Den moderne islandske sauen er en direkte etterkommer av sauene som ble brakt til Island av vikingene da de innvandret sagaøya. Opprinnelsen er en nord Europeiske kort- hale type som var dominerende i Skandinavia og på de britiske øyer i det 8. og 9. århundret. Andre slektninger av denne sauerasen er bla. den Færøyske, Shetlandske, den norske spælsauen og den svenske landrasen.

Det har vært få forsøk på "bedre" den islandske sauen ved å krysse den med andre raser, men de forsøk som har vært gjort har endt i "katastrofer", fordi det nye avkommet aldri klarte å tilpasse seg islandske forhold, og at sauebestanden ble for svak og sykelig. Det gikk så langt at hele forsøket ble en trussel for sauebestanden på Island. Som et krisetiltak startet man med nedslakting av alle dyr som var et resultat av krysning, for å hindre mer utblanding av sauerasen, og det ble startet en selektiv krysning av ren-rasete Islands sauer med hverandre, slik at i dag er Islandssauen genetisk lik den som vikingene innførte for over 1000 år siden. Islandssauen er kanskje den eldste og reneste tamme sauerasen i verden i dag. Etter dette er det blitt - klok av skade - forbudt å innføre sau til Island.

Islandssauen er derfor velegnet som et sammenlignings grunnlag for hvordan vikingenes sau var.

Det mest vanlige er at Islands sauen har horn, men de finnes også uten. Ullens farge varierer mye, fra kritthvit til svart eller brun, men kan også ha alle sjatteringer innenfor for dette. Pelsens spesielle karakter, med et ytre lag med lange dekkhår og det kortere og mykere underhåret, gjør Islandssauen nærmest til to sauer i en. Vikingene kunne bruke underhåret til å lage myke, varme og behagelige bekledningstekstiler og de lange litt stivere dekkhårene til pryd- og brukstekstiler

. Vikingene hadde hestekjerrer som gikk både på hjul og meier.

Vikingene regnet hesten nesten som en jevnbyrdig kamerat og fulgte eieren ofte i graven. Noen mener det derfor er vanskelig å forklare hvorfor en svært ofte bare finner hestehodet i gravene - noe som betyr at hesten ble halshogd. Etter min mening, da vikingene var svært praktiske mennesker, har dette sin naturlige årsak i at resten av hesten ble brukt som blotemat under gravølet. Hestekjøtt var en viktig del av kosten og ble brukt som blotemat.

Vikingene hadde nok flere typer hester, hvor islandshesten var en av dem. Hestene som er funnet i Gokstadskipet, ser ut etter knokkelene å dømme ut til å ha hvert fjordinger.

Grisen til vikingene var svært forskjellig i fra dagens norske stjernegriser, de var ikke så store og lignet mer på villsvin. Det er ikke usannsynlig at gårder i de distriktene som hadde villsvin, ble besøkt av beilende villsvin som parret seg med gårdens tamgris - da grisen sannsynligvis ofte gikk løs. Knokler av gris er funnet på Grønland.

Grisen hadde ikke noen høy status i vikingtiden. I Rigstula står det at det var trellene som avlet svin.

I Olav Tryggvassons saga

I Eirik Raudes saga er det i en skildring i fra 1000-årene nevnt en volve, og beskrevet hvordan hun gikk kledd. Det står at hun på hodet hadde en svart lammeskinnslue som innvendig var foret med hvitt katteskinn. Videre heter det at på hendene hadde hun katteskinnshansker som innvendig var hvite og lodne.

På Grønland (Sandnes i Vesterbygden) er det funnet en utskåret treplanke som antakelig er en stolarm. På oversiden har den utskårne kattehoder.

I den norrøne mytologien kan nevnes Freias to katter som trakk hennes vogn når hun var ute og satt i sin vogn. Gleipnir, Fenrisulvens lenke, er vevet av seks ting - en av dem er katteføtter og Utgards-Lokes katt, som Tor ikke klarte å løfte opp.