VIKINGENE OG DØDEN

For vikingene var døden en overgang til en ny status. Når et menneske døde ble ikke dets personlighet og kraft borte, men det gikk over i en ny form for tilværelse i graven eller i ett av dødsrikene. Den døde ble fremdeles regnet til ætten, og gravhaugene er symboler på den nære forbindelse mellom de levende og døde. Slektens døde ble begravet i nærheten av de levendes bosteder, og kult og riter holdt forbindelsen åpen mellom de to dimensjonene av tilværelsen. Gravhaugene var også et synlig bevis for den nedarvete status den nålevende familien hadde i forhold til gården.

I den førkristne forestillingsverdenen fantes det ikke noe som tilsvarte den kristne todelingen mellom himmel og helvete, steder der de gode ble belønnet og de onde straffet. Men det fantes forestillinger om at sjelene kunne få ulike skjebner etter døden, og noen skjebner var bedre enn andre.

DØDSRIKENE
Dagens mest brukte oppfatning av de hedenske dødsrikene er farget av det Snorre Sturlasson skriver i Gylfaginning, hvor han forsøker å se disse dødsrikene i sammenheng - "De som falt i strid kom til Valhall, og de som døde av sykdom og alderdom kom til Hel". Et annet sted i samme bok forteller han at onde menn kom til Hel og derfra ned til Nivlhel. I Snorres bilde av norrøn mytologi er Valhall, Hel og Nivlhel tre dødsriker for tre ulike grupper mennesker. Men dette er åpenbart en konstruksjon av Snorre. Dødsrikene var ikke systematisk samordnet slik Snorre hevder. (Arnved Nedkvitne, 1997)

Det mest tvilsomme med Snorres verson, er at han betrakter de ulike dødsrikene som komplementære, i den forstand at ulike mennesker fikk plass i ulike dødsriker etter måten de levde og døde på. Slik tenkte en i kristendommen, men ikke i førkristen religion. I førkristen tid fantes ingen organisert kirke som definerte dogmer. Men selv om det ikke fantes noen allment godtatt systematisk lære om forholdet mellom de tre dødsrikene, fantes forestillingen om dem i det samme samfunnet, og da må en i visse situasjoner ha tenkt seg et forhold mellom dem.

I dag vil religionsforskerne regne gravhaugen, Hel og oppholdet hos gudene som tre ulike tradisjoner om livet etter døden.


OPPHOLDET HOS GUDENE
Det å få bo hos de ulike gudene etter døden ble sett på som ærefullt. Der fikk man bo i et kollektiv av likesinnende.

Valhall
Et liv i Valhall var godt og ærefullt. Å bli tatt opp til gudene var et privilegium for krigere som falt i kamp, dersom en skal tro edda- og skaldekvad. Full klarhet om hvem som fikk denne æren, kan det likevel ikke ha vært. Den hedenske islandske høvdingen Egil Skallagrimsson tenkte seg at Odin hadde tatt sønnen hans opp til "gudenes hjem", selv om han ikke falt i kamp, men druknet (Egil Skalagrimsons saga).

Et liv i Valhall var ikke en belønning for mennesker som hadde virkeliggjort krigeridealene. Dette framgår tydelig av Eiriksmål (minnekvad etter Eirik Blodøks). Brage, guden for veltalenhet og skaldekunst, spør Odin; "Hvorfor berøvet du Eirik seieren, siden han tyktes deg deg så modig?". Odin svarer: "Man kan aldri vite - den grå ulven ser så barsk henimot guders bolig."

Ergo - Odin hentet Eirik til Valhall fordi han trengte tapre krigere i kampen mot Fenrisulven før Ragnarok. Forskjellen fra kristen tankegang er her åpenbar. Kristus ønsker at menneskene skal oppføre seg i samsvar med visse normer, og belønner og straffer i det neste livet ut fra det. Odin interesserer seg lite for hvordan menneskene oppfører seg, men henter dem han har nytte av, opp til seg selv. Livet i Valhall er godt, men innehar ikke i en forestilling om straff og belønning i det neste livet.

Livet i Valhall hos Odin var en idealisert forlengelse av livet her på jorda ved krigerhøvdingens hird. Der slåss de hver dag i tunet, dreper hverandre, rir friske hjem og sitter om kvelden sammen som venner. Mjød får de av spenene på geita Heidrun, som beiter på taket av Valhall, og flesk av grisen Særimne.

Folkvang
I Eddadiktet Grimnesmål kalles gudenes hjem Åsgård. Der hadde hver gud sin sal, men bare i to av salene mottok døde mennesker - de som Odin hver dag velger som skal dø for våpen. En del av dem får bo i Folkvang hos Frøya, og resten i Valhall hos Odin. Men de døde sjelene hos Frøya hører vi lite om, men i Freias sal er "de mange benkene store og mektige".

Hos Ran
Ran er havets dødsgudinne og har et garn som hun drar druknede sjømenn opp av havet med. Bølgene er hennes ni døtre og hun er gift med havguden Ægir. Som jotne hører Ægir ikke med til de egentlige gudene og bodde ikke i Åsgard, men i Jotunheimen.

Æges bolig var et meget hellig sted, hvor det ble holdt fester for æsene med god bevertning. Der var det ikke belysning med vanlig ild, men salen ble opplyst av lysende gull og det lyset som strålte fra ølet, som for øvrig bar seg selv rundt til gjestene.

Det er ingen tvil om at i hallen hos Ægir og Ran var det godt å være. Når druknede mennesker opptrådte som gjengangere, var det et godt varsel, for det var et tegn på at de var godt mottatt av Ran (Øyrbyggjasaga, kapittel 54).

Gimle
Snorre regner Gimle også med til dødsrikene. I Gylfaginnig skriver han: "I sydenden av himlen er den salen som er fagrest av alle og bjartere en sola, det er Gimle. Den skal stå når både himmel og jord har gått under, og på det stedet bor det gode og rettvise folk i all evighet" (Gylfaginnig kap. 16).

"Gimle står når hele heimen er brent og alle gudene, enherjene og hele menneskeætten er borte. Beste stedet å være er Gimle i himmelen" (Gylfaginnig kap. 51).

"Og alle menneskene som er rettseda skal leve og være sammen med ham (Odin) på det stedet som heter Gimle" (Gylfaginnig kap. 2).

I Voluspå heter det:

64. Sal ser hun skinne solfager står den med tak av gull på Gimle. Der skal svikeløse slekter leve og i evighet eie lykke.

64. Sal sér hon standa sólu fekra, gulli þakðan á Gimléi. Þar skulu dyggvar dróttir byggja ok um aldrdaga ynðis njóta.

Trudvang, Bilskirne
Trudvang (Þrúðvangar) er Tors rike. Her ligger hans prektige hall Bilskirne (Bílskírnir) som har fem hundre og førti (640) rom og er det største huset som finnes. Tor er menneskenes verge og han ble dyrket overalt i Norden. Tallrike stedsnavn minner om dyrkelse av Tor, og sagaene forteller ikke sjelden om hans helligdommer eller påkallelse av ham.

