LOV OG RETT

FRA BYGDETING TIL LAGTING

Fra folkevandringstiden må det i Norge ha eksistert bygdesamfunn med høvdinger i spissen. En trengte lover og regler den gang som i dag, selv om det ikke fantes noen stat i egentlig forstand, og odelsbonden var nærmest konge på egen grunn. Men folk i en bygd hadde likevel mye med hverandre å gjøre. Man samlet seg på lokale bygdeting når saker av felles interesse skulle drøftes. Det falt seg naturlig at høvdingene kom til å øve en sterk innflytelse på tinget. Likeledes også som rettens håndhever.

Et ting var et sted hvor de vedtok og bekreftet lover, løste tvister og hvor dom ble avsagt. Tinget var både en lovgivende og en dømmende forsamling. Her ble alle tvister drøftet og løst, her ble det meklet og avsagt dom. Tinget var den øverste instansen i rettsprosessen. Tingsystemet var den politiske grunnstrukturen i det norrøne samfunnet og kan ikke bare sees på som en domstol, det fungerte som et samfunnsregulerende og stabiliserende element under forskjellige konger med ulike "politiske ideologier". Det var bl.a. på tinget at konger, etter norrøn tradisjon, ble valgt av folket.

Ut i fra såvel nyere arkeologiske funn som nygranskning av for eks. Frostatingloven, kan en med ganske stor sikkerhet anta at tingsystemet har eksistert iallfall i fra omkring 500-tallet, kanskje enda lengre tilbake i tid. Men tingsystemet var ikke et stillestående system, det var stadig under forvandling, slik at vi må se tingsystemet i et utviklingsperspektiv - med ulike sjikt tilpasset det rådene system i de forskjellige tidsepoker.

Tinget ble åpnet med at en eller flere menn, såkalte lovsigemenn, leste opp lovene utenat. Dette ble gjort av hensyn til at alle skulle kunne kontrollere at det ikke ble gjort avvik fra år til år - med mindre nye lover var gitt. Dette var nødvendig i et samfunn hvor den muntlige overleveringstradisjonen sto sterkt og som ikke hadde nedskrevne lover.

Den gamle retten var i hovedsak sedvanerett. Og sedvaneretten hadde sitt grunnlag i folks vaner og i folkemeningen. Dermed følte hver mann at han "eide" loven, "lovene våre" heter det i de gamle lovene. Når lovsigemannen sa loven fram, regnet de ikke det for at han lagde loven, han bare sa fram det som folk i grunnen visste, og som alle var enige i.

Grunnsynet på lovgivningsmakten er, etter det en kan skjønne, at skulle det gjøres lovendring måtte alle som det gjaldt (og som "eier" den gamle regelen), være enige i det. Lovgivningsmakten lå da selvsagt på tinget. Den som ikke sa imot eller ikke møtte, ble bundet av det som andre ble eige om. Kongen hadde samme retten som andre folk, han kan komme med framlegg til tinget om nye lover, og kunne få sine framlegg godkjente eller vraket.

Lovgivningen gjaldt altså bare de som "eide" den, det vil si de som hørte under det området tinget og loven var satt for. Dette betyr at alle andre var rettsløse, at loven var ugyldig i andre tingkretser. Som du kan lese under avsnittet "Dommer for vold", var rettsoppfatningen at ætten hadde et kollektivt ansvar for forbryterens ulovligheter, og ætten ble kollektivt straffet for et familiemedlems ulovligheter - i motsetning til rettsoppfatningen i romerretten og i den senere kristenretten hvor individet alene er ansvarlig for sine handlinger.

Hva de syntes om den gode, gamle retten og om nye påfunn, ser vi noe av i et ord av skalden Egil Skallagrimsson. Egil var i stor uvennskap med kong Eirik Blodøks, og noe av det groveste han kalte kong Eirik var: logbrigdir, dvs. den som endrer loven. Det må bety omlag det samme som tyrann. Men folk ble etter hvert vant med ett og annet nytt lovvedtak, og kongene fikk det etterhvert lettere med å få sine lovframlegg vedtatt enn vanlige folk.

Det følger av dette grunnsynet at tinget ikke med sin lovgivningsmakt kunne ta fra kongedømmet noen rett som det hadde, uten at kongen ga samtykke. Stod det i loven for eksempel at kongen hadde rett til en baug (dvs. 1 1/2 mark sølv) i bot av hver ransmann, så kunne ikke tinget fastsette at nå skulle boten bare være en 1/2 mark. Kongens oppgave var bl.a. å fange ransmenn og få dem fram for domstolen, og boten var hans lønn for jobben.

En jury på 12 frie menn eller i viktigere saker 2 eller 3 ganger 12, avgjorde skyldspørsmålet. Den anklagede ble enten frikjent eller dømt av juryen. Ble den anklagede dømt skyldig måtte han betale bot eller han kunne bli dømt fredløs. En fredløs måtte leve utenfor samfunnet.

De fleste tvistemål ble allikevel ordnet som et oppgjør mellom ættene eller ved et forliksmøte der de berørte ættene møtte og la fram sine synspunkter. Klarte ikke partene å komme til enighet, ble saken lagt fram for tinget.

HEDENSK RETTSPRAKSIS
Selv om det jeg skriver her er hentet fra islandske ættesagaer og islandske rettsforhold, kan det godt settes inn i det hedenske Norge. Den første islandske loven, Ulvljotsloven, var for det meste slik som Gulatingsloven var på den tiden (930), men med tillegg og endringer etter råd av Torleiv Spake, en sønn av Horda-Kåre.

Norge var det jeg vil kalle et aristokratisk bondesamfunn, og som nevnt over med både lovgivende og dømmende institusjoner, i det hele et vel utviklet rettsstell. Likevel ga "staten" ingen rettstrygd. Det fantes ikke politi og ikke noen offentlig klageinstitusjon som kunne tjene til å fange ufredsfolk og brottsmenn.

Trygd måtte folk skaffe seg ved private tiltak. Man bygde på det tradisjonelle samholdet mellom skyldfolk og venner. Ætten og venneringen var som et livstrygdelag i aller videste mening. Det tjente til vern mot vold, til hjelp i barndom, sjukdom og alderdom og gav økonomisk stønad. Det var knyttet sammen med uskrevne lover og de som brøt disse, gjorde nidingsverk.

Men fordi lovene var uskrevne, kunne det heller ikke alltid være klart hvem en kunne regne med som medlem i "trygdelaget". Dette prøvde en til dels å ordne med særavtaler. Allment godkjent var at en kjøpte venner og troskap for penger eller gaver. Viktig var også giftemålspolitikken.

I disse sambandene hadde økonomiske hensyn svært mye å si. Den rike var også den mektige. Han kunne kjøpe venner og stønad, han hadde råd til å betale bøter, om han gjorde noe ulovlig, han kunne ha rundt seg et sterkt væpnet følge slik det trengtes for å drive igjennom rettssaker. Derfor lønte det seg for småfolk å "tilhøre" en høvding.

I det hedenske norske samfunnet uten statsmakt og statsautoritet var idéen om en objektiv rett så å si ukjent. Det objektive var mest et allment syn på hva som var sømmelig eller ærefullt.

I de mange privatkrigene vi leser om i de islandske ættesagaene, var det å stevne noen for retten bare ett av de ulike midlene en kunne bruke for å komme motstanderen til livs. Ofte ser vi at når noen vinner en rettssak, er det ikke fordi han "har rett", men fordi han har makt til å drive sitt igjennom.

En konflikt mellom to parter, for eks. pga. en ærekrenking eller et drap, ble i første omgang sett på som en ren privatsak. En slik krenking krever at en skaffer seg oppreising, så sant en er en mann av ære. Oppreising kan en få på tre måter: Med hevn, med forlik eller med rettssak og dom over motparten.

Hevnen er fra gammelt av det mest ærefulle. Hvor liten sansen for objektiv rettferd var, viser seg i det at hevnen på ingen måte er tenkt som en utjamning av uretten. Hevnen er heller en bevisst krenking av motparten. Den står ikke først og fremst i et rimelig forhold til den krenkingen en selv har lidt, men skulle svare til den makta en har og den rangen en tilkjenner seg selv og ætten sin.

Derfor er det mindre ærefullt å slå tilbake i sinne enn å drøye og hevne seg med plan og overlegg. "Bare trellen hevner seg straks, og stakkaren aldri" heter det i et norrønt ordtak.

