BLOT

BLOT OG OFFERFESTER

Cornelius Tacitus (år 100 e. Kr.) skriver i sin bok Germania om germanerne at av gudene dyrker de særlig Mercur (= Odin) som de på visse dager ofret mennesker til. Til Hercules (= Tor) og Mars (= Ty) ofret germanerne spesielle dyr. De hadde hverken gudshus eller gudestøtter. Slik sømmet seg ikke for deres guder.

Ibn Fadlan (922 e. Kr.) forteller om nordiske kjøpmenn som ofret drikke og mat til en trepåle med menneskeansikt. Han så også en høvdingbegravelse, hvor den døde ble brent i sitt skip med klær, våpen, mat, drikke, en hund, to kyr, to hester, en hane, en høne og en trellkvinne som ble avlivet seremonielt. Det vil si at 8 liv i alt ble ofret.

Adam av Bremen (1070 e. Kr.) skiver om Uppsala-templet:
«Dette folk (= svearne) har en meget berømt helligdom, som heter Uppsala. Den ligger ikke langt fra Sigtuna og Birka. I dette tempel, som helt og holdent er bekledd med gull, er det tre statuer som folket tilber, slik at Tor, som den mektigste gud, har sin trone midt i hallen, mens Odin og Frøy har sin plass på hver side av ham.

Deres virkeområder er følgende: Tor, sier de, hersker i luften, og rår for torden og lyn, storm og regn, godt vær og god høst. Den annen, Odin hvis navn betyr den rasende og ville, styrer alle krigere og inngir mennene tapperhet når de skal møte fienden. Den tredje er Frøy, som skjenker menneskene fred og vellyst. Hans bilde er da også utstyrt med et veldig fallos. Odin derimot fremstiller de bevæpnet, slik som vi gjør det med Mars, mens Tor med sitt scepter ser at til å ligne Jupiter.

De opphøyer også undertiden mennesker til guder og dyrker dem, de skjenker dem udødelighet for veldige bedrifters skyld, slik som vi kan lese om i Den Hellige Ansgars Liv og Levned at de gjorde med kong Eirik.

Alle svearnes guder har sine særlige prester, som frembærer folkets offer. Om sykdom eller hunger herjer, ofrer de til avguden Tor. Hvis krig truer, til avguden Odin. Dersom bryllup skal feires, til Frøy.

Det pleier også hvert niende år å bli feiret en felles høytid i Uppsala, som omfatter alle landskaper i hele Sverige. Ingen blir fritatt fra å møte til denne høytid. Kongene og alt folket, alle og enhver sender sine gaver til Uppsala, og hvilket er grusommere enn noen straff, - de som allerede har antatt kristendommen må kjøpe seg fri for å delta i de hedenske seremonier.

Ofringen foregår på følgende måte: Av enhver art levende vesener av hankjønn ofres det ni stykker, med hvis blod det er skikk å forsone gudene; men kroppene blir hengt opp i den lunden, som omgir selve helligdommen. Denne lund er nemlig så hellig for hedningene at hvert eneste tre i den ansees for å være guddommelig, som følge av ofrenes død og forråtnelse. Og i lunden henger foruten mennesker også hunder og hester, og en kristen har fortalt meg at han har sett 72 slike lik henge der mellom hverandre. For øvrig skal de sanger, som pleier å bli avsunget under offerseremoniene, være så mangeartede og usedelige at jeg finner det best å tie om dem.»

Til denne Adams tekst foreligger et par randbemerkninger, tilføyet senere. Først denne: «I nærheten av dette tempel står et mektig tre, som strekker ut sine grener vidt og bredt, og det er evig grønt både vinter og sommer. Hva slags art treet er av, vet ingen. Det finnes også en kilde der, hvor hedningenes ofringer pleier å foregå, og da senker man et levende menneske ned i kilden. Om han ikke dukker opp igjen, da skal folks ønsker gå i oppfyllelse.»

Og deretter følgende: «En mektig gullkjede omgir tempelet, den henger over taket og stråler de ankommende i møte langveis fra, mens selve helligdommen ligger på en lav slette med fjellkoller eller hauger i en krets omkring akkurat som et teater.»

Adam av Bremen skriver at 9. år ble det ofret ni hankjønn av alt levende, disse ble hengt opp i trær i lunden. 72 lik av forskjellig art hang side om side. Her er offertallet : 72 = 9 * 8 = 3 * 24. Det sies at Leiðarljós har 72 veier til Åsgård.

Tietmar av Merseburg, en tysker, skriver kort etter år 1000 om offerfesten i Leire på Sjælland som holdes hvert niende år i januar. Her ofres, forteller Tietmar, for alt folket 99 mennesker og 99 hester til gudene, foruten hunder og haner. Disse offer skal tjene folket til vern mot onde makter og til soning for onde gjerninger. Men om denne offerfesten har funnet sted i selve vikingtiden eller før, er usikkert.

Snorre skriver om blot i Ynglinge-saga:
"I hans (= Kong Domalde) dager ble det sult og nød i Svitjod. Da fikk svearne i stand store blot i Uppsala. Første høst blotet de med okser, men åringen ble ikke bedre likevel, neste høst tok de til med manneblot, men åringen ble den samme eller verre. Men tredje høsten kom svearne mannsterke til Uppsala da blotene skulle være; da holdt høvdingene råd, og de ble enige om det at uåret måtte komme av Domalde, kongen deres, og om at de skulle drepe ham og blote med for å få godt år, gå på ham og drepe ham og rødfarge offerbenkene med blodet hans ; og så gjorde de."

