KLIPP FRA SAGAER

KLIPP FRA SAGAENE

På denne siden vil du finne korte utklipp fra de norrøne sagene. Utklippene vil være morsomme scener eller scener som beskriver skikk og bruk i norrøn tid som jeg ikke har funnet plass til i andre artikkeler på min hjemmeside.

FRA LAKSDØLA SAGA
Kjartans grusomme hevn over Laugarfolket som han stenger inne i lengere tid:

"Utpå vinteren etter jul samlet Kjartan menn om seg. De ble i alt 60 mann. Kjartan sa ingenting til sin far om hva han tenkte å gjøre. Olav spurte også lite om det. Kjartan tok med seg telt og mat. Nå red Kjartan av sted til han kom til Laugar. Han ba karene stå av hesteryggen, og sa at noen skulle ta vare på hestene deres, og andre skulle reise teltene. På den tid var det ofte skikk at do lå ute og ikke altfor kort fra gården, og slik var det på Laugar. Kjartan satte folk ved alle dørene til husene og nektet hver og en å komme ut og tvang både kvinner og menn til å skite inne. Så red Kjartan hjem."

FRA ØYRBYGGJA SAGA
Om landnåm og hvordan de fant seg til rette:

"Torolv Mosterskjegg laget til et stort blot og gikk og spurte guden Tor, hjertevennen sin, om han skulle forlike seg med kongen (i Norge) eller fare bort fra landet og friste lykken et annet sted. Gudesvaret viste Torolv til Island. Og etter det fikk han seg et stort skip og klargjorde det til Islandsferd, og hadde med seg folket sitt og løsøren. Mange av vennene hans slo lag med han. Han reiv ned hovet, og tok med seg det meste av tømmeret i det og like ens molden under alteret som Tor hadde sete på. Etter det seilte Torolv til havs og fikk god bør.

Han fant landet, og seilte langsmed sørstranda vestetter om Røykjanes. Da la vinden seg og de så at store fjorder skar seg inn i landet. Torolv kasta da over bord de høgsetestolpene sine som hadde stått i hovet; på den ene var det skåret ut et bilde av Tor. Han sa at han skulle ta bosted på Island der Tor lot stolpene drive i land. Og straks de fløt bort fra skipet, drev de inn i den vestre fjorden, og de så ut til å fare av sted fortere enn en skulle vente. Etter det kom havgula.

De seilte da vestetter framom Snæfellsnes og inn i fjorden. De ser at fjorden er uhorveleg bred og lang og med store fjell på begge sidene. Torolv ga fjorden navn og kalte den Breidafjord. Han tok land på sørsida av fjorden, nær midten, og la skipet sitt i den vågen som de siden kalte Hovsvåg. Etter det ransaka de landet, og de fant at Tor var kommet i land med stolpene på et nes lenger ute nordafor vågen. Det ble siden kallt Torsnes. Etter det fór Torolv med ild omkring landnåmet sitt, utenfra Stavåa og inn til den åa som han kalla Torså, og der gav han bosted til skipsfolket sitt.

Ved Hovsvåg bygde Torolv seg en stor gard som han kalte Hovstad. Der lot han reise et hov, og det var et stort hus. Det hadde dør på langveggen nær ved den ene tverrveggen, og innenfor stod høgsetestolpene, og i de var det noen nagler; de hette gudenaglene. Der inne var det fredlyst. Lenger inne i hovet var det et tilbygg som likner på koret i kirkene nå, og der stod det en stall midt på golvet liksom et alter, og på denne stallen lå det en helsmidd ring som veide tjue øre. Til denne ringen skulle de sverge alle edene sine, og hovgoden skulle ha den på armen sin på alle folkestevner.

På stallen skulle også blot-bollen stå, og oppi den blodteinen, som var en skvettekost til å skvette offerblodet, som var kalt laut, fra bollen med. Det var slikt blod som de tok av de dyra som var ofra til gudene. Rundt omkring stallen var det laget til for gudene i tilbygget. Til hovet skulle alle menn legge avgift, og de skulle være hovgoden skyldige å gjøre alle de ferdene han la på de, slik som tingmennene skylder høvdingene nå for tida. Men goden skulle holde hovet ved lag på egen kostnad, så det ikke kom i forfall, og han skulle ha blotveitslene hos seg.

Landet mellom Vigrafjord og Hovsvåg kalte Torolv Torsnes. På det neset står det et fjell, og det fjellet holdt Torolv så hellig at ingen måtte se på det uvaska, og ikke noe levende skulle drepest i fjellet, hverken menneske eller fe, uten de selv gikk seg bort. Det fjellet kalte han Helgafell, og han trodde at han skulle fare dit når han døde, og like ens alle frendene hans på neset. På den tangen på neset der Tor hadde drive i land, lot han si alle dommene, og der satte han heradstinget. Der var det også slik et fredhelget sted at han på ingen måte ville de skulle sulke til vollen med fiendeblod eller med å gjøre sitt nødtrengende der; til det hadde de et skjær de kalte Dritskjær."