Men fordi hevnen er ment som en krenking, ikke som opprettelse av en likevektig rettferdstilstand, krevde hvert utslag av hevnen ny oppreising. Et middel til å stanse denne hevnmekanismen var oppreising ved forlik.

Forliket var en rein privat avtale som nærmest har en karakter av en handel. Begge parter møtte med de krenkingene de har lidt. Så ble disse taksert og veiet mot hverandre. En overskytende rest ble kanskje regnet om i penger. Når disse var betalte, var saken opp- og avgjort, og det var æressak å holde avtalen.

Ved takseringen har det mest å si hvem av partene som er den mektigste. Er den ene parten overmektig, kan den andre gå med på selvdømme, dvs. den sterkeste avgjør alt etter eget omdømme.

Dette var da en privat avtale, ingen ting som tinget eller samfunnet hadde noe med. Den ene parten kunne også gå med på selvdømme på visse vilkår. Var derimot partene mer jevnsterke, kunne en tredjemann bli satt til å avgjøre forliksvilkårene.

Ofte var det frender og venner som støttet eller tvang partene til forlik. Når det var tale om særlig grove krenkinger, for eks. drap, kunne det hende at voldsmannen ikke bare måtte ut med bøter, men også fare fra landet, enten for livstid eller for en avgrenset tid, for eks. tre år. Men en voldsmann som var mektig nok, kunne sette seg mot slik avtale.

Forlik krevde at begge parter lot være å gå til det værste. Det var derfor regnet for mindre ærefullt enn hevn. Men å hevne seg rent privat kunne være vanskelig på forskjellig vis. For eks. kunne andre folk blande seg inn i saken. Ville en derfor gjøre motstanderen det verste mén som tenkes kunne, måtte en sørge for at han ikke bare fikk deg, men hele samfunnet som fiender. Det kunne en greie med rettssak, ved å få han stemplet som brottsmann og dømt til skoggangsmann på tinget.

Stemning for tinget var regnet for en særs fiendtlig handling. En prøvde derfor ofte i lengste laget å få til forlik før en gikk så langt, men stemningen kunne også være et middel til å tvinge motstanderen til å gå med på forlik.

Den som ble stemnt, kunne prøve å hindre at stemningen fikk gå for seg etter reglene, for eks. med å rømme unna eller med væpna motstand. Den som skulle stemne en annen, burde derfor ha med seg nok mannemakt.

På tinget måtte saksøkeren stige fram for dommerne, ta opp igjen innholdet av stemningen og føre fram vitner og andre bevis. Seinere kunne den saksøkte føre fram forsvarsgrunner. Deretter hadde dommerne valget mellom å godta klagemålet eller å avvise det.

Så store forberedelser som det krevde å føre en rettssak fram til doms, var det bare alvorlige saker som kom så langt. Vi finner således mange tilfeller der dommen fører til at den domfelte ble "skoggangsmann". En slik er utstøtt fra samfunnet. Ingen har lov til å ha noe med han å gjøre, ikke engang hjelpe han ut av landet. Med dommen gir samfunnet saksøkeren rett og stønad til å fullføre hevn lovlig, og han var en stakkar om han ikke greide det.

Men selv når rettssaka kom fram på tinget og for dommerne, ble den først og fremst regnet for en privatsak. For på alle steg i sakførselen kunne partene bryte av rettergangen og gjøre forlik. Ja, i sagaene fins det eksempler på at klageren kan omgjøre en offentlig skoggangsdom med å forlike seg med den dømte.

Kort sagt var konflikter i første rekke en privat sak. Et drap burde ikke nødvendigvis komme opp for tinget. Tinget eller samfunnet hadde ikke noe med dette så lenge ingen førte saken til tings. Det var en privatsak, og så lenge partene ble forlikte var det greit. Det var ingen lov som forbød hevn eller påbød hevn - det var bare skikk og bruk og snakk om å opprettholde æren.

Den som skulle drive igjennom en alvorlig rettssak, måtte ha stor mannemakt ikke bare ved stemningen, men også på tinget. Ellers kunne det hende at de som hadde lidd med den saksøkte, sprengte retten med vold.

Var dette umulig, fantes det enda et råd den saksøkte kunne gjøre for å slippe å bli dømt. Det var å be klageren ut til holmgang - en form for duell mellom to personer. Den foregikk, som navnet sier på en holme - dette gjorde at kampplassen ble avgrenset. Holmgang kunne holdes innenlands. Til en holmgang møtte de to kamphanene med sverd og skjold og førte en kamp på liv og død. Begge skulle ha hver sin skjoldsvein som holdt skjoldet for ham. Vinneren av kampen fikk retten på sin side.

I Kormak saga kan du lese om holmgangsloven:
"Det var holmgangslovene, at en skinnfell skal være fem alen mellom snippene og løkker i hjørnene; den skulle det settes ned trepeler med hoder i den annen ende; de het tjasner. Den som gjorde dette rede skulle gå til tjasnene slik at han kunne se himmelen mellom sine ben og holde seg i øresnippene, mens han sier fram det formæle som siden brukes ved det blot som heter tjasneblot. Utenom fellen skal det merkes av tre fotbrede remser i bakken, utenfor remsene skal det være fire stenger, og de heter hesler; når så er gjort, er dette heslet voll.

Hver mann skal ha tre skjold, og når de er sundhogd, da skal han gå inn på fellen, selv om han før er kommet utenfor den; fra nå av skal han dekke seg bare med sine våpen. Den skal hogge først som er blitt utesket. Hvis den ene blir såret slik at det kommer blod på fellen, er han ikke skyldig å kjempe lenger. Hvis en mann stiger med den ene fot utenfor heslene, "farer han på hæl", men "renner" hvis han stiger utenfor med begge føtter.

For hver av dem som kjemper skal en annen mann holde skjoldet. Den som blir mest såret skal betale holmløsning, tre merker sølv.

I Gisle Surssons saga står skrevet:
Skjegge kommer til holmen; han sier fram holmgangsloven og merker med hasselstenger vollen for kampen med Kolbjørn.

Videre kan du lese i Kormak saga om en holmgang:
Nå blir fellen tatt og bredt under deres føtter. Torgils holdt skjoldet for sin bror og Tord Arndisson for Berse. Berse hogg først og kløvde Kormaks skjold; han hogg til Berse og nådde det samme. Hver av dem hogg sund tre skjold for den annen.

Så skulle Kormak hogge, og han hogg til Berse, denne bøtet imot med Hviting (Berses sverd) ; Skovnung (Kormaks sverd) tok odden av Hviting nede hvor midtstripen slutter, og sverdodden spratt bort i hånden på Kormak, rispet tommelfingeren og kløvde fingertuppen og det kom blod på fellen. Etter dette gikk menn imellom dem og ville ikke at de kjempet lenger.

Da mælte Kormak:
"Dette er liten seier som Berse har fått av uhellet mitt, selv om vi skilles nå."
Men da Skovnung ble senket, kom det nær rundskjoldet, og et skår brotnet av Skovnung, men ild sprutet av skjoldet, Torveigarnaut. Berse krevde holmløsning, Kormak sa at feet skulle bli betalt - og dermed skiltes de.

Etter holmgangen skulle kamphanene holde tjatseblot slik som det er nevnt i holmgangsloven i Kormak saga. I Kormaks saga fortelles det at det var graoksen, dvs. en avlsokse, som ble ofret i tjatseblotet.

ÆTTEN, DET ELDSTE SAMFUNNET
Skal en lete etter den første samfunnsdannelsen i Norge, må en gå langt til bake i tid, og opplysningene er få. Folketallet i Norge år 10 000 f. Kr. kan ha vært ca. 3000, ca. 20 000 på Kristi fødetid og ca. 250 000 i år 1000. Rundt år 1340 skal folketallet på bygdene ha vært minst 340 000 og i byene 20 000 (HT 47 s. 261 ff., 48 s. 89 og 114) og i 1665 var folketallet ca. 410 000.

Trolig var ætten det eldste samfunnet. Ordet skyldfolk betyr folk som har skyldnad til hverandre, frender betyr de som er glade i hverandre, og ordet ætt skal henge sammen med å eie og ha grunnbetydningen det som hører en til.

Skyldfolk var sammen om næringstiltak, som fiske, veiding, kjøpferder og vikingferder. Den tiden folk fór ut og tok seg land på Island (landnåmstiden) var det gjerne en frendeflokk som fór på skip i lag, mange av disse var i konflikt Harald Hårfagre. Skyldfolk stod sammen om å verne hverandre mot krenking som gjaldt liv, heder eller eiendom. De stod sammen om å ta hevn eller gjøre forlik, og om å krenke andre.

