NORRØN DRIKKEKULTUR

Det å la være å skjenke øl til en gjest var en alvorlig fornærmelse og kunne bli årsak til konflikt og strid. Dette kan man lese i sagaen om Egil Skallagrimsson. Først spydde Egil i ansiktet på verten og ønsket drepe ham, dernest ble han mildere til sinns og nøyde seg med å klemme ut det ene øyet på verten. Verten hadde gjort Egil rasende med å by fram surmelk i stedet for skikkelig øl.

Om vi kan tro hva Ibn Fadlan skriver om en høvdingbegravelse blant "rus", dvs. svenske vikinger i østerled i 922, kan diskuteres, men han skriver:

"[...] Men når det gjelder en rik mann (som dør), så samler de hele hans formue og deler den i tre like store deler. En tredjedel går til hans familie, for en annen tredjedel lager de likklær til ham, og for den siste tredjedelen brygger de nabid (visstnok nordisk øl), som de drikker den dag hans trellkvinne dreper seg, og blir brent sammen med sin herre. De er nemlig helt forfalne til nabid, som de drikker både natt og dag. Ofte er en av dem død med begeret i hånden. [...]"

Etter ordforrådet i norrønt å dømme, var rusen en ønsket tilstand. Å være edru hette ódrukkinn - dvs. udrukken. Når en drakk ble en kátr. I moderne skandinaviske språk, er kåt et ord for seksuell spenning. Norrøne tekster er tilbakeholdne på dette punktet, men noen ganger blir kvinner som bærer drikken til deltakerene omtalt på et vis som peker i denne retning. Hun er vakker og velskapt, vel frumvaxta - dvs. fruktbar, nettopp voksen.

Kátr kan også brukes om en som er glad og/eller sprellen. Et annet ord som ofte blir brukt om denne tilstanden er teitr - dvs. glad, lystig, kåt. Teiti er også et annet ord for å feste (forsatt brukt i moderne islandsk) - dvs. glede, eller å ha det morro. Det brukes også om selve festen - det er "teiti" her i kveld. Teitir eller kátir er også ofte brukt i krigssammenheng på vei til slaget. Da indikerer det en eller annen form for stridsglede, kanskje i en ruset tilstand.

I norrøne tekster ble de som drakk snakkesalige. Når gjestene ble kátir begynte ordkonkurransene - ølteiti, som omfattet minneskåler, mannjevning, skryting og løfter. I situasjoner der menn drakk, konkurrerte de om å ordlegge seg - kappmæli, og å drikke - kappdrykkja. Talekunst og øldrikking var viktige elementer i æren til en mann.

Å kunne gjøre ølgilde og selv drikke øl, var retten til en fri mann og gjorde han til et fullverdig medlem av samfunnet. I Norge var denne evnen satt likt med å være vettug, holde greie på det en eide av eiendommer, holde avtaler, og sitte på hesteryggen. Manndomsprøven var ikke å kjøre og drikke, som i resten av Europa, men å ride og drikke. Øl var et symbol på maskulinitet i tillegg til frihet og en sosial holdning. At øl er knyttet til en sosial holdning viser de norrøne ordene ölværð og ölværliga.

Ölværð betyr velvilje, blidskap, gjestmildhet. En sier taka við einhverjum með mikilli ölværð - dvs. ta i mot noen med stor "ölværð". Adjektivet Ölværliga betyr velvillig, blid. Dette er betegnelser som settes på svært populære folk, og det sier seg selv ut i fra første leddet i disse ordene, öl-, at ølet ikke var langt unna i slike gjestfrie og gode folks nærvær.

Diktet Rigstula omtaler måltidene hos de ulike sosiale klassene og her omfatter trellens mat ikke drikke. Trellen måtte gi et ølgilde for herren sin for å få friheten. Først da ble han en frihals, noe som ligger til grunn for vårt frelse.

Til grunn for den kulturelle orden, slik man forsto den i hedensk tid, lå to fundamentale materielle størrelser - øl og mjød. Drikking av disse markerte overgangsritene, barsel - barnsøl ble drukket ved barnets fødsel, festaröl ble drukket ved forlovelser og engelskmennene snakker om bridal, dvs. "bride's ale" (brudens øl eller brudøl). De gamle nordboere sa drekka brudlaup eller at de holdt samsgönguöl - dvs. bryllupsgilde eller direkte oversatt "samgangsøl".

Ved ættleiðing - dvs. ættleiing eller adopsjon skulle det brygges þriggja sálda öl - dvs. øl av tre sáld (1 sáld = 6 mælar, i vekt regnet = ½ skippund, omlag 80 kg). Ved livets avslutning støter vi på gravøl som var tenkt som en bryllupsdrikk i dødsriket og erfiöl - dvs. arveøl som ble drukket når arven skulle greies ut. Når en handel var avgjort drakk man njotsminni - dvs. kjøpskål.

At en oppnådde rus av ølet finner vi i ord som ölr - det betyr ganske enkelt å være drukken/full. Av sammensatte ord finnes ölreifr, av "øl" og "reifr". Reifr betyr livsglad, munter, vennlig, velvillig. På Island snakker man om at noen er "reifur" når en er glad, snakker og spøker mye, ofte når en har drukket. Derfor kan ölreifr oversettes glad av øl, lystig. Et annet tilsvarende ord er bjórreifr - bjór er et annet ord for øl.

Ölóðr er sammensatt av "óðr" og "øl". Óðr betyr sint, sterk lyst, opprørt, sinnsstemning, galen, vettløs, vill, rasende, rask, ivrig - sett i lys av stemningen en kommer i ølrus, beskriver vel ordet den tilstanden man kan oppnå i alkoholrus som ikke alltid er like hyggelig for alle. (Men "óðr" kan også bety "dikting, dikt", så i denne sammenheng er det ikke snakk om en bersekergang som i ölóðr.) . Et norrønt ordtak lyder öl er annarr maðr - dvs. "ølet er en annen mann" eller med andre ord; en er ikke seg selv når en er full.

Andre norrøne ord er ölbekkr (benk i drikkestue), ölbúd (bu der en har øl), ölbæki (ølkar), öldr (1. rusdrikk, øl - 2. drikkelag, gilde - 3. sykdom etter dårlig øl), öldrhús (drikkestue, gjestebudhus, gildestue), öldrmál, ölmál (prat i drikkelag), öldrukkinn (drukken av øl), öldrykkja (drikkelag), öldrykkjar (drikkebrødre), ölfang (drikkevarer), ölfærr (i stand til å være med i drikkelag), ölsmiðr (ølbrygger), ölvaðr (drukken) .

Det var skikk å brygge øl til blotsfestene. Snorre skriver i Håkon den godes saga i kapittel 14:

"Etter hedensk skikk skulle alle bøndene komme dit hvor hovet var når det skulle være blot, og de skulle ta med seg dit alt de trengte av mat og drikke så lenge gildet stod på. Alle skulle ha med øl til dette gildet."

11

"Þat var forn siðr, þá er blót skyldi vera, at allir bændr skyldu þar koma, sem hof var, ok flytja þannug föng sin, þau er þeir skyldu hafa, meðan veizlan stoð. At veizlu þeirri skyldu allir menn öl eiga."

Snorre skriver videre at under blotet skulle en drikk bæres omkring ilden, og den som holdt gildet og som var høvding, skulle signe drikken og all blotmaten. Først skulle Odins skål drikkes - den drakk de for seier og makt til kongen, så drakk de en skål for Njord og Frøy for et godt år og fred - til árs ok friðar. Det var mange som også brukte å drikke Brageskål etterpå, noen drakk også en skål for sine venner og for de som var døde og hauglagte; det ble kalt minne.

Brageskål er en "helteskål", en skål for den gjeveste. Ved denne skålen var det skikk å avgi løfter om storverk. Når man drikker Brageskål eller Bragarfull, er det ikke guden Brage det skåles til, men kanskje til den første skalden vi kjenner til, Brage Boddason fra 800-tallet (Anne Holtsmark, 1990, side 167), som på en eller annen måte er tatt opp i mytologien.

