MÅL, VEKT OG TID

MÅL, VEKT OG TID

Om dette temaet finnes det dessverre ikke skriftlige kilder som belyser alle de spørsmål som kan stilles angående dette temaet. Stort sett er kildemateriale vi har å øse av ganske tynt. Men jeg vil allikevel prøve å samle det som er kjent i litteraturen på denne siden. I det minste kan man få et defust bilde av den norrøne tenkemåte på området.

ÅRSTALL
I vikingtiden brukte man ikke årstall for å tidfeste de enkelte årene, en så kalt absolutt kronologi. Man brukte en relativ kronologi med henvisning til så og så mange år etter spesielt viktige hendelser. En tidfestet da året ved å si for eksempel "fire vintre etter slaget ved Hafrsfjord".

Så vidt vi vet, var islendingen Are Torgilsson den frode den første som tidlig på 1100-tallet forsøkte å regne de norrøne tidsangivelsene om til en absolutt europeisk kronologi ut fra et system som den angelsaksiske historiske Beda brukte. Også andre kronologisystem ble benyttet i Nord-Europa i tidlig middelalder, og for å gjøre slike omregninger i fra norrøn tidsangivelse enda vanskeligere, kan en nevne at årets begynnelse på 1100-tallet ble satt til 1. september.

KALENDEREN
(Research og tekstutforming er gjort i samarbeid med Jón Júlíus Filippusson.)
Kalenderen vikingene brukte var en kalender som avspeilet naturen de levde i og arbeidsåret. Året var oppdelt i to like lange perioder - sommer og vinter. En manns alder ble regnet i antall vintre han levde. Dette kan indikere at "nyttår" var når sommeren startet, selv om de ikke feiret nyttår slik vi gjør i dag.

Året var inndelt i månefaser - fra nymåne til nymåne eller fra fullmåne til fullmåne. Tellingen av dager har neppe vært nøyaktig, spesielt i sommermånedene når nettene er så lyse som de kan være så langt nord, fordi det kan være vanskelig å få øye på månen.

Kalenderen du ser her viser delingen av året i den gamle islandske kalenderen i forhold til den Gregorianske kalender som vi bruker i dag.

Året er oppdelt i to like lange deler - sommer og vinter, og årets mørkeste periode kalles skammdegi (de mørke dagene) og årets lyseste periode kalles nóttleysa (nattløshet).

Vintermånedene er gormánuður, ýlir, mörsugur, þorri, góa og einmánuður

Sommermånedene er harpa, skerpla, sólmánuður, heyannir, tvímánuður og haustmánuður.

Gormánuður (Slaktemåned) - Fra 14. Oktober til 13. November.
Gormánuður, den første vintermåneden, er begynnelsen på det norrøne vinterhalvåret. 14. oktober er første vinterdag, på primstaven er dagen oftest markert med en vott og på denne dagen skal årets første offerfest - vinterblotet holdes. Dette blotet var viet fruktbarhetsguden Frøy (Gro Steinsland, Eros og død i norrøne myter). Da var høstens grøde i hus. I følge Víga-Glúms saga ble det holdt díseblot ved vetrnætr (vinternetter) - perioden rundt 14.okt. En ønsket da vinteren velkommen og blotet for et godt år.

Ýlir (Julemåned) - Fra 14. November til 13. Desember.
Ýlir er den andre vintermåneden. Da inntraff vikingtidens vintersolverv. Den svenske religionshistorikeren H. Calander mener at juletiden samsvarer med ýlir, og at navnet på høytiden stammer fra månedsnavnet. Ýlir er også identisk med et av Odins mange navn Jólnir, som også er blitt knyttet til julen. Dette er velkjent fra norrøne sagn hvor det sies at Odin har vært på ferd rundt juletider (KLNM XII 1967,506).

Forskningen har ikke greid å finne fram til et samlet syn når det gjelder tidspunktet for den hedenske jóla. I flere kilder er det mye som tyder på at jólefeiringen har variert i lengde og tidspunkt, eller helt fram til hoggunótt (12. januar). Av denne grunn kan også noe av dette som her er skrevet, kanskje også identifiseres med mörsugur-måneden. (Jfr. norrøn ordbok, Det Norske Samlag = jólmánaðr - måneden fra midt i desember til midt i januar.)

Vi vet ikke særlig mye om julefeiringen i norrøn tid, men det er god grunn til å tro at jula i hedensk tid, i alle fall delvis, bygde på offer- og grøderikdoms- tanken. Arbeidet med jorda ble betraktet som en hellig handling og forskjellige forestillinger om magi knyttet seg både til vekstprosessen og til innhøstingen, og selve vekstkraften ble oppfattet som en vette. En mener at en fruktbarhetsfest var del av det som er blitt vår julefeiringen, blant annet kan skikken med å sette ut julenek være en rest av gammel fruktbarhetsmagi. I følge folketroen var julen en fest som var knyttet til jorddyrkingen.

Trolig er julen feiret når slaktedyra var feitest, da kornet var ferdig tresket og alle høstens sysseler var avsluttet. Dette tidspunktet har ingenting med "midtvinter" å gjøre. Selv om tidspunktet kan ha variert noe i ulike deler av Norden, falt jólefeiringen inn under den vest-nordiske kalendernes andre vintermåned - ýlir.