Ætten tok seg av sine gamle og syke. Den nærmeste i ætten var verge for umyndige og de nærmeste tok arven når noen døde. Frendene bodde gjerne nær hverandre. Gårdene ble oppdelt, eller noen folk fikk ryddet seg gård i utmarken. De dyrket sine forfedre med religiøs dyrking. Mest gjaldt det rudkallen, som hadde ryddet opp ættegården og bodde i haugen der, men det gjaldt også andre slike haugboere på gården.

BYGDEN
De som bodde i samme bygd, hadde visse saker felles enten de var frender eller ei. Det kunne være felles gudsdyrking i hov, av slike guder som Tor, Odin osv. De måtte ha en rettsveg til å enes uenige ætter og folk, og de måtte ha en ordning til å gjøre de fredløse som de ikke kunne bo i en bygd med.

De måtte også være sammen om å ha bygdeborger, dvs. festningsverk i haug og hammer, til å samle og beskytte husfolk og løsøre når det var ufred. Bygdeborgene er helst fra folkevandringstiden (ca. år 400-600). Bygden ble da et samfunn, og samlingsstedet var bygdetinget.

Skikken med å holde ting er utgammel, og har funnet sted i mange land. Tinget kunne være for en bygd eller et større område. Det er selvsagt at når det skulle gjøres et felles tiltak, måtte folk komme sammen for en avgjørelse. Det er også selvsagt at når noen hadde lidd urett, og han ikke kunne eller ville rette på det selv, ville han klage over uretten for andre i flokk og høre hva de andre mente og be dem om hjelp mot ugjerningsmannen.

Tinget ble i gamle dager holdt ute. Tingstedet var gjerne valgt slik at det helte nedover i mot øst, og tingfolket stod i bakken (tingbrekka) og vendte seg mot vest. Dessuten hørte det med en tingvoll.

DE GAMLE LANDENE
Det neste steget i samfunnsbyggingen er de gamle landene. Riksgrunnleggeren Harald Hårfagre veltet denne skipnaden, og de som tapte er kommet i skyggen for ettertiden. Noe vet vi om disse landene, særlig etter granskingene til Asgaut Steinnes.

På 800-tallet var det ca. 30 slike småriker på det seinere norske riksområdet og en må tro at et ting måtte de ha hatt i disse områdene også, et bygdeting for hver bygd og et allting (allemannsting) for hvert land. De fleste av disse rikene har hatt en konge. Snorre forteller at da Harald Hårfagre la under seg Norge, vant han over 7 konger i Trøndelagsfylkene, 2 i Namdal, 1 på Nordmøre, 1 på Sunnmøre, 2 i Fjordane, 1 i Hordaland, 1 i Rogaland, 1 i Agder. Kongeriket Sogn hadde Harald Hårfagre arvet.

RAUMARIKET
Raumariket (Romerike) er nevnt av Jordanis i hans bok om goterne (ca. 550 e. Kr.). Det må da ha vært et rike alt fra den tid. Riket hadde borger til vern ved inngangsveiene til riket: Hunaborg (Heneborg) i Aurskog og Hørenskog, Ålaborg (Ålborg) i Eidsvoll, en borg ved Borgarhaug (Bårhaug) i Nes, og en ved Bårhaug i Vestre Nannestad. Midt i riket ligger Raknehaugen, den største kongshaugen i Norderlandene, fra 500-tallet, omkring 60 000 m2.

Raumariket var delt i 3 tredjunger. Hver av dem må ha hatt et religiøst midtpunkt, og da kristendommen kom, ble de 3 hovedkirkene bygd der : Sudreim (Sørum), Ullinshov (Ullsåk, Ullensaker) og Nes. Der må de også ha hatt tredjungsting.

Riket var 19 bygder, hver med et kultsted og med leikvoll (jfr. Leikvin, Seidsmo), bygdeting og siden kirke. Riket må ha hatt en konge, og kongemakten gikk til Ynglinge-ætten da Halvdan Kvitbein la riket under seg. Han var konge ca. 730-770. Bygdene ble siden avløst av herred.

JÆREN OG AGDER
Et kongerike var Jæren og Agder. På Jæren er den dypeste molden og det mildeste værlaget. Asgaut Steinnes har påvist et velskipa kongerike, som nådde fra Boknafjorden i Ryfylke til Tromøy ved Arendal. Kongen fór i veitsle (gjestebud) på visse gårder med 5 - 7 km mellomrom, etter opparbeidet vei som noen steder er å se ennå. Veitsleplikten på gårdene ble senere omgjort til en fast avgift, og den stod ved lag til år 1668.

Fra dette riket gikk det for seg ekspansjon til Lister i Svearike, til Shetland og Orknøyene, til Irland (Dublinriket) og til Helgeland. Riket kom under kong Gudrød i Vestfold, omkring 850, og siden under sønnen Olav Geirstad-Alv. Her i fra var kong Rodulv, som fór fra sitt eget rike og kom til østgotekongen Teoderik og ble vel mottatt der.

VINGULMORK
I Vingulmork hade kongen sitt hovedsete på gården Alvheim (nå Alvim), og borgen og byen Sarpsborg ble bygd i utmarken til Alvheim. Riket lå nord for Svinesund, og var: Østfold (uten Marker), Follo, Osloherad, Bærum, Asker, Røyken og Hurum.

ANDRE LAND OG RIKER
Slik kan en holde fram og regne opp riker som Ranrike (Båhuslen) og Ringerike, land som Hadeland, Grenland, Rogaland, Hordaland, Hålogaland, Jamtaland, og områder som kongeriket Vestfold (med Lier, Eiker og Sandsvær), Hedmark, Telemark, Hardanger, kongeriket Voss, kongeriket Sogn, Møre (sjølandet, fra Stad til delet mot Namdal), kongeriket Solør m. fl.

RIKSSAMLINGEN
Norge ble samlet til ett rike av Harald Hårfagre. Årstallet for striden i Hafrsfjord er 872 etter regnemåten til islendingen Are Frode (1067-1148). Før rikssamlingen hadde det gått for seg noen samlinger av enkelte landsdeler til større riker. Alt før rikssamlingen regnet nordmennene Norge for et område som hørte i lag.

Men rikssamlingen førte ikke med seg at de fikk et øversteting for hele landet. Lovgivningen forble på de gamle tingene, særlig på det høyeste tinget i hvert av de gamle landene.

I Fagerskinna er det sagt om Harald Hårfagre at han satte seg fore å bli "overmann" over Norgesriket, og at han ikke ville la skjære håret før han hadde skatt av hvert oppland og hvert utnes, så vidt Norge er, øst til skogene og nord til havs. Dette viser hva sagaskriveren har regnet innholdet i statsmakten for.

Til kongemakten hørte ikke vanlig lovgivningsmakt. Det var så lite rettsinnhold i kongemakten at det kan være tale om å regne riket for et samband av enkeltsamfunn i den første tiden, til det vokste sammen til en helstat noe lengre nede i mellomalderen. De samfunn som ble samlet til et rike, kom på denne måten til å ha sin egen tilværelse i noen tid etter rikssamlingen, rett nok i minkende mon etter som riket fastnet.

Kongen hadde en slik innvirkning som er kalt auctoritas. Tinget hadde den øverste makten, men han kunne lett få tinget med på slikt som han gjorde framlegg om. Kongen ættet fra gudene, og hadde derfor en særskilt lykke med seg. Men dette var ikke noe av hans rettsstilling. Kongen hadde med gudsdyrkingen å gjøre. Hvor mye det var, vet vi ikke. Men vi vet at Håkon den gode måtte gi etter da han brøt ut av det religiøse samholdet, og ville ha bøndene til å gå over til kristendommen.

Kongen skulle holde freden oppe innenlands. Han måtte være etter ransmenn og andre lovbrytere, og med det fulgte en rett til straffebøter og til inndraging av fredløses eiendom (sakøyrer). Kongen skulle verne landet mot ufred uten i fra. De fikk den sjøvæpningen som er kalt leidangen.

