HVORDAN RUNER BLE RISSET

HVORDAN RUNER BLE RISTET

Når en leser gamle runetekster, både med eldre runer og yngre runer, kan en undre seg over om de gamle runemesterene ikke var skrivekyndige, om de var ordblinde eller om tekstene hadde feil i ortografien av andre årsaker, som f.eks. at tekstens innhold delevis skulle skjules.

Et forhold er selvsagt det at det ikke fantes noe Norsk språkråd som dikterte rettskrivingen som i dag. Svaret ligger også i at runene ble skrevet rett ut etter lydverdien, slik at ord som JEG, MEG, DEG, ville ha blitt skrevet JÆI, MÆI, DÆI osv. Derfor kan lokale og dialektiske forhold også være en årsak til de forskjellige skrivemåtene. Man kan på en måte si at man ikke stavet ordene, men bare skrev dem som man uttalte dem.

Runeteksten kunne ristes uten opphold mellom ordene og kunne bli ristet i alle retninger, både fra venstre til høyre (høyrevent) eller fra høyre til venstre (venstrevent). De kunne også bli reistet vekselsvis høyrevent og venstrevent (boustrphedon); som en pløyer sitt jorde. Runene ble også ristet speilvendt (venderuner), på hodet (stupruner) eller sammenbundne (binderuner). En enkelt rune kunne også stå for en dobbeltrune (en Fe-rune kan for eksempel stå for Fe + Fe). Runene finnes bare i "blokkskrift" typer, "små bokstaver" ble ikke brukt.

Det finnes ingen rune for tall. Skal du skrive tall, må du stave tallet med runer.

Runene ble ofte ristet som en sammenhengende tekst uten mellomrom mellom ord og setninger. Dersom runemesteren ville ha ord- eller setningsskille, kunne han bruke et tegn som så ut som en X, eller han kunne bruke ett, to eller tre punkter som skilletegn. Dersom han brukte to punkter som skilletegn, kunne han skrive slik: "JEG:BRUKER:TO:PUNKTER:SOM:SKILLETEGN"

Det fantes ingen begrensning av formatets form, slik at runer ble ristet i alle retninger og omtrent på alle slags bruksgjenstander, både i dekorform og som vanlig tekst. Når runer ble ristet i stein ble det hogd mange punkter ved siden av hverandre til en sammenhengene strek. Runene gikk ut av bruk ellers i Europa til fordel for det latinske alfabetet, som fulgte med kristendommens utbredelse.

NORSKE RUNERS SPRÅK:

Eldre urnordisk, 200 e. Kr. - 500 e. Kr. Dette er den nordlige ætten av den nordgermanske språkstammen; et språk som synes å ha vært likt i hele norden og i deler av nordlige Europa. 24-runers Futhark ble brukt.

Yngre urnordisk, 500 e. Kr. - 800 e. Kr. (700 e. Kr.). Den eldre 24-runers Futhark og diverse overgangs-Futharker ble brukt. Se utviklingen i norske futharker, danske futharker og svenske futharker

Eldre norrønt, 800 e. Kr (700 e. Kr.) - 1050 e. Kr (vikingspråket). Det ble brukt 16-runers futharker, bl.a kortkvistruner, fra ca år 900 også fornislandsk.

Yngre norrønt, 1050 e. Kr. - 1350 e. Kr. (gammelnorsk). Det ble brukt middelalderruner, 16 runers futharken utvides med flere runer.

VERS FRA SKALDARGRIMSONS SAGA
Ei må den runer riste
Som ikke å råde dem maktes
Manges mén det volder
I mørke tegn at hildes

RISTE MED DE ELDRE RUNER

24 runer med lydverdi

Den eldre 24 runers futhark med standardisert traslitterasjon til lantinske bokstaver på runernes formodede lydverdi.

Runeinnskrifter fra jernalderen har både kantede og runde former. Materialerene runene ble ristet på og med, har betydning for det grafiske uttrykkket. Runer ristet i tre vil ofte være kantede.

Fuþarkens 3. rune, Thorn-runen þ, har en ustemt lyd som "th" i engelsk ”thing”.

Fuþarkens 14. rune, Eo-runen, ï er nesten ikke belagt og det er usikkert hvilken lyd den har. Runen kan også translittereres ë.

