkiz. Warriors(?)."
Litteratur:
¤ The Kårstad Rune Stone.
¤ Kårstad rune og helleristningsstein (farger).
¤ KJ 53 = Wolfgang Krause & Herbert Jahnkuhn, 1966.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
N KJ69 - ROSSELANDSTENEN, NORHEIMSUND, KVAM, HARDANGER, HORDALAND
Den fallos- eller sigdliknende steinen ble funnet på gården Rosseland i Norheimsund i Hardanger, Hordaland. Den er nesten 1,5 meter lang, 40 cm på det bredeste og ca. 25 cm på det tykkeste og er av grågrønn hornblendeskifer. Innskriften er skrevet i rent urnordisk, er venstrevendt uten ordskille og dateres til år 160 - 375/400 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Bergen Museum (Inv. Nr. B10538).
Innskriften lyder: ek wagigaR irilaR agilamudon
Etter ek følger oftest runemagikerens navn eller verdighetsgrad, og siden teksten inneholder iralaR, må wagigaR være runemesterens verdslige eller religiøse navn. Ifølge runeskriftens regler skal "n" sløyfes foran "d" og det neste ordet agilamudon, kan derfor stå for agilamundon som er genitiv av kvinnenavnet *Agilamundo
Innskriften kan derfor leses:
"Jeg (er) WagigaR, (jeg er) Agilamundos eril (runemester)".
Rosselandsteinens runeinnskrift er hittil det eneste som viser en erilen i en kvinnes tjeneste. Den viser oss også om en fruktbarhetskult som, i følge Magnus Olsen, har hatt et senter for hordene noen få mil sør for Rosseland på Tysnesøya - det gamle Njarðarlog.
Engelsk: "I, Wagigaz the eril, (son of) Agilamundo."
Litteratur:
¤ KJ69 = Wolfgang Krause & Herbert Jahnkuhn, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Grønvik 1996, side 97-99.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
N KJ90 - SUNDE RUNESTEN, HERNESET, KINN, ASKROVA, SOGN OG FJORDANE
Steinen som er av grønn sandstein ser ut til å være toppen av en bautastein. Den ble funnet i en steinrøys ytterst på Herneset, den østligste pynten av øya Askrova like utenfor Førdefjorden, Sogn og Fjordane. Røysen den ble funnet på rommet en kvinnegrav, datert til år 375/400 - 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). I graven fant man et snellehjul av kleberstein. Det ligger 8 - 10 andre røyser på neset. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B9594).
Innskriften som er venstrevendt, går ovenfra og nedover langs steinen og er skrevet i urnordisk.
widugastiR
widugastiR er sannsynlig et mannsnavn likt det gamle tyske Widugast, men det forekommer ikke i nordisk, hverken som selvstendig personnavn eller som ledd i et stedsnavn. Men navn med -gestr er velkjente i Norden. Førsteleddet *widu vil på gno. bli viðr som betyr "skog", og navnet skulle derfor bety "Gjesten fra skogen".
På gno. ville navnet ha lydt *Viðgestr. Runestenen er funnet i en kvinnegrav, slik at widugastiR er nok runemesteren, og ikke navnet til den døde kvinnen.
Litteratur:
¤ The Sunde Rune Stone.
¤ KJ90 = Wolfgang Krause & Herbert Jahnkuhn, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
N KJ17a - EIKELAND-SPENNEN, TIME, ROGALAND
I en grav på gården Eikeland, Time i Rogaland, ble det funnet en bronseforgylt spenne med en høyrevendt runeinnskrift. Tilhører Arkeologisk Museum i Stavanger (Inv.-Nr. 9181g). Innskriften som er datert til år 525 - 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007), er ristet på baksiden av spennen, altså var det ikke meningen at den skulle vises til andre enn eieren av smykket.
Innskriften transkriberes ekwiRwiwiowrituirunoRasni og kan deles opp slik:
ek wiR wiwio writu i runoR asni.
Innskriften kan oversettes "Jeg Wir for Wiwia rister runer inn" eller "Jeg er Wiwias Wir. Jeg rister runer inn".
Engelsk: "I, Wiz, for Wiwja ingraved the runes."