Kongen stod ikke over loven, også han måtte følge den, noe som et innslag i Frostatingloven viser, den såkalte trønderske motstandsretten, hvor innholdet er at ikke en gang kongen har lov til å "gjøre voldsbruk mot andre". Om han brøt denne loven, skulle det skjæres hærpil innom alle fylkene: "... en skal fare etter han og drepe ham". Dersom ikke bøndene fikk tak i kongen, skulle han jages fra landet på livstid. Det var straff mot den bonden som ikke tok del i jakten på kongens hode (F IV 50). Bondesamfunnet hadde både rett og plikt til å straffe en konge hardt dersom han brøt lovene. En regner med at denne loven er i fra 900-tallet eller noe senere.

NORSKE LOVSAMFUNN
På 800-tallet var det ca 30 småriker på det seinere norske riksområdet. Etter som folketallet økte, fikk bygdene mer med hverandre å gjøre. De trengte felles regler om beite- og fiskerettigheter, om jakt og fangst, og ut gjennom jernalderen og vikingtida fikk handelen større betydning. Folk fikk behov for å slutte seg sammen i større tingkretser enn de gamle bygdetingene.

Et lovsamfunn heter på gammelnorsk "log", det er det samme ordet som betyr "en lov". Vi har altså noen landområder som særskilt er kalt lovsamfunn.

NORÐARLOG
P. A. Much mente at Njarðarlog var et slikt lagdømme, med midtsted på Tysnes i Sunnhordland. Han fikk allmen medhold, bl.a. fra Magnus Olsen. Islendingen Finnur Jonsson mente at "log" her betyr vann. Evind Vågslid er enig i dette, og han har dessuten satt den lære at Norðarlog bare var en gård på Tysnes, bostedet til den Tore som falt i slaget ved Svolder år 1000 (Vågslid, Stednamntydingar II s. 403-408). Men dersom dette lagdømmet har vært til, må en helst tro at det hørte til Sunnhordland og Ryfylke og kanskje Nordhordland, ikke bare øya Tysnes.

TRØNDELAG
Trøndelag var lovsamfunnet til trønderene og er det eldste eksempelet på slik organisasjon her i Norge. Ut gjennom 300-tallet eller 600-talet eller noe der i mellom, må folk ved Trondheimsfjorden hatt så mye med hverandre å gjøre at de har organisert seg i åtte områder, kalt fylke, med hvert sitt fylkesting og med Øreting som et fellesting for dem alle. Det er på denne tiden en del moderne arkeologer antar at det som vi kjenner som de norrøne tingordningene fra sagaene, fikk sin klassiske form.

EIDSIVATINGSLAG
Eidsivatingslag skal være grunnlagt av Halvdan Svarte. I Halvdan Svartes saga (800-tallet) skriver Snorre:
"Kong Halvdan var en klok mann, sannferdig og rettvis, han satte lover og holdt dem sjøl, og han lot andre holde dem, slik at ingen kunne velte lov med makt; han satte også faste bøter for hver sak, og rettet bøtene etter hver manns byrd og stilling." Denne loven kalles Heidsævisloven.

Tingvollen må ha vært kalt Eidsvoll, etter gården Eid. Lovberget deres må ha vært en bakkehellingen på søndre siden av det stedet der herredshuset står nå. Bakken må i gammel tid ha helt mot øst, slik som lovberget på Island. Og nedenfor den bakken lå landingsstedet for folk som kom i båt eller skip til tinget. Navnet på stedet er grunnlaget for navnet Eidsivating (Jfr. Vågslid Stednamnutydingar II s. 496-497). Ellers forteller Snorre også at det var Olav den hellige som flyttet tingstedet til Eidsvoll. Til dette lagdømmet hørte Romerike, Ringerike, Hadeland og Toten.

ROBYGGJALAG
Robyggjalag betyr lovsamfunnet til de som bor avsides, i en ro (kro). Til dette hørte Indre Agder fra Vegårshei til Åseral og Setesdal. Dette er opplysninger fra tidlig på 1600-tallet. Det er mulig at i eldre tider hørte øvre Telemark med her, og også Numedal.

HEDMARK OG ØSTERDALEN
Hedmark og Østerdalen var et lovsamfunn, og hadde tinget sitt på Skjaldarákr, nå Åker i Hamar.

SØR-GUDBRANDSDAL
Et lovsamfunn var Sør-Gudbrandsdal, med tingsted på Hundorp og med kultsted på nabogården Hove.

NORD-GUDBRANDSDAL
Nord-Gudbrandsdal var et lovsamfunn og hadde tingsted og kultsted i Vågå.

HÅLOGALAND
Hålogaland var et rettsområde, som må ha hatt sitt tingsted på Trondenes, men siden ble det på Steigen. Det ser ut til at Hålogaland først var et fylke i Frostatingslag.

GULATINGSLAG
Gulatingslag er et lovsamfunn som er sammensatt av 3 eller flere gamle land. Det har navn etter Gulen eller Guløy der tingstedet var. Gulen var da den nordligste bygden i Hordaland, men hører nå til Sogn. Den største gården her må ha hett Guløy, der øy betyr flatt vått lende nær sjø eller vann. Til denne storgården må ha hørt de gårdene som nå heter Udertun, Henriksbø, Midttun, Gryta og Eivindvik.

Tingstedet må trolig ha ligget i Eivindvik, mellom de to gamle steinkorsene som står der. Eivindvik ble prestegård og siden flyttet Håkon Håkonsson tingstedet til Flolid, noe lengre inn i fjorden.

Møtestedet viser at Gulatinget fra først av var et ting for Hordaland, Sogn og Fjordane. Om alderen på Gulatinget er det mange forskjellige meninger. Snorre skrev at Håkon den gode satte Gulatingsloven med råd av Torleiv Spake (Heimskringla, Håkon den gode. Kap. 11), men dette må gjelde en lovrevisjon, for Gulatingsloven var tatt til mønster for Ulvljotsloven på Island omkring 930, lenge før Håkon ble konge.

Det er vanlig lære blant historikere at Gulatinget må være skipa av Harald Hårfagre. Mot dette har islandske Olafur Lárusson holdt fram at det som islendingene ville da de hentet seg lov fra Vest-Norge, var ikke å få Haralds lov. Høvdingene på Island var i hovedsak slike som Harald hadde vunnet over, og som hadde reist fra odel og hjemsted fordi de ikke ville stå under Harald Hårfagre. Det de ville ha var en lov som liknet mest på lovene i Vest-Norge slik som loven var før striden i Hafrsfjord, og som Horda-Kåre-ætten holdt greie på (jfr. Lárussons bok Lov og ting, 1930). Vi må helst tro at Gulatinget er eldre enn 930.

FROSTATINGSLAG
Frostatingslag er tydelig yngre enn Trøndelag. Frostatingslag har et videre område, og en annet tingsted. Området var Trøndelag, Namdal, Nordmøre og Romsdal. På tinget var det trønderne som var flest og ventelig hadde mest å si. Dette tinget må være skipa omkring 950 under Håkon den gode i samråd med Sigurd Ladejarl (jfr. Heimskr. Håk. D. g. kap. 11).

BORGARTINGSLAG
Borgartingslag hadde navn etter tingstedet som var i byen Borg. Byen ved Sarpfossen ble grunnlagt 1016 av Olav den hellige. Men det kan gjerne være at tinget her er eldre enn byen. Konrad Maurer mente at dette lagdømmet må være eldre enn Olav Haraldssons tid, og at det da hadde tingsted ved Tunsberg, der Haugatinget ble holdt. Tinget i Borg ble holdt på Mariakirkegården, på et sted som skrånet mot øst nedover til Sarpfossen. Det meste av grunnen har siden glidd ut i elven.

Området til dette tinget var de 3 fylkene Ranrike, Vingulmork og Vestfold. På Magnus Erlingssons tid (1164) kom Grenland med, så dette lagdømmet nådde fra Gautelven (riksgrensa) og nordover og vestover til delet mot Aust-Agder. Telemark kom også med her. Det er ikke trolig at dette området har hørt sammen med Eidsivatingslag. De gamle passet nøye på at tingstedet lå midt lagdømmet.

ANDRE OMRÅDER
Noen områder hørte fra først av ikke til et av de kjente lovsambandene. De måtte da ha hatt sin egen lov.

Finnmark er i Historia Norvegiae kalt Skoglandet og hørte til Norge. Det lå øst for Hålogaland, fra Jamtaland og nordetter til havet. Landeskillet der nord er kalt Vegestav (stav betyr her delestolpe).

Etter delet mellom de gamle lagdømmene går det viktige målføreskiller. Like ens går det mange slike skiller etter delet mellom fylker, halvfylker, prestegjeld og kirkesokn (jfr. G. Indrebø, Norsk målsoge s. 131-143).