Fuþarkens 15. rune, Reid-runen, translittereres R, men kan også translittereres z i innskrifter fra tidlig jernalder. I den eldste tid reprensterer runen stemt s-lyd - z.

Fuþarkens 22. rune, Ing-runen ŋ, translittereres ng, ng som i ordet "ring".

Man antar at de lydene som den eldre Futhark representerer, dekket alle de lyder som man hadde i språket i samtiden, men hvordan kan man riste med de eldre runer, når det mangler så mange runer for lyder vi trenger for å skrive nordisk, som for eksempel Å, Æ, Ø, Ä, Ö, V, Y og C?
Problemet er felles for alle de nordiske språk. Vi må løse det med å bruke andre runer for disse lydene.

Derved får man samtidig mulighet for at skrive setninger eller ord som kan bety flere forskjellige ting samtidig, noe som samtidig kan være et problem. For lydene for Å, Æ, Ø, Ä, Ö, V, Y og C kan man bruke:

For V-lyden kan brukes Ur-runen eller Fe-runen.
For Y-lyden kan brukes Is-runen eller Jara-runen.
For Å-lyden, Ø-lyden og Ö-lyden kan brukes Odal-runen.
For Æ-lyden kan brukes bruke Eo-runen eller As-runen.
For Ä-lyden kan svenskene bruke Eol-runen.
For C-lyden kan brukes Kaun-runen eller Sol-runen, alt etter uttalen i ordet.
For P-lyden kan brukes Pertra-runen eller Bjarkan-runen.

Noen velger å skrive vokalene slik:
Ø = Odal-runen + Eh-runen, Æ = As-runen + Eh-runen og Å = As-runen + As-runen.
Det er bare å føle seg fram!

RISTE MED DE YNGRE RUNER

En av de måter man kan dele den gamle språklyden opp på (Niels Åge Nielsen: Danske Runeindskrifter), er følgende:

Vokaler:
Korte: a, e, i, u.
Lange: ê, î, ô, û, ê2 (êi).
Diftonger: ai, au, eu.

Konsonanter:
p, t, k. - (b-?), ð, q, (senere b, d, g).
f, þ, h. - w, j. - s, z (stemt s). - l, r. - m, n, (ng).

På den tiden da den nye 16 runers Futhark kom, dukket det opp nye lyder i språket, med bl.a. y, ø og æ, men de er ikke direkte betegnet i runerekken.

De nye lydene dekkes av:
U-runen: u, o, y, ø, w.
I-runen: i, e, j.
A-runen: a, æ, ǫ (siste ǫ også au).
B-runen: b, p.
T-runen: t, d.
K-runen k, g.

Her følger også flere andre reglsett, som for eks. at n kunne utelates foran t og d.

Senere, etter år 1000, kom bl.a. stungne runer, som dekket flere lyder, og i løpet av middelalderen økes antall runer, så det ikke blir noe problem å finne runer som dekker dagens nordiske lyder

RISTE RUNER MED DET RUNESVENSKE SPRÅKET (år 800 - 1225)

Lydene i Runesvensk:
a b d ð e f g ɣ h i k l m n o p r R s t þ u v y ǫ æ ø

ð uttales som Th i engelske "think.
ɣ uttales om stemt G, nesten som i engelsk.
R uttales som stemt S, som i engelske "pleasure.
þ uttales son th i engelske "the".
ǫ uttales som en slags a-lyd

Diftongenes forandringer i perioden:
ai —> æi —> ē
au —> ø
øy —> ø

I tilllegg har de fleste lyde en kort og lang variant, så antallet av lyder er mange mange flere enn det er vist her.

Runenes vanligste lydverdi:

Stungne runer
ᚡ ᚣ ᚤ ᚧ ᚵ ᚽ ᛑ ᛔ ᛛ
I slutten av vikingetiden og i middelalderen begyndte man å bruke de ”stungne runer”, dvs runer med en prik eller et hull i (å stinge betyr å prikke hull eller stikke). Man skapte en d-rune ved en stungen t-rune, e-runen som en stungen i-rune og g-runen med en stungen k-rune. Med stingningene endret man lydverdien av en rune til en beslektet lyd. Først i løpet av middelalderen begynte man å bruge p-runer og v-runer, men da som stungne b-runer og f-runer.