I Hårbardskvadet (Hárbarðsljóð) heter det:

Hårbard kvad: 24. "Jeg var i Valland, fulgte våpenkamper, egget jarler, forlikte dem aldri; Odin får fyrster som faller i kamp, men Tor får trelleflokken."

Hárbarðr kvað: 24. "Var ek á Vallandi ok vígum fylgðak, atta ek jöfrum, en aldri sættak; Óðinn á jarla, þá er í val falla, en Þórr á þrælakyn."

Brime
Snorre nevner Brime i samme slengen som Gimle med til dødsrikene som skal stå etter at både himmel og jord har gått under. I Gylfaginnig skriver han at det i salen Brime som står på Oklone, er det flust med god drikk for de som liker det og at der skal gode og velseda mennesker bo (Gylfaginnig kap. 51).

Men Brime er jotnens gildehall og skal da ligge i Utgard. I Voluspå står skrevet:

37. Nordpå stod den på Nevollen, en sal av gull for Sindres ætt; en anden stod på Uklone, jotnens ølsal, Brime kalles han.

37. Stóð fyr norðan á Niðavöllum salr ór gulli Sindra ættar; en annarr stóð á Ókólni bjórsalr jötuns, en sá Brimir heitir.

Sindre
Snorre nevner salen Sindre i samme slengen som Gimle og Brime med til dødsrikene som skal stå etter at både himmel og jord har gått under. I Gylfaginnig skriver han at det er også en god sal som står på Nidafjellet. Salen er bygd av rødt gull og heter Sindre. I disse salene (Gimle, Brime og Sindre) skal gode og velseda mennesker bo (Gylfaginnig kap. 51).

Kanskje dette kan være salen til dvergene, i alle fall er Sindre også navn på en dverg - en av Ivaldesønnene.

Nåstranda og Kvergjemle
I Gylfaginnig (kap. 51) nevner Snorre også andre dødsriker som skal stå etter at både himmel og jord har gått under. Snorre støtter seg her til Voluspå vers 38 og 39.

På Nåstranda er det en stor og illfysen sal med døra mot nord. Hele salen er fletta av ormerygger liksom et vedjehus; alle ormehodene vender inn i huset og båser eter, slik at det renner eterelver i salen, og i de elvene vasser edsbrytere og fredløse mordere. Men i Kvergjemle, skriver Snorre, er det værst, der suger Nidhogg fra gjengangerkropper.


DØDSRIKER UNDER JORDA
Å bo etter døden i gravhaugen ved ættegården, i det hellige fjellet eller i Hel, kan i første omgang synes som mer ensomt og som en mer utrivelig tilværelse enn de som bodde i "de glade kollektivene" hos gudene, men la oss se litt på hva dette innebærer.

Hel
Av mytene kan vi lese at under jorda er det et dødsrike som heter Hel eller Helheimen. Herskerinnen der heter Hel som er datter til Loke og Angerboda, søster til Fenrisulven og Midgardsormen som alle ble oppfostret i Jotunheimen. I Nifelheimen eier hun store gårder. Eljudnir (den regnvåte) heter hennes bolig, Hunger hennes fat, Svelt hennes kniv, Gangtrøtt hennes trell og Ganglat hennes trellinne. Fallende Fare heter hennes dørterskel, Kør (syk seng) hennes seng og sengeteppet heter Broket Ulykke. Hun er halvt blå og halvt kjøttfarget, og hun ser sur og barsk ut.

Religionshistorikere har framhevet Hel som et uhyggelig og ensomt sted, hvor de var de henvist til en kald søvn i et tåkerike, i motsetning til den kollektive gleden i ættehaugen, Folkvang, Æges hall og Valhall. Noe riktig er det i dette, men i følge skaldekvadene kunne de døde sjelene i Hel også leve et godt i fellesskap i en prydet hall som på jorda. (Arnved Nedkvitne, 1997)

I Edda-diktet Vegtamskvadet fortelles det at Odin dro ned til Hel og fant en hall smykket for å ta i mot guden Balder: "[...] benker med brynjer dekt, setene fagert smykket med gull (se vers 6 under) [...] mjøden står for Balder her, den skire drikken med skjold lagt over (se vers 7 under)."

Utdrag fra Vegtamkvadet: 2. Opp stod Odin, eldgamle Gaut, gikk til Sleipne, la sâl på hesten; red så nedover, like til Nivlhel, møtte en hund fra Hel på vegen. 3. Den var blodig framme om bringa, gneldret lenge mot galdrers far; fram red Odin, under ham dundret, vegen til Hels høye bolig. 4. Siden red Odin aust om døra der han visste en volve-grav. Valgalder kvad han for trollkvinna, og tvang henne opp. Så talte den døde: 5. "Hvem er mannen, for meg ukjent, som tvang meg til denne tunge gangen? Med snø var jeg tilsnødd, slått med regn og drivvåt av dogg, død var jeg lenge" Odin sa: 6. "Vegtam er navnet, Valtams sønn; si meg nytt fra Hel, fra heimen vet jeg; for hvem er benker med brynjer dekt, setene fagert smykket med gull?" Volven sa: 7. "Mjøden står brygget for Balder her, den skire drikken med skjold lagt over; æsene venter i ottefull spenning; tvungen talte jeg, nå vil jeg tie."

Útdráttur frá Vegtamskviðu: 2. Upp reis Óðinn, alda gautr, ok hann á Sleipni söðul of lagði; reið hann niðr þaðan niflheljar til; mætti hann hvelpi, þeim er ór helju kom. 3. Sá var blóðugr um brjóst framan ok galdrs föður gól of lengi; fram reið Óðinn, foldvegr dunði; hann kom at hávu Heljar ranni. 4. Þá reið Óðinn fyrir austan dyrr, þar er hann vissi völu leiði; nam hann vittugri valgaldr kveða, unz nauðig reis, nás orð of kvað: 5. "Hvat er manna þat mér ókunnra, er mér hefir aukit erfitt sinni? Var ek snivin snævi ok slegin regni drifin döggu, dauð var ek lengi." Óðinn kvað: 6. "Vegtamr ek heiti, sonr em ek Valtams; segðu mér ór helju, ek mun ór heimi: Hveim eru bekkir baugum sánir flet fagrlig flóuð gulli?" Völva kvað: 7. "Hér stendr Baldri of brugginn mjöðr, skírar veigar, liggr skjöldr yfir, en ásmegir í ofvæni; nauðug sagðak, nú mun ek þegja."

I edda- og skaldedikt omtales stadig Hels høye saler (se vers 3 ovenfor) og mange elver som løper gjennom heimen og renner derfra til Hel. I disse fortellingene er Hel et reelt eksisterende underjordisk rike, der det fantes elver gjerder, og der de døde bodde i haller og drakk øl som i menneskenes og gudenes verden. I myten om Balders død fortelles det om Hermod som dro til Hel for å hente Balder. Der fant han Balder sittende i høgsetet - og han ble til og med natten over, før han dro tilbake.