ALLTING OG LAGTING

ALLTING
De gamle tingene som er nevnt over var allemannsting, dvs. allmannamøter. Islendingene kalte sitt allting et allsherjarting, dvs. ting for hele folket, og det ordet må de ha hatt med seg da de kom til Island. På disse allmannamøtene hadde alle frie menn plikt til å møte på tinget, bortsett fra de som drev gården alene eller bare med hjelp fra umyndige menn.

Alle hadde derimot plikt til å møte på drapsting, kongsting og manntallsting. Kvinner og uføre menn kunne møte hvis de ønsket. Tingstedet ble også et naturlig sted hvor en utvekslet varer og nyheter.

Allting var som det gamle landstinget, så lenge de stod ved lag. Allting hadde de også i de lovsamfunnene som er kalt log. Allemannsting var også det som de kalte fylkesting og fjerdingsting, herredsting, og skipreideting.

Fylket er en tingkrets som henger sammen med de store lovsamfunnene som ble kalt log. Trøndalog (fra omkring 300-600) var som nevnt 8 fylker, og Frostatingslog var også delt i fylker. Gulatingslag var først 3 fylker, og økte etter hvert til 6. Disse fylkene var mye større enn de 8 trønderfylkene. Hvert av de gamle Gulatingsfylkene var delt i fire fylkesfjerdinger med egne fjerdingsting. Etter loven kom det fylker i Eidsivatingslag og Borgartingslag også.

På Østlandet var landene gjerne delt i tridjunger (tredjeparter) med hvert sitt ting- og kultsted. Her finner en også en inndeling i herred. Ordet herred er samgermansk. I Danmark ble ordet benyttet om et område som skulle holde en "hær" på 42 mann til hest, men området hadde også felles ting og felles kult. Der i fra kom denne ordningen til Gautland, og siden til Østfold og til de viktigste bygdene på Østlandet. Her hadde hvert herred sitt herredsting. Dessuten var hvert herred delt i 4 fjerdinger med hver sitt fjerdingsting.

Fylkesting, fjerdingsting og herredsting falt bort etter Norske Lov av 1687 der de ikke hadde gått ut av bruk før. Skipreidetinget stod ved lag til 1. juli 1927, og alle hadde rett til å møte opp fremdeles. Men plikten til å møte gjaldt da bare noen spesielt oppnevnte lagrettemenn.

Harald Hårfagre utfordret nok tingsystemet sterkt med sine ambisjoner om enekongemakt, men veldet hans var for kortvarig til å påføre tingsystemet ulivssår. Sønnen, Håkon den gode, revitaliserte tingsystemets betydning og fornyet det ved bl.a. ved å skape en større enhet som Gulating, samt innføre en tendens til representasjonsordning.

LAGTING
Det er klart at hovedtinget i slike samskipnader som Trøndalog, Eidsivatingslag og Gulatingslag måtte vinne større betydning enn de gamle tingene for mindre land eller bygdelag. Det stod mer tyngde både av lovene og av dommene til det store tinget.

Det var derfor å vente at flere og flere land og bygdelag ville komme inn under lagdømmet. Men dette lot seg ikke godt gjøre så lenge tinget var et allting. Når alle selvhjulpne bønder skulle møte på tinget, kunne ikke veien være lang, og heller ikke kunne tingmøtet vare lenge. Islendingene valgte den utveien at bare de som ville møtte til Altinget. De andre betalte reisetilskudd (tingferdslønn) til de som møtte, og goden (høvdingen) kunne kreve at en tredjepart av mennene skulle være med ham til tinget.

I Norge kom de på en annen framgangsmåte. Rundt år 900 begynte de store tingkretsene å danne seg : Eidsivating, Gulating og Frostating. Disse tingene ble kalt lagting, og tingkretsene ble kalt tinglag. Utveien her var å skape et sendemannsting, og det var trolig gjort under Håkon den gode (omkring 950). Disse sendemannstingene er det som heter lagting. Man sendte altså valgte representanter til lagtinget. Dette er en særnorsk rettsordning, og var en stor kulturvinning.

I Håkon den godes saga (920-960) skriver Snorre:
"Kong Håkon var en usedvanlig blid mann, veltalende og omgjengelig, han var svært klok og tok seg mye av lovgivningen. Han satte Gulatingloven i samråd med Torleiv Spake, og Frostatingloven i samråd med Sigurd jarl og andre av de klokeste blant trønderne."

På lagtinget møtte oppnevnte bønder, nemndmenn, fra de enkelte fylkene i lagdømmet, og fylket betalte mat og reisepenger til dem. Dessuten møtte lendmenn og årmenn (tjenestemenn under kongen) og da kristendommen ble innført, bisper og prester. Men det var nemndmennene som rådde for avgjørelsene.

Gulating
Slik ble Gulatinget omskapt til lagting, og samtidig kom Rogaland med i lagdømmet. Enten da eller siden kom Agder og Sunnmøre med, begge før 986. Tallet på nemdmenn var på 1000-tallet 400, fra 1164 ble antallet satt ned til 248. På samme tid økte de reisevederlaget til nemdmennene, ventelig fordi tinget da tok lengre tid.

Senere i middelalderen kom også Hallingdal og Valdres med. Gulating ble holdt i Gulen (Eivindvik) like sør for Sognefjordens munning, inntil det ble flyttet til Bergen ved slutten av 1200-tallet.

Gulatingloven er en eldgammel samling rettsregler som vi kjenner i nedskrivninger fra 2. halvdel av 1100-tallet. Den kalles ofte den eldre Gulatingloven, i motsetning til den yngre eller landsloven som ble anvendt på Gulating. Før den felles landsloven av 1274 (Magnus Lagabøter), gjaldt Gulatingloven her.

Agder ble senere utskilt som eget lagting.

Frostating (gno. Frostuðing).
Om lag på samme tid som Gulatinget ble omorganisert, ble det grunnlagt et nytt lagting, Frostatinget. Det gamle alltinget for Trøndelag var Øyratinget i Nidaros, det ble stående, men Trondheimen gikk inn i det nye lagdømmet Frostatingslag.

Til det nye lagdømmet hørte de åtte trønderfylkene og i tillegg tre andre fyker, nemlig Namdal, Nordmøre (som gikk til den nåværende sørgrensen for Namdal) og Romsdal. Frostatinget stod på Frosta, på gården Lagatun (nå Loktu, ordet betyr lovtunet). Etter Frostatingsboken hadde det 400 nemndmenn fra Trøndelag og 85 fra de andre fylkene som hørte til, Namdal, Nordmøre og Romsdal. I det siste tallet er medtatt noen fra Uppdal, en bygd som hadde kommet med etterpå. Disse tallene er fra første fjerdeparten av 1200-tallet.

I Frostatingloven står bl.a. skrevet: Med lov skal land bygges og ikke med ulov ødes. Og den som ikke unner en annen lov, han skal selv ikke nyte lov.

Frostatingloven ble nedtegnet i 11.-13. århundre. Frostatingloven gjaldt i dette distriktet til den ble avløst av landsloven av 1274 (Magnus Lagabøter).

Hålogalandting
Hålogaland var visst også fra først av et fylke i Frostatingslagen. Men en gang på 1100- eller 1200-tallet har det blitt et eget lagdømme med fire fylker: Helgeland, Salta, Lofoten og Vesterålen, Andenes og Senja. Lagtingsstedet var i 1280 på Steig i Salta.

Eidsivating
Olav den hellige gjorde en omorganisering på Østlandet, og fikk lagt tingstedet til Eidsvoll. Hva denne omorganiseringen gikk ut på er det ulike meninger om. En kan gå ut fra Historia Norvegiae (1170). Etter den var Norge oppdelt langsetter i 3 belter: Sjølandet, Fjellandet og Skoglandet.

De to førstnevnte er oppdelt i områder som bokskriveren kaller patriae (fedreland) og som vi kaller log eller lagdømmer (lovsamfunn). I Sjølandet er det 4 lagdømmer: Viken der øst, Gulatingslag, Trondheimen og Hålogaland.

I Fjellandet (Opplandene) er det første lagdømmet Raumariket og Ringerike med nabofylker. Det andre er Telemark og avbygdene, det tredje er Hedmark med Elvedalene, og det fjerde er Gudbrandsdalene med Lom og dalene i nærheten.