En hadde da høstet inn det en sådde om våren, og bur og kister var fulle av mat som skulle vare gjennom vinteren. Ved denne festen ble juleølet signet til árs ok friðar - dvs. skåle for vekst, grøde, godt år og fred i videste forstand.

Denne hedenske rituelle øldrikkingen levde videre i kristentid, slik vi kan lese i kristenretten i den eldre Gulatingloven og tilsvarande påbud i den eldre Frostatingloven, hvor lovene viser oss at det er snakk om flere fester og at julefeiringen begynte på et tidligere tidspunkt enn i dag.

I Gulatings kristenrett (kap. 6) er det påbud om en ölgerð (ølgjerd), som er nevnt som samburðar öl. Denne samdrikkingen skal minst tre bønder være sammen om, dersom ikke en bonde bor særlig langt avsides. Da skal han for sin egen del lage så mye øl som om han var med i et samlag. Dette ølet skal være laget til 1. november.

I kap. 7 er det påbud om en annen ølgjerd, bonden og kona hans sammen. Dette ølet skule ifølge loven signes julenatta. Det var fastsatt strenge straffer for de som ikke fulgte påbudet i følge lovene.

Etter ordlyden i lovene må det være tale om to ulike ølgjerder, den første til et samdrikkelag, en slags høsttakkefest, mens den siste går på nyting og signing av den påbudte drikken innenfor et mindre fellesskap, det som hjemmet representerte. En skulle drikke for et godt år og fred, og til gudenes minne. Ølbollen vandret familiekretsen rundt, og de hellige bånd med maktene ble befestet og fornyet.

Det er mye som taler for at blotet, som går under benevningen - alveblót - var identisk med den førkristne julen. Alveblótet synes å ha blitt holdt på senhøsten. De vesenene som kalles alver (álfar) synes ha utgjort et kollektiv av fruktbarhetsmakter. De har stått guden Frøy nære (Folke Ström).

Alveblótet er et privat blot - kanskje det som det henvises til i påbudet om ølgjerden i Kap. 7 i Gulatingloven - som ble holdt innen familien. Det er dette blotet Kong Olav Haraldssons hirdskald, Sighvat skald, dikter om sine anstrengelser rundt juletider i Götland. På grunn av at familiene feirer alveblot får han ikke nattelosji noen sted. Sighvat kvad: "kom ikke inn, din stakkar!, kjerringa til meg sagde. Her er vi heidninger alle, harmen til Odin vi ottast. - Ut sa det ekle kvinnfolk, som ulven til skog meg jaga, sa at dei inne i huset, alveblot hadde for seg."-

Den hedenske julefeiringen var altså like mye en lukket familiefest den gang som i dag. Som man kan vente, da dette gjelder en enkelt, sluttet privat kulthøgtid, er kildenes opplysninger ytterst knappe.

I hyllingsdiktet Haraldskvedet, som er diktet av Haralds Hårfagres hirdskald Torbjørn Hornkløve til Harald Hårfagre ca. år 900, snakkes det om å drikke jul: "Kongen vil drikke jul ute på havet, ... og ta opp Frøys lek!..."

I Håkon den godes saga finnes det en fortelling hvor trønderske bønder tvinger den kristne kongen Håkon Adelsteinsfostre (= Håkon den gode) til å delta i julefesten. Der bloter Håkon den gode, drikker gudenes minne og spiser hestelever, ..."Drakk hann þá öll minni krossalaust, þau er bændr skenktu honum" (Drakk han da alle minne (gudenes minne = skåle) korsløst (uten å lage korsmerke), det (ølet) som bøndene skjenket ham).

Å gi julegaver er en gammel hedensk skikk i Norge, men det var ikke barna som ble til gode sett med gaver. Det var stormenn som ga julegaver, kanskje for å skape seg nye og stadfeste gamle allianser. Stormenn gav også julegaver til sine undersåtter. Ifølge Snorre fulgte Eirik Jarl, på begynnelsen av 1000-tallet, stormenns skikk og ga folkene sine jólagjöf (julegave) på åttende dag jul og at de hadde mye moro over øldrikkingen. Likeledes kan en lese i flere sagaer om at kongen ga julegaver, oftest da som form av en kostelig kappe til den respektive helten i sagaen.

I Víga-Glúms saga leser vi også at jólebudet ble holdt på stormannsvis og at menn ble fulgt ut med gaver når de skulle reise. Flere sagaer forteller at det ved store gilder som arveøl, bryllup, julegilde hos høvdinger o.l., var skikk å drikke bragarfull, en skål hvor man avla et løfte (Jomsvikingesaga, Helgakviða Hjörvarðsonar m.fl.). Ordet er avledet av bragr og har ingen tilknytting til guden Brage, altså er dette en helteskål.