I Vegtamskvadet brukes også betegnelsen Niflhel ("det tåkete Hel". Se vers 2 ovenfor) der de døde sjelene sover i eller ved en kropp som er kald og livløs. Odin drar til Hel og vekker opp en død volve. Da hun våkner opp sier hun (se vers 5 ovenfor): "Med snø var jeg tilsnødd, slått med regn og drivvåt av dogg, død var jeg lenge."

Det ser ut som om forestillingen om at Hel var et felles dødsrike for alle var gjeldende - ikke bare for de som døde på sotteseng og av alderdom. Dette samsvarer med de ulike skjebnene en kunne møte der, alt fra kollektiv glede i et evig gjestebud, til en ensom og kald søvn. (Arnved Nedkvitne, 1997)

Gravhaugen
Mange vikinggårder hadde en eller flere gravhauger - en gravhaug pr. døde person, dersom en ser bort i fra trellen som også kunne følge sin døde herre i graven, men gravhaugen kunne gjenbrukes. Det finnes flere eksempler på flere jordfestelser i samme gravhaug over tid. Et liv i gravhaugen ved gården etter døden var god, for vikingene hadde en forestilling om at den hauglagte forsatt var en del av gårdsfellesskapet, og at den hauglagte fulgte med på det som skjedde utenfor haugen.

Sjelen oppholdt seg sammen med kroppen i gravhaugen, slik at den døde fortsatte å tilhøre husholdfellesskapet på gården. Spesielt kyndige kunne vekke opp de døde og få kunnskap fra dem om framtida. For høvdinger var det uttrykk for deres verdighet å sitte på forfedrenes haug. De døde i gravhaugen fortsatte på disse måtene å leve blant og ha betydning for sine etterkommere. (Arnved Nedkvitne, 1997)

Dette viser utallige eksempler oss i sagaene hvor de gjenlevende oppsøker gravhaugen når viktige avgjørelser skal taes eller en ville søke råd fra sine døde forfedre. Dette kalles å "sitte på haug". "Sitte haug" knytter an til en forstilling om at det var mulig å kommunisere med de døde ved å sette seg nær dem. Forbildet var Odin som fikk visdom fra døde i gravhaugene og kunne vekke opp døde av jorda og spørre dem ut om framtida.

I Gulatings kristenrett kan en lese at det ble forbudt å "sitte på haug" og vekke opp drauger (døde) eller haugbuer. Pussig er det jo å se hvor naturlig det er for folk den dag i dag, når de er i sorg og oppsøker sin dødes grav, at de snakker til den døde. Kristendommens lære er tross alt at sjelen forlater kroppen og får bolig enten i himmelen eller helvete.

Det hellige fjellet
I Øyrbyggjasaga står skrevet: "Landet mellom Vigrafjord og Hovsvåg kalte Torolv Torsnes. På det neset står det et fjell, og det fjellet holdt Torolv så hellig at ingen måtte se på det uvasket, og ikke noe levende skulle drepest i fjellet, hverken menneske eller fe, uten de selv gikk seg bort. Det fjellet kalte han Helgafjell, og han trodde at han skulle fare dit når han døde, og like ens alle frendene hans på neset."

Helgafjell betyr "det hellige fjellet". Torolv og slekta hans på gården trodde at de ville få opphold inne i Helgafjell når de døde. Å gå inn i et slikt fellesskap med døde forfedre var den gode død for islandske bønder og høvdinger. Fordi Helgafjell lå så nær gården, ble det samtidig et fellesskap med gjenlevende slektningene på gården.

Tilsvarende mente Seltore og hans hedenske slektninger at de ville gå inn i Toresberg når de døde, men forestillingen om et slikt "ættefjell" er bare kjent Island, og synes å ha vært begrenset til få familier. I følge Ellis skal disse familiene være i slekt eller inngiftet i hverandre. De kan allikevel ha tatt med seg forstillingen fra Norge. (Arnved Nedkvitne, 1997)

Tilsvarende som skikken med å oppsøke gravhaugen når viktige avgjørelser for ætten eller gården skulle taes, finner vi også i Hallfred Vandrådeskalds saga og Øyrbyggjasaga. Da Snorre gode skulle drøfte en vanskelig sak med en annen høvding, foreslo han at de skulle gjøre det på Helgafjell, "for de råd som er lagt der har sjelden vært gagnløse".


GJENGANGERE
Vikingene trygget sitt forhold til sine døde gjennom ritualer i forbindelse med døden, som begravelsen o.l., men dersom den døde ikke var stelt og gravlagt ifølge sed og skikk, kunne det hende at den døde ikke fant hvile i sin nye tilværelse. Den døde kunne da forstyrre de gjenlevende ved å oppsøke dem som gjenganger - en død person som vandrer omkring blant de gjenlevende.

En gjenganger var skremmende og varslet ondt, og oftest ble det tolket som et forvarsel om at flere skulle følge den døde i graven. Det var gjerne i krisetider med uår og sult og når gjentatte ulykker rammet små miljøer at rykter om gjengangeri blomstret opp i lokalsamfunnet.

De norrøne gjengangerne fra hedensk tid hadde til felles at de i levende live hadde vært vanskelige å ha med å gjøre, og at de som gjengangere opptrådte truende overfor de gjenlevende. Gjengangeri var ikke noen straff. De døde gikk igjen av fri vilje, og skaden de påførte de gjenlevende, var uttrykk for deres egen onde vilje.

Hrapp i Laksdølasaga var "en vrang og lei kar". Han ga sin kone beskjed om at han ville begraves stående under ildhusdøra, for da kunne han føre enda nøyere tilsyn med hus og hjem. Gjenferdet hans voldte grannene sine så store ulemper at de knapt fikk ha tingene sine i fred for ham. Gjenferdet hans drepte de fleste husfolkene, og gården Hrappstad ble fraflyttet.

Folk hadde gjerne forutanelser om hvem som kom til å gå igjen, slik at de kunne ta sine forholdsregler. I Egil Skallagrimssons saga kan en lese at Skallagrim hadde vært hamram og ikke helt lett å ha med å gjøre. Blant annet hadde han kvelden før han døde, kranglet med sønnen Egil og han døde sittende i senga. Egil gikk fram til ham bakfra og lukket øynene hans, det kunne være farlig å bli sett på av en død mann. Så brøt de hull i veggen og bar liket ut. Det var for at gjengangeren ikke skulle finne veien inn igjen. Så ble han hauglagt langt fra gården. Operasjonen var vellykket, Skallagrim kom ikke tilbake for å plage de gjenlevende.

Sagaene forteller om drastiske tiltak i tilfeller av gjengangeri - den døde måtte drepes. Man kunne slå en påle ned i graven gjennom liket for å holde det fast, eller at man hogg hodet av liket for å hindre liket i å finne veien tilbake til de levende. Det hendte også at man grov liket opp, og brant liket og spredte asken på sjøen, eller flyttet graven til et annet sikrere sted. Gjengangeriet var alltid tidsbegrenset, det nyttet å kjempe mot gjengangerne selv om det kunne ta tid.