DE FORSKJELLIGE BLOTENE OG MÅTEN DE BLE GJENNOMFØRT

I Håkon den godes saga kan en lese at etter hedensk skikk skulle alle bøndene komme dit hvor hovet var når det skulle være blot, og de skulle ta med seg dit alt de trengte av mat og drikke så lenge gildet stod på. Alle skulle ha med øl til dette gildet, og det ble slaktet all slags småfe og likeså hester. Alt blodet som kom fra dem, ble kalt laut, og det som de hadde blodet i, ble kalt lautboller, og med lautteinene - de var gjort akkurat som vievannkoster - skulle de farge stallene (= alter til å stille gudefigurene på) helt røde av blod, og like ens veggene i hovet både innvendig og utvendig, og de skulle skvette med dem på mennesker. Slaktet skulle de koke og servere til gjestene.

Det skulle være ildsteder langs midtgulvet i hovet og kjeler over dem. En drikk skulle bæres omkring ilden, og den som holdt gildet og som var høvding, skulle signe drikken og all blotmaten. Først skulle Odins skål komme - den drakk de for seier og makt til kongen sin, og så kom Njords og Frøys skål for et godt år og fred. Det var mange som også brukte å drikke Brageskål etterpå, noen drakk også en skål for sine frender, de som var døde og hauglagte; det ble kalt minne.

Brageskål er en "helteskål", en skål for den gjeveste. Ved denne skålen var det skikk å avgi løfter om storverk. Når man drikker Brageskål eller Bragarfull, er det ikke guden Brage det skåles til, men kanskje til den første skalden vi kjenner til, Brage Boddason fra 800-tallet (Anne Holtsmark, 1990, side 167), som på en eller annen måte er tatt opp i mytologien.

Ved blotet ble fellesskapsfølelsen ut over familiegrensene styrket. Folket samlet seg om mat og drikke. Det felles måltidet har dyp religiøs mening: Guder og mennesker spiser og drikker sammen, og inngår derved gjensidige forpliktelser. Ølbegrene fylles og tømmes til árs ok fridar, «for godt år og fred». Dette er den urgamle formelen som skal fremme helse, fred og velbefinnende for folk og fe.

En annen viktig handling under blotfesten gikk ut på å ta tegn eller varsler. Her var ulike teknikker i bruk. Men målet var alltid å skaffe seg kunnskaper som gudene rådde over.

Blóta til ÁRS OK FRIðAR: Ånden i blotet; for vekst, grøde, godt år og fred i videste forstand. Skålen ble gitt til ære for gudene.

VINTERBLOT
14. oktober er første dag i Gormánuður (slaktemåneden), og på denne dagen skal årets første offerfest - vinterblotet holdes. Dette blotet var viet fruktbarhetsguden Frøy (Gro Steinsland, Eros og død i norrøne myter). Da var høstens grøde i hus. I følge Víga-Glúms saga ble det holdt díseblot ved vetrnætr (vinternetter). En ønsker da vinteren velkommen og bloter for et godt år. Det blotes for godt år; takkeblot.
Dette skulle være, ifølge eyktpeilingen, når solen gikk ned i eykt, 6oº vest for syd.

MIDVINTERSBLOT
12. Januar er midtvinterdag og da skal det holdes midvintersblot. Midtvinternatt ble også kalt for Hoggunótt. Det blotes for fred, god vinter og god grøde det kommende året.

Fra Håkon den godes saga
"Han (= Håkon den gode) gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver man skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde juleholdet tatt til hokunatt (= 12. januar), det var midtvinternatt, og så holdt de jul i tre netter."

Ifølge Kjell Buenes' hovedoppgave, skal Jesus være født i midten av oktober. Og at den kristne julen også ellers i Europa ble lagt til en ikke-kristen midtvintersfest. Midtvintersfestene hadde for sterke tradisjoner hos folk til å kunne avskaffes. Derfor ble den kristne jul flyttet til den tiden da midtvintersfestene ble holdt.(Kilde NRK radio P1, "Norgesglasset", 17-10-96 Kl. 14:20.)

ÅRBLOT, SOMMERBLOT
Første sommerdag skal sommerblotet holdes. Det er i midten av april når solen går ned i «dobbelteykt», i 20º vest for syd, ifølge den norrøne eyktpeilingen. Sommerblotet holdes for seier i krig og lykke på utferder og for å hilse sommeren. Dette blotet sto først og fremst i Odins tegn (Gro Steinsland)

MIDTSOMMER
Baldursbål (St.Hans); Lysfest. Jonsoknavnet er levende fra mellomaldersk messetradisjon, men både tidspunktet og de mest livskraftige skikkene knyttet til dagen skriver seg fra eldgamle tider. Det er naturlig å slå en solfest i denne sammenhengen. Det at sola snudde, var i seg selv en god anledning til kultiske rituelle handlinger.

I detalj vet vi ikke hvordan disse utgamle skikkene ble praktisert, men en sannsynlig tankegang er at sola og livskreftene ved et slikt vendepunkt skulle hjelpes til å vinne over en vanskelig periode. Etter allmenn folketro er det liksom alt av godt og vondt som topper seg ved visse viktige tider, som jul og jonsok. Inn i dette mønsteret kan vi sette bålet. Den dag i dag opplever vi jonsokbålet som et sentrum, en kraftkilde, og fjerner vi fra alt det nye som vi legger i bålfeiringen, kommer vi tilbake til en sterk tro på det livgivende og vernende som ilden stod for. Nest etter sola ga ilden mest varme og holdt trollpakk borte.