En gammel juleskikk i Norge er å kle stolen, den er en fra den tid da høysetestolen hadde utskårne gudebilder, eller det ble satt et trebilde, en husgud, på husbondens plass. Fra sagatiden kjenner vi en slike stoler, bl. a. den som trollkjerringa Gríma hadde, med et Torsbilde på stolryggen. I Olav Tryggvasons saga fortelles det om spådom fra høysetestolen julekvelden. Kong Vladimir i Gardarike hadde en gammel, skrøpelig mor som var både hedensk, framsynt og trollkyndig. På julekvelden ble hun båret inn og satt i kongens høysete for å spå om det hun visste om framtiden (I. Reichborn Kjennerud).

Flere av våre eldste juleskikker stammer så langt tilbake som den nomadiske veidekulturen, der man blotet et dyr til sola for å hylle dens vending ved vintersolverv. Fra den tidligste åkerbrukskultur stammer forestillingen om julegeita, en vett som bodde i åkeren og rømte til skogs når åkeren ble skjært, men nærmet seg hus for hver dag og sto ved døra julekvelden. Julebukker av halm er ennå med oss. Dagens juleskikker har dermed et tidspenn på 3000 år. (Hans Rotmo).

Opprinnelsen til skikken med julebukken mener noen er hedensk. Man slaktet en bukk til jul for å få et godt år. Senere er ordet brukt om en person som gikk omkring i julen med bukkemaske og kledt i en lodden fell.

Det gamle norske kvinnevettet lussi, mor til de underjordiske, var en reell trussel og straffet de som ikke gjorde arbeidet i tide, som for eksempel juleforberedelsene. Lussi langnatt var 13. desember (Hans Rotmo). Lussi må ikke forveksles med den kristne helgenen Lucia.

De gamle nordboere forestilte seg at den første bonden på gården levde evig og de gikk med gaver til han der var hauglagt, senere ble denne haugbonden kalt tuftekallen, eller tussen, og enda senere nissen (Hans Rotmo).

Kirken flyttet feiringen av julen til den tredje vintermåneden. Julen er et prakteksempel på hvordan Kirken overtok de hedenske skikker og tradisjoner, og gav dem en kristen innpakning. Kirken så fort at det var vanskelig å utrydde de gamle tradisjonene som var så fast forankret i folks liv, sed og skikk - ikke bare i Norden, men i hele det førkristne Europa for øvrig. Det var det enklere å kristne tradisjonene.

Kirken gikk for eks. med på vilkåret Keiser Konstantin satte for de privilegiene han ga Kirken da han i 323 gjorde den til statsreligion (sannsynligvis av utelukkende politiskstrategiske grunner), at de innfridde å gjøre Sol Invictus-dagen til en høytidsdag også under kirkens regime, samt å skifte ukens hviledag over fra lørdag til solens dag: Søndagen. På midten av 300-tallet ble derfor 25. desember gjort til den store festdagen for Jesu fødsel av Kirken i Roma, men vi vet ikke når Jesus ble født, men nok en gang overtok kirken en førkristen festdag.

Når Kirken flyttet den norrøne julen fram, beholdt den tanken om å feire nytt liv. Men nå ble det Kristus fødsel som symboliserte dette. Feiringen fortsatte som en familiefest, men nå skulle en signe ølet til Kristus og jomfru Maria. Kirken gjorde noen forsøk for å få endret navnet på Jul til "Kristmesse", men det klarte de ikke.

Når Kirken flyttet den norrøne julen fram, beholdt den tanken om å feire nytt liv. Men nå ble det Kristus fødsel som symboliserte dette. Feiringen fortsatte som en familiefest, men nå skulle en signe ølet til Kristus og jomfru Maria. Kirken gjorde noen forsøk for å få endret navnet på Jul til "Kristmesse", men det klarte de ikke. Det gamle navnet har nok hatt for sterke røtter hos våre forfedre, men andre steder klarte de det som f.eks. i engelskspråklige land hvor jul heter "Christmass". Det hedenske opphavet til julefeiringen er årsaken til at Jehovas vitner ikke feirer jul.

På vinterens mørkeste tid trodde man at de døde vendte tilbake til sine gamle bosteder. Disse menneskene kom sammen i det man kalte Oskorei (også kalt Åsgårdsrei). Ordet betyr det farlige følget. Folk tenkte seg at det var en flokk av dødninger som red rundt på frosne, svarte hester - spesielt ved juletider og tok med seg folk eller varslet ufred. Reia kunne rasere husene, spise all julematen og drikke juleølet. Oskoreia er også vel kjent fra nyere tradisjon, men den har ingen ting med selve jólefeiringa å gjøre, kun at den ifølge troen kom i årets mørkeste periode, den årstiden som alltid har utgjort en naturlig grobunn for folkefantasines skrekkforestillinger.

Det er sagt at Sigurd Svein (Sigurd Fåvnesbane) og Guro Rysserova (Gudrun Giukesdotter?) var førere, men også at det er Odin. I våre naboland er Oskoreien også kalt "Den vilda jakten" og "Odins jakt". I Oskoreia fantes de menneskene som hadde dødd på en unaturlig måte.