I midten av januar var et slikt blot som Håkon den gode flyttet til den tida da de kristne holdt jul. Dette skriver Snorre om i Håkon den godes saga i kapittel 13:

"Han gjorde det til lov at jula skulle ta til på samme tid som hos kristne folk, hver mann skulle holde øl av ett mål malt, eller også legge bøter, og helg skulle holdes så lenge ølet varte. Før hadde juleholdet tatt til hokunatt, det var midtvinternatt..."

11

"Hann setti þat i lögum at hefja jólahald þann tíma sem kristnir menn, ok skyldi þá hverr maðr eiga mælis-öl, en gjalda fé ella, ok halda heilagt, meðan öl ynnisk, en áðr var jólahald hafit höku-nótt, þat var miðsvetrar-nótt ..."

Den hedenske rituelle øldrikkingen levde videre i kristentid, slik vi kan lese i kristenretten i den eldre Gulatingloven og tilsvarande påbud i den eldre Frostatingloven, hvor lovene viser oss at det er snakk om påbudt ølbrygging til drikkelag i forbindelse med julefeiringen.

I Gulatings kristenrett (kap. 6) er det påbud om en ölgerð (ølgjerd), som er nevnt som samburðar öl. Denne samdrikkingen skal minst tre bønder være sammen om, dersom ikke en bonde bor særlig langt avsides. Da skal han for sin egen del lage så mye øl som om han var med i et samlag. Dette ølet skal være laget til 1. november.

I kap. 7 er det påbud om en annen ølgjerd, bonden og kona hans sammen. Dette ølet skulle ifølge loven signes julenatta. Det var fastsatt strenge straffer for de som ikke fulgte påbudet i følge lovene.

Etter ordlyden i lovene må det være tale om to ulike ølgjerder, den første til et samdrikkelag, en slags høsttakkefest, mens den siste går på nyting og signing av den påbudte drikken innenfor et mindre fellesskap, det som hjemmet representerte. En skulle drikke for et godt år og fred, og til gudenes minne. Ølbollen vandret familiekretsen rundt, og de hellige bånd med maktene ble befestet og fornyet.

Etter gammel sedvane skulle en også brygge øl ved jonsokstider, men dette ølet var ikke tenkt til festbruk, heller til styrking og forfriskning i sommeronna. Dette viser at ølet ikke bare ble brygget som rusdrikk, men også til tørstedrikk. All øl var altså ikke like sterkt. Det sies at det sterke ølet, fikk man ved første koking av urten, og den svake, hverdagsdrikken, fikk man ved neste koking av den samme urten.

Ølet ble varmet og servert varmt. Dette er en skikk som har holdt seg nesten opptil våre dager. I C. M. Bellmans Epistel nr. 43, Till Ulla Winblad, går første verset slik:


Värm mer öl och bröd,
län madam Wingmarks kanna
lägg kummin i, Susanna,
värm vår stora kopparpanna illene röd!

Folk samlet seg ikke bare til blot, men også til gilder og ved å sette drikkelaget i sentrum får vi en dypere forståelse for utviklingen av det politiske samfunnet og av politisk og i sosial organisasjon. Norsk politisk teori før Kongespeilet het øl og mjød. Beslutninger ble fattet mens man drakk. Mang en konge var kjent som stordrikker - men bare én, Harald Gille, er omtalt i standardverkene som drukkenbolt, men han kom fra Irland. Drekkulaun - dvs. drikkelønn, var lønn for et gilde, som ofte var jord som en fikk av kongen

De som drakk understreket at de var like ved at deltakerne drakk i sirkel. Sirkelmetaforen forekommer i viktige politiske sammenhenger. En krets av norske småkonger som la opp råd mot Olav Haraldsson, holdt veizlu - dvs. gjestebud, i Ringsaker, der de drakk hverfing - dvs. sitte i en sirkel. Det å sitte i en ring og drikke het hvirfingsdrykkjur.

Uttrykket hverfing viser at menn med samme status sendte drikkeskålen videre til sidemannen. Ingen hadde forrang ved å sitte i høysetet. Tilsvarende opplysninger finnes også fra Mære i Trøndelag. Ved slike anledninger drakk man sveitardrykkja, i det en brukte et felles horn som gikk på omgang mellom mennene.

Allikevel kan vi lese i sagaene at hallen hadde et høysete som var bondens sitteplass, og da var høysetet plassert midt på langsiden av langbordet. Den gjeveste gjesten ble plassert rett ovenfor høysetet på motsatt side. Odelssønnen satt da antakelig ved siden av faren. I slike tilfeller satt man ikke på begge sider av samme langbord, men alle satt ved et langbord langs hver av langveggene med ryggen mot veggen, slik at ilden var i midten. Den minst populære plassen var, i følge Viga-Glumssaga, ytterst på benken nærmest døren, men årsaken var nok at denne plassen var lengst fra ilden.

Å dele drikker, forente folk gjennom ritualer. Gjensidig utveksling av øl og mjød er noe som binder folk sammen. Den freden mellom folk som har rot i bytte av drikker, skiller seg fra den freden man finner i den klassiske kontrakt-teorien til Hobbes. Denne krever underkastelse, ofte i sammenheng med terroristisk avskrekking. Mens deltakerene i drikkelagene, som la for dagen en fredelig holdning gjennom utveksling av drikker, ga ikke opp sin likhet og frihet. Det norrøne samfunnet integrerte bøndene som frie og lot dem spille en aktiv rolle i politiske vedtak, lovvedtak og i drikkelag.

Når vi blir klar over den enorme konservatismen som hører drikkegildet til, skjønner vi òg hvorfor veksten i statsmakten var en treg prosess i det gamle norske samfunnet. Den førkristne kulturen kretset rundt fedrekulten. Fedrekulten i de mektigste familier tjente til å mobilisere frender og skyldfolk rundt de familiene som hadde de største ressursene.

I myten om diktermjødet - mjødet som ble skapt av Kvasers blod og samlet i karene Son og Bodn, samt kjelen Odrører og ble blandet med honning - fortelles at mjødet gjorde alle som drakk av det vise og til skalder. Mjødbrygget var laget til Kvase som var en vis person skapt av spyttet til æser og vaner. Mange har pekt på likheten mellom navnet hans og betegnelsen kvas, som brukes i russisk om en bestemt type øl.

Diktermjødet kom jotnen Suttung i hende og Odin stjal det fra datteren hans. Norrøne skalder forteller at denne hendinga var opphavet til diktekunsten. Myten om diktermjødet er et uttrykk for norrønt syn på drikkelaget som en deling av en felles substans som gjør folk til drikkebrødre.

Mjøden gjorde noe av det samme som vinen i den greske Dionysos-kulten. Både grekerne og folk i det norrøne samfunnet tenkte at inspirasjonen kom fra en rusdrikk. Brygget som var årsak til inspirasjonen, hadde noe å gjøre med den felles livssubstansen.

I det norrøne samfunnet var russymboler konstituerende for den kulturelle orden. Odin hang såret i ni netter i treet. Han falt ned og fikk drikke mjød fra Odrøre. Drikken var opphavet til Odins kunnskap. Tørste i konkret betydning ligger til rot for den kunnskapstørsten som er forutsetningen for å tilegne seg kulturen slik det beskrives i Sigerdrivamål om hugrunen:

18. Alle ble de av skavet de som inn var ristet og helt i hellig mjød og sendt på vide veger; de er hos æser de er hos alver somme hos vise vaner somme i menneskers makt

18. Allar váru af skafnar, þær er váru á ristnar, ok hverfðar við inn helga mjöð ok sendar á víða vega, þær ro með ásum, þær ro með álfum, sumar með vísum vönum sumar hafa mennskir menn.

Jeg har før nevnt at de norske småkongene likte å drikke øl og mjød svært godt, men at kun en er blitt omtalt som en drukkenbolt, nemlig irlenderen Harald Gille. I denne sammenheng kan være interessant å se hva Håvamål sier om drikking.