Reell og symbolsk vernetro gikk sammen og formet grunnlaget for en kombinert vår- og sommerfest. Med våre klimatiske forhold var tidspunktet så laglig som vel mulig, og arbeidsåret fordret samling av større folkesamlinger. Tiden var skikket til uteliv (Olav Bø).

Feiringen fortsetter i kristen regi med bl.a. brenning av hekser, men i vår tid viet til døperen Johannes (St. Hans, Jonsok).

HOV, HORG, LUND, VE OG HAUG
Ordet hov er det vanlig å bruke om det helligstedet som var i bruk for større feiringer. I sen tid ser det ut til at hovet har vært en bygning, og at kultusen altså har foregått innendørs. Særlig de store offentlige blotfestene må ha krevd en bygning som kunne romme mange mennesker. Bygningen der blotfesten foregikk, kalles i kildene for hov, og betegnelsen finner vi igjen i mange stedsnavn i Norden, slik som som Torshov, Hovin, Hovland, Hovstad, Hoff og Hofset.

Tidligere mente man at hovet var en egen bygning som var innvidd til gudene og utelukkende brukt til hedensk kultus, altså et tempel. I dag mener imidlertid de fleste forskere at hovet ikke var en egen sakralbygning, men betegnelsen på storgården i bygda, som hadde en bygning stor nok til at offentlige blot kunne holdes der. Fremdeles betyr det tyske ordet Hof bondegård. I følge denne teorien har hovet vært bygdas storstue som ble innvidd til fest under de religiøse høytidene. Da skulle navn som Hovland og Hofset være minner om gamle sentrale og store gårder.

Likevel kan vi ikke utelukke at det enkelte steder ble reist en egen sakralbygning som bare ble brukt til religiøse seremonier. Dersom man hadde resurser til det, var det ingen lov som forbød folk å oppføre en slik bygning. Utgravninger under middelalderkirken på Mære i Trøndelag har brakt for dagen funn som gjør det naturlig å anta at det på samme sted har ligget en førkristen kultbygning. Også i det gamle Uppsala er det gjort funn som tyder på at den kristne kirken er bygd på det samme stedet som den hedenske kultbygningen lå.

Eyrbyggjasaga gir en beskrivelse av et hov. Skildringen av hovet er fra Kristen tid, men viser nok viktige trekk ved det gamle gudshus og hva som foregikk der. Torolv Mosterskjegg var Torsdyrker og har tatt land på Island:

«Der lot han reise et hov, og det var et stort hus med dør på langveggen nær hjørnet. Innenfor det stod høysetestolpene og i dem var det nagler, de hette reginnagler. Der inne var fredlyst sted. Lenger inne i hovet var det et tilbygg slik som koret i kirkene, og der stod midt på golvet en pall som et alter. På den lå en ring uten skjøt som veide tyve øre (ca. 1/2 kilo).

Ved den skulle de sverge alle eder. Denne ringen skulle goden ha på armen ved alle stevner. På pallen skulle også blotbollen stå og i den blotteiner, som var en kvast til å skvette offerblodet ut av bollen med. Blodet tok de av de drepte offerdyra. Rundt pallen var gudene stilt opp i tilbygget. Til hovet skulle alle menn betale avgift og være hovgoden skyldig å fare dit han påla dem.... Men hovgoden skulle selv holde hovet vedlike på sin kostnad og ha blotveitsler hos seg.»

Hovet til Torolv ble reist på gårdens grunn. Han fungerte selv som prest eller gode som det heter i norrøn sed. Vervet gikk i arv i hans slekt. På Island hadde goden også politiske funksjoner. Edsringen som oppbevares på alteret, viser den nære sammenheng mellom politiske og religiøse funksjoner i det gamle islandske samfunnet.

I tillegg til hovet var det også andre helligsteder hvor det har foregått riter og kultus, slik som horg, lund, ve og haug.

Horg betyr steinsetting eller fjell, og horgen har sannsynligvis vært et hellig sted i friluft der det var oppstilt gudesymboler. Det er vanlig å skille mellom horg og hov og disse helligstedene var opprinnelig knyttet til den enkelte gården. Horgen ser ut til ha vært en avgrenset plass i det fri. Den er gjerne markert med en sirkel-formet eller oval steinsetting. Et skarpt skille mellom privat og offentlig kultus er det vanskelig å trekke. Vi står overfor mange lokale varianter, og det arkeologiske materialet er spinkelt.

Hellige lunder hører vi om fra de eldste tider. Lunden var kultsted også i Uppsala.

Ve betyr rett og slett helligsted, og betegnelsen sier derfor ingenting om hvordan stedet har sett ut. Det heter bl.a. å lyse stedet i vé, dvs. lyse stedet hellig. Dette ble bl.a. gjort der det ble holdt blot, og i et vé skulle all uvennskap og våpenbruk legges til side.

Å dyrke haug ble forbudt av de nye kristne lovene som ble innført. En skikk var å sitte oppå gravhaugen om natta - antakelig i den hensikt i å komme i kontakt med sine forfedre av ulike årsaker.

PRIVAT FRUKTBARHETSDYRKING
I en kvinnegrav fra 300-tallet e. Kr ble det på Fløksand i Nord-Hordaland funnet en liten skrapekniv. På denne kjøttkniven er det ristet runer, og vi leser: lina laukaR - lin og løk. Dette enkle arbeidsredskapet med de to ordene lin og løk fører oss inn i en gammel fruktbarhetskult hvor kvinnen spilte en viktig rolle. Samtidig viser det oss en viktig side ved nordboerens liv: sammenhengen mellom arbeid, religiøs forestillingsverden og gudsdyrkelse.