Litteratur:
¤ KJ 17a = Wolfgang Krause & Herbert Jahnkuhn, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Grønvik 1987, side 50-60.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
N KJ40 - SETRE-KAMMEN, BØMLO, HORDALAND
Setre-kammen er funnet på vestkysten av øya Bømlo, Sør-Hordaland, og dateres til omkring år 560/570 - 600 (Lisbet M. Imer, 2007). Selve funnstedet er en heller som har vært en møteplass helt fra stein- og jernalderen. Hit har folk kommet i sommerhalvåret i uminnelige tider og slått seg til under helleren, men det ser ikke ut til at det har vært noen gårder på dette stedet, som er goldt og værhardt. Her er bare grus, stein med noen spredte gresstufter inniblandt. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B8350).
Kammen har høyrevendte runeinnskrifter på begge sider (A- og B-side).
På A-siden er runene ristet med føttene mot hverandre på begge sider av en midtlinje:
hal maR (A1)
mauna (A2)
På B-siden er det bare en rad:
alunaalunana
Tydningen av innskriften er omstridt, men Magnus Olsen (1933) tyder den slik:
A: hal mar mauna = "Heil (til deg) møyenes møy!"
B: alu na alu nana = "Vern (for deg) Na(nna), vern (for deg) Nanna"
Nå skal det nevnes at Gerd Høst mener hun har bevist at runeinnskriften alu betyr øl, noe som støttes av Ottar Grønvik (1987) , og da vil jo ikke tolkningen til Magnus Olsen av B-innskriften bli noe annet enn et utålmodig rop til Nanna etter øl.
Ottar Grønvik (1976) oppfattet først hal mar som ett hunkjønnsord - Hall-mær, og hadde følgende tolkningsforslag, her gjengitt i normalisert gno.:
|
Hall-mær má una öllu ná(a), öllu nenna |
Stein-møy må trives oppnå alt, like alt |
Innskriften kan da være et kjærlighetsdikt - man-söngr - og er i såfall det eldste i norsk litteratur.
Men i boken "Fra Ågedal til Setre, Sentrale runeinnskrifer fra det 6. århundre, 1987" har Ottar Grønvik imidlertid korrigert sin tolkning fra 1976, og kommet fram til at hal mar må være to ord, og ikke ett hunkjønnsord - hall-mær, dvs. "stein-møy" - som han tidligere antok. Han mener nå at hal må tolkes som eget ord hall, hunkjønn entall nominativ av norrønt hall-r, dvs. "hellende, som har skjev eller skrå retning eller stilling".
Betydningen av hal mar blir etter denne teorien Hall mær, dvs. "Møya/jenta som sitter tilbakelent". En kan tenke seg at ungjenta har kommet til helleren en eller flere ganger, blitt bedt om å sette seg ned, og at det er disket opp med mat og drikke. Hun har fått kammen i gave, som inneholder runeteksten om at hun må trives, nå alt og være fornøyd med alt, dersom hun slenger seg nedpå, og deltar i det måltidet hun kanskje ble tilbudt på stedet.
Runeteksten som er høvisk utformet, kan allikevel innholde et dunkelt ønske om elskov. Etter denne tolkningen er dette et leilighetsdikt, en lausavísa, og går på den spesielle situasjonen under helleren på Setre.
Engelsk: "Leaning maiden may repose, attain everything, be pleased with everything."
Litteratur:
¤ KJ 40 = Wolfgang Krause & Herbert Jahnkuhn, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Ottar Grønvik, Fra Ågedal til Setre, Sentrale runeinnskrifter fra det 6. århundre, Universitetsforlaget AS, Oslo 1987.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
N 450 (N KJ18) - STRAND RUNESPENNE, ÅFJORD, SØR-TRØNDELAG
På gården Strand i Åfjord, Sør-Trøndelag, er det funnet en bronsespenne med runer, antakelig fra en kvinnegrav. Innskriften, som er omgitt av rammestreker, har 11 høyrevendte runer. Innskriften er typisk for overgangstiden mellom det eldre og det yngre runealfabet og tidsfestes gjerne til ca. 700. Tilhører Vitenskapsmuseet Trondheim (Inv.-Nr. 1010).
Innskriften lyder siklisnahli.
De gamle g- og k-runene er erstattet av den nye stavsatte k-runen, for e og i skrives i, og den gamle a-runen er erstattet av den yngre orale a-runen. Men den gamle h-runen er bevart.