UTDRAG FRA HÅVAMÅL 11. Bedre bør å bære har ingen enn mye mannevett; verre niste på vegen har ingen enn den som har drukket for mye. 12. Så godt for folk som folk sier, det er ølet ikke; jo mer en drikker dess mindre kan en styre sitt vesle vett. 13. Glemselshegren svever over svirelaget, stjeler hver manns vett; den fuglens fjærer har fjetret meg engang i Gunnlods gård. 14. Drukken ble jeg, ble døddrukken, hos den frode Fjalar; det er det beste ved drikkelaget at vettet vender tilbake. 17. Tosken måper og mumler dumt, der han sitter som gjest i gilde; straks han får den første slurken, er det ute med alt vettet. 19. Mjødbegeret skal du tømme, men hold måte med drikk, tal det som trengs eller ti; kalle det uskikk vil ingen gjøre om du så går tidlig til sengs. 32. Venner er mange og vel forlikte, til de møtes som gjester i gilde; slik vil det evig og alltid være: gjest tretter med gjest. 137.Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Når du drikker øl, så søk jordas kraft, for jorda tar imot ølet, bruk ild mot sotter, eik mot blodsott, aks mot trolldom, hyll mot hustrette, - mot hat hjelper månen -, meitemark mot bitsott, mot mein runer, fast jord mot flytende.

ÚTDRÁTTUR FRÁ HÁVAMÁLUM 11. Byrði betri berr-at maðr brautu at en sé mannvit mikit; vegnest verra vegr-a hann velli at en sé ofdrykkja öls. 12. Er-a svá gótt sem gótt kveða öl alda sonum, því at færa veit er fleira drekkr síns til geðs gumi. 13. Óminnishegri heitir sá er yfir ölðrum þrumir; hann stelr geði guma; þess fugls fjöðrum ek fjötraðr vark í garði Gunnlaðar. 14. Ölr ek varð, varð ofrölvi at ins fróða Fjalars; því er ölðr bazt, at aftr um heimtir hverr sitt geð gumi. 17. Kópir afglapi er til kynnis kemr, þylsk hann um eða þrumir; allt er senn, ef hann sylg of getr, uppi er þá geð guma. 19. Haldi-t maðr á keri, drekki þó at hófi mjöð, mæli þarft eða þegi, ókynnis þess vár þik engi maðr at þú gangir snemma at sofa. 32. Gumnar margir erusk gagnhollir en at virði vrekask; aldar róg þat mun æ vera, órir gestr við gest. 137.Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: hvars þú öl drekkir, kjós þér jarðar megin, því at jörð tekr við ölðri, en eldr við sóttum, eik við abbindi, ax við fjölkynngi, höll við hýrógi, - heiftum skal mána kveðja, - beiti við bitsóttum, en við bölvi rúnar, fold skal við flóði taka.

DRIKEGILDENE I MIDDELALDEREN
I den tiden hedenske og kristne fester konkurrerte, sikret de kristne kongene suksess for sine fester ved å gi mye å drikke til dem som møtte fram. Kirkens ledere la en kristen mening til de hedenske festene, blant annet ved å forene dem med viktige kristne hendinger. Allikevel erstattet aldri "Kristmesse" - Christmas, det hedenske ordet jól i Norden - vi feirer fortsatt jul.

Overgangen fra hedenske drikkelag til kristne gilder og brorskap blir omtalt i Olav Tryggvasons saga av Odd Snorresson munk. Her forteller forfatteren hvorledes St. Martin av Tours kom til Olav og ba ham endre folkets seder. Det hadde vært skikk å drikke minneskåler for Tor og Odin og andre æser, når folk holdt gilde. Nå ville han at kongen skulle gjøre det annerledes, slik at denne skikken ble avskaffet. Kongen skulle påby at en drakk til ære for helgener i steden.

Misjonskongen Olav Tryggvason brøt det sterke sambandet mellom hedenske offerfester og tingmøter ved gjøre slutt på blot og drikkeoffer. Kirken forsøkte å kristne drikkelaget med å godta at de kom sammen i navnet til en helgen som vernet det. Brorskap for å hedre martyrer eller helgener, ble midlet til å ta bort det religiøse innholdet i kulten av forfedre og de hedenske gudene. Isteden satte de drikkegilde ved jule- og påsketider, mungåt ved jonsoktid og høstøl ved Mikkelsmess. De kristne gildene tjente til å svekke fedrekulten og å forme den om til harmløse minneskåler og navnelister over de døde som ble lest på navne- og minnedager.

Etter at kristendommen seiret, vokste gildene med kongelig hjelp. Olav Kyrre grunnla Miklagildet (det store gildet) i Nidaros og andre byer. Disse skulle komme i stedet for de førkristne gildene på landet. Å miste retten til å være med i drikkegildet var et tegn på at en var sosialt utstøtt. I Vest-Norge fikk en bonde som var med i manngerden straff for å la være å brygge øl til helligdager og lage gilde for andre bønder. Han sto i fare for å få eiendommen sin inndratt og selv måtte han dra i eksil.

Gildene i Norge må ha omfattet nesten hele bondealmuen i bygdene. De fantes ved siden av tinget, som til vanlig kom sammen i gildehallen. Gilde og brorskap er de typiske uttrykkene kristen nestekjærlighet fant i senmiddelalderen.

Byggearbeid var blant de oppgavene gildene tok på seg, som for eks. reparasjon av kirker og bruer. Gildene sørget for de fattige som hadde rett på rester av gildemåltidene. Hver gildebror hadde til plikt å hjelpe de andre brødrene i sykdom, å følge døde til graven, skaffe lys til gravferden, og betale messer for sjelene til de avdøde.

I Trøndelg kunne gildebrødrene låne hest og vogn fra andre gildemedlemmer. De fulgte hverandre på reiser innenfor bispedømmet. I gildeskråene fra Gulatingsloven beskyttet brødrene eiendommene til hverandre i tilfelle brann, krøttersykdommer, skipbrudd, reiser utenlands, angrep og tjuveri. De betalte løsepenger for en gildebror som var fanget. Gjensidige gaver betalte slik hjelp.

Etter at lovene i Norge satte forbud mot blodhevn, forsvant reglene om dette fra gildeskråene. I de senere reglene går en ut fra at en gildebror yter hjelp til andre brødre så rettighetene deres blir beskyttet. Alle konflikter skulle løses ved mekling mellom brødre, men strid om landeiendommer var unntaket.

I Erik Magnussons regjeringstid ble en lang rekke gilde i Bergen forbudt, fordi de gav statutter for seg selv. Gildene som ble forbudt, omfattet losgildet, gullsmedgildet, gildet for kjøpmenn som seilte på England, bygningsarbeidergildet og bryggergildet. Kongen tillot like gjestebud der medlemmene skjøt sammen en del hver og han tillot noen religiøse gilder å forsette.

Grunnen til at staten grep inn virker åpenbar. Gildenes krav konkurrerte med statens maktkrav og i Oslo fungerte Corpus Christi-gildet som en ankeinstans over de vanlige domstolene.

Gildenes betydning ligger på flere plan. På den ene siden var de institusjoner til fremme av vennskapet, dvs. til integrasjon av undersåttene til kongen. Dernest var de et middel til å aktivisere og organisere lekfolk religiøst. Det var straffer for dårlig oppførsel, så gildene har hatt en disiplinerende funksjon. Forpliktelsen til gjensidighet gjør dem til forløpere for forsikringsvesenet.

Sist og ikke minst: Den økende rikdommen som gikk med ved slike fester, ble således et viktig skille mellom høy og lav status. Ulikhet i rikdom til å lage gjestebud, ble en drivkraft i den sosiale lagdelingen.


NORSK SKIKK OG FOLKETRO OM ØLBRYGGING

BRYGGETIDER
Til festtider og festlige anledninger har øl hørt med fra gammel tid, og særlig har det vært skikk å brygge øl til jól. Men det kunne også brygges øl til våronna, sommeronna og jonsoktider i tillegg til spesielle anledninger som bryllup, festerøl, gravøl, dugnader osv.