Arbeidet på gården er det som sikrer livet, og alle de riter som knytter arbeidsoppgavene sammen med guder og makter, er det som gjør at menneskene høster velsignelse av sitt strev.

De gamle fruktbarhetsguddommene eller vanene Frøy og Frøya, som vi kanskje har spor etter helt tilbake til bronsealderen, er nært knyttet til de hellige handlinger som ble utført på gården. Dette søskenparet har vært dyrket over hele Norden. Overalt er guden og gudinnen de som fremmer grøde og liv, helse og fred, bondesamfunnets livsbetingelser.

I kulten av vaneguddommene spiller hester en stor rolle. Fra sagaene kjenner vi sammenhengen mellom Frøy-tro og hestekult. At hestekulten har lange tradisjoner i Norden, blir bekreftet av arkeologiske funn. Hesten er ofte med blant gravgavene, i Oseberggraven ble det funnet ikke mindre enn 13 hester. Dette er for så vidt ikke særegent for Norden. Hesten går igjen som kultisk dyr i andre indo-europeiske religioner.

Vølseblotet
Hestekamper og hesteritt var en del av de norrøne fruktbarhetsritene og var en viktig del på de store blotene, men hesten var også en del av den private fruktbarhetskulten som foregikk rundt på gårdene. I Olav den helliges saga ( Olafs Saga hins helga, Völsaþáttr, Flateyarbok) kan vi lese historien om Vølse - en dyrking av en avskåret hestepenis.
Teksten under beskriver forholdene på en gård hvor et Vølseblot ble holdt slik det er beskrevet i Völsaþáttr i Olafs Saga hins helga i Flateyarbok. Men på grunn av at forfatteren av historien er kristen - som kongen og hans følgemenn som kommer til gårds - er desverre framstillingen av historien preget av dette, men prøv å les scenesetningen og du vil se konturene av "familemoroa" som foregikk i hedensk tid i Norge.
Oversatt av Jón Júlíus Filippusson og Arild Hauge uten hensyn til rytme i kvadene.

Vølse

En avskåret og tørret hestepenis - En Vølse

Der var også en trell og trellkvinne. Bonden var ikke framsynt og tok ikke stilling til ting, men kona var en storlåten kvinne og drev den daglig drift. Bondesønnen var en gledesspreder og ble lagt merke til. Bondedatteren var sensitiv og hadde naturvett selv om hun ikke hadde vokst opp sammen med mange mennesker. Bonden hadde en arbeidshund som het Lærir. De var ikke kristne. Det hendte en dag sent om høsten at skysshesten dør. Han var feit og fordi at hedenske mennesker brukte hestekjøtt som mat ble den utnyttet. Da den ble flådd skar trellen av avlslemmet ..... Og da trellen har skåret av lemmet og skal kaste den fra seg på bakken, kommer bondesønnen leende og tar lemmet og går inn i stuen. Der var moren, datteren og trellkvinnen. Han vifter med lemmet samtidig med mye ordbruk. Deretter kveder han.	111	þar var ok þræll ok ambatt. bondi uarspakr madr ok ohlutdeilinn en kelling var suarkr mikill ok red miog firir hybyla hattum dagliga. bondason var katr ok gledefullr glennzsugr ok uppiuodslumikill. bondadottir var ellri næm ok natturuuitr þoat hon hefdi æigi vid fiolmenni upp uaxit. bonde alti etiutik stora er Lærir het. onguar skyniar hofdu þau a hæilagri tru. Suo bar til a æinu alidnu hausti at æykhestr kallz do var hann miog fæitr ok med þui at heidnir menn hofdu hrossakiot ser til fædu var hesttrinn til gerr ok nyttr. ok j fystu er fleginn var rak þræll af honum .... ok suo sem þrællinn hefir hann af skorit ok ætlar nidr at kasta a uòllinn hea ser hleypr bondason til hlæiannde ok gripr vid ok gengr inn j stofu þar var firir modir hans dottir hennar ok ambatt. hann hristir at þeim unigulinn med morgum kallzyrdum ok quat visu.
Her må dere se ganske energiske vingul (= lemmet) er skåret av Vigis far. Du trellkvinne denne Vølse er ganske slapp mellom låra	111	Her megit sea helldr ròskligan vingul skorinn af uigis fòdur. þer ambatt þessi Volsi allodaufligr innan læra.
Trellkvinnen ler høyt, men bondedatteren ba han ta denne stygge tingen ut av huset. Fruen står opp og kommer gående bak i fra, tar i fra han lemmet og sier at hverken dette eller annet skal vi kaste fordi alt skal nyttes. Hun går fram og tørker lemmet veldig nøye og pakker det inn i en linduk og legger med løk og andre urter så den ikke skal råtne. Deretter legger hun den ned i kisten sin. Da det lir mot høst, tar fruen den ut hver kveld og sier dyrkelse formularer over den. Og hun holder den som sin gud på samme måte som sin mann og deres barn og alt deres folk. Og med djevelens krefter vokser den så og styrkes, at den må stå hos husfruen når hun vil, og så tar kona den skikk og tar den inn i stua hver kveld og kveder over lemmet. Deretter gir hun lemmet til sin mann, og så går lemmet i fra den ene til den andre til den til slutt havner hos trellkvinnen. Da skal hver og en kvede over lemmet. Man kunne høre av alles uttalelser hva de syntes om dette.	111	Ambathn skellir upp ok blærr en bondadottir bat hann vt bera andstygd þessa. Kerling stendr upp ok gengr at odru megin ok gripr af honum ok segir at huorki þetta ne annat skulu þau onyta þat sem til gagns ma verda. gengr fram sidan ok þurkar hann sem vandligaz ok uefr jnnan j æinum linduki ok berr hea løka ok ònnur gròs suo at þar firir mætti hann æigi rottna ok leggr nidr j kistu sina. lidr nu suo a haustit at kelling tekr hann upp huert kuelld med æinhuerium formala honum til dyrkanar ok þar kemr at hon uendir þangat til ollum sinum atrunade ok helldr hann firir gud sinn læidande j somu uillu med ser bonda sinn ok bornn ok allt sitt hyski. ok med fiandans krafti uex hann suo ok styrknar at hann ma standa hea husfreyiu ef hon uill ok at suo gervu tekr kelling þann sid at hon berr hann j stofu huert kuelld ok kuedr yfir honum visu fyst manna færr sidan bonda ok suo huerr fra òdrum þar til sem kemr at lokum til ambattar ok skylldi huerr madr kueda yfir honum visu. fannzst þat a huers þeirra ummælum huersu hueriu þeirra var vm gefit.