På gammelnorsk ville innskriften sannsynligvis lyde: sigli's ná-hlé ("smykket er beskyttelse mot døde"). Frykten for gjengangere spilte en stor rolle i våre forfedres forestillingskrets. I gammelengelsk brukes sigle - samme ord som gno. sigli - om smykker som gis de døde med i graven for at de ikke skal gå igjen. Den følgende s kan i denne sammenheng oversettes "er", gno. nár betyr "dødning, død person", gno. hlé betyr "le, ly".
Strand-innskriften kan da oversettes: "Smykket er gjengangervern".
Engelsk: "The jewellery is protection from (the) needs."
Litteratur:
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 1.
¤ Bilde av The Strand runespenne.
¤ Tegning av Strand runespenne.
¤ NIyRV450.
¤ KJ18 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
N A350 - LAUVÅSEN, NOME KOMMUNE, TELEMARK
Innskriften er ristet på et runestensfragment av granit. Innskrift med de eldre runer. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (nr. C37933).
Innskriften lyder:
...ez...
???
Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2014.
¤ Nyt om Runer 1999 side 17. NoR14.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
N IK231 - DALUM, MÆRE, NORD-TRØNDELAG
Brakteaten (C-Type) tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 4567).
Innskriften lyder:
d
...
lliii
???
Litteratur:
¤ IK231 = Ikonographischer Katalog 1985-, Die Goldbrakteaten der Völkerwanderungszeit, Ikonographischer Katalog 1-4 von Morten Axboe, Klaus Düwel, Karl Hauck, Lutz von Padberg und Cajus Wypior, München.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de
¤ http://digi20.digitale-sammlungen.de
N KJ49B - FUGLSET, MOLDE, MØRE OG ROMSDAL
Innskriften er ristet på et fragment av runsten, eller et søkke til et fiskenett. Tilhører Vitenskapsmuseet, NTNU Trondheim.
Innskriften lyder:
tor
wite
Toðrwite
Engelsk: "Toðrwite (=the one who ensures the livelihood, growth, yield)"
Litteratur:
¤ KJ49Anm = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
NIæR 56 (N KJ51) - UTGÅRD, FOR, STOD, NORD-TRØNDELAG
En tilhugget amulettsten ble funnnet på gården Utgård i Stod i 1917. Den har et hull og dimensjonene er 8 x 4,5 x 2,5 cm. Tilhører Vitenskapsmuseet, NTNU (inventarnr. 11786). Innskriften er datert til år 375/400 - 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
Innskriften har to venstrevendte runer og lyder:
ea
??
Noen vil tolke innskriften sådan:
E[hwaz] a[nsuz] (?)
Norsk: "Hest. Gud" (?)
Engelsk: "Horse. God" (?)
Det henvises også til tolkningen i NIæR 57.
Litteratur:
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Bilde av Utgårdamuletten.
¤ Tafel side 23.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIaeR 56 Utgaard (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 56 Utgaard (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 57 (N KJ51B) - FEDJE, RINDE, SOGN OG FJORDANE
Innskriften er ristet i en stenplate af skifer. Tilhører Heibergske samlinger, Sogn folkemuseum i Kaupanger og er datert til år 375/400-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
Innskriften lyder:
e(a)
??
Magnus Olsen og Haakon Schetelig tolker innskriften:
e[rþu] (a)[ns(i)u?]
Engelsk: "earth [and] god(s)"
Det henvises også til tolkningen i NIæR 56.
Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 57 = Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ KJ51Anm = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIaeR 57 Fedje (PDF av artikkel i NIæR).
N A372 HORVNES, ALSTEN, ALSTAHAUG, NORDLAND
Innskriften er på to fagmenter av ben som sansynelig har vært en kam. Fundet er fra en fra en grav fra 500-tallet, kanskje en kvinnegrav.
Innskriften lyder
aallu--
Innskriften tolkes som dobbel alu, som betyr "øl" / "vern".
Litteratur:
¤ Nytt om runer 19 (2004, publ. 2006), side 18.