FRA KORMAKS SAGA
I Kormaks saga kan vi lese om ritualer når vikingene skulle finne nytt land:

"Etter dette seilte de ut på havet (fra Norge); (da de kommer utenfor Islands kyst) da kaster Ogmund ut høysetestolpene sine. De kom til lands utfor Midfjorden, og dit var alt hans høysetestolper kommet; så kastet de anker der. På den tid rådet Midfjords-Skegge her; han rodde ut til dem, bød dem komme inn i fjorden og velge seg land.

Ogmund tok imot det; han målte ut grunnvoll til hus. De hadde den tro, at hvis målet falt for knapt, når det ble prøvet flere ganger, så skulle mannens kår minke, dersom målstangen ikke nådde fram, men trives hvis den viste for meget; men målet falt for kort, og det ble prøvet tre ganger.
Siden lot Ogmund gjøre hus der på melen og bodde der siden."

I kormaks saga kan vi lese om en livsstein (Isl. Lyfstein), en lykkestein med lægedomskraft. En slik stein kunne bæres en snor rundt halsen:

"Berse eide et sverd som het Hviting, et kvasst sverd som det fulgte en livsstein med, og det sverd hadde han båret i mange livsfarer."

TACITUS - GERMANIA
Den romerske forfatteren Cornelius Tacitus utdannet seg som taler i likhet med andre unge romere i gode økonomiske kår. Omkring år 73 e. Kr. studerte han under Quintilian og senere under talerne Marcus Ape og Julius Secundus. I følge hans samtidige, utviklet Tacitus seg til en ypperlig taler.

Boken Germania - De orgine, situ moribus ac populis Germanorum - er en beskrivelse av oldtidens Tyskland, dvs. området mellom Rhinen og Weichsel og mellom Donau og Østersjøen og har to hovedavsnitt.

Det første handler om germanerne, deres opprinnelse, deres land og deres seder og skikker og privatliv. I verkets andre del regner Tacitus opp 59 forskjellige germanske stammer, som blir karakterisert med korte historiske eller politiske opplysninger.

Det er uvisst om Tacitus selv besøkte Germania, men en ting er klart - Germania er ikke noe skrivebordsprudukt. Her er et utdrag:

Tacitus om germanerners guder:
9. DEN GUD SOM blir dyrket mest av germanerne er Mercurius (Wodan, Odin?) og på bestemte dager mener de at det sømmer seg å bringe ham også menneskeofre. Herkules (Donar, Tor?) og Mars (Ziu, Ty?) blidgjør de med offer av dyr som det er tillatt å bruke slik. (Cæsar sier at de bare dyrket solen, månen og ilden.)

En del av sveberne ofrer også til Isis, men det er lite jeg har kunnet erfare om årsaken og opphavet til denne fremmede gudsdyrkelse, bortsett fra at selve kultbildet er formet som et liburnerskip, noe sum viser at denne kultus er kommet utenfra.

Ellers mener de at det ikke er i samsvar med de himmelbårnes høyhet å holde dem innestengt bak husvegger eller å gi dem menneskelige ansiktstrekk. Derfor vigsler de lunder og skogholt som hellige steder, og med gudenavn betegner de det hemmelighetsfulle som de bare ser i ærbødig andakt.

Tacitus om germanerners oraklesvar:
10. VARSLER OG ORAKELSVAR akter de på likeså ivrig som noe annet folk. De kaster lodd på en meget enkel måte. En gren blir skåret av et fruktbærende tre, hugger de opp i små biter, som hver for seg blir merket med bestemte tegn og strødd som det faller seg, om hverandre, på et hvitt klede. Dersom det er samfunnet som helhet som ønsker et råd, blir handlingen utført av dets prest.

Foretas loddkastingen for privat regning, er det familiefaren som utfører seremonien. Mens han oppsender en bønn til gudene og løfter blikket mot himmelen, tar han opp biter tre ganger, en ad gangen, og tolker av dem skjebnens vilje etter det innrissede merke.

Såfremt utfallet av loddkastingen forbyr et eller annet tiltak, skjer ingen ny rådespørring om dette den dag; men dersom loddkastingen tillater det, må vidre bekreftes ved hjelp av nye varsler.

Også i Germania kjennes den meget utbredte skikk med å søke varsler av fuglenes kvitring og flukt.

Men særegent for germanerne er at de også innhenter varsler og påminnelser fra hester. Hester av dette slag blir alt opp på det offentliges bekostning i de før nevnte hellige lunder og skoger; de er helt hvite og blir aldri vanhelliget ved å nyttes til verdslig arbeid. De spennes for en hellig vogn, og stammens prest eller konge eller høvding følger dem og gir akt på hvordan de knegger og pruster. Og intet varsel blir mottatt med større tiltro, ikke bare av menigmann, men også av de høyættede og prestene. Prestene betrakter nemlig seg selv bare som gudenes tjenere, mens hestene etter deres mening er gudenes fortrolige.