Johan Sebastian Welhaven (1807-73, norsk dikter, prof. i filosofi) har skrevet diktet "Asgaardsreien" bygd på opplysninger fra folketroen. Et av versene går som følger:

Asgaardsreien i Fylking rider
ved Høst og Vinter i barske Nætter,
men helst den færdes ved Juletider;
da holder den Fest hos Trolde og Jetter,
da stryger den lavt over Eng og Sti
og Farer den larmende Bygd forbi -
da vogt dig Bonde, hold Skik og Orden;
thi Asgaardsreien er snart ved Gaarden!"

Likeledes har Per Nicolai Arbo (1831 - 1892), en norsk kunstmaler som malte malerier med mytologiske og vikingtids motiver, malt Oskoreien slik han tenkte seg den. Bildet er utstilt på Nasjonal Galleriet i Oslo.

Men mange av de døde som "gikk igjen", var fredelige. Det var helst forfedrene som var hauglagt nær gården, og som hadde dødd på en naturlig måte. Skikken med å la lys brenne julenatten, og la mat stå fremme på bordene skriver seg fra at disse "gikk igjen". Sengene lot man stå tomme slik at de døde kunne bruke dem, og så la man selv lå på gulvet, eller at en seng bare forbeholdt de døde ble redd opp.

Mörsugur - Fra 14. Desember til 12. Januar.
Mörsugur er den tredje vintermåneden. På norsk betyr mörsugur "ister-suger", (ister = innvollsfett + verbet suge). Månedsnavnet gir et visst inntrykk av at folk har vært i god hold denne måneden, etter et par måneder med kjøttspising. I Mörsugur-måneden inntraff også vikingtidens vintersolverv (21. Desember), men med det kildemateriale vi har, finnes det få holdepunkter for at dette er blitt brukt som anledning for å feire solens tilbakekomst. Likevel bør en ikke se bort ifra at dette kan ha hatt en vesentlig rolle i den norrøne fruktbarhetskult, da også solen på mange vis ble gjenfødt, og en er avhengig av den for å få livet til å gro. Solen er i og for seg et sterkt symbol på fruktbarheten.

Av de få kilder som omhandler dette, skrev den greske historikeren Prokopios på 500-tallet om en stamme langt nord i Thule som var livredde for at solen ikke skulle snu ved vintersolverv. De sendte en utsending opp på fjellet som skulle observere solen snu. Når sendebudet kom tilbake med de lykkelige nyhetene, ble det holdt en stor fest i mørket.

12. Januar er midtvinterdag og da skal det holdes midvintersblot. Midtvinternatt ble også kalt for Hoggunótt.

Þorri - Fra 13. Januar til 11. Februar.
Þorri er den fjerde vintermåneden. I følge sagalitteraturen skal det i Þorri-måneden holdes Þorrablot - en fest for vinterskikkelsen Þorri - da ble det skålt til gudene. Det var skikk at husfruen, kvelden før Þorri-måneden begynte, gikk ut av huset og inviterte Þorri inn på samme måte som hvilken som helst annen gjest. Andre kilder sier at bonden skulle ønske Þorri velkommen med en gledesdans. I folketradisjonen er Þorri mennenes måned og hver mann kan velg sin dag i þorri. Ble det godt vær denne dagen var han heldig, men ble det styggvær var det et uheldig varsel for ham. Kvinnen skulle stelle særlig godt for sin ektemann.

I Þorri-måneden tar jotnen Frost full kontroll over naturen med god hjelp av sin sønn Snø og hans fire barn, Þorri (barfrost), Fønn (snø, fonn), Drífa (snødriv) og Mjøll (fint snøfokk, tørr nysnø). Vi finner igjen þorri i skaldediktningen helt opp til 1800-tallet.

Gói (islandsk = góa, nynorsk = gjø) - Fra 12. Februar til 13. Mars.
Gói er den femte vintermåneden. Gói er en vest-nordisk vinterskikkelse som vi har liten informasjon om. I gamle islandske kilder er Gói ofte beskrevet som datter av Þorri. Ifølge den islandske muntlige tradisjonen ble det holdt Gói-blot. Det var bonden som ønsket Gói velkommen med et blot. Men det finnes ingen sikre bevis som kan bekrefte dette. I den islandske folketradisjonen er Gói kvinnenes måned, og i Gói-måneden er det mennenes tur til å stelle særlig godt for sin ektefelle. Vi finner igjen Gói i skaldediktningen helt opp til 1800-tallet.

Einmánuður - Fra 14. Mars til 13. April.
Einmánuður er den sjette vintermåneden. Månedsnavnet betyr ganske enkelt én-måned. 21. mars er vårjevndøgn og da er en god skikk å holde blot for å feire fruktbarheten. Einmánuður er guttenes måned, mens Harpa er jentenes måned på samme vis som Þorri og Gói er henholdsvis dedisert til mannen og kvinnen.

Harpa - Fra 14. April til 13. Mai.
Med Harpa-måneden, den første sommermåneden, begynner sommeren. Harpa er antakelig en vett vi ikke lenger kjenner til, men må ha vært av stor betydning ettersom hun har fått sitt eget månedsnavn. Første sommerdag skal den tredje store offerfesten holdes - sommerblotet. Sommerblotet holdes for seier i krig og lykke på utferder. Dette blotet sto først og fremst i Odins tegn (Gro Steinsland). Harpa er et kvinnenavn som fortsatt er i bruk på Island. Harpa er jentenes måned, mens Einmánuður er guttenes måned på samme vis som Þorri og Gói er henholdsvis dedisert til mannen og kvinnen.