Olav den hellige kom til denne gården i lag med to følgemenn. De var alle tre utkledd slik at gårdens folk ikke kjente dem igjen. Han kom i den hensikt å kristne folket og tidsnok til å delta i et av Vølseblotene. Ut på kvelden tar husfruen fram Vølse.
(Teksten under beskriver Vølseblotet slik det er beskrevet i Völsaþáttr i Olafs Saga hins helga i Flateyarbok. Under blotet vil du støte på navnene Tormod og Finnr - de er begge kongens følgemenn, men alle tre nevnes også under fellesnavnet Grimr. Oversettelse er gjort av Jón Júlíus Filippusson og Arild Hauge uten hensyn til rytme i kvadene.)

Hun tar duken av Vølse og setter den på kneet til bonden og kvad.

Vokst har du, Vølse
og tatt opp,
utstyrt med lin.
støttet med løk.
Måtte Maurnir
motta dette offer
men bonden selv
ta Vølse i fanget.

111

hon rekr af dukana af Uòlsa ok setr a kne bonda ok quat visu.

Aukinn ertu Uolse
ok vpp vm tekinn
lini gæddr
en løkum studdr
þiggi Maurnir
þetta blæti
en þu bonde sealfr
ber þu at þer Uolsa.

Bonden later som ingen ting og kveder verset.

Om jeg bestemte
ville jeg ikke
at dette offer
bæres fram i aften
Måtte Maurnir
motta dette offer
men du bondesønn
ta du deg av Vølse

111

Bondi let ser fatt vm finnazst þo vid ok quast visu.

Munde ægi
ef ek um reda
blæti þetta
borit j aftan.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en þu son bonda
se þu vid Volsa.

Bondesønnen tar over Vølse og vender seg mot sin søster og kveder verset.

Jeg gir deg lemmet
for brudekoner
de skal lemmet
væte i aften
Motta Maurnir
dette offer
nå skal du bondedatter
ta til deg Vølse.

111

Bondason greip vid honnum ok yppir Volsa ok vindr at systur sinne ok quat visu.

Beri þer beytil
firir brudkonur
þær skulu uingul
uæta j aptan.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en þu dottir bonda
drag þu at þer Volsa.

Hun later som ingen ting men følger likevel tradisjonen og tok lemmet uten entusiasme og kveder så verset.

Det sverger jeg ved Gefion
og ved andre guder
at jeg i nød tar
ved det røde lemmet
Motta Maurnir
dette offer
men du vår trell
grip du Vølse

111

Hon gerir ser helldr fatt vm en vard þo at at fylgia hybylahattum tok helldr tæpt a honum ok quat þo visu.

Þess suer ek vid Gefion
ok vid gudin ònnur
at ek naudig tek
vit nosa raudum.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en þræll hiona
þrif þu vid Volsa.

Trellen overtar og kveder.

Brød være mer
enn halv ære
så tykk og voksende
finnes ingen andre steder
som denne Vølse
på arbeidsdager
Motta Maurnir
dette offer
og du trellkvinne
ta Vølse til brystet.

111

Þrællinn tekr vit ok quat.

Hlæifr væri mer
halfu sæmri
þykkr ok okkvinn
ok Þo uidr
en Uòlsi þessi
a uerkdogum.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en Þu Þy hiona
Þrystu at Þer Völsa.

Trellkvinnen tar lemmet veldig kjærlig og favner og klapper Vølse og kveder.

Visst kunne jeg ikke
holde meg fra
å kjøre han i meg
dersom vi lå alene
i gjensidig vellyst.
Motta Maurnir
dette offer
men vår gjest Grimr
ta du i mot Vølse.

111

Ambattin tekr vid honum miog bidliga uefr hann at ser ok klappar honum ok quat visu.

Visst æigi mætta ek
uid um bindazst
j mig at keyra
ef vid æin lægum
j andketu.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en Þu Grimr gestr uorr
grip Þu vid Volsa.

Finnr tok da i mot og holdt den og kveder.

Jeg har vært mange steder
før andnesene (= denne gården)
med raske hender
dratt opp segl
Motta Maurnir
dette offer
og du Grimr vennen min
ta i mot Vølse.

111

Finnr tok Þa vid ok hellt a. han quat Þa visu.

Legit hefuig uida
firir andnesium
snæfgum hondum
segl upp dregit.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
enn Þu Grimr gride minn
grip Þu vid Uolsa.

Han gir Vølse til Tormod. Han tar i mot lemmet og tenker hvor dumt Vølse er skapt og smiler og kveder verset.