På gården Strand i Åfjord, Sør-Trøndelag, er det funnet en bronsespenne med runer, antakelig fra en kvinnegrav. Runene tidfestes gjerne til ca. 700.
Innskriften lyder siklisnahli.
På gammelnorsk ville innskriften sannsynligvis lyde: sigli's ná-hlé ("smykket er beskyttesle mot døde"). I gammelengelsk brukes sigle - samme ord som gno. sigli - om smykker som gis de døde med i graven for at de ikke skal gå igjen. Den følgende s kan i denne sammenheng oversettes "er", gno. nár betyr "dødning, død peerson", gno. hlé betyr "le, ly".
Innskriften kan da oversettes: "Smykket er gjenganger vern".


BEGRAVELSE
Gravfunnene gir oss ikke noe enhetlig bilde av de forestillinger vikingene må ha gjort seg om tilværelsen etter døden. Tvert om skal man lete lenge etter en mer broket, mangfoldig og forvirret situasjon enn den moderne utforsker av vikinggraver står overfor. Det er simpelthen ikke grense for variasjoner. Det finnes funn som viser at vikingene praktiserte likbrenning, gravlegging uten likbrenning, gravlegging i et stort trekammer, i en beskjeden trekiste, i et stort skip, i en liten båt, et symbolsk fartøy, utelukkende markert ved hjelp av sten, i en vogn, under en oppkastet haug, på flat mark, med rike gravgaver, med middels gravgaver, sånn middels gravgaver, fattige gravgaver eller ingen gravgaver.

Og slik kunne man fortsette en god stund ennå. Holder man seg i sine spørsmål innenfor rimelighetens grenser, kan det bli vanskelig å fremsette ett, som måtte besvares med nei.

Selv om forestillingene omkring døden og gravskikkene var mangeartede, står en ting fast:
Vikingtidens mennesker trodde på en eksistens ut over døden. Derfor var omsorgen for den døde viktig. Det var en plikt å stelle og begrave en død, og selv fiender skulle behandles omsorgsfullt i døden. Den dødes øyne, nese og munn skulle lukkes, liket vaskes og kles og håret kjemmes før den døde kunne begraves. Selve begravelsen kunne foregå på forskjellige måter.

Syv dager etter dødsfallet feiret man i vikingtiden sjaund, dødsmåltidet eller gravølet, som festen helst ble kalt fordi drikken sto sentralt. Gravølet var en sosial markering av dødsfallet. Først etter sjaund kunne arvingene rettmessig kreve sin arv.

HØVDINGBEGRAVELSER
Ibn Fadlan, en muslimsk arabisk kjøpmann, var på reise i Volgatraktene i år 922. På denne reisen skrev han ned mye av det han opplevde. En av hans beskrivelser er høvdingbegravelse blant «rus», dvs. svenske vikinger i østerled. Under følger hans beskrivelse av denne høvdingbegravelsen, men det må nevnes at denne beskrivelsen, som alle skriftlige kilder om vikingtiden, er beskrevet av folk med et annet livssyn enn det vikingene hadde, slik at innholdet må leses med det i tankene. Allikevel er beskrivelsen en helt unik beskrivelse av en høvdingbegravelse fra vikingtiden.

Ibn Fadlan skriver: (Her gjengitt uavkortet i Harris Birkelands oversettelse.)
«Det ble stadig fortalt meg at de, når en av deres høvdinger døde, foretok seg mange ting, hvorav selve likbrenningen var det minste. Jeg var derfor meget interessert i å få nærmere rede på dette. Da fikk jeg en dag høre at en ansett mann blant dem var død. De la ham da i graven og dekket den til over ham i samfulle 10 dager, til de var ferdige med å skjære til og sy hans klær.

Dette går for seg på følgende måte: for den fattige blant dem lager de et lite skip, legger ham i det, og brenner det. Men når det gjelder en rik mann, så samler de hele hans formue og deler den i tre like store deler. En tredjedel går til hans familie, for en annen tredjedel lager de likklær til ham, og for den siste tredjedelen brygger de nabid (visstnok nordisk øl), som de drikker den dag hans trellkvinne dreper seg, og blir brent sammen med sin herre. De er nemlig helt forfalne til nabid, som de drikker både natt og dag. Ofte er en av dem død med begeret i hånden.

Når en høvding blant dem er død, sier hans familie til hans trellkvinner og tjenere: «Hvem av dere vil dø sammen med ham?» Så sier en av dem: «Jeg.» Og når vedkommende har sagt det, er han nødt til det, så det siden ikke er anledning for ham til å trekke seg. Om han ville gjøre så, ville de ikke tillate ham det. De fleste som gjør dette, er forresten trellkvinner.

Da nå den mann, som jeg ovenfor har nevnt, var død, sa de til hans trellkvinner: «Hvem av dere vil dø sammen med ham?» En av dem svarte: «Jeg.» Da fikk to andre trellkvinner i oppdrag å vokte henne, hvor hun stod og gikk, og det hendte at de med egne hender vasket denne trellkvinnens føtter. Og så begynte de å ta seg av hans etterlatte gods, å skjære til klærne hans, og gjøre alt det i stand, som skulle til. Men trellkvinnene drakk og sang hver dag i en glede, som foregav å varsle en kommende lykke.

Da så den dag kom da han og hans trellkvinne skulle brennes, gikk jeg til floden hvor skipet hans lå. Dette var da trukket opp på land, og det ble holdt på rett kjøl av fire støtter eller stolper av bjerketrær og andre tresorter. Videre var det bygget noe opp omkring det, som lignet de store lagre eller magasiner av tømmer. Og skipet ble trukket dit, og anbrakt på det nevnte treverk. Og folk begynte å gå frem og tilbake, og snakket sammen på et språk jeg ikke forstod, mens den døde ennå lå i sin grav. De hadde ikke tatt ham opp av den ennå.

Så kom de med en benk, satte den på skipet, og dekket den til med tepper av byzantinsk dibag (malt silkestoff) og med puter av byzantinsk dibag. Nå kom det en gammel kvinne, som de kalte dødsengelen, og hun bredte de teppene vi har nevnt, ut over benken. Hun stod for forsyningene av klær (til den døde) og stellet (av liket). Det er også henne som dreper pikene (trellkvinnene). Jeg så at hun var en gammel, kjempestor kvinne, tykk og dyster av utseende.

Da de kom til hans grav, tok de all jorden vekk fra treverket, og de fjernet også selve treverket. Og så trakk de av ham de klærne han var død i. Jeg la merke til at han var blitt svart på grunn av kulden i landet. Sammen med ham i graven hadde de lagt øl, frukt og en mandolin. Og alt dette tok de nå ut. Den døde luktet merkelig nok ikke, og intet hadde forandret seg på ham unntagen hudfarven. Så kledde de ham i bukser, overbukser, støvler, kjortel, og en kappe av dibag med gulknapper i. De satte en lue av dibag og sobelskinn på hans hode, og bar ham inn i det teltet som stod på skipet, hvor de satte ham på teppet og støttet ham opp med putene.