Eidsvoll ligger lengst nord på Romerike, i nærheten av den ene grenseborgen der. Eidsvoll må være valgt til tingsted da Romerike, Ringerike, Hadeland og Toten ble slått sammen til et lagdømme. I Magnus Lagabøtes lovbok er Gudbrandsdal og Hedmark med Østerdalene med i Eidsivatingslag. Om dette Eidsivating var et lagting fra først av, eller om det da var allting, vet vi ikke. Det var i alle fall lagting etter Landsloven fra 1274.

Eidsivatingloven er antakelig først nedtegnet i 12. århundre. Bare enkelte bruddstykker er bevart. Bl.a. enkelte kapitler av Kristenrett. Før den felles landsloven av 1274 (Magnus Lagabøter), gjaldt Eidsivatingloven her.

Borgarting
Borgarting strakte seg fra svenskegrensa langs kysten til Rygjarbit (Risør) og er det yngste av våre fire gamle lagting. Det er oppkalt etter tingstedet Borg (nå Sarpsborg). Av Borgartingloven er bare kristenretten bevart fra begynnelsen av 1200-tallet. Før den felles landsloven av 1274 (Magnus Lagabøter), gjaldt Borgartingloven her.

DET NORSKE POLITISKE SYSTEMET
De norske politiske enhetene er nedenfor eksemplifisert ved Gulating, i det vi kan kalle det norske politiske systemet i ca år 1000.

GULATINGET
ÅRLIGE LAGTING:
Storsamlinger med valgte representanter fra hele tingområdet

FYLKESTING RYGJAFYLKET	123	FYLKESTING HORDAFYLKET	123	FYLKESTING SOGNAFYLKET	123	FYLKESTING FIRDAFYLKET
1
FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING
FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING
FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING
FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING	123	FJERDINGS- TING
1
ALLMANNA- TING	123	ALLMANNA- TING	123	ALLMANNA- TING	123	ALLMANNA- TING

Vi kan konkretisere den norske tingordningen ved å ta utgangspunkt i Rygjafylket. I utgangspunktet var allmannatinget der hvor bøndene hadde plikt til å møte. Kvinner og uføre kunne også møte på allmannatinget. Man kunne anke avgjørelser i fra allmannatinget, som var nederst på stigen, og oppover i systemet.

Man hadde et fylkesting, som var delt i ett halvfylke i nord og ett i sør om Boknafjorden. Dernest kom fjerdinger, dvs. en fjerdedel av fylket, og lokale bygdelag. Bygdetingene kunne kalles sammen på kort varsel. Fjerdingene var delt inn i skipsreider - skipsreidene utgjorde de militære forsvarsenhetene - 32 stk. i Rogaland - av til sammen 279 i Norge som helhet.

Våpentinget var viktig for skipsreidene. Her førte man årlig manntall over stridsdyktige menn, samt våpen og at de var i kampfør stand. Fram til 1160-årene skulle det årlig møte 102 tingmenn fra Rogaland til Gulatinget. Representasjonssystemet kan sies å ha vært godt utbygd den gangen - da Rogaland hadde ca. 20000 innbyggere. Fra 1274 reduserte Magnus Lagabøter tallet til 30 representanter, såkalte nevndarmenn.

Det fantes områder som ikke hørte til noe lagdømme. Disse områdene hadde til hver tid sin egen rett. Men det var slik at lagtingslovene kunne få innvirkning her også. Således er det opplyst i Historia Norvegiae (fra midten av 1100-tallet) at Valdres og Hallingdal lå under Gulatingslovene. Slike overtakelser kan ha gått for seg andre steder også.

Lagtingene mistet lovgivningsmakten i 1661, og var deretter rene domstoler til 1797.

LAGRETTEN
På lagtingene hadde de en avgjørelsesinstans som er kalt lagretten. Lagretten fantes også på Øyratinget, det gamle alltinget for Trøndalog. Dessuten var det en lagrett på det gamle islandske Alltinget. Det ligger i navnet at lagretten skulle "rette" eller "dømme" loven, og det må helst bety å avgjøre hva loven sier og fastsette nye lover.

Vi har mest greie på hvorledes den islandske lagretten var sammensatt og arbeidet. Det var alle godene, i alt 36, i tillegg til lovsigemannen. Dessuten hadde hver gode med seg to rådgivere, men de hadde ikke stemmerett.

Island ble tidlig delt i 4 fjerdinger, og da kom det med 9 mann (med rådgivere) til å veie opp at Nordlendingafjerdingen hadde flere goder enn hver av de andre fjerdingene. Da landet fikk bisper, kom de også med. Tallet ble da 147 mann.

Lagretten hadde fast møtested på tingvollen, et stykke fra Lovberget. Der var det satt opp 3 paller (benker) i en krets og de som hadde stemmerett satt på midtpallen, med rådgiverene på den indre og den ytre pallen.

Det var lagretten som valgte lovsigemannen, for 3 år om gangen, og lagretten fulgte med når han sa fram loven. Til å dømme hadde de trolig domsnemnder på 36 mann, en oppnevnt av hver gode. Da de hadde fått fjerdingsordningen, ble det på hvert allting valgt en fast domsnemnd for hver landsdomstol (fjerdingsdomstol). I hver slik nemnd satt fremdeles 36 mann, en utpekt av hver gode med gammelt godord (godestilling).

Lagretten hadde i tillegg lovgivningsmakt, og med den retten, retten til å gi unntak fra lovene (Jrf. Jón Jóhannesson, Islendinga saga).

På Frostating var lagretten 400 mann, etter Frostatingsloven. Det skulle gjøres vebånd på tingvollen, så det ble rom for alle disse til å sitte innenfor. Vebåndene var et slags gjerde, av hasselstenger. Lagrettmennene skulle dømme i rettssakene på Frostatinget (F I 2). De måtte likevel, av praktiske grunner, ha hatt domsnemnder, på for eksempel 36 mann, til å forberede domsavgjørelsene og gjøre framlegg til dom. Ve betyr her "helligsted".

I Gulatingsloven er ikke sagt noe annet om lagretten enn at den var den høyeste domstolen (G 266). Alle nemndmennene må da ha vært lagretten, og etter den eldste loven var de omtrent 400 mann slik som på Frostatinget. Da må de ha hatt domsnemnd eller domsnemder på Gulatinget også. I Egilssagen (skrevet omkring 1200, trolig av Snorre Sturlason) er det fortalt hvorledes det gikk til da Egil førte en arvesak på Gulatinget omkring år 946.

Domsnemnden var på 36 mann, 12 fra hver av de 3 fylkene som da hørte til lagdømmet. De hadde sine dommerseter på en slett voll, med vebånd omkring. Det er ikke sagt at de 36 var selve lagretten på Gulatinget.

I Magnus Lagabøters lovbok ble det fastsatt at lagmennene skal la gjøre vebånd på tingstedet, med rom til lagretten. I lagretten skal det etter denne loven være 36 mann, og således bare en liten part av nemndmennene (L I 3).

Det som en domsnemnd dømte på lagtinget, skulle ha stedfesting og samtykke av lagretten. Derfor kom lagretten og domsnemndene til å bli et og det samme fra Magnus Lagabøtes tid. Rett nok skulle en lagrettsavgjørelse ha stedfestning av det tingfolket som ikke hørte til lagretten (L. I 5). Men det er klart at i lovgivningssaker hadde en lagrett på 400 mann mye større autoritet enn en på 36.

LAGMANNEN
Den som styrte lagtingsmøtet, var lagmannen. Lagmannen var en tillitsmann for tingmennene, og var særlig lovkyndig. Det er trolig at lagmannsordningen er eldre enn lagtingene, og at han kom opp alt på de gamle alltingene. Lagmannen hadde to oppgaver i tillegg til selve tingstyringen, nemlig å si fram loven og å gi svar på rettsspørsmål.

På Island var lovsigemannen valgt av alltinget for 3 år, han skulle si fram tingskipnadsbolken første fredagen på hvert allting, og resten av loven skulle han ha sagt fram på de tre alltingene som han var valgt for.

I Norge har de også hatt et tilsvarende lovforedrag, som lagmannen holdt på lagtinget. Foredraget ble kalt "logtala", og selve loven er kalt "logmål".

Med logtalen fikk lagmannen stor innvirkning på retten. I den ga lagmennene ordlyd til den gjeldende sedvaneretten. Lagmannen kunne der ta med nytt, som han tenkte ut på grunnlag av gjeldene ordning, og han kunne la være å ta med ett og annet, som da ble glemt og gled ut av sedvaneretten. Lagmannen var også nærmest til å gjøre framlegg om nye lover og i alle fall til å forme nye lovframlegg.