Skerpla - Fra 14. Mai til 12. Juni.
Skerpla er den andre sommermåneden. Igjen har vi et kvinnenavn som er vanskelig å forklare, men antakelig er Skerpla en vett vi ikke lenger kjenner til.

Sólmánuður - Fra 13. Juni til 12. Juli.
Sólmánuður er den tredje sommermåneden. På norsk betyr Sólmánuður solmåned og er den lyseste perioden vi har i nord. 21. juni er sommersolverv.

Jonsok-navnet er levende fra mellomaldersk messetradisjon, men både tidspunktet og de mest livskraftige skikkene knyttet til dagen skriver seg fra eldgamle tider. Det er naturlig å holde en solfest i denne sammenhengen. Det at sola snudde, var i seg selv en god anledning til kultisk-rituelle handlinger.

I detalj vet vi ikke hvordan disse utgamle skikkene ble praktisert, men en sannsynlig tankegang er at sola og livskreftene ved et slikt vendepunkt skulle hjelpes til å vinne over en vanskelig periode. Etter allmenn folketro er det liksom alt av godt og vondt topper seg ved visse viktige tider, som jul og jonsok.

Inn i dette mønsteret kan vi sette bålet. Den dag i dag opplever vi jonsokbålet som et sentrum, en kraftkilde, og fjerner vi fra alt det nye som vi legger i bålfeiringen, kommer vi tilbake til en sterk tro på det livgivende og vernende som ilden stod for. Nest etter sola ga ilden mest varme og holdt trollpakk borte. Reell og symbolsk vernetro gikk sammen og formet grunnlaget for en kombinert vår- og sommerfest. Med våre klimatiske forhold var tidspunktet så laglig som vel mulig, og arbeidsåret fordret samling av større folkesamlinger. Tiden var skikket til uteliv (Olav Bø).

I islandsk folketro er denne årets korteste natt fyll med magiske krefter. Alver og vetter kommer ut i natten og fester og danser rundt bålet sammen med menneskene. Unge kvinner ruller seg nakne i morgenduggen for å bli mer fruktbare. Det henger antagelig sammen med at denne dagen fra gammel tid også har vært populær for å feire bryllup. Denne natten blir det også fortalt spådommer.

Midtsommerkvelden er en god tid for å finne magiske steiner, steiner som kan gjøre en usynlig eller beskytte mot sykdommer. Visse urter plukket denne kvelden har legende egenskaper, mens andre har mer dramatiske krefter. Lyfjagras (Pinguicula vulgaris), plukket denne kvelden er kjent for å kurere alle sykdommer. Kuene blir svært fornuftige og snakker menneskespråk. Selvsagt er de helt tause om de vet at det er menneske til stede. Selene kunne ta menneskeform.

I et folkesagn fortelles det om en bonde som fanget en ung sel-kvinne natten før midsommer. Han gjemmer vekk selskinnet og gjør henne til sin kone. Flere år senere finner hun skinnet sitt og rett før hun tok det på igjen sa hun: "Mér er um og ó. Ég á sjö börn í sjó og sjö börn á landi". Deretter vendte hun tilbake til sjøen.

Det er også rundt solverv det islandske Allþingi (Alltinget) i gamle dager samlet seg. Denne hedenske feiringen ble selvsagt overført til kristendommen, og kalles i dag for Jonsok (24. juni).

Heyannir - Fra 13. Juli til 14. August.
Heyannir er den fjerde sommermåneden. Månedsnavnet forklarer seg selv. Heyannir betyr høyonna og er altså måneden for tørking og innhøsting av høy. Denne måneden ble også noen steder i Skandinavia kalt for Ormamánuður (ormemåned).

Tvímánuður - Fra 15. August til 14. September.
Tvímánuður er den femte sommermåneden. Månedsnavnet betyr to-måned, men det er uklart hva som ligger bak månedsnavnet. Denne måneden ble også kalt for Kornskurðarmánuður (kornskjærings-måned). I denne måneden er det altså på tide å høste inn kornet.

Haustmánuður - Fra 15. September til 13. Oktober.
Haustmánuður er den sjette sommermåneden. Månedsnavnet haustmánuður betyr høstmåned. 21. september er det høstjevndøgn.

Andre navn på månedene
I Snorre Eddaen kan sommermånedene bli omtalt som gaukmánuður (gjøkmåned) , sáðtið (såtiden) , eggtið (eggtid) , stekktíð (lammetid) , sólmánuður (solmåneden) , selmánuður (selmåned) , heyannir (høyonna) , kornskurðarmánuður (kornskurdmåned) og haustmánuður (høstmåned) .

I Snorre Eddaen blir den første vintermånedene omtalt som gormánuður (slaktemåned) , den andre ýlir (julemåned) eller frermánuður (frostmåneden) , den tredje mörsugur (istersuge, ister = innvollsfett) eller hrútmánuður (Hrútur er en hansau, saubukkmåned) . De tre siste vintermånedene; þorri, góa og einmánuður er mer eller mindre standard i de fleste kilder.