Så kom de med nabid, frukt og velluktende planter, og la ved siden av ham. Videre kom de med brød, kjøtt og løk, og kastet det foran ham. Så kom de med en hund, skar den i to deler, og kastet den i skipet. Derpå kom de med alle hans våpen og la dem ved siden av ham. Så tok de to hester og lot dem løpe til de var drivende svette. Derpå hugget de dem i stykker med sverdene, og kastet kjøttet av dem i skipet. Likedan kom de med to kuer: også disse hugget de i stykker, og kastet dem i skipet. Så kom de frem med en hane og en høne, drepte dem og kastet dem i det (skipet).

Trellkvinnen som ville bli drept, gikk frem og tilbake imens. Hun trådte inn i det ene etter det annet av deres telter, og teltets herre hadde seksuell omgang med henne mens han sa: «Si til din herre: dette har jeg gjort av kjærlighet til deg.»

Da det var blitt fredag ettermiddag, drog de trellkvinnen bort til noe som lignet en dørkarm. Hun satte bena sine på mennenes håndflater og kom så høyt at hun raget opp over denne dørkarmen, og sa noe på det språk hun talte. Så slapp de henne ned. Men etterpå løftet de henne en gang til, og hun gjorde som første gang. Endelig slapp de henne ned og løftet henne opp for tredje gang, og hun gjorde som hun hadde gjort første gang, og annen gang. Så rakte de henne en høne, og hun skar hodet av den, og kastet det. De tok hønen og kastet den i skipet. Da spurte jeg tolken hva hun gjorde.

Han svarte: «Første gang de løftet henne opp, sa hun: «Se der, jeg ser min far og mor!» Den andre gangen sa hun: «Se der, jeg ser alle mine døde slektninger sitte der!» Og tredje gang sa hun: «Se der, jeg ser min herre sitte i paradiset, og paradiset er fagert og grønt, og sammen med min herre er menn og unge drenger (tjenere). Han roper på meg. La meg gå til ham!» Og så gikk de med henne bort mot skipet.

Hun tok da av seg to armringer, som hun hadde på seg, og ga dem til den gamle konen som de kalte dødsengelen, og som var den som skulle drepe henne. Så tok hun av seg to ankelringer, som hun hadde på seg, og ga dem til døtre av den kvinnen de kalte dødsengelen. Så førte de henne opp til skipet, men lot henne ikke komme inn i teltet. Så kom mennene og hadde med seg skjold og tre (-staver), og rakte henne et beger med nabid, hun sang over det, og drakk det ut.

Tolken sa da til meg: «Nå tar hun avskjed med sine venninner med det.» Og så ble det rakt henne et nytt beger. Hun tok det, og trakk det lenge ut. Men den gamle konen maste på henne for å få henne til å drikke det ut, så hun kunne gå inn i teltet hvor hennes herre var. Da så jeg på henne, og hun så helt forstyrret ut. Hun ville gå inn i teltet, og stakk sitt hode inn mellom det og skipet. Men da tok konen hodet hennes, og fikk det inn i teltet, og selv gikk konen etter henne.

Mennene begynte da å slå med tre (-stavene) på skjoldene, for at lyden av hennes skrik ikke skulle høres, slik at de andre pikene kunne bli skremt, og ikke ville søke døden sammen med sine herrer når tiden kom. Da gikk seks mann inn i teltet, og de tok henne etter tur alle sammen. Så la de henne ved siden av hennes døde herre. To tok bena hennes, og to tok hendene. Og den kone de kalte dødsengelen, la et rep rundt halsen på henne, knyttet med endene, til motsatte sider, og rakte endene til to menn, for at de skulle trekke i det. Så gikk hun frem med en liten dolk med bredt blad, og ga seg til å stikke den inn og trekke den ut mellom runebenene på piken, og de to mennene kvalte henne med repet, så hun døde.

Så kom den av folkene som var nærmest i slekt med den døde, til stede. Han tok et trestykke og satte ild på det. Så gikk han baklengs med ryggen mot skipet og ansiktet (mot folket) og holdt trestykket i den ene hånd, mens han la den andre hånden på sin bak. Og han var naken. Og på den måten ble det satt ild på alt treverket som de hadde stablet opp under skipet, etter at de hadde lagt den trellkvinnen de hadde drept, ved siden av hennes herre.

Så kom folk til stede med tre og ved, hver hadde med seg et trestykke med ild på spissen. Det kastet han så på treverket (som lå under skipet), så ilden grep om seg, og dernest i skipet, og så i teltet og mannen og trellkvinnen og alt som var i det (skipet). Etterpå blåste det opp en sterk og fryktelig vind, så flammene ble kraftigere og ilden blusset høyt opp. (*1)

Ved siden av meg stod en mann av Rus, og jeg hørte ham tale med tolken, som stod sammen med ham. jeg spurte ham da hva han sa til ham. Han svarte: «Dere arabere er dumme.» - Jeg spurte: «Hvorfor det?» - han svarte: «Jo, den dere elsker og ærer mest av menneskene, kaster dere i jorden når han er død, så jord og krypdyr og mark kan fortære ham. Vi derimot brenner ham opp på et øyeblikk, så går han til paradiset på samme sted og i samme stund.» Og så slo han opp en høy latter.

Da jeg spurte ham nærmere ut om dette, sa han: «Hans (den dødes) herre har av kjærlighet til ham sendt vinden, så den bærer ham vekk straks på timen.» Og det gikk virkelig ikke mer enn en time, så var skipet og all veden og trellkvinnen og hennes herre og alt blitt til aske og siden askestøv!

Endelig bygget de på det sted hvor skipet, som de hadde trukket opp fra floden, hadde stått, noe som lignet en rund hang. Midt på denne haugen reiste de en svær trestøtte av bjerketre. På den skrev de navnet på mannen, og navnet på rus-kongen, og så gikk de sin vei."

( *1) Skildringen minner påfallende om skildringene i Ynglingatal, om hvordan noen av de første svenske skilfingekongene ved Uppsala ble brent. Her forekommer uttrykket «brannskip» og «farkosten på tomten», - det vil si det ilandtrukne, innebygde bålskip. I strofen om Visburs brenning får vi også vite at den dødes nærmeste slektninger, ættens hovedmenn eller «setesvergene» skal sette ild på likbålskipet. Måten å frembringe sterk vind på, ble brukt av samiske noaider i Nord-Norge til langt opp i middelalderen: den nakne sjamanen, som slår seg på sin bak. Snorre sier i sin Ynglingesaga, kapitel 9, at «Odin ble brent etter døden, og den brannen ble meget herlig. Det var deres (d. e. svearnes) tro at jo høyere røken gikk opp i luften, desto mer opphøyet var han i himmelen, hvis lik ble brent, og jo mer gods som ble brent med ham, jo rikere». Ibn Fadlans beretning må derfor gjenspeile sikre tradisjoner hos det svenske rusfolk, som går tilbake til før vikingtiden.)