Rettskrivningsregler i Runesvenske runeinnskrifter

¤ Aldri to ens runer etterhverandre: AlliR skrives aliR
¤ En nasal konsenant kan utelates før en konsenant: hans skrives has, land skrives lat, kumbl skrives kubl, dræng skrives trik.
¤ Den samme rune kan ikke afslutte et ord og begynne det neste ord: salu ok Guðs skrives salukþs
¤ Stumme runer kan utelates da man rister runer etter hvordan ordet uttales.
¤ En "ekstra rune" kan settes inn i et ord pga uttaleletnadsvokal: d(æ)ræng skrives da tirik
¤ Runene ᚾ og ᛅ forveksles ofte, og er derfor ofte erstattet av ᛡ
¤ Ordskilletegn er ofte en prikk eller som et "kolon" med 2 eller flere prikker.

Ortografiske mønster i Runesvensk
Det er ingen stavningstradisjon. Ordet "ok" (dvs. "og") kan skrives (NB! ikke "staves") på minst 16 forskjellige måter:
ak, aku, aok, aouk, auk, aukk, ayk, huk, nuk, ok, ouk, uk, uki, uuk, yg, yk

Eksempler på Runesvensk ordforråd
allr (mask, sg, ak "allan") = hel, all
at = etter
bōndi = ektemann, bonde, husbonde,
drængiR = (ung)mann
fā (pret, sg fāði) = riste
fēlagi = kammerat, ????? og alle de ord
faras = dø, omkomme
g(i)ær(v)ær = gjøre
haggva = hugge
kvikR (mask, sg, ak "kvikan") = levende
rētta = reise opp, reise (sten)
s(i)āla, sēla = sjel
þiagn = tegn, mann, kjempe

Runesvensk bøyningsystem

Nominalbøyning (Subst./adj./pron./ordklasse/part.)

Tre kjønn:
Dagr (mask), kona (fem), kumbl (neut)

Flere numerus:
"Stæinn", "Stæinar"

Fire kasus:

Nominativ

dagr
kona
kumbl

Genitiv

dags
kunuR
kumbls

Dativ

dagi
konu
kumbli

Akusativ

dag
konu
kumbl

Runesvensk verbalbøyning

To numerus
¤ Entall : hafir
¤ Flertal: hafa

Tre peroner
¤ 1.person = iak, vīR
¤ 2.person = þū
¤ 3.person = = hann, hōn, þæir, þār, þau

To tempus
¤ Presens: þau lāta
¤ Preteritum: þau lētu

To modus
¤ Indikativ: kan (3.pers. sing.)
¤ Konjuktiv: kunni

Ti konjugasjoner

Sterk bøyning
¤ 1. Rīsta : Ræist
¤ 2. Briūta : *Braut
¤ 3. *Gialda : Gald
¤ 4. *Sitia : Sat
¤ 5. *Drepa : Drap
¤ 6. Fara : Fōr

Svak bøyning
¤ 1. Marka : Markaði
¤ 2. Sætia : Satti
¤ 3. Føra : Førði
¤ 4. *Lifa : Lifði

+ andre typer

Ordrekkefølge i Runesvensk bestemt etter hovedordet
Stæin þansi = denne steen
kumble þausi = Disse runer/ Dette mindesmerket
mōdur sīna = sin mor
brōdur hans = sin bror

Styrte kasusformer i Runesvensk
Etter preposisjon:
til + genetiv = til Ænglands
ā = på, i (+ dativ = ā knærri, ā Ænglandi)
ī = i + dativ (ī Ænglandi)
ī = på, inn i + akusativ (ī liuīs ī veg)

VIDEOFOREDRAG FRA UPPSALA UNIVERSITET OM RUNER

Foreleser: Henrik Williams, Uppsala universitet
¤ Runsvenska, del 1: "Stavning" (16 min 20 sek).

Foreleser: Henrik Williams, Uppsala universitet
¤ Runsvenska, del 2: Grammatik (17 min 4 sek).

Diverse litteratur
¤ Marit Ahlen, Thorger och Disa lär sig at rista runor
¤ "Var restes runstenarna?, Gunnar Ekholm, Forvännen 1950, side 137.
¤ "Ordblinde runeristere, Magnus Olsen, Forvännen 1953, side 327.
¤ Enoksen, Vikingarnas egna ord

Referanser - Kildelitteratur

Opdateret d. 3.4.2020