Jeg har aldri før sett
selv om jeg har reist mye
en slik penis
gå rundt benkene
Motta Maurnir
dette offer
men du Adels-Grimr
ta i mot Vølse.

Hann fek Þa Þormode. tok hann vid ok hugde at allgl(ò)ggliga huersu Uolsi er skapadr brosti hann Þa ok quat visu.

Sa ek æi fordum
Þo hefuig farit vida
flent redr fyrri
fara med beckium.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en Þu Adalgrimr
tak enn vid Volsa.

Kongen tar imot og kveder.

Jeg har styrt
vært styrmann
og ordfører
blant alle nasjoner
Motta Maurnir
dette offer
du gårdens hund
og stell med dette svære.

111

Konungr tok vid ok quad visu.

Verit hefuig styrir
ok stafnnbui
ok odduiti
allra Þioda.
Þiggi Maurnir
þetta blæti
en Þu hundr hiona
hirtu baknn Þetta.

Han kaster lemmet på gulvet og hunden tar det opp. Men når husfruen ser dette blir hun veldig rystet og hun kveder verset.

Hvem er den mann
meg ukjent
som gir en hund
et hellig offer
som jeg har tatt inn
og gjennom tverråsen
vite vil jeg om jeg får betalt
for det hellige offer.
legg det ned Lærrir
og ikke la meg se
at du svelger lemmet
ulydige hund.

111

Hann kastade Þa fram a golfit en hundrinn greip Þegar upp. en er kerling sa Þat Þa var hon oll a flugi. bra henni miog vid ok quat visu.

Huat er Þat manna
mer okunnra
er hundum gefr
hæilgt bleti
hefui mig um hiarra
ok a hurdasa
vita ef ek borgit fæ
blætinu helga.
legg Þu nidr Lerir
ok lat mig æiga sia
ok suelg æigi nidr
sartikin ròg.

Kort fortalt kommer kona på gården fram med Vølse (= en avskåret hestefallos som dyrkes som en gud) innpakket i urter, lin og løk. Hun har hatt den liggende i en kiste, og gjennom hele høsten har hun tatt den fram, mens hun sa fram faste formularer. Kona mente den var hellig og hun dyrket den som en gud. Vølse vokste ettersigende utover høsten, og den ble så stor og stiv at den kunne stå av seg selv.

Kvinnen brukte Vølse når hun mente det var nødvendig for å fremme fruktbarheten. Etterhvert tok alle gårdens folk del i denne fruktbarhetsriten. Mens de satt til bords gikk Vølse fra fang til fang, samtidig som de sa fram kvad med tydelig seksuelt innhold. Alle kvadene ble avsluttet med bønn om at Maurnir måtte motta denne gaven.

Maurnir betyr jotunkvinner. Fra andre kilder vet vi at en fallos kan symbolisere frutkbarhetsguden Frøy, og at det her dreier seg om en hestefallos, samstemmer med at hesten var Frøys hellige dyr. Ritualet kan tolkes som et symbolsk bryllup der fruktbarhetsguden Frøy er i ferd med å inngå ekteskap med jotunkvinner. Frøy blir helst fremstilt med en veldig fallos, symbolet på fruktbarhet.

Hestelemmet vandrer fra person til person rundt bordet og ritens hensikt virker klar: Det gjelder i årets mørke måneder å sikre livs- og avlskraften på gården ved å nære kontakten med kvinnelige maktvesen som representerer urkraften og vitalitet. Lin og løk, som Vølse er pakket inn i, er en gammel fruktbarhetsformel som er kjent fra eldre runeinnskrifter - Lina laukaR.

Særlig interessant er det at kvinnene er de dominerende og handlende i Vølsefortellingen. Hustruen leder kulthandlingen, og trellkvinnen har en viktig rolle. Dette kaster et interessant lys over det vi kaller falloskult, og som vi har vitnesbyrd om i de mange hellige, hvite steiner i fallosform. Vanligvis blir falloskult sett som uttrykksmidler for mannsdominerte miljøer og samfunnstyper. Men av Vølsefortellingen ser vi at det tvert i mot er kvinnen som tar fallossymbolet i bruk. Her er det ikke snakk om autoritet utfra kjønn; fallos er brukt og oppfattet som et symbol. Fallos står for helse, kraft og fruktbarhet, egenskaper som både mann og kvinne måtte tilegne seg i det norrøne samfunnet.

De tre herredene som skulle omfatte de senere kommunene Oslo, Bærum og Asker, var deler av fylket Vingulmork. (-mark, -mork, -land og -rike var politiske dannelser som er betydelig eldre enn rikssamlingsforsøkene i vikingtiden.) Dette området strakte seg fra distriktene ved indre Oslofjord og sørøstover til Halden-området. Vingul er et sjeldent ord som ellers bare er bevart i islandske ættesagaer. Det betyr «hestefallos» - altså skal Vingulmork bety marka eller området til de som ofret/dyrket hestefalloser. Kanskje slik som det her er beskrevet over.

Alveblotet
Alveblotet var en lokal og privat blotfest som ble feiret rundt omkring på gårdene. Alver var navn på en gruppe naturguddommer, vel egentlige ikke guder, som ble dyrket i hus og hjem, som beskyttende vesener. De enkelte ritene har vi ikke kjennskap til, fordi selve seremonien var hemmelig, men ettersom alvene var kollektive makter nært knyttet til forfedre og fruktbarhet, må vi tro at alveblotet hadde med foreldrekultus og slektens livskraft å gjøre.