I Danmark har de tilsvarende 6 vintermånedene hett Slagtemåned, Julemåned, Glugmåned, Blidemåned, Tordmåned og Fåremåned og de tilsvarende 6 sommermånedene har hett Vårmåned, Skærsommer, Ormemåned, Høstmåne, Fiskemåned og Sædemåned.

I følge Olrik og Ellekilde innsatte danskene i hedensk tid enkelte år en ekstra måned - Sillemåned - slik at noen år hadde 13 måneder i stedet for 12. "Sille-" i Sillemåned betyr "sen", og har ikke noe med fisken sild å gjøre. Likeledes skal Tordmåned bety "gjødningsmåned" og har derfor ikke noe med guden Tor å gjøre.

[Kalender
System for tidsregning over lange tidsrom; dagene grupperes i forskjellige perioder som passer for regulering av det sivile og det religiøse liv. Alle kalendere er basert enten på solens bevegelse (som den juliansk kalender), månens bevegelse (som den islamske kalender) eller begge (lunisolar kalender som den jødiske kalender) slik at lengden av kalenderåret korresponderer tilnærmet med det tropiske år eller med måneåret (=år). Vanskeligheten som gjør kalendersystemene kompliserte, er at de naturlige perioder, døgn, måned og år ikke er enkle brøkdeler av hverandre. (Kilde: Caplex)
Juliansk kalender
Innført av Julius Caesar 46 f. Kr. med et solår på 365 døgn pluss en skuddag hvert 4. år. Det julianske året har en gjennomsnittslengde på 365,25 døgn og er 0,0078 døgn lengre enn det tropiske året som årstidene følger. På 128 år blir forskjellen til et helt døgn. (Kilde: Caplex)
Gregoriansk kalender
Den gregorianske kalender, som er en forbedring av den julianske kalender, ble innført av pave Gregor 13. i 1582, blir nå brukt over størstedelen av verden. (Kilde: Caplex)
Solkalender
Enhver kalender, som for eks. den gregorianske, som helt er basert på solens tilsynelatende bevegelse. (Kilde: Caplex)
Månekalender
Enhver kalender, som for eks. den islamske, som helt er basert på månens tilsynelatende bevegelse.
Lunisolar kalender
Enhver kalender, som for eks. den jødiske, som helt er basert på månens og solens tilsynelatende bevegelse.]

Etter kristningen av landet innførte Kirken den Julianske kalender, men denne ble senere avløst av den Gregorianske kalender. På Island ble den norrøne kalenderen, i en overgangsfase etter kristningen, brukt parallelt med den julianske kalender helt opp til ca. år 1200. Dette kan bero på at flere av de islandske lovene den gangen var direkte koblet til den gamle islandske kalenderen.

Den romerske 7 dagers uka ble adoptert inn i almanakken, slik at året bestod av 52 uker og 12 måneder á 30 dager pluss 4 dager per år. Dette utgjør bare 364 dager og derfor måtte de legge til en ekstra uke hvert 5. eller 6. år om sommeren for å kompensere feilregninga. Denne ekstra uka ble lagt til med et vedtak på tinget, og den ble kalt sumarauki ("sommer auke", auke = øke, dvs. ekstra sommeruke).

I Laksdøla saga kan en lese følgende: "Osk hette Torstein Rauds fjerde datter. Hun var mor til Torstein Surt den kloke, som fant på sommerauken." Dette burde da ha skjedd ca. på midten av 900-tallet.

I sagaene møter vi ofte tidsangivelsen X antall uker før sommerens eller vinterens slutt eller begynnelse. En må da regne seg fram, etter den kalenderen som her er presentert, for å komme fram til riktig tidspunkt i året. Men sommerauken, eller mangelen på denne skaper selvsagt problemer for nøyaktige utregninger. Lykke til!

Temaet er kontinuerlig under konstruksjon av Jón Júlíus Filippusson og meg!

UKEDAGENE
Den Romerske 7 Dagers Uka ble beordret, i gjennom et skriftlig dekret, innført i romerske områder av Keiser Konstatin i år 321 e. Kr.
Denne ukeinndelingen ble i hedensk tid tatt i bruk av germanerne.

De gamle germanske dagnavnene er fremdeles i bruk i modernisert form i de europeiske språk, og de viser en klar sammenheng mellom Romerske og Norrøne guder, bortsett i fra noen få unntak.

Under følger en oversikt over dagens moderne europeiske ukedagnavn og betydningen av dem, satt opp mot dagnavnene i de romerske og norrøne dagnavnene.