Solverv
I folketroen møter vi ofte en forestilling om at om arbeidet skal lykkes, må det utføres til riktig tid. Dette gjaldt også ølbrygging, og det var spesielt en dag som man ikke måtte brygge øl, det var på solvervdagen. Folk mente at ølet ikke ville gå, kunne tapes fra dunken, eller bli surt, eller som det ble sagt i Gausdal - I det samme solen vender seg, vil ølet kaste seg og bli bortskjemt.

Voksende og minkende måne, flo og fjære, og vindretning
Ølet burde bli brygget ved voksende måne eller ved flo sjø. En tenkte seg at som ved en flo sjø, ville ølmengden øke - i motsetning til fjære, da en ville få mindre øl ut av brygget. Likeledes var ikke tiden for ølbrygging ved nordavind. Dette kan selvsagt ha den rasjonelle forklaringen at ølet var avhengig av en jevn og konstant temperatur.

MALTKORNET
Maltkornet ble tatt fra de beste åkerene og var av den beste kvalitet. Fra Romsdal er det fortalt at når de kastet kornet (med kastefjøl, kastespóa), nådde det tyngste kornet lengst. Dette kornet kalte de veggjesnerten (fordi det traff veggen og dermed var tyngst - og best), og dette var det beste maltkornet.

Selvsagt ble det også brukt importert korn, som til all annen matlaging, til ølbrygging, eller ferdig laget malt (jrf. "þyðversk malt" i Norges gamle lover 3, side 143) fra et melteri fra byene. Men kornet som ble brukt burde ikke være eldre enn to år. Kornet som maltet ble laget av kunne være blandkorn av bygg og havre eller bare havre eller bygg. Men noen mente at malt av havre ikke ga så godt øl som ølet som ble brygget på bygg.

HUMLEN
Humlen ble antakelig innført til Norge omkring 1100-tallet og bøndene begynte etterhvert å dyrke den selv, men den ble sannsynligvis ikke brukt til ølbrygging før på 1300-tallet. Til tider var det til og med påbudt å dyrke humle - man hadde såkalte humlegjerde eller humlehager, men humlen var like mye en prydplante som en bruksplante.

Humle er vanskelig å dyrke i norsk natur da den ikke trives nord for Velfjord i Nordland og ikke over 400 m.o.h. (Johs. Lid, Norsk og svensk flora, 1963), men i Voss finnes opptegnelser om at gården Røyrlidi i 1723 (532 m.o.h.) dyrket humle.

BRUK AV EINER OG ANDRE VEKSTER
Det var et todelt formål ved å bruke einer eller andre vekster når en brygget øl. Først skulle disse vekstene gi ølet den rette fargen, og dernest skulle ølet bli friskere og sterkere. Older farger sterkt og derfor er den brukt mange steder. I Rauland skal en ha brukt tyrirøtter, fordi de som drakk ølet da skulle bli modigere.

Alle steder ble det brukt einelóg (vann som ble brukt til ølbrygging ble kalt lóg) til å trekke maltet med. Noen steder skulle det være einer med bær på, ellers ble older, finkløvd oreved og orekvister, potetgras, halm, nesle, erteris, hegg, karve, tyrirøtter eller ryllik brukt.

Tydelig var det en tro at de forskjellige vekstene eide en styrke i seg som gikk over på ølet, og styrken og utseende hadde noe med hverandre å gjøre. Lyst øl dugde ikke sa de i Hallingdal.

MELTING
Maltkornet skulle ligge i bløt 2 - 3 dager. Det var vanlig at de hadde kornet i sekker som de la i en tønne med vann. Var det kaldt vær kunne den stå i fjøset, ellers stod den i bekken. Vannet skulle skiftes hver dag, enten ved å tappe ut det gamle vannet, eller ved å fylle opp med nytt til vannet var skiftet ut.

Når de tok sekkene med det bløtlagte maltkornet opp av vannet, lot de først vannet renne av, for så å henge sekken med kornet til tørk på et varmt sted, gjerne ved ovnen. Det var viktig å vende sekkene slik at varmen ble mest mulig jevnt fordelt. Tørkingen kunne også gjøres i fjøset.

Neste prosess var å bre det bløtlagte og tørkede kornet utover i ca. en håndsbredde tykt lag på maltkarmen - som kunne være et dørblad. Stuegulvet kunne også være egnet til denne prosessen. Der lå kornet og begynte å spire til det grodde i sammen til en hedla, som de reiv og gnikket i fra hverandre.

Det hente at de la våt halm og sekker over, for at det øverste laget ikke skulle tørke for fort. Det var viktig at kornet fikk spire jevnt og passelig, derfor måtte det omrøres minst en gang om dagen, slik at det laget som lå underst ikke ble for varmt. Ble malten for varm, ble ølet lyst eller blankt het det.

Det tok 12 - 14 dager fra de tok kornet ut av bløtningen til det var melta. Maltet måtte ikke gro så lenge at ålen kom fram, for da gikk kraften ut av det. Kornet skulle bare rote seg, og når røttene var et par ganger så lange som kornet, var det passe.

Sommerstid kunne de tørke det i sola når det var godvær. De bredte det utover et segl eller la det på dørblader og snudde det med jevne mellomrom. Men siste del av tørkingen måtte ikke gjøres i sola, fordi da ville det ikke bli skarpt nok, og dessuten ble det solsmak på ølet om en ikke tørket maltet på tørkehella innendørs til slutt.

Om vinteren måtte hele tørkingen gjøres innendørs. Før var det en tørkestue på hver gård. Her hadde de hyller langs veggene som de la maltet på. I tørkestua var det en ovn som de fyrte godt i.

Mye brukt var et såkalt tonneklæ eller hæra. Det var et teppe heklet av en tråd spunnet av hesterargg, ragg og tagl av kuhaler. Tonneklædet spente de ut over et varmt sted og spredte maltet ut over det. Vanlig var det å henge det opp i skorsteinen over baksthellen, og da kunne de bake samtidig.

Eller de hengte tonneklædet opp over ovnen, gjerne med et teppe omkring så det holdt seg varmere. Hang det over skorsteinen måtte veden være tørr og god, ellers ville det bli røyksmak på ølet. Bryggeveden var de nøye på, den måtte være gjort ferdig lang tid i forveien, og skulle være storkløvd bjørkeved eller bjørkekubber, og den måtte være tørr.

Til tørkingen ble det også brukt tørkeheller eller tørkegryter. Tørkehella var en stor steinovn, tettet med leire og med en helle over av stein eller malm. De la godt i ovnen og la maltet på hella. Det måtte røres om hele tiden for at kornet ikke skulle bli brent.

Tørkegryta var en stor malmgryte som kunne ta en tønne eller mer. Den satte de på grua med litt svak varme under. De rørte i gryta med en kornrøra eller kóra, et redskap som ser omtrent ut som et spadeskaft med et tverrtre i enden som er bøyd i endene, for at den skal kunne følge grytebunnen.

MALING
Maltet skulle males grovt. Når et korn var delt i to-tre deler var det smått nok. Derfor la de kverna lett, og ga kornet stort ifall ("ifall" kalles det at kornet renner fra teina og ned i kvernøyet). Maltet ble ikke malt før det skulle brukes, skulle de vente med ølbryggingen, oppbevarte de maltet i en kiste.

Når de malte maltet var det mange tegn som fortalte noe om hvordan ølet skulle bli. Fra Sogn heter det at de lyttet til lyden av kvernen, for lyden fra kvernen fortalte om hvordan ølet skulle bli. Skreik og grov kvernen seg, ble ølet sterkt, og det varslet om slåssing og krangel om det var flere i lag som drakk av det ølet. I Brekke fortelles det at de måtte hviske i kvernhuset mens de malte maltet, for da ville ølet bli så sterkt at man ville hviske i vertsskapet.

FRAMGANGSMÅTER VED BRYGGING
Det var et høytidelig arbeid å brygge øl. Mangt var det som måtte passes på, skulle det lykkes vel. Et feilgrep kunne lett ødelegge alt. Alle kar som trengtes måtte være i stand og på plass før de begynte. Karrene var gjerne utette etter å ha ligget i opplag lenge, og måtte derfor "gro" og tettes igjen. De gamle kaggene hadde så store spunshull at en kom nedi med armen og fikk vasket dem. Etterpå ble de baka med kokende einelóg (einelóg = vann med einekvister i).