Fremmede var ikke velkommen til gårds mens feiringen pågikk. Olav den helliges hoffskald, Sigvat, var selv en kristen mann. Da han var på reise til Sverige, kom han en natt til et stengt hus, forteller han i sine østerledskvad. Her blir det ikke lukket opp for ham, men en kvinnerøst roper inne fra stuen, at de er beskjeftiget med hellige handlinger. «Kom ikke nærmere, din gudløse stakkar,» ropte kvinnen, «Jeg frykter Odins vrede, vi dyrker de gamle guder!» Sigvat bemerker harmfullt at den onde kvinnen, som på denne måten ville jage ham som en fredløs ulv fra gården, sa at hun stelte til alveblot. I en slik situasjon hadde man for en gangs skyld hverken rom eller gjestfrihet å tilby uvedkommende fremmede.

Det er grunn til å tro at den hedenske jula, som ble holdt i den andre vintermåneden, ýlir, var et alveblot. Den hedenske jula var en innhøstningsfest, åringsfest.

Diseblotet
En annen gruppe vesener som tydelig har spilt en stor rolle i ættens kulttradisjoner, men som er av mindre privat karakter enn alvene, er disene. Disene er kvinnelige vesener som er blitt feiret med store årlige blot og de er i slekt både med fylgjer (som gjerne bar kvinneham) og valkyrjer (Odins møyer, som kåret valen).

Disetroen hører til ætt og gård, og i mytene er disene knyttet til fruktbarhetsgudinnen Frøya og hennes rolle som dødsgudinne. Hun er den fremste disen og Vanedis er et av hennes tilnavn. Hun er gjerne omgitt av en flokk på ni møyer som i senere folketro er blitt hjelpende og legende kvinnemakter.

Det var best at man stod seg godt med disene, og ikke forsømte å gi dem offergaver. De varslet om død og hadde i det hele tatt meget å gjøre med dyrkelsen av de døde, med hjemmets vern og markens grøde. Men disene var ikke bestandig fredelig stemt, man var ofte redde for dem, og oppfattet dem med lignende angst og blandet ærefrykt, som man gjorde ovenfor de avdøde.

Enkelte diser var likefrem slektsdiser, og representerte her en klar forfedredyrkelse. Muligens henger disetroen sammen med dyrkelsen av mektige ættemødre. Det fortelles at Håkon Jarl hadde en helligdom på gården sin. De to prektigste statuene var Torgerd Hordabrud og Irpa, slektens ættemødre. Det er ting som taler for at troen på ættefylgjen har sitt opphav i en kult av ættemødre.

Disene var med fra fødselen av i et menneskes liv, som det fortelles i Sigerdrivamål:

9.
Bergruner skal du kunne
om du berge vil
foster fra fødende kvinne;
rist dem i handflaten
grip om handleddet
be så disene duge

9.
Bjargrúnar skaltu kunna,
ef þú bjarga vilt
ok leysa kind frá konum;
á lófum þær skal rista
ok of liðu spenna
ok biðja þá dísir duga.

Til det store diseblotet skulle slekt og frender bes inn. Der måtte sørges for rikelig mat og drikke i mengder. Dette ser ut til å være en svært gammel tradisjon. Innenfor Norden var det ulike tidspunkter for disefeiringen. Dette viser at en opprinnelig fellesnordisk tradisjon er blitt utviklet ulikt på norsk og svensk område. I Uppsala ble disene feiret i vikingtiden med en større vinterfest, disatinget, i februar, ved fullmåne.

Tjasneblot
Tjasneblot ble holdt etter holmgangen slik som det er nevnt i holmgangsloven i Kormak saga. I Kormaks saga fortelles det at det var graoksen, dvs. en avlsokse, som ble ofret i tjatseblotet.

I Kormak saga kan du lese om holmgangsloven:
"Det var holmgangslovene, at en skinnfell skal være fem alen mellom snippene og løkker i hjørnene; den skulle det settes ned trepeler med hoder i den annen ende; de het tjasner. Den som gjorde dette rede skulle gå til tjasnene slik at han kunne se himmelen mellom sine ben og holde seg i øresnippene, mens han sier fram det formæle som siden brukes ved det blot som heter tjasneblot. Utenom fellen skal det merkes av tre fotbrede remser i bakken, utenfor remsene skal det være fire stenger, og de heter hesler; når så er gjort, er dette heslet voll [..]"

Vetter, nisser og troll
Andre usynlige vesener, som holdt til hvor menneskene bygget og bodde, og som man gjorde sitt beste for å stå på god fot med, var vettene (= de underjordiske). Det kunne gjerne bli tale om småtjenester mellom partene. Videre fantes det småtroll og nisser, men om noen virkelig dyrkelse har det aldri vært tale her.

Kvinne og mannsrollene i hellige handlinger
Om kvinnene var hovedpersoner i de hellige handlinger som ivaretok gårdens og slektens tradisjoner, virker det som om mannen styrer de rituelle handlinger som markerer den enkeltes livsløp. Det er mannen som bestemmer om det nyfødte barnet skal knesettes og gis plass innenfor ættesammenhengen. Og oftest er det mannen som gir barnet navn. Innenfor det samfunn gården utgjør, er det tydelig at de to kjønn har hatt hver sine kultiske funksjoner.

Kvinnenes ansvar i kulten har ikke vært begrenset til det private området. Vi vet at kvinner har hatt offentlige godeverv og i myten finner vi klare forbilder for dette: Frøya selv var gydje (prestinne) for æsene. Våpnfirdingasaga forteller om Steinvor som stod for hovedhovet i Våpnafjord. Der bodde en av de store landnåmsætter. Landnåmsboka forteller om Turid Hovgydje, søster av Tord Frøysgode. Dette søskenparet skal ha nedstammet fra Sogn, et distrikt hvor Frøykulten er godt bevart i stedsnavn (Fretland, Fresvik).

