På denne siden vil du finne beskrevet hvordan du kan lage ting som vikingene måtte lage selv.
HVORDAN FÅ ILD Vikingene hadde hverken fyrstikker eller lighter. For å få ild brukte de brukte de ildstål og flintstein til å slå gnist. Gnisten fra ildstål har den evnen at den har en "leder" som gjør at gnisten varer en stund. Lederen fra et ildstål er det lille kornet som slås av ildstålet når en skal tenne, og som naturlig følger gnisten.
For å få gnisten til å ta fyr brukte de knusk. Knusk har den evnen at den er ekstremt lett antennelig, men den bare ulmer slik at de måtte ha noe lett antennelig materiale som for eksempel tørr trespon som kunne få ulmingen i knusken over til ild.
HVORDAN LAGE KNUSK På løvtrær vokser en sopp som heter knuskkjuke (Fomes fomentarius eller Ployporus fomentarius). Det er en konsoll- til hovformet, trehard sopp som er opptil 15 cm høy og bred. Skal den brukes til knusk må den helst sankes fra et døende eller dødt løvtre, som oftest bjørk og or.
Knuskkjuken skal skjæres i tynne, tynne skiver mens den enda er rå. Deretter legges skivene i et vannbad tilsatt lut. Dette lar du stå noen dager eller måneder for den saks skyld, men en uke er kanskje greit å gå ut fra. Deretter skylles og kokes skivene en times tid, før de til slutt tørkes på svak varme ved ildsted, stekeovn eller radiator. En annen framgangsmåte isteden for koking, er å banke skivene. Konsistensen skal ligne fint mykt skinn når den er ferdig.
LUT Lut lages ved å legge asken fra bjørkeved i vann noen dager. Dette kalles potaske.
SKO AV LEGGEN TIL OKSE / KU Ved ættleiing eller adopsjon ble det foretatt en høytidelig seremoni hvor vedkommende ble "leiet (ledet) inn i ætten". I denne seremonien inngikk bl.a. at alle involverte parter skulle trå inn i en hudsko etter tur. Denne hudskoen skulle lages av skinnet fra høyre framfoten til en okse.
I By og Bygd X (Norsk Folkemuseums Årbok 1955 -56) er sko sydd av leggen til storfe beskrevet av Ivar Refsdal. I artikkelen har Ivar Refsdal ikke noe mål om å spore denne tradisjonen lengre tilbake enn 150 år, men opplysningene han bringer er interessante i denne sammenheng, da kjennskapen om slike hudsko er hentet fra Vossebygdene som generelt er kjent for å ha bevart eldgamle tradisjoner opp til vår tid.
Slike hudsko ble kalt fetasko når skoene ble laget av hud av beina fra storfe eller hest, men også kall-skinn-sko når emnet var fra kalv, Sau-skinn-sko når emnet var fra sau, hednesko når emnet var fra storfe, kallhedne-sko når emnet var fra kalv og skadla eller skadla-sko når emnet var fra reinsdyr. Skinnemne fra hund og katt ble også brukt til barnesko. Skoene ble også kalt lodnesko.
Framfot, bakfot og bakfete av ku.
Ivar Refsdal nevner 4 måter å behandle skoene / huden på:
Røyking: Skoemne av storfe, fetar og hedna kunne bli røyket i ildhuset når de røyket kjøtt til spekemat. Dette ble gjort for at hårene på huden skulle sitte bedre fast. Det beste var å la emnet henge i ildhuset opptil to år, men oftest hadde de ikke råd til å la det henge lengre i røyken enn til huden ble tørr.
Garving: Holdt de på med garving (barking), tok de gjerne skoemna av sau og kalv og la i barke-lógen
(= suppe / oppkok av bark til garving) som skulle brukes til lodnesko. Orre-bark ble ofte brukt til dette. Mange hadde barke-lóg stående hele vinteren som de bløtnet skoene i dersom skinnet hadde tørket for mye opp.
Tjære: Tjære-lóg, eller meisk som det ble kalt, ble brukt som impregneringsmiddel. Tjære-lógen ble helt inn i den ferdige skoen, og stod slik noen dager til tjære-lógen hadde trengt godt inn i huden. Var hårlaget hvitt, fikk det en gul farge etter meiskinga. Når hårlaget var blitt gult, ville huden ikke røyte.
Salting: Skoemne av storfe, fetar og hedna ble oftest saltet ferske, men en slik behandling er etter hva jeg erfarer ikke mye brukt, om i det hele tatt brukt i vikingtida, da salt var dyrt.
Framfot, bakfot og bakfete av ku.
En bakfete blir forma til fetasko.