N Viking2011;28 - HOGGANVIK, MANDAL, VEST-AGDER
Runestenen ble funnet av Henrik og Arnfinn Henriksen da de vendte om på en sten med en gravemaskin i familiens hage i Hogganvik i Mandal kommune den 26.09.2009. Gjennom pressen og de bilder som der ble presentert, kunne man hurtig se at dette var et ekte og sensasjonelt funn. Stenen står nå på gården der den ble funnet; fra Hogganvik 170 meter oppe i bakken mot Sjøbodvik på venstre side. Følg den private grusveg forbi første hus på venstre hånd, og lengere opp i bakken, forbi låven, står stenen på høyre side av vegen.
Innskriften som består av 4 linjer lyder:
[?]kelbaþewas:s(t)^ainaR:aaasrpkf
aarpaa:inanana(l/b/w)oR
eknaudigastiR
ekerafaR
Første del av første linje er antagelig et navn i genetiv. Anden del betyr "stein", og den siste gir ingen mening, men kan vær en magisk formel.
Linje 2 gir ingen mening, men det ligner to magiske formeler.
Lijne 3 kan tolkes Ek NaudigastiR, dvs "Jeg, Nødgjest", og falder pent inn i rekken av Urnordiske navn.
Lijne 4 kan tolkes "Ek erafaR, dvs. "Jeg Erafar.
Det hele kan i følge James Kirk tolkes på engelsk:
Skelba-þewaR's ["Shaking-servant's"] stone. (Alphabet magic: aaasrpkf aarpaa). ?Within/From within the ?wheel-nave/?cabin-corner. I NaudigastiR [="Need-guest"]. I, the Wolverine. aaasrpkf aarpaa). ?Within/From within the ?wheel-nave/?cabin-corner. I NaudigastiR [="Need-guest"]. I, the Wolverine.
Litteratur:
¤ Bilde av Hogganvik runesten.
¤ Glorstad, Johansson, Stylegar: Minnelund og monument. Runesteinen på Hogganvik, Mandal, Vest-Agder, Viking 2011.
¤ Runesteinen og et gammelt veifar over Hogganvik.
¤ Runological report on the Hoggavik.
¤ www.vg.no.
¤ www.vg.no.
¤ www.aftenposten.no.
¤ www.dagbladet.no.
¤ www.nrk.no.
¤ Peter Jackson, Det urnordiska namnelementet - gastiz.
¤ en.wikipedia.org.
¤ Glørstad, Johansson og Stylegar, Minnelund og monument. Runesteinen på Hogganvik, Mandal, Vest-Agder, Viking 2011.
¤ Michael Schulte, The Norwegian Hogganvik Stone as an Emblem of Social Status and Identity.
¤ Koordinater: (58.037552 ; 7.36496)
¤ Kulturminnesøk på lokalitet.
N ???? - HOLM BRYNESTEIN, BINDAL, BEITSTAD, NORDLAND
Brynesteinen ble funnet på gården Holm i Bindal i Beitstad, Nordland. Runestenen befinder sig på Videskabsnuseet i Trondheim. Innskriften inneholder tre runer i den eldre Futhark og leses:
gRu
Runeinnskriften er ikke sikkert tolket.
Litteratur:
¤ Bilde av brynestenen.
¤ The Holm Whetstone Stone.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
N ??? - LYSØYSUND, ÅFJORD KOMMUNE, SØR-TRØNDELAG
Sten med usikre runer utstilt på Videnskapsmuseumet i Trondheim.
Litteratur:
¤ Bilde av Lysøysund runesten.
DET NORSKE HISTORISKE KILDESKRIFTFOND
SOPHUS BUGGE
1. BIND
- 6. By..................................................................................................................................Side 89 - 116
Excurser. A. Runen Eh...............................................................................................Side 117 - 148
Excurser. B. Etelhem-Indskriften................................................................................Side 148 - 158
(Tillæg til side 502 - 509)
DET NORSKE HISTORISKE KILDESKRIFTFOND
SOPHUS BUGGE
2. BIND
DET NORSKE HISTORISKE KILDESKRIFTFOND
HAAKON SCHETELIG
MAGNUS OLSEN
3. BIND
(Jrf. Bd. II S. 510-572 [trykt juni 1903-Marts 1904].)
over
Norges Indskrifter med de ældre Runer
Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|
Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å
Referanser - Kildelitteratur
Opdateret d. 16.3.2024