Folk var oppe grytidlig om morgenen, og enda rakk det fram til midnatt før de var ferdige. Først var det å tenne opp under lógkjelen (= vannkjele), så hentet de einekvister, og tok da helst einer som det var mye bær på. Alltid ellers sa de sprakjelóg, men når de brygget sa de einelóg. (M. Blom, Haus.)

Den første lógkjelen tømte de på kaggene som ølet skulle være på. De var lagt til rette på sine krakker framfor åren. Så hengte de på en ny lógkjele med en gang. De hadde en eller to såer (= kar, kjele) som ble kalt rostane. Der trakk de maltet. De stod oppstilte side om side på en benk. Mens lógkjelene kokte, skulle rostane lages til, og det var viktig at det ble godt gjort, ellers ville det lett bli ugreie med tappingen.

I senere tider brukte de kraner i rostane, men før hadde de en redskap de kalte toppå som gjorde samme tjenesten. Det var en lang stang som stod gjennom bunnen i rostekjæret (karet maltet ble trukket i) og rakk oppom kanten. Det var skåret spor i den enden som gikk gjennom hullet i bunnen, og når de vred på stangen oppe, rant ølet ned.

På bunnen i rostane hadde de den såkalte undergjerdsveden. Først lå framme ved kranen det såkalte skóratreet. Det var lagd omlag som halvparten av en treskål og lagd slik at det falt inntil begge sidene og bunnen i såen (= kar, kjele). I kantene var det skåret store hakk så vørteret fikk renne inn til kranen gjennom denne "silen".

Over bunnen la de så hasselkjepper eller olderkjepper i kors, eller eine, og oppå den et lag halm. Det galdt at ikke sadle (= melet i maltet) kom ned til kranen og tettet den til. Oppå undergjerdsveden la de flate steiner, så den ikke skulle flyte opp eller ødelegges.

Når rostane var ferdige, meiska de maltet. Noen brukte gilsåen (= karet der ølet gjærer) til det, andre hadde en særskilt meiskestamp. Der bløtla de maltet godt, slo hett vann på, og rørte med meiskerøu eller meiskerói (= meiskestaven) slik alt skulle bli gjennombløtt. Det var andre lógkjelen som gikk med til dette, og de måtte da sette over den tredje lógkjelen med en gang.

De hadde til merke at meiskestaven skulle helle langsomt til siden mot kanten av stampen når de satte meiskestaven på ende midt i meiskestampen, eller det skulle såvidt renne av meiskestaven når de dro den opp av meiskestampen.

De øste deretter meisken, som maltet nå ble kalt, på rostane og lot det stå en stund der og trekke. De la et åklede over. Så ble kranene åpnet, og vørteret tok til å renne. En måtte passe på at det rant likt på begge rostane (om det var to), og ikke for sterkt. De stakk en flis i kranen, slik at vørteret rant etter den, for da så de bedre hvor mye det rant. For at ikke vørteret skulle surne, hadde de humle i stampen som vørteret rant ned i.

Så slo de hett vann på rostane etter hvert, men det skulle ikke være så mye at vannet gikk over meisken. De brukte opp tredje vannkjelen først, slik at de hadde kjelen fri når de skulle koke vørteret, og til slutt tok de det som var på kaggene.

De trakk maltet så lenge det holdt ut, d.v.s. så lenge det var noe søtsmak på vørteret. Da skulle vørteret kokes. Det første vørteret som rant, var tykkere og bedre og trengte mindre koking. De kokte det inn til en fjerdepart eller en tredjepart, men det var litt forskjellig med dette fra sted til sted.

Var ikke vørteret godt kokt, ble det ikke naturlig. Da fikk de tuntrippa eller rahoka av ølet (Fra Urnes), og om slikt øl går det en skjemtevise i de fleste bygder. Visa som har bare ett vers, finnes i mange variantar og er knyttet til en bygd, en gård, og av og til en navngitt mann. I Romsdal gikk visa utover nabobyen på Nordmøre og lyder slik:


I Krestjansønn der bryggja dei
so sterkt eit øl,
de fer neri-jønå halsen
som elt hetstetøl;
å neri jønå vomma
som einn vølong-skrott
å ut ijønå rau'a
som eit kanon-skøl.

Når de slo vørteret i kjelen, målte de med meiskestaven hvor mye det var. Det var skåret merker på den for hver bøtte. Slik så de hvor mye det skulle innkokes. Humlen hadde de også oppi, og det var regnet 3 - 4 merker humle på en tønne malt. Etter at vørteret var kokt, silte de humlen av med humla, det var en kurv som var flettet av tæger, einekvister eller tykke spøner eller band som var laget av selje eller pil.

FORHOLDET MELLOM MALTMÅL OG ØLMENGDE
Ølet kunne gjøres sterkere eller svakere etter så mye som de tok etter. En regnet ca. 4 - 5 anker øl av en tønne malt, eller at kornmål og ølmål skulle være likt. Noe gjorde det hvor godt maltet var. Etter at de hadde tatt så mye som de mente var høvelig, slo de kaldt vann over rostane og dro ut det såkalte spissøl-vørteret. Dette var litt søtt, men ville de ha mer styrke på ølet, måtte det brukes sukker. Spissølet var kokt og gjæret som det andre ølet. Sommersdag var det et friskt tørstedrikke, men det holdt seg ikke lenge.

På Karmøy laget de flere sorter øl:
"Hvis man er bestemt, av vørteret at lave f. eks. 5 liter vørtersirup, så hældes 20 liter "føreflåt" - det førsttagne vørter - i en almindelig gryte, og lar det koke ind til 5 liter (til 1/4). Dette alene erstatter ikke sukker, honning og sirup, men er endog lægemiddel.

Ønsker man et særs kraftigt og meget holdbart øl, så indkokes det første vørter til henimod halvdelen, gjæres i et kar for sig selv og kaldes "hæringøl", "topøl". Derefter tages "godtøl", hvis mengde bestemmes av maltet.

Så høit som det mæskede malt rak på eller i karet, så meget vørter kan der bringes i samme kar før der skiftes til simplere ølsort som her går under navnet "lettadrikka", hvis mængde tages efter behag.

Når man ikke finder mere kraft i maltet, så fyldes koldt vand på opstøkaret (rostekjeret*), dækkes godt til, står i 10 timer, avtappes, kokes i flere timer, sættes gjær til, skakes på kag og er en lidt syrlig, meget læskende drik som her kaldes "måladryk". (E. Dyrland)
(* Rostekjeret: karet, gryta som maltet er i når de trekker vørteret ut av meisken. Meisken = det bløtlagte og varmede maltet, slik at melet blir til maltsukker.)

Det var vanlig å tilsette sukker i vørteret, ca. 3 - 4 kg pr. tønne malt, men mengden kunne variere. En brukte helst brunsukker (kandis), men det var ikke godt med for mye. Folk hadde brunt sukker i når vørteret var lyst. De trodde ølet var sterkare når det var mørkt. (Øyslebø.)

Andre tilsetninger ble også brukt. Fra Nordland fortelles det at det ikke var ukjent å ha litt tobakk i, men det var vanligere å ha svartpepper i. Noen pleide å lage seg en slags farge av brunt sukker til å ha i, ellers var det vanligere å koke en olderkvist eller litt bjørk i lag med ølet for utseendes skyld.

I Telemark ble det også brukt tobakk. Det hende at de blandet tobakk i ølet så det skulle bli sterkere, sa de der. Dette var tilfelle med det ølet som de brygget for å selge på Åmyrmarknaden. (E. Vågslid, Vinje). Åsmyri er et sted i Rauland i Vest-Telemark der det ble holdt hestemarked.

Fra Brekke i Sogn fortelles det om de ikke fikk ølet så sterkt som de ville, slo de i enkelte anledninger brennevin i ølet. Tobakk hadde de helst nedi fordi en skulle kaste opp av det. En brukte da å si, "Ølet var godt, ein spydde då av det." Pepper hadde de også i av samme grunn. Kandissukker og sirup hadde en i for å få mer øl. (H. B. Takle.)