Oppgaven med å gi svar på rettsspørsmål falt av seg selv på lagmannen, det var naturlig å spørre han som hadde loven i hodet. Lagmannen ga svar på rettsspørsmål fra dommere og fra privatpersoner. Dette er kalt å "si loven".

Et slikt svar ble kalt órskurð (orskurd). Ordet er ungt i det gammelnorske målet. Det skal være direkte oversatt fra latinsk decisio (desisjon), der det betyr "utav" og cisio betyr "skurd" ("snitt"). En lagmannsorskurd var ikke rettslig bindende for dommere eller partene, svaret var et sakkyndig utsagn og ingen dom. Men som regel ble svaret fra lagmannen fulgt.

Men i en lovregel fra 1260 ble det satt straff for å bryte lagmannsorskurd. Dermed var orskurden blitt en slag dom. Men denne lovendringen står i sammenheng med et annen endring som gjaldt lagmannen. Kong Sverre gjorde lagmennene til embetsmenn under kongen. Den første lagmannen han oppnevnte var Gunnar Grjonbak, lagmann i Trøndelag. Og dette ble gjort før år 1188, for det er sagt at det var mens erkebiskop Øystein levde.

LAGTINGSLOVENE
Det går fram av lagtingslovene at de bare gjaldt for de som hørte til lagdømmet. Lovsamfunnet var en samskipnad for de som hørte med i det, ikke en maktorgan over andre. Loven gjaldt for - og mot, de som "eide" den. Den andre siden av dette er at alle andre er rettsløse.

I Gulatingsloven står: "Ingen av oss skal ta gods fra andre, og ikke skal vi gjøre selvtekt" (G 35) og: "Ingen av oss skal stjele fra annen mann" (G 253). Om en fremed slo i hjel en gulatingsmann eller stjal fra ham eller gjorde selvtekt, så var ikke det brudd på loven. Hevn på gjerningsmannen var ubundet av lovene.

På lignende vis var det i Frostatingsloven "at hver vår landsmann skal være fredhellig innenlands og utenlands" (F IV 1). Her står ikke noe forbud mot å drepe utlendinger.

Dette er lagtingslovene, de som de særlig kalte lov. Noe annet var det som de kalte landsrett som du kan lese om avsnittet "Landsrett" under.

LANDSRETT
Landsrett er en rett som gjaldt hele landet. Ordet er funnet så tidlig som i et skaldekvad av Sigvat Skald omkring 1025, der han sier at kong Olav kan sette landsrett som skal gjelde mellom alle menn. Sigvat var stallare hos kong Olav.

Etter rikssamlingen ble det bruk for forskjellige regler som måtte gjelde for hele landet. Det gjaldt regler som trengtes fordi kongen skulle holde oppe freden innenlands og stoppe lovbrytere. Tingmennene ville ha det siste ordet i spørsmål om hvem som var lovbryter. Men hvorledes kongen skulle fare fram i å holde oppe freden og loven, la lagtingene seg ikke mye bort i.

Her ble det et område for sedvanerett som gjaldt hele landet, og dermed var landsrett. Til landsrett må da ha hørt regelen at det er forbudt å herje innenlands, og at den som var dømt fredløs i et lagdømme var fredløs i hele kongeriket.

Til landsretten må ha hørt regelen om at kongen avgjorde om en fredløs skulle få landsvist, dvs. få freden sin tilbake, mot å bøte for seg. En opplysning i Frostatingsloven viser at det fra først av, må være tinget som har hatt denne retten, og slik var det på Island etter Grågåsloven. Men i Norge må den retten ha kommet tidlig til kongen. Når det ene lagtinget hadde dømt en mann fredløs, kunne ikke det andre ha rett til å gi han freden tilbake.

Landsrett var vel også retten for kongen til å sette lovbud mot ferdsel (farbann) og til å sette forbud mot kornsalg. I den islandske loven Grågås (I kap. 114, II kap. 338) står: "Det er lov i Norge, og alle steder der folket taler nordisk mål, at om noen ikke holder et grid (dvs. en lovnad om fred) da er han fredløs langsetter hele Norge, og forbryter både jordene sine og løsøren sin, og skal aldri mer komme til landet." Dette må også høre til landsretten.

De drivende kreftene for landsretten har vært kongen og senere også kirken. Men det varte til etter Magnus Lagabøtes tid før vanlige lover ble gitt for hele riket. Både kongen og kirken måtte i mellomtiden finne seg i lovgivningsretten på lagtingene.

Landsretten ble aldri nedskrevet i bok, og det er ikke lett å avgjøre hvor mye de hadde av slikt. Da Magnus Lagabøtes lovbok innført, falt forskjellen mellom lov og landsrett i hovedsak bort. Alt ble da både lov og landsrett.

BJARKØYRETT OG BYRETT
I dette emnet må det nevnes 3 slags steder: bjørkøyer, kaupanger og kjøpsteder eller byer. Det som gjorde et område til by, var - fra rettslig synspunkt - at området ble skilt ut fra landsbygden og lagdømmet, og fikk sitt eget ting og sin egen lov. Den loven var bjarkøyrett for den byen.

På Bjørkø i Mälaren lå det et kjøpsted som hadde sin oppblomstringstid fra tidlig på 800-talet, men ble ødelagt like etter år 1000, nemlig vikingbyen Birka.

Nå viser det seg at det i Norge finnes en rekke øyer med navnet Bjørkøy som kan ha vært gamle handels- eller marknadssteder: Bjarkøy i Troms fylke, Bjørkøy i Hemne, Bjelkarøy (dvs. Bjarkarøy) i Sund ved Bergen, Bjørkøy i Nøtterøy (Vestfold), Bjørkøy i Sandesoknsbukten (Vestfold), Bjørkøy i Asker og Bjørkøy utenfor Konghelle.

For kjøpmannsferdselen og for handelen på slike steder gjaldt særskilte rettsregler som ble kalt bjarkøyrett. Det ser ut til at ordet fra først av må ha hatt betydningen: "retten i Bjørkø", og må ha vært en rett som gjaldt særskilt for handels- og marknadssteder og for farmannsyrket i det hele.

Kaupang er navn på enkelte handelssteder og byer. Kaupangen i Skiringsal (i Tjølling, Vestfold) er nevnt på slutten av 800-tallet, og utgravning har vist at her var en by med handel på England og Irland, på Hedby (i Slesvik) og Dorested i Frisland. Kaupangen i Trondheimen. dvs. Nidaros, ble grunnlagt av Olav Trygvason år 997 på grunn som må ha hørt til kongsgården Lade, og som lå like ovenfor tingstedet til Øyratinget.

Hamar-kaupangen er nevnt fra omkring 1050. En annen kaupang som var by, lå i Sogn, Kaupanger. Av hovne og illojale handelskonkurrenter ble den kalt Lusakaupangen. Kong Sverre lot mennene sine herje og brenne her i 1184, til straff (Sverresaga kap. 82). Det er det første vi hører om denne kaupangen.

Men det var flere steder med navnet Kaupang, som aldri ble byer: Bjørkomp (Birkikaupangr) i Nes på Romerike, Koppang i Storelvdal (Østerdalen), Kaupang i Hol, Hallingdal, Kopangen i Svene, Numedal. Omkring år 1130 skrev engelskmannen Ordericus Vitalis at det var 6 byar i Norge: Konghelle i Båhuslen, Borg, Oslo, Tunsberg, Bjørgvin og Nidaros.

Tunsberg er trolig den eldste av disse byene. Den skal være bygd på kongsgården Haugar, der Vestfoldtinget, Haugating, hadde tingsted (O. Å. Johnsen, Tønsbergs historie I s. 32). Trolig kom denne byen opp etter som kaupangen i Skiringsal gikk tilbake. Borg ble grunnlagt av Olav den hellige på kongsjord (1016, Heimskr. Olav d. hel. kap. 61). Harald Hardråde lot bygge kjøpstedet Oslo 1050 (Heimskr. Harald Hardr. kap. 58).

Stavanger ble grunnlagt på kongseiet grunn, trolig før 1125. Til byene i mellomalderen hører også Borgund på Sunnmøre. Veøy i Romsdal var by alt i 1162. I en retterbot fra 1384 er nevnt disse små kjøpstedene: Vågan i Lofoten, Veøy og Borgund (NgL III s. 223). I Vågan var det i mellomalderen et marked hver sommer, Vågastevnet.