SKIPSGRAVER

Nydambåten
Treverket til Nydambåten er årringsdatert til 310–320 (e.Kr.). Noen tiår senere, mellom 340 og 350, ble båten senket ned i et vann, som i dag er grodd til en myr. Nydambåten er bygd med klinknagler av jern på en kjølplanke av eik, og denne er i et stykke. Båten var omkring 23 meter lang og 3,5 meter bred og hadde 18 par årer. Den hadde utvendig sideror, men ikke seil. Det var med andre ord en robåt.

I Norge har vi to båter som er regnet som overgangsformer mellom Nydambåten og vikingskipene. I hovedsak er det på grunn av at bunnplanken blir nå bedre utviklet og forsterket, slik at bunnen kunne tåle større vanntrykk. Selv om disse båtene ikke bærer spor etter masteføring, så var grunnlaget lagt for å kunne bygge bredere fartøy som etter hvert kunne føre seil.


Halsnøy i Hordaland
Funn fra romartiden, som båten fra Halsnøy i Hordaland og den nevnte Nydambåten, var nedlegginger i myr. De tidligste gravene med båt er i all hovedsak funnet i Sør-Skandinavia, og disse er fra romartiden.

Først fra folkevandringstiden bygynner båtgravene å bli mer utbredte lenger nord. Tettest er funnene i Uppland i Sverige, da spesielt fra merovingartiden på gravplassene Vendel og Valsgärde, og langs norskekysten opp til Troms. Tallet på båtgraver øker i løpet av merovingartiden, og spesielt i vikingtiden.


Holmedal
Holmedal i Fjaler i Sogn og Fjordane fant man båtrester i en grav fra tidlig i merovingartiden. Båten var minst ni meter lang og hadde fem par årar. Merovingartida var også en brytingstid for bruken av båter i sammenheng med offer og grav. I løpet av merovingertiden har det vært en gradvis endring av hvordan båten har inngått i kultiske seremonier.


Kvalsund
Båtgraven fra Kvalsund, Herøy i Møre og Romsdal ble trolig ofret i vann eller myr. Den er datert til siste halvdel av 600-talet eller første halvdel av 700-talet. Kvalsundbåten var 18 meter lang og om lag 3,2 meter brei og hadde ti par årar.


Osebergskipet
En kan tenke seg en lignende seremoni under Osebergdronningens begravelse som Ibn Fadlan beskriver i fra Volgatraktene, med bl.a. bruk av rusdrikk, men Osebergdronningen ble ikke brent. Stort sett finner vi her en orden i hvor gravgodset er lagt, men denne orden i hver sin ting, sin plass avviker enkelte ganger, noe som kan tyde på hastverk og kanskje et uttrykk for virkningen rusdrikk fra gravølet.

For noen gjenstander virker det som om de ble hevet inn i skipet i siste liten før skipet ble tildekket. Noe som også kan tyde på litt hastverk er måten gavlveggene på gravkammeret er gjort. Plankene er grovt kappet til og veggene er slurvete utført, dette var kanskje det siste som ble gjort. En annen ting som vitner om slurv og hastverk er at ingen av de sledene i skipet hadde fått den karmen de skulle ha.(Sverre Marstrander, De skulte skipene. 1986)

Før skipet ble plassert på gravstedet, ble det gravd en renne, ca ¾ m under markflaten, tilsvarende skipets lengde, skipet ble rullet fram på stokker, og noen av stokkene lå under skipet da det ble gravet fram. Skipet lå fortøyd i gravhaugen med et solid kabeltau som fremme i forstevnen gikk ned til og var surret rundt en stor steinblokk på utsiden av baugen. Selve gravkammeret var plassert bak masten og måler 5,5 m x 4 m, bygget av store eikeplanker. Største høyde under taket var ca 3 m. Osebergskipet er gravlagt i nordsyd retning, med forstevnen mot sør. Haugens størrelse var ca 45 m x 6 m.

Det virker som om skipet skulle ligge seilklart i haugen. Noen årer var til og kommet på plass i årehullene. Men Osebergskipet har antagelig ligget i opplag en tid, slik at det utstyret som manglet måtte tilvirkes på nytt. Dette gjelder bl.a. årene. 9 årer var bare hugget til. Det virker som om håndverkerne på gården ble satt i gang med å lage nye ting av utstyr som manglet eller var utslitt.

Gravfunnet viser en tydelig plan i plasseringen av utstyr. Personlige eiendeler ble lagt i gravkammeret. Akterut ble mellom gravkammeret og akterstevnen ble kjøkkenutstyret plassert. Mellom masten og forstevnen ble utstyr som kort kan beskrives som reise effekter plassert. Her fant en også de fleste knoklene etter dyrene som ble offeret. Denne orden i hver sin ting sin plass avviker enkelte ganger, noe som kan tyde på hastverk og kanskje et uttrykk for virkningen rusdrikk fra gravølet. Med noen gjenstander virker det som om de ble kastet inn i skipet i siste liten før skipet ble tildekket.

Graven ble lukket ved at skipet og alt som var i det ble dekket av en svær kjernerøys av kantete blokker som ble hentet i fra åsene omkring gården. Skipet ble så å si kapslet inn i en kappe av stein. Blokkene ble kastet inn i skipet uten hensyn til tresakene som lå der. Til slutt begynte det slitsomme arbeidet med å bygge selve haugen. Torv ble flekket av i området rundt haugen (ca 30 mål) og ble omhyggelig lagt på haugen med gresssiden opp.

Teorier om kjernerøysen peker på at årsaken var å holde skipet på plass til all tid - en slags vern mot gjengangere. I denne sammenheng er det pekt på noe som fortelles i Gisle Sursson Saga, hvor Gisle legger en svær stein i gravskipet til Torgrim for å sikre seg mot at han skal gå igjen. Gisle knyttet også på en Helsko på foten til den døde.


Gokstadskipet
Gokstadgraven ble bygd ca 50 - 60 m i tverrmål og ca. 5 - 6 m høy. Matjord ble fjernet og skipet gravet ned i blåleiren slik at skipet lå ca. 1 ¼ m under overflaten av leirlaget. De satte skipet ned med forstevnen mot sør ut mot fjorden, og støttet det opp med solide tømmerstokker langs relingen på utsiden av skroget.

I akterskipet bak masten reiste de gravkammeret av tømmer. Det hadde form som et lite hus hvor taket hvilte på en kraftig møneås på to solide stolper - en i hver gavl. Takkonstruksjonen var bygget opp på et rammeverk med to stokkelag som var føyet sammen i hjørnene ved lafting. Dette er det første eksempel på lafte-teknikk vi kjenner i Norge. Før taket ble lagt på, ble den døde høvdingen lagt i kammeret i sin fineste kledning. Til slutt ble taket ble lukket med solide takplanker på begge sider av møneåsen. Hele kammeret ble dekket av flere lag med never for beskytte det mot fuktighet.