Det hente ikke sjelden at det ble blandet sprit i, helst om det var noen som likte å skjenke folk fulle. I Setesdal kunne de bruke brennevin, en flaske eller to som de slo nedi med samtidig som de satte til gjæren (T. Åneland, Evje.).

For å få ølet sterkere kunne en også karve opp poteter og koke i lag med maltet (O. A. Ingebrigtsen, Nesna). Men fra i Hallingdal fortelles at det var regnet som fusk å ha tobakk i ølet, men det skjedde av og til. "I gamal tid blanda de visst aldri noko i ølet. I seinare tid bruktest sukker, sirup og lakris til bland". (E. Bækkstad, Ål.)

VARSOM MED ILD
Ilden måtte en være varsom med, fordi folk tenkte på den som en personlighet, ilter av natur. Dette kommer tydelig fram i en opptegnelse fra Gausdal:
"Når man bringer ild sammen fra to skorsteiner, kan de ikke godt forlikes." (Storaker).

Samme troen finner en på Island:
"Ekki má bera eld i bæ, þar sem eldur er fyrir, þvi það á at auka ósamlyndi". (Ikke skal en bære ild til en gård der det før er ild, for da øker uenigheten.)

Ellers møter en også troen på at ilden varsler, som i fra Eksingsdalen hvor de sa at når det spraker av ilden, blir det stygt vær. Spesielt når de brygget øl, hører en at ilden måtte behandles med varsomhet.

Det heter fra Brekke i Sogn:
"Ein sat alltid og paste på elden. Ein vara seg då vel for å koma borti brandane med føtene. Grunnen var den at det ikkje skulde verta slåsting i drykkjelaget." (H. B. Takle.)

Og i fra Fjærland meldes det:
"Etter gamalt skulde ein ikkje spenna på brandane avdi det då vart slagsmål i drykkjelagi." (M. S. Mundal.)

I Urnes kommer det enda en tryggingsregel i tillegg:
"Ein måtte ikkje spenna i brandane, for då vert det uvenskap etter ølet; ikkje skulde ein blåsa i elden, for då vart ølet tunt." (H. Dale.).

I Haus måtte de heller ikke blåse inn i ilden mens de brygget øl. (H. Holm.) Likeledes var det på Lista, man måtte ikke blåse under gryten når man brygget øl og fra Fusa er det fortalt:
"Brandene må ikke spændes ind under bryggekjelen; sker det, bliver det slagsmål når øllet drikkes."

Folk hadde respekt for ilden, den hadde stor kraft til å ødelegge og hevne seg, og derfor måtte den omgåes med varsomhet og respekt. Dette kommer fram i folketroen ved at ilden ikke måtte slukkes med skittent vann, ellers ble den misfornøyd og kunne gjøre skade, man måtte ikke spytte i ilden, ellers fikk man blemmer på tungen, man måtte ikke banne i ilden, for ellers ble den umulig å slukke. Man måtte heller ikke røre i ilden med spisse redskaper.

I alle disse eksemplene kommer det klart fram at ilden var tenkt som en personlighet som var ilter av natur og hissig. Ilden kunne til og med være hevngjerrig. Når en spenner til vedkubbene under gryta, freser ilden opp og slår gnister. Dette ble tolket som et uttrykk for sinne. Kokte man ølet mens ilden var i det humøret, ville dette sinne gå over på ølet som ilden kom i kontakt med.

GJÆR
Det beste var at gilsåen (= karet ølet gjæret i) ikke ble brukt til andre ting enn å gjære øl i. Når de tømte såen, smurte de gjær oppetter sidene og oppbevarte den på et tørt og luftig sted. Når såen var av god ved, sprakk den ikke dersom den ble liggende en tid. Gjæren holdt seg til neste gang.

Det var flere måter å bevare og tørke gjæren på. I Modalen hengte de einebusker ned i gilsåen og lot gjæren samle seg på dem. Einebuskene med gjær på ble tørket og hengt på stabburet. (L. Mygard.). Samme framgangsmåten brukte de også i Bjelland. (P. Lunde.)

I Valle brukte de å lage halmringer som de smurte gjæren på, og hengte dem over ovnen til tørk, men om sommeren ut i solen slik at gjæren tørket fort. Da holdt gjæren seg hele året og mere til. På Voss flettet de en krans av havrehalm og smurte gjær på og tørket. De kunne også bruke en tøyremse av grovt lintøy til dette formålet. (K. E. Ullestad.)

I Setesdal brukte de også et redskap som de kalte kveikstokk (Kveik = gjær, Kveikstokk = gjærstokk). Det var en trekjepp som det var boret hull igjennom, og i hullene stappa de gjær. (Skar) Kveikstokk er også kjent fra Voss.

Man kunne låne gjær fra andre, men etter folketroen var det ikke ufarlig, hverken å låne eller å låne bort gjær. Man måtte passe seg til begge kanter og ta de varsomhetsregler som folk mente de trengte.

Fra Fjærland er det fortalt at de la stål i bunnen av de karene de brukte lånt gjær i. (M. S. Mundal.). I Nordland skulle man helst ikke takke for gjæren. Det var sikrest for å få en god gang i ølet. Det same galdt når en fikk kultur til melka. (0. A. Ingebrigtsen, Nesna.) Samme troen finner man i Setesdal. (T. Åneland, Evje.).

På Ringsaker sa folk at om man takket for gjæren, ville ikke ølet gjære. (Storaker.) Og fra Romerike er det fortalt at om man har vært på en gård og lånt gang eller gjær, så måtte man ikke stanse på veien for å gå på do, for da ville deigen ikke gjære.

I Sverige har de hatt samme troen:
"När jäs* lemnes utur gården, må et brinande eldkol efteråt kastas i kärilet**." (* Jäs = gjær. **kärilet = karet)

Man merker seg den skikken at en ikke måtte takke for gjæren. Dette har sitt grunnlag i troen på at det lar seg gjøre å tilvende seg annenmanns lykke med den tingen en tar av en annen. En måtte lure seg til å gjøre det slik at den andre ikke visste om det. Klipte en for eksempel noen hår av andres sauer, fikk en med det hans sauelykke, kunne en få tak i noen høystrå fra fjøset til naboen, tok en fra naboens lykke med foret o.s.v.

Når en ikke takket for gjæren, var det jevngodt med at gjæren ble tatt fra den en lånte av, og dermed kunne en tilvende seg hans lykke med ølet. Eller mannen som gav gjær bort, var liksom uvitende om det hele, og kunne ikke legge noe i det som kunne skade ølet. Etter tankegangen om sammenhengen mellom det hele og delen, kunne kraften og godheten overføres fra det ene brygget til det andre. Det var derfor naturlig at folk ikke var lysten på å låne bort gjær til andre, men det er sjelden en hører noe om uvilje mot å låne gjær.

I en svensk oppskrift fortelles:
"När jäst lemnas bort (vilket dock sällan bonde gumman gjör; ty då tror hon med bakning, bränning och bryggning skall mislyckas), så tager hon, sedan hon tagit till så mycken jäst hon vili aflåta, 3 gångor något tilbakas af jästen och kastar et eldkol uti kärilet som jästen läggas uti, och pålägger den som hämtar jästen, at den ej skall gå af vägen, eller gjöra sin tarf, förr än han kommer hem, så tros at det ei skall mislyckas.

Ej må jäst på annat sått bortlemnas, och om det minsta antringen stjäls eller bortkommer af inmäskningen, om svin komma der vid, om en olyeklig menniska ser der på, eller rører der vid, så skall det mislyekas. I detta fall skall hon skaffa sig jäst af 3 hustruer, så skall det åter lyckas."

GJÆRINGEN
Når vørteret var kokt og passe avkjølet, ble gjæren satt til. Temperaturen målte de på slump med hånden, tommelballen eller med albuen. Vørteret måtte ikke være så varmt at gjæren ble brent. "Når talgdropen var om å storkna på vyrteret, var det måta varmt", sa de i Nordland. (A. 0.Ingebrigtsen.)