Men mest vanlig var det nok at bonden som holdt hovet også var goden.

For gydjene gjelder likevel en viktig begrensning: De har i det minste i sen vikingtid - ikke hatt juridisk myndighet. Heller ikke er det vitnesbyrd om at de har vært knyttet til andre kultformer enn vanekulten. Men kvinnenes fremtredende stilling i Frøykulten har vi sett flere eksempler på. Ut av de mest bemerkelsesverdige funn som er gjort i vårt land, Osebergfunnet, kan tydes dithen at den døde kvinnen var gydje i Frøykultens tjeneste eller et fremstående medlem av en Frøydyrkende ætt.

Mye taler for at slektene har hatt sine spesielle kulttilknytningen. Enkelte slekter har vært Frøy- og Frøyadyrkere, mens andre har foretrukket Tor. Viga-glums saga lar motsetningene mellom heltens fars- og morsætt falle sammen med en religiøs motsetning mellom Frøykult og Odinkult.

Ættleiing eller adopsjon
En far kunne bedre og trygge kårene til sine barn av kvinner han ikke var gift med, hvis bare nærmeste arving samtykket i det. Da ble det foretatt en høytidelig seremoni hvor vedkommende ble adoptert, ble «leiet (ledet) inn i ætten». I praksis betydde det at sønnen - de eldste lovene nevner bare sønner - ble fullt arveberettiget. De fikk da vokse opp på farens gård eller ble fostret hos slektninger.

Lovene gir oss et lite innblikk i hvordan denne ættleiingen har foregått. På gården blir det gjort i stand til gilde. Det blir brygget og slaktet, helst skal det være øl av minst 3 såld malt, og kjøtt av en tiårs okse. Av skinnet på høyre framfoten til oksen skal det syes en sko. Denne hudskoen blir stilt på gulvet like ved øl-kjerret.

En etter en kommer frendene fram. Faren stiger først opp i skoen, deretter sønnen som skal ættleies, så følger nærmeste arving og andre frender. Faren sier høytidelig:
«Eg leider denne mannen til gods som eg gjev har, og til gjald (= bøter)til gåve og til sess og til sete, og til bøter og til bauger (=verdier) og til all rett, so som om mor hans vøre kaupt med giftingsgåve»

I Landsloven av 1274 er denne seremonien blitt noe enklere. Den som leies i ætt skal nå gå fram til kirkedøren mens faren sier fram formularet. Både menn og kvinner kunne ættleies på denne måten.

Fra Samlagets norrøne ordbok:

Blót n. 1. heidensk offerdyrkning, bloting; avgudsdyrkning; trolldom. 2. noko ein blotar til, avgud; offerstad, blotstad. 3. avgudsoffer. 4. bannskap.

blóta (blæt (blót); blét, blétum; blótinn) og (að) 1. ofre, blote (e-u); blóta til friðar, blote til (å få) fred. 2. dyrke med ofring, ofre, blote til (e-n el. sjl. e-m); blóta lund, blote til en lund. 3. banne, forbanne (e-m); blótast, bannast, be våbønner, forbanningar.

blótauðigr a. rik på blót.
blótbolli m. skål til offerblod, blotbolle.
blótdómr m. avgudsdyrkning.
blótdrykkja f. blotgilde.
blótfé n. fe eller gods som blir blota (ofra).

blótgoði, blótguði, blótkennimaðer m. blotsprest, avgudsprest.
blótgrof f. hole til å blote i, blotgrop.
blótguð n. gud å blote til, blotgud.
blótgyðja f. kvinne som står føre bloting, blotgydje.

blóthaugr m. offerhaug (blothaug).
blóthof, -hús n. avgudstempel, hov.
blóthofðingi m. heidning-høvding.
blóthorgr m. horgr (horg) til bloting.
blótjarl m. jarl som bloter.

blótkekda f. offerkjelde.
blótklæði klede til å bruke når ein ofra.
blótkona f. kvinne som blotar, heidningkvinne.
blótkoppr m. skål til offerblod, blodkopp.
blótlundr m. offerlund, blotlund.

blótmaðr m. mann som blotar, blotmann; avgudsdyrkar, heidning.
blótmatr m. mat på offerfesten.
blótnaðr m. ofring, bloting.
blótnaut, blótneyti n. naut, dyr som blir ofra eller ofra til.
blótrisi m. rise som ein blotar til.
blótskaparefni n. ting som blir brukt til avgud.

blótskapr m. 1. avgudsdyrking, bloting. 2. noko som ein blotar til, avgud. 3. avgudsoffer.

blótskógr m. offerskog.

blótspánn m. m i:fella blótspánn, rådspørje gudane med "å kaste blótspon" (jrf. M Gud5 289 f., SNF 1926, 115).

blótstadr m. blotstad, offerstad.
blótstallr m. heidensk alter (som guden står på).
blótstopull m. tårn til avgudar.
blóttré n. offertre, heilagt tre.

blóttrygill m. lite trau til offerblodet, blot-trau.
blótveila f. veitsle på offerfesten, blotgilde.
blótviðr m. offerlund.
blótvollr m. voll der dei blotar, blotvoll.
blæti n. ting som ein blotar til, avgud.

Referanser - Kildelitteratur

Sist oppdatert kl. 13:18:03 den 23.03.2006.