I gravkammeret ble den dødes personlige eiendeler lagt, bl.a. et brettspill som en kunne spille to forskjellige spill på og fiskekroker.

I forskipet var det stuet sammen en mengde skipsutstyr og saker som trengtes til matstell og dagliglivet ombord. Ankeret ble plassert midt på tiljene forut. Antakelig hørte et langt tau av hvalrosshud til ankeret som lå i nærheten. En landgang, 7,4 m lang og 25 cm bred, var lagt langs relingen forut på utsiden av skipet. På begge sider langs relingen forut var det lagt ned en del årer.

Årene var av furu og var fra 5,3 m til 5,85 m lange. De lengste årene ble brukt nærmest stevnene der høyden over vannspeilet var høyest. I forhold til moderne årer var selve årebladet lite, men dette kan henge sammen at den type årer egner seg best for å ro med korte, hugg lignende tak - den gamle måten å ro på.

Skipet ble hauglagt med reist mast, men de kappet av mastetoppen og la den på de to T - formede standerne midtskips og forut. Nyere beregninger tyder på at masten har vært på ca 10 m, og at seilet var 12 m bredt og 6 meter høyt. I Gokstadskipet er det funnet rester av et råseil i vadmel. Seilet hadde opprinnelig vært hvitt, men hadde påsydde striper av rødt tøy.

I Gokstadskipet ble det bare funnet teltutstyr som var beregnet for å bli slått opp på land. Likeledes senger med drakehoder, sovepose for to sydd sammen av to skinn.

Skipet ble fullt utstyrt til seilas med bl.a. reservedeler til skipet og tre ekstra småbåter. Likeledes fikk den døde med seg lysestaker, øsekar, vanntønner, en matgryte på 140 liter som skulle holde til ca 40 til 50 mann.

12 hester og 6 hunder ble offeret. Dyrene ble lagt utvendig på begge sider av skipet. Hestene ser ut, etter knoklene å dømme, til å ha hvert fjordinger, mens hundene er av forskjellige raser. En stor langbeint, men to var småvokste , nærmest som skjødehunder av størrelse. (Sverre Marstrander, De skulte skipene. 1986. side 71) Til og med en påfugl lå i skipet, noe som vitner om kontakt med sydligere strøk.

34 skjold på hver side ble hengt på utsiden av skipet og festet med tau til skjoldrimen, en list på innsiden av relingen. Skjoldene som var omtrent 1 meter i diameter, dekket hverandre halvveis slik at det gikk to skjold mellom hvert årehull. Skjoldene sperret altså årehullene og ble av den grunn bare hengt opp når skipet lå i havn. Skjoldene var vekselsvis malt gule og sorte og var laget av tynne bord av gran med en skoldbule i midten av jern.


Tuneskipet
Gravhaugen på Rolvsøy, Tuneskipet, var 80 meter i diameter og 12-16m høy. Matjorda ble først gravet vekk slik at skipet ble lagt rett ned på leirlaget i grunnen. Skipet ble plassert parallelt med elven med forstevnen i SØ. Mesteparten av skipets skrog ble kapslet inn med leire. Hele skroget var innvendig foret med mose og einer før de la på leiren.

Gravkammeret var plassert rett bak masten, som bestod av spisst tilhogde planker som var rammet ned i leiren utvendig langs skipssiden. Teknisk sett miner denne konstruksjonen om de eldste stavkirkene hvor tilene på samme måte var rammet ned i jorden. Kammeret har antakelig hatt flatt tak. Den viser stor likhet med tømmerete gravkamre i nordisk vikingtid, for eks. kammeret i Grom og Thyras gravhaug fra eldre del av 900 årene ved Jellinge på Jylland, Danmark.

Av funnene i skipet var bl.a. utbrente menneskeben, ski, våpen, tøy og rester av en ridehest. Det ser ut til at ridehesten var blitt gravlagt stående - ferdig til bruk. Også i skipsgraven i Borre er det funnet spor som synes at to hester var gravlagt stående.


Ladbyskibet
Ladbyskipet er Danmarks eneste bevarte skipsgrav fra vikingtiden, og skipsbegravelsen er datert til mellom år 900 og 950. Skipet ligger i en gravhaug ved Kerteminde Fjord på Fyn. Skipsutstillingen ligger i den opprinnelige gravhaugen, og er en del av Vikingemuseet Ladby.

Skipet lå midt i haugen med stevnen mot syd og var av bygget i eik og med ca 2000 klinknagler av jern. Det var ca 22 m langt, med største bredde på ca 3 m, ca 1 m høyt midtskips og hadde en dypgang på 50 cm. Kjølplanken i skipets bunn var T-formet og gjorde at skipet var i stand til å føre seil, sannsynelig et råseil på 60 m2. Skipet hadde 17 spanter, 16 par årer og plass til 32 roere.

Forholdet 7:1 mellom lengde og bredde viser at Ladbyskipet var et hurtig og manøvreringsdyktig krigsskip, med en toppfart ved roing på ca. 4-5 knop, og med seil ca. 9 knop. Skip med råsejl kan krysse. Stevnen var en trappetrinsstevn, hvor en stor treblokk var utskåret, så den passet til bordplankenes klinkbygning. Forstevnen var formet som et dragehode. Selve hodet er gått tapt, men dragens manke kan ses i utstillingen av skipet, som en rekke tettsittende fine jernspiraler. Akterstevnen var formet som en krum dragehale.

Vikingehøvdingen ble muligvis lagt på en seng i et lite gravkammer som var bygget i tre mellom akterstevnen og masten. Graven har vært plyndret, men det ble funnet rester av en fint gullinnvirket byzantinsk silketunika, pelsrester og fjær, som muligvis er resteene av høvdingens sengetøy. Ved gravkammeret ble det også funnet en beltespenne, en sølvtallerken, et bronsefat, et spillebrett, et trespand og omkring rester av ca 600 andre småting.

Høvdingen ble fulgt i graven 11 hester, som i kroppsbygning minner om dagens Fjordhest/Fjording/Vestlandshest/Nordbagger og minst fire hunder. I forstevnen lå et stokkanker med ankerkjetting av jern. Ankeret har veid ca 20 kg. I skibet lå ellers flere sett seletøy til hester med bid, stigbøyler, sporer og hundeseletøy av lær, en skjoldbule, men ingen våben. Kanskje fordi de fleste våpen ble fjernet i forbindelse med gravskjendingen, som sannsynligvis skjedde kort tid efter gravfestelsen, siden den solide skjoldbulen var meget rusten da den blev funnet. Uten for relingen ble det fundet 45 pilespisser med rester av pileskafter.

Skipet ble slept på land til begravelsen, dekket av en trekonstruksjon, og over skibet og gravkammeret ble det lagt gresstorv, som dannet Ladbyhaugen.