Det er også en annen måte å ta varsel på, når de utforsker utfallet av større krigstiltak. De lar da en fange av det folket de er i krig med - det spiller ingen rolle hvordan han er tatt til fange - kjempe en tvekamp med en mann som er valgt ut fra deres egne rekker. Begge bruker sine nasjonale våpen, og den enes eller den annens seier blir tatt som en avgjørelse på forhånd.

Tacitus om germanerners telling av dager:
11. HØVDINGENE RÅDSLÅR seg imellom om saker av mindre betydning, mens viktigere spørsmål blir avgjort av folket som helhet, dog slik at høvdingene også behandler på forhånd de saker som folket skal ta beslutning om. Dersom det ikke inntreffer noe uforutsett eller uventet, samles folket på bestemte dager, enten ved nymåne eller fullmåne; for disse tidspunkter tror de er de gunstigste når man skal gå i gang med et eller annet nytt. Og de regner ikke etter dager, som vi gjør, men etter netter og etter denne regnemåte treffer de beslutninger og avtaler. De ser det nemlig slik at natten er en forløper for dagen.

En følge av deres sterke følelse av personlig uavhengighet er den feil at de aldri møter frem punktlig, som om de lystret en befaling, og derfor kan både to og tre dager bli sløset bort på grunn av enkeltes sendrektighet.

Så snart folkemassen selv finner for godt, inntar den bevæpnet sine plasser. Stillhet blir påbudt av prestene, som også har straffemyndighet ved slike anledninger. Deretter lytter man til kongen eller høvdingene, som opptrer etter den alder, den byrd, det krigerry eller den veltalenhet de enkelte har; men folkets oppmerksomhet skyldes mer vekten i talerens råd enn hans myndighet til å befale. Dersom man er misfornøyd med et forslag, blir det avvist med en misbilligende knurring, hvis det vekker bifall, slår krigerne spydene sammen, og å prise medd våpengny, betraktes som den mest hedrende måte a gi sitt samtykke på.

Tacitus om germanerners hellige lunder:
39. SEMNONER KALLER DE eldste og fornemste av alle sveberne seg, og stammens eldgamle opphav blir bekreftet av dens religion. På fastsatt tid samles utsendinger fra alle de blodsbeslektede folk i en skog, som betraktes som hellig, fordi den er vigslet av forfedrene og har vært fryktet i uminnelige tider. I samfunnets navn feirer de her den uhyggelige innledning til sin barbariske kultus med et menneskeoffer.

Også på annen måte blir denne lunden æret. Ingen går inn i den uten å være bundet med en lenke, som et tegn på at han har underkastet seg guddommen og bøyer seg for dens makt. Dersom noen skulle snuble og falle, må ingen hjelpe ham, og han får ikke lov til å reise seg, men må rulle seg bortover marken. Hele deres overtro bygger på den forestilling at stammen utledet sin herkomst fra dette stedet, at den allmektige guden holder til der, og at alt er underlagt ham og er ham lydig.

Semnonernes lykke øker deres anseelse. De bor i hundre herreder, og på grunn av sitt store folketall føler de seg som svebernes hovedstamme.

Tacitus om germanerners Nerthusdyrking:
40. LANGOBARDERNES STORE RY skyldes derimot deres fåtallighet. De er helt omgitt av en mengde mektige folk, men lever likevel i trygghet, ikke fordi de er så underdanige, men fordi de er fryktløse i kamp.

Etter langobarderne følger reudignerne, avionerne, anglerne, varinerne, eudoserne, svardonerne og nuitonerne; alle er de beskyttet av elver og skoger, og ingen har noen spesielle særtrekk som er verd å nevne, bortsett fra at de alle dyrker Nerthus - det vil si Moder Jord - og tror at hun griper inn i menneskenes forehavender og kommer kjørende til sine folk.

På en øy i oseanet fins det en hellig lund og i den en vigslet vogn som er dekket med et klede, og som bare presten får lov til å røre. Det er han som blir vár at gudinnen har tatt plass i sitt aller helligste, og som ledsager henne i den dypeste ærbødighet, når hun kommer i sin vogn, som blir trukket av kyr.

Da blir det glade dager, og alle de stedene hun finner verdige et besøk, blir pyntet til fest. De begynner ingen krig på dette tidspunkt, heller ikke bærer de våpen, og alle red skaper av jern blir gjemt under lås og lukke. Da føler og nyter alle den almene fred og ro - men også bare da, inntil gudinnen er blitt trett av omgangen med dødelige og den samme prest fører henne tilbake til helligdommen.

Umiddelbart etter blir vognen, kledet og, om vi tør tro på det som fortelles, også selve gudinnebildet tvettet i en bortgjemt og hemmelig sjø. Dette blir utført av treller, som omgående blir druknet i det samme tjernet. Dette har skapt en mystisk frykt og en from uvitenhet om dette guddommelige vesens sanne natur, som bare de til døden vigslede får skue.

UNDER KONSTRUKSJON!

Referanser - Kildelitteratur

Sist oppdatert kl. 16:37:36 den 19.06.2004.