NORSK	ENGELSK	*NORRØNT*	ROMERSK	TYSK
Søndag Solens dag	Sunday Solens dag	Sunnudagr Solens dag	Solis dies Solens dag	Sonntag Solens dag
Mandag Månens dag	Monday Månens dag	Mánadagr Månens dag	Lunae dies Månens dag	Montag Månens dag
Tirsdag Tys dag	Tuesday Tys dag	Týsdagr Tys dag	Martis dies Mars' dag (1	Dienstag Tys dag(?)
Onsdag Odins dag	Wednesday Odins dag	Óðinsdagr Odins dag	Mercurii dies Merkurs dag (2	Mittwoch Midt i uken
Torsdag Tors dag	Thursday Tors dag	Þórsdagr Tors dag	Jovis dies Jupiters dag (3	Donnerstag Tors dag (5
Fredag Friggs / Freias dag (4	Friday Freias dag	Frjádagr Friggs dag (4	Veneris dies Venus' dag (4	Freitag Freias dag
Lørdag Bade dag	Saturday Saturns dag	Laugardagr Bade dag	Saturni dies Saturns dag	Samstag = Sabatsdag Sonnabend = Dagen før solas dag

1) Den romerske guden Mars er identifisert med den norrøne guden Ty.
2) Den romerske guden Merkur er identifisert med den norrøne guden Odin.
3) Den romerske guden Jupiter er identifisert med den norrøne guden Tor.
4) Den romerske guden Venus var fra først av identifisert med den norrøne gudinnen Frigg. Senere også med Freia.
5) Etter Donar/Thonar, den sør- eller vestgermanske formen for norrønt Thor.

Vikingens "søndag" var Þórsdagr (torsdag). Blot ble gjerne holdt denne dagen og tinget ble for eksempel åpnet på Þórsdagr.

DØGNETS TIDSANGIVELSE
Vikingene hadde ikke klokker og delte derfor heller ikke døgnet opp i timer. De bestemte tiden etter solens stilling. Døgnet, eller solen tilsynelatende sirkulasjon - solringen (sólarhringr), ble delt opp i åtte like deler som man kalte en ætt eller eykt.

Bildet viser solringen rundt en gård. De gule flekkene forstiller solens forskjellige posisjoner i forhold til gården i løpet av et døgn. Tallene viser klokkeslettet.

Man identifiserte tiden etter posisjonen til solen når den stod i syd, sydvest, vest, nordvest, nord, nordøst, øst og sydøst. Hver av disse tidspunktene, eller solens posisjoner i horisonten, de såkalte dagmerkene (nor. dagmark), hadde sitt navn; hádegi (solen i syd), undorn eller eykt (solen i sydvest), miðr aptann (solen i vest), náttmál (solen i nordvest), miðnætti (solen i nord), ótta (solen i nordøst), miðr morgun (solen i øst) og dagmál (solen i sydøst).

Når solen stod i syd sa man at solen stod i hádegistað, i sydvest undornstað, i vest miðr aptannstað, i sydøst dagmálstað osv.
Skulle en oppgi et tidspunkt mellom to dagmerker, sa en for eksempel "jafn nærri báðu dagmálstað ok hádegistað" (jevnt nære både dagmålsted og middagsted) - dvs. når solen hadde en posisjon midt mellom de to dagmerkene.

Man merket seg stedet i terrenget hvor solen stod over i de forskjellige "-staðene", og disse landemerkene ble brukt som "klokke" av folk flest, da solen vil stå i samme posisjon til samme tid hver dag - det eneste som forandrer seg er høyden solen står på himmelen i de forskjellige årstidene. Ofte fikk landmerket navn etter den aktuelle tidsangivelsen.

I Norge har vi navn som Middagsfjellet, Middagshorn, Middagshaugen, Middagsnib, Middagsberg, Rismålsfjell, Nonsfjell, i Sverige Middagsberget, Middagshognan, Nonsberget, Nonsknätten og på Island Hádegisbrekkur, Dagmálahóll, Eyktargnipa, Nónfell, Miðaptansdrangur, Undornsfell - navn som alle forteller om at solen stod over dette stedet til et bestemt tidspunkt i døgnet.

Det viktigste dagmerket var dog hádegi (middag). Det vil si når solen stod i syd, som tilsvarer punktet når solen står høyest på himmelen og klokka er 12:00.

VEKT
Naturligvis har vikingene hatt sitt eget vektsystem eller sine egne vektsystemer. Inngående studier er da også viet denne viktige side av deres materielle kultur. Spørsmålet er ikke løst, men man er kommet et godt stykke på vei.

Vi kjenner fra arkeologiske funn vektlodder av bly, bronse eller jern, med plane poler, ofte stemplet med små tegn. Vi kjenner også fine og små, sammenleggbare skålvekter, som ble oppbevart i runde dåser eller esker av bronse.

Mest utbredt i nordisk vikingtids yngre del og i den eldre middelalder har vært et system som regnet med 1 «mark» = 8 «ører» = 24 ertoger = 24 penninger. De enkelte bestandeler i dette system har vært av meget forskjellig alder og opprinnelse.

Yngst er marken, som språklig sett visstnok er et navn på merket i bismervektens stang. Den opptrer første gang i litteraturen som bestemt vektenhet i en traktat mellom den engelske kong Alfred og den dansk-øst-engelske kong Gudrum henimot slutten av det 9. århundre. Det later til at den er blitt overført fra England til Skandinavia, og fra slutten av vikingtiden brer den seg over Vest-Europa og Tyskland. Man har ment at denne mark med sine 8 ører har vært oppfattet som en regneenhet som forholder seg til den karolingiske libra (pundet med sine 12 unciae) som to til tre. Videre at marken har hatt et særlig forhold til sølvet akkurat som libra til gullet, og at den har vært benyttet som et middel til å lette overgangen fra gull- til sølvregning.