Kopier av Ladebyskipet:
¤ Wikipedia: Imme Gram, kopi av Ladebyskipet
¤ Kopi av Ladebyskipet


Skipsgraven fra Avaldsnes
Storhaugfunnet fra Avaldsnes på Karmøy i Rogaland har blitt regnet som den eldste skipsgravleggingen i Norden. Skipet var dårleg bevart, men notat fra utgravingen i 1886 viser at kjølen var på nære 22 meter. Skipet kan ha vært 26–27 meter langt og mellom 2,5-5 meter bredt. Fartøyet er regnet som det siste leddet i utviklingen av det rene roskipet i jernalderen.

Nylig har det kommet presise årringsdateringer av treverket fra skipet og annet utstyr i Storhauggraven. Skipet ser ut til å ha vært bygd omkring år 770, og spor etter selve gravleggingen er datert til våren eller forsommeren (mai eller juni) i år 779. Dermed var Storhaugskipet, som var bygd for å bli rodd, bare noen få tiår eldre enn Osebergskipet fra 820, som hadde mast og seil. Treværket til begge skip, kom fra Sørvestlandet.


Gjellestadskipet
Arkeologer har nylig oppdaget rester etter et stort vikingskip i Halden kommune. Skipet ser ut til å være på størrelse med de kjente vikingskipene Gokstadskipet, Osebergskipet og Tuneskipet. Navnet Gjellestadskipet har allerede blitt tatt i bruk, etter navnet på gården der det ble funnet. Gjellestad er en gård i den tidligere kommunen Berg ved Halden. Navnet er godt dokumentert fra 1300-tallet og utover, i de eldste skriftene med skrivemåten Giellastad og i Giællastaudum (dativ). Dagens j-uttale skyldes historisk en svekkelse av g foran fremre vokal, men i norsk rettskrivning staves slike ord med gj-.

Betydningen til førsteleddet er usikker. Navneforskeren og arkeologen Oluf Rygh mente på 1800-tallet at navnet kunne peke tilbake på et elvenavn med stammen gjall-, som betegner en sterk eller skarp lyd (jamfør moderne norsk gjalle). Andre har senere hevdet at et mannsnavn Gjalli eller Gelli (til norrønt gjalla eller gella ‘gjalle, skrike’) kunne ligge til grunn.

Gravhaugen rett ved der funnet ble gjort, blir kalt Jellhaugen. Et sagn forteller om en «kong Jell», som skal ligge gravlagt i en båt der. Om sagnet skulle ha et historisk grunnlag, må vi kunne regne med at også gården har navnet sitt etter samme person. Dette støtter hypotesen om at Gjellestad kommer av navnet Gjalli eller Gelli [Hoel, Kåre: Bustadnavn i Østfold 16. Berg (Novus 2017)]

Vikingskipsfunnet ligger i dag rett under matjorden på ca. en halv meters dyp og tegner seg i datamaterialet som en stor, klar skipsformet struktur innenfor en større sirkel. Det er sannsynligvis bare sporene etter den sentrale delen av skipet som nå er synlig ved hjelp av georadar, mens for- og akterstevn ser ut til å være borte. Avtrykket av skipet på Viksletta er i seg selv hele 20 meter langt.

Det viser seg at treet skipet er bygget av, er felt mellom slutten av 700-tallet og begynnelsen av 900-tallet, og skipet tilhører da tidlig vikingtid.


TØMMERET GRAVKAMMER
I nærheten av Tuneskipsgraven er det funnet et tømmeret gravkammer i en skråning ca 100 m fra stranden ved Visterflo. Konstruksjonen av det nærmest kvadratiske kammeret med henimot 4 m lange sider var meget enkel. Veggene besto av fire tømmerstokker og var dekket av et flatt tak med et enkelt lag stokker.

I kammeret var det lagt inn et rikt gravgods, bl.a. beslag av ridetøy av bronse, skålvekt innhyllet i tøy i sammen med lodder av bly og bronse, en mengde bein og horn av kveg, to hunder av en stor rase - lik den vi kjenner i fra Gokstadskipet, mengder av puter, dyner og stoff - bl.a. en revle.

Slike gravkamre er meget sjeldne i Norge. Det finnes eksempler i Sverige - særlig på handelsplassen Birka og noen i Danmark og Nord-Tyskland. I allminnelighet dreier det seg om graver av stormannskarakter.


Diverse litteratur
¤ Vikingene begravde sine døde på gamle, hellige steder. Noen ble gravlagt på kirkegårder, andre ble gravlagt ved eldgamle monolitter i dagens Storbritannia. Dette sier noe om vikingens forhold til lokalbefolkningen, mener irsk arkeolog. Av Lasse Biørnstad
¤ Første vikingegrav fundet midt i Aarhus
¤ Krigergrav dukker op i Aarhus
¤ Flaghaugen ved Avaldsnes - Språket alle forstod: klær og utsmykking
¤ Vikingetidens gravskik i Danmark – Spor af begravelsesritualer i jordfæstegrave
¤ Hedenske danske kongegrave og deres historiske baggrund
¤ Fattige_graver-komplekse_ritualer_rituel
¤ Voldbækgravpladsen – Yngre jernalder, vikingetid og middelalder ved Brabrand Sø
¤ Nørre Vosborg. En kvindegrav fra ældre vikingetid
¤ Frankisk-Byzantinsk dragtindflydelse. Tre jyske gravfund fra 900-tallet
¤ Oldtidsforfattere under arkæologisk kontrol – Om skriftlige kilder og materiel kultur i Sydskandinavien
¤ Døda kroppar och levande ting
¤ Early Christian grave monuments and the 11th-century context of the monument marker hvalf
¤ En ældre romertidsgrav med guldmønt fra Jylland – samt nogle iagttagelser om møntomløb og -funktion i jernalderens Danmark
¤ Forlev Nymølle – En offerplads fra yngre førromersk jernalder
¤ Fra jyllands ældste jernalder
¤ Yngre jernalders eliteresidenser
¤ Frugtbarhedsofringer i Sydvestfyns ældre jernalder. Privat eller kollektive ofringer
¤ Hellegaard-En sydfynsk gravplads fra ældre jernalder
¤ Hesselbjerg. En gravplads fra vikingetid
¤ Jernaldergrave ved Gjurup med teltformede dødehuse
¤ Jernaldergravpladsen ved Vogn. En arkæologisk-osteologisk undersøgelse
¤ Jyske gravfund fra yngre romertid
¤ Karby på Mors. En landsby fra vikingetiden
¤ Søndervang ved Bjerre. En østjysk gravplads fra yngre germansk jernalder og vikingetid
¤ Patalogisk-anatomisk og retsmedicinsk undersøgelse af moseliget fra Grauballe
¤ Overbygård og Nørre Fjand. En analyse af nogle jernalderlandsbyers
¤ The_thing_cottage_at_Anundshog
¤ Vinumgaard-En germanertidsgravplads fra Salling
¤ Lindholm Høje
¤ Monumentale skibssætninger i Danmark og Skåne



Runeinnskrifter er ofte skrevet i forbindelse med død og gravlegging. Les derfor også om norske runeinnskrifter.

---

Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Reiseruter.||.Våpen.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|


Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2020

---

Referanser - Kildelitteratur

Opdateret d. 8.3.2020