Dersom det var kaldt i været, var det bra å sette det i varmeste laget, ellers ville det lett koldne for mye, og gjæringen stoppe før det var utgått. Oftest ble litegrann vørter satt i gang først, enten i et kar for seg, eller de slo litt opp i gilsåen (gjæringskaret). Dette var for å prøve gjæren, men mest fordi det var lettere å få gjæringsprosessen igang, enn om de slo alt i gilsåen med en gang, og så satte de resten av gjæren til senere. Var det først satt i et mindre kar, ble dette hengt oppi gilen (gjæringskaret), slik at gjæringen spredte seg der i fra.

Hvis ikke kveikstokk eller halmvisk ble benyttet, brukte de på Karmøy å ha gjæren på en alminnelig flaske som de hengte i det blod- eller melkevarme vørteret i gangkjæret (gjæringskaret), og hengte flasken i kjæret så dens åpning var jamnhøyt med vørterets overflate. I flasken begynte gjæringen som etterhvert gjennomtrengte hele kjærets innhold.

For å kunne kontrollere om ølet gikk (gjæringsprosessen var i gang), la man en skål oppi gilsåen, for når ølet gikk, dunka den ut i sidene av såen. På den måten kunne de høre om det var frisk gang i ølet. Såen ble dekket med åkleder for å holde jevn varme. Skjedde det at ølet ble for kaldt for tidlig, måtte det hítast i det.

Da tok de litt øl fra såen og kokte opp og slo nedi igjen, men slik oppheting var ikke holdt for å være bra, for styrken gikk ut av det ølet som ble kokt. I Valle brukte de å slippe glohete steiner nedi gangkjæret, når ølet ikke ville gå nok på grunn av for lav varme. I Søgne slapp de en glødende strokbolt (jern som de brukte i strykejern) i gangkjæret. (P. Lunde.) I Nordland er begge metodene kjent.

I Brekke hadde de et annet råd når ølet heldt seg nake, dvs. ikke satte gjæringsskum. De fikk fatt i litt sprit og hadde i en potteflaske, og satte flasken deretter på bunnen av gilsåen. Flasken stod med tuten opp. Litt etter hvert dannet det seg en stjerne i såen, og etter en stund slo det bull over. (H. B. Takle.)

Det var svært forskjellige meninger om hvor lenge ølet skulle gjære i gilsåen. Det er nevnt fra 8 timer opp til en uke, men mange lot ølet også gå (gjære) lenge på kaggene. "Det tek seg att på kaggen", sa de.

Gjæringstiden på gilen er opplyst til å være 8 - l0 timer i Brekke, i Urnes 24 timer, i Rauland og Setesdal 2 - 3 dager, i Hallingdal fra 2 opp til 8 dager. Noen fast tid kan ikke settes, ølet måtte gå til det var noenlunde utgått. I Mundheim, Hardanger, hadde de det merket at når ølbollen som de hadde i gangkjæret, sluttet å gå rundt, var ølet ferdig. Fra Karmøy fortelles det at når ølet viste tegn til synkning, da var det klart for oppøsning. (E. Dyrland.)

I Nordland sa de at når skummet gikk pålag over hele karet og tok liksom til å toppe seg opp i midten, hadde de ølet på tønnene eller kaggene, men da hadde de bare en klut over hellehullet, og lot det gå minst en uke eller to til på kaggene, før de slo til og tettet hellehullet. (0. A. Ingebrigtsen, Nesna.)

På Voss sa de at når skummet ikke straks dro seg sammen igjen når du slo det fra hverandre på gilsåen, så var ølet utgått. Ølet skulle øses opp før det var helt utgått, så mye det tok seg opp på kaggene, ellers ble ølet dovent.

Når ølet gjæret, mente noen at det gikk med sola, andre mente at det gikk til den kanten som vinden blåste. I Haus sa de, "Du kadn sjå i gilså-æ ka vinnætta æ", men fra samme sted er det fortalt at det var andre som mente det gikk med solen. (M. Blom.)

I Bremnes sa de at det gikk alltid den veien vinden blåste. (E. Næsse.) Det samme mente de på Voss, men i Hardanger trodde de ølet beveget seg med sola. Fra Brekke er det fortalt, "Fyrr dei la dekke på gilsåen, rørde dei i med meiskerøra, og då akta dei vel på at det var med soli." (H. B. Takle.)

I Osterfjorden sa de, "Når Jæren vart sett i, svinga dei med handi rundt gilsåen og plystra; handi skulde fylgja soli." (O. Urdal.)

Disse eksemplene viser at folk tenkte seg at ølet gikk med sola. Begge oppfatningene er like rimelige ut i fra den folkelige naturoppfatning. Når folk tenkte på gangen i gilsåen i sammenheng med vinden, kom folk naturlig til den slutning at disse bevegelsene måtte gå i samme retning, men de som tenkte på solgangen, mente at ølet fulgte sola.

Det er verdt å merke seg at de rørte i ølet før de satt til gjæren og svingte med hånden over gilsåen. Fra Valle fortelles det også at de skulle røre godt i vørteren når de sette i og i Sverige sa de, "Rörer hon väl och hurtigt omkring vörten at den fradgas, samt mystrar (plystre) då jästen lägges uti, så blir ölet inte dufvet."

Plystringen kunne være et individuelt påfunn, men meningen er den samme som kommer fram i den svenske oppskriften, når det heter at de mystra. (Mystra = plystre, gjøre fin lyd med munnen, da ville man ha hester og okser til å springe eller stoppe.)

De ville få ølet i gang liksom når de jaget på hesten. Og det var fristende å sette i en lang plystretone når de så noe som rettelig hadde god fart. Det meldte seg helt naturlig, fordi ting som skjøt seg fort fram, kaller fram en liknende tone. (Jfr.; Det gikk så det plystra!) Derfor var det også rimelig å bruke samme låten når noe skulle settes i gang. Dette er ingen magi, for magien vil gjøre tvert imot det som naturlig går for seg. Men her ser de med egne øyne virkningen når de rører rundt.

Gikk ølet mot solen, ble ølet uheilt, en fikk vondt av ølet og kastet opp. I Kvinesdal fortelles det om et farlig øl som de kalte skæks-øl (uttales skjægs-øl). Dette ølet var på en måte forgjort, og det virket i høy grad voldsomt på den som drakk det, fordi ølet kom opp igjen og ut både gjennom nese og munn. Denne egenskapen fikk ølet, ifølge folketroen i Kvinesdal, fordi ølet under gjæringen eller gangen, har beveget seg i mot solen. (Storaker.)

På folkeetymologisk vis er det satt i sammenheng med verbet skaka. Et annet sted er det tolket som det ølet som kom opp igjen i skjegget. Det er i begge tilfeller en omtydning av det gno. skjaðak. Etter Aasen er skjak (eller skjadak), "Lolium temulentum, et ukrud som lettelig blander sig med kornet, og som forvolder sygdom, naar det kommer i mad."

I Kongespegelen er det nevnt som et ugress i åkeren: "Stundum spillir skjaðak, þó at ýrnir sé ávextir ok goð veðrátta" (Stundom skjemmer skjadak grøden, enda om veksten er god og været laglig.)

I Biskupa sögur er det omtalt i sammenheng med ølet: "Mungåt blezaði hann þat, er skjaðk var i, ok var þaðan frá vel drekkanda." (Han velsigna ølet som det var kommet skjadak i, og deretter var det vel drikkende.)

Fra Karmøy er det oppgitt tre grunner til at ølet ble uheilt:

1. Kornet til maltet er fra en åker som det båret lik over.
   
2. Sekken eller der hvor det knuste maltet står, har manglet bånd, og således har uvetter fått adgang til at blåse trollskap i maltet.
   
3. Under husets grunn bor det underjordiske. (H. Dyrland.)

Fra nyere tid kan nevnes om skjadak (svimling) at det vokser i havre- og rugåkeren og det ligner sped rug. Det kalles skjak. Blander man det i maltet ved ølbrygging, blir man så full at man sovner av ølet. (Ruth Hult : Østfoldminne, utgitt av Norsk Folkeminnelag 1937.)