Eldst er øren, rent språklig: latinsk (solidus) aureus, «av gull». Den har sine røtter i romersk keisertid, og har således et opprinnelig forhold til gull, ikke til sølv. Inngående undersøkelser av folkevandringstidens nordiske gullfunn har vist at hele sammenhengende gullringer ofte utgjør multipla av én gull-øre på ca. 26,4 gram, som visstnok har svart til uncia i det romerske pund (libra). Men i vikingtiden er det tydelig at øren får en annen og noe lavere vekt, nemlig omtrent 24,5 gram, svarende til ca. 3 ertoger á ca. 8 gram.

Med dette er vi kommet til systemets tredje bestanddel: ertogen. Den er yngre enn øre. Carl Marstrander foreslår et kompositum av latinsk (denarius) argenteus «av sølv», og et germansk ord for vekt. Ertogen står i forhold til sølv, vikingtidens viktigste verdi metall, som øren står i forhold til gull. A. W. Brøgger mener at forbildet for ertogen (ørtugen) som vektenhet var keiser Valentinians sølvmynt «tre-missis» = en tredjedels solidus, som ble grunnlaget for den angelsaksiske pennyvekt.

Den siste og minste bestanddel i vektsystemet er penningen. Den falt sammen med sølvmynten, som hadde (eller burde ha) egen vekt. Når det gjaldt undervektige mynter, klarte man seg ut av knipen ved bestemmelser om hvor mange penninger det skulle gå på én veiet øre. Man skjelnet mellom veide og talte penninger.

T. J. Arne har undersøkt et antall vekter og vektlodder i svenske funn fra vikingtiden, og på den måten funnet frem til en vektenhet med et middeltall litt over 4 gram. Under hensyn til forskjelligartet vektminking sammenligner han dette tallet med den sassanidiske drachme, som har en vekt på 4,25 gram. Han peker på muligheten av en sammenheng her, men den er vel allikevel tvilsom.

LENGDEMÅL
Hva angår de nordiske vikingers lengdemål og rommål er vi dårlig underrettet. Vi har sett at det ved konstruksjonen av de store militærleirer i Danmark ble anvendt en tilnærmet romersk fot, men det er også alt vi med sikkerhet vet. Noen målestokk har vi ikke funnet.

Når vikingene oppgav lengden på seilaser, målte de den i dagseilaser - avstanden var så og så mange dagseilaser. Allikevel er det i tvil, i enkelte sagaer, om etappene er nevnt i dagslys- eller 24 timers seilaser. Dette har sammenheng med at lengst nord har man midnatts sol om sommeren, men stort sett var det dagslys seilaser som var måleverdien.

I sagaene møter vi lengdemålet alen. En alen er opprinnelig avstanden fra albuen til lillefingerspissen, I nyere tid i Danmark og Norge lik 0,6275 meter.
I Snorre finner vi lengdemålenheten raster, ett raster er ca. 6 km.

ROMMÅL
Med hensyn til rommålene, så visste nok vikingkjøpmannen de rette dimensjoner for potten og kruset, kornskjeppen og ølkannen, når det gjaldt kjøp og salg. Han kjente utvilsomt, - om ikke for andres, så for sin egen skyld, - de anerkjente, vedtatte normer på området. Men det gjør ikke vi.

I Snorre finner vi følgende mål for rom:
ASK - Mål for flytende varer, en ask er ca. 16 liter.
MÆLE - En mæle er en måleenhet på mellom 15 og 20 liter

TALL
Grunntall
1:einn, 2:tveir, 3:þrír, 4:fjórir, 5:fim(m), 6:sex, 7:sjau, 8:átta, 9:níu, 10:tìu, 11:ellifu, 12:tolf, 13:þrettán, 14:fjórtán, 15:fimtán, 16:sextán, 17:sjaután, 18:áttján, 19:nítján,

20:tuttugu, 21:tuttugu ok en (ein ok tuttugu), 22:tuttugu ok tveir (tveir ok tuttugu) osv.

30:þrír tigir, 40:fjórir tigir, 50:fim(m) tigir, 60:sex tigir, 70:sjau tigir, 80:átti tigir, 90:níu tigir, 100:tíu tiger (hundrað), 110:ellifu tigir((hundrað ok tíu), 120:tolf tigir (hundrað) osv.

Et tall som 55 kan også bli utrykt fim(m) ins sétta tigar (fem på den sjette tier) eller ved halfr sétti tigr (halvsjette tier).

Hundrað (Hundre) betyr helst "stort hundre", dvs. 120. Dermed kan man finne oversatte tekster hvor tallbenevnelsen hundre, betyr 120. Halvannet hundre er da 180, to hundre 240, to hundre og 20 er da 260 osv.

Under konstruksjon!

Referanser - Kildelitteratur

Sist oppdatert kl. 18:22:24 den 08.03.2003.