En bjarkøyrett er bevart, det er den som gjaldt for Nidaros. Den viser at mange regler var felles for Nidaros og Frostatingslagen. Men denne barkøyretten inneholder en regel om at bjarkøyrett gjaldt på alle fiskenes og sildevær og i kjøpferder (Bj. 42). Dette viser tydelig tilbake til den tiden da bjarkøyretten var en almen rett for farmannsnæringen.

Rettsmøtene i by eller på marknadsplass og i fiskevær er kalt "mot" (møte). Det same gjelder rettsmøtet som styremann og mannskap på skip i kjøpferd kunne holde ved masten, når skipet ikke var i en by med bjarkøyrett.

Etter tingmøtet i fiskevær har "mot-bøkene" fått navnet sitt. I de danske fiskeværene ved Øresund, gjaldt særskilte ordensregler i fisketiden. Disse reglene var gitt av kongen, og ble hvert år opplest på et møte i fiskeværet og vedtatt av allmuen med ed. I dansketiden ga kongen "motbøker" for sildefiske i Norge også. Slike regler om sildefisket på Vestlandet har en fra 1500-tallet (trykt i Norske Riksregistranter). Det er ikke utenkelig at de kan ha hatt noe slikt i gammelnorsk tid også, men direkte opplysninger om det har vi ikke.

Bjarkøyretten for Vågan var skrevet i Vågaboken. I en vitneopptaking som erkebiskopen fikk gjort 1291 om atferden til baronen Bjarne Erlingsson i Giske den tiden han var med i formynderstyret for kong Eirik Magnusson (fra 1280), er det vitnet at da Bjarne holdt "mot" (bymøte) på Brudarberget i Vågan, satte han forbud mot å lese opp Vågaboken, for - skal han ha sagt - "kongen vil ikke ha mer enn en lovbok i landet". Det må være Magnus Lagabøters Bylov som ble innført i Vågan på denne måten.

HIRDEN. KIRKEN
I samsvar med det grunnsynet på lovgivningen som var herskende, kunne kongen og hirden fastsette regler og lover som skulle gjelde i hirden, og erkebiskopen og bispene kunne fastsette regler og lover som skulle gjelde i kirken. Saker om brudd på slike regeler hørte ikke under tinget, men under en hirddomstol eller kirkelig domstol. Hirdlovene før Magnus i Lagabøte har gått tapt.

DOMMER FOR VOLD
Det norrøne samfunnet var et samfunn som kunne regulere seg selv, og har hatt en høy standard av spilleregler mellom borgerne gjennom lovene som ble vedtatt på tinget. Selve åsatroen og utøvelsen av den var også et stabiliserende element. Troen på en stadige og altødeleggende blodhevn er trolig en overdrivelse som er blitt brukt propagandistisk til å fremstille de førkristne samfunnene som barbariske.

De fleste draps- og voldssaker ble oppgjort med bøter i vikingtida. I Gulatingloven kan en lese i den paragrafen som en regner med hører med til det eldste sjiktet, at boten for drap på hauld er 18 merker. I følge en annen paragraf som sannsynligvis er yngre er bøtene blitt 7 ganger høyere.

Hvor mye en måtte betale i bot hang sammen med hvor nær en var i slekt med drapsmannen. Lovparagrafene går i detalj om hvem som skal betale hva til hvem. Ætten sto ansvarlig og ble trukket inn for drapsmannens misgjerninger, fordi i den norrøne rettsoppfatningen har ætten et kollektivt ansvar for forbryterens ulovligheter, og ætten blir kollektivt straffet for et familiemedlems ulovligheter - i motsetning til rettsoppfatningen i romerretten og i den senere kristenretten hvor individet alene er ansvarlig for sine handlinger.

For drap av en odelsbåren mann som en person har kjent seg skyldig i, rammes både besteforeldregenerasjonen og barnebarns barnegenerasjon i tillegg til tanter, onkler, nieser og nevøer, grandtanter, grandonkler, grandnevøer og grandnieser.

Drapsbøtene var delt opp i ulike pengeverdier, og hvis vi går ut fra regnestykket som jeg har sakset fra Oldsaksamlingen, Historisk Museum, Universitetet i Oslo (monterne 9-10) vil en komme fram til følgende:
"1 mark = 8 øre = 24 ertog = 240 penninger, og at 1 mark = 3,2 kyr (som det sies i Gulatingloven), kan vi kanskje få et inntrykk av hva en ætt måtte ut med. Omgjør vi kuer til dagens kronekurs, ser vi hvilke verdier som sto på spill. Prisen på en ku (ikke eldre enn 8 vintre) er omlag l0.000 1993 kroner. Ut fra Gulatinglovens § 218-228 må ætten bøte med 189 kyr for drap på en odelsbåren mann. Hvis 1 ku = l0.000 kr. vil:"
Drapsmannen bøte: kr 1.024.000,-
Drapsmannens bror: kr 366.000,-
Drapsmannens farbror: kr 100.000,-
Drapsmannens farbrorsønn: kr 198.000,-
Fjernere slektninger måtte ut med bøter fra kr 1.600,- til kr 43.000,-.

Bøtene fra drapsmannens ætt ble fordelt blant medlemmer i den dreptes ætt. Jo nærmere en var i slekt med den drepte, jo mer fikk en i erstatning. Lovene tyder på at en ville sørge økonomisk for den oppvoksende generasjonen. Ser vi på de kvinnene som fikk erstatning, fikk både mor og søstre til den drepte utbetalt en sum, men var noen av søstrene barnløse da de fylte 40 år, skulle de gi sin del av erstatningen til dem som hadde barn.

Bøtenes størrelse viser en klar forskjell mellom kjønnene. Riktignok var straffen for drap på en kvinne den samme som for en mann, men slekten på kvinnesiden til en morder måtte bøte mindre enn de mannlige slektningene, og kvinnesiden til den myrdede fikk mindre i erstatning.

Drap var dyrt, men andre skader på personer ble også straffet hardt. I Gulatingloven finner vi bøter for uhell, slagsmål, sår og avhogde lemmer. Her er noen eksempler på bøter for skader på en person:
(Sakset fra Oldsaksamlingen, Historisk Museum, Universitetet i Oslo (monter 9-10) etter samme regnestykke som nevnt ovenfor.)
1 tommel: kr 96.000,-
1 pekefinger: kr 32.000,-
1 langfinger: kr 32.000,-
1 ringfinger: kr 24.000,-
1 lillefinger: kr 8.000,-
Avhogd hånd som fortsatt henger fast: kr 465.000,-
Avhogd hånd eller fot: kr 930.000,-
Avhogd hånd og fot: kr 1.860.000,-

I Gulatingloven som har røtter tilbake til vikingtiden varierer straffeutmålingene for vold mye. De yngste lovene for voldssaker i Gulatingloven synes å være de strengeste, men selv disse regner en med gjaldt for siste del av vikingtiden.

LITTERATUR

A. W. Brøgger, Den norske bosetning på Shetland-Orknøyene

Alf Sommerfelt, De norsk-irske bystaters undergang

Are Islendingabok

August Steinnes, Husebyar

Bjarkøyretten, Nidaros eldste bylov, 1997

Egil Skallagrimssons saga

Eyrbyggjasaga

Frostatingslova, Det Noske Samlaget 1994

Grønlendinga tåtten i Flatøyboken

Gunnlaug Ormstunges saga

Helge Ingstad, Landet under Leidarstjernen, 1959

Håkon den godes saga

Ivar Bårdssons Grønlandsbok.

Jón Jóhannesson, Skrinir, 1956

Kormaks saga

K. L. Bjäköarätt, Handelsplasser, Køping

Knut Robbestad, Gulatingloven, 3. utgave 1969

Knut Robbestad, Rettsoga, Universitetsforlaget, 1970

Kongespegelen

Landnåmabok

Laurence M. Larson: The Earliest Norwegian Laws, New York, Columbia University Press, 1939

Morkinskinna

N. Ahnlind, Jämtlands og Härjedalenes historie

Njålssaga

Orkenøyingasaga

Sagaen om Eirik Raude

Sagaen om Håkon Håkonsson

Snorre Sturlason, Norske Kongesagaer

Torgrim Titlestad, Kampen om Norvegen, 1996

Les mer om lovsamfunnet i andre norrøne land.

Referanser - Kildelitteratur

Last updated 21.10.2002