Etter Johs. Lid (Norsk og svensk i flora 1963) er svimling et ugress som vokser i åkrer og på avfallsplasser så langt nord som Nord-Trøndelag. I våre dager er den sjeldnere enn i eldre tid.

Etter Nordhagen (Merknad 1965.) er storparten av svimlingkornet (frøet) infisert av en sopp som gjør frøet svært giftige.

Ved tilsetting av gjær møter en rituell bruk som har til formål å skape kraftigere gjæring og sterkere øl. I Modalen hadde de en særskilt skål, gilskåli, som kun ble benyttet til tilsetting av gjæren. De fylte denne gilskåli med gjær med gang i, og satte den oppi gilsåen når vørteret var passe varmt. Skålen fløt da jamt med vørteret, så gjær og vørter blandet seg smått om senn. (L. Nygard.) Samme metoden brukte de også i Setesdal.

I Sogn var det skikk at en helst skulle få tak i gjær fra to sorter øl, dvs. fra to brygg. Da skulle det liksom bli en kappestrid mellom disse to gjærsortene i gilsåen. En måtte ikke takke for gjæren en lånte eller fikk og de skulle slå gjæren oppi i tre deler.

Når de ville ha gjær fra flere brygg, var tankegangen den, at de ville samle kraften fra disse til sitt eget, altså en magisk kraftoverføring. Ølet skulle da gå mye kraftigere, fordi det ble en kappestrid mellom gjærslagene. Samme tankegangen var det når de slo gjæren oppi i tre deler. Hver av disse delene tenkte de hadde kraften til det hele, og tilsammen fikk de en trefold styrke. Dessuten kommer 3-tallet i tillegg her, som i seg selv er en magisk kraft.

En magisk handling for å øke styrken på ølet eller få friskere gang på det, var det også når de ropte høyt o.l. mens gjæren ble tilsatt. I Hardanger stakk de hodet nedi gilsåen og ropte det de kunne (S. Rateig.), og i Sogn gaula de alt de orket når de satte kvekkhove (en bøtte med vørter som gjæren ble satt i) uti, for ellers ville ikke ølet gå (T. Hauge, Sogndal.) I Valle skreik de hurra når de satte gjæren til.

Flere svenske opptegnelser forteller at når folk slo gjæren i vørteret, ropte den som gjorde dette av alle krefter Hoj lust!. Disse ordene skulle gjentas tre ganger, og i Nyland i Finland brukte man på noen gårder å rope hurra høyt, eller høylydt rope i-i-h-h når gjæren ble tilsatt julebrygget.

Gaslander har lignende opptegnelser:
"Då jäst lägges i ölkaret, skal gumman ropa hej lustig, så gör det lustiga gäster. Rörer hon väl och hurtigt omkring vörten at den fradgas, samt mystrar då jästen lägges uti, så blir ølet intet dufvet."

"Vid bryggning brukades når jästen tilsätte, tre kraftiga rop upphätvas. Ju sterkare man kunde "huja", desto bättre troddes ølet komma at jäsa."

Et mer mangfoldig og trolldomsaktig råd for å få gang på ølet, er oppskrevet fra Sparbu:
"Når dem skoll gjørrø øl, så ha dem påssån (trollposen) ponni kan så fikk dæm gang på de -- De va malt i påsså'a å kjerkgålbein å kjerkgåljol, -- å dæm ha heiltstykkj' å heilpæng i påsså'an."

Kirkegårdsjord og bein fra kirkegården, dauingbein, er vanlige kratftråder. Det var kraften til de døde som de ville dra nytte av og få til å gå over i ølet.

Et eksempel på troen på overføring av en egenskap eller en kraft, gir en opptegnelse fra Hedmark: "For at få deigen eller øllet til at "æsa", ber man lægge en gammel buxe over gangen (gjæret) når man "fresk op'n."

Og fra Seljord:
"Når di bryggja, skulle di tenne ell på ein briskebuskje hell ein strusvindel å så stande ein på kvar sie av røstekjere å rivas å slitas om dennan. Då blei øle sterkt."

Buksa var et gangklæde, som den gikk, ville ølet eller deigen komme til å gå når den ble satt i sammenheng med disse, og når de sto framfor rostekjæret og la buksa over, tenktes kraften gå over på ølet.

Fra Sverige finnes en opptegnelse som likner på den fra Sparbu om trollposen:
"Om du lägger en stupstock under din öltunna, får du sälja mer öl til andra."

I blokken som folk ble avretta på, har det samlet seg opp kraft, gjerne både fra rettersverdet eller retterøksen og fra dem som ble avretta. Satte de en slik blokk inntil øltønnen, gikk kraften over på ølet.

SPÅDOMMER VED GANGKJÆRET
Mens ølet gikk, var det mange varsel å ta. Når det knatret mye i gangkjæret, ville ikke ølet bli oppdrukket uten slåssing. De smarteste bryggerene hentet naboene sine for å høre på hvordan det dunket i kjæret, og så lo de og gledet seg til all den moroa som de skulle få. (Eiken. P. Lunde.)

Som rimelig var, var det et forvarsel om fyll når det var urolig i gilsåen. I Valle het det at når det buldret og bråkte i holken når drivju (vørteret) ble øst oppi, ville det gå godt med bryggingen, og så trodde de at folk skulle bli fulle av ølet, og i Rauland sa de at når det tulla i kjæret mens de øste på rostekjæret, ble det godt øl og en lystig jul. (A. Torjusson.)

Johannes Skar nevner det samme:
"Dei spådde av gongkjeret koss juli kom til å ganga av seg. Duna det og saud for ille, då vart det slagsmål i huset. Dei slost su kaldleg i eit drykkjelag på Kjalldal. "De va de eg visste," sa gamle Hallvor Nilsson - "de sau so kveikstokkun dunka mot kan," sa han."

Dersom ølet ikke ville gå, var det også et merke. Holdt ølet seg nakje - dvs. at det ikke oppstod gjæringsskum - vil noen være feige i drikkelaget. (Sunnfjord.) Og i Konsmo sa de at dersom ølet ikke startet å gå, når det ble brygget til beilestevne, anså folk det som et tegn på at ekteskapet ville bli ulykkelig. Dette skal i flere tilfelle ha bevirket til at forlovelser ble hevet.

OPPSKÓKA - Få ølet på kaggene
Når ølet var ferdig i gilsåen, skulle det skakast opp. Dette måtte gjøres i rett tid, ikke for seint, fordi ølet skulle gå litt på kaggene også. Var ølet helt utgått før det ble øst opp, hadde ølet vondt for å bli klart og det ble dovent.

Oppskóka kalte de både det å øse opp, og ølet, på dette steget i arbeidsgangen. Noen steder sier de skaka ned (Hallingdal, Telemark). I første tilfelle ligger hovedvekten på at ølet ble øst opp av såen, i andre tilfelle at ølet ble satt ned på kaggene.

Dette steget i arbeidsprosessen var som en høytid. Alle i huset skulle få drikke, likeså alle som kom innom, eller naboer bar oppskóka til hverandre. I Brekke bar de skókdrykk til naboene og av og til skyldfolk. Han som bar ølet rundt, fikk både mat og øl der han kom om de hadde. De sparte ikke på det med mindre han som bar kom fra bedre kår. (H. B. Takle.) I Urnes, Fjærland og Bjelland fortelles det at naboene kom sammen når det skók opp, og da drakk de så mye de orket.

I "Gamalt or Sætesdal" gir Skar en skildring av slike skókdrikkelag:
"Fyrst dei skåk opp, drakk dei skókdrykkjur alle i huset. So bar dei til grannane, so mange som høyrde til skókdrykkjelaget, til kvar ein nottung. På Langei - bar dei til kvarandre alle fire mennerne i Heimigard. Sør i Øyrek var tvo skókdrykkjlóg.

Der sat seks menner i Øyrek; so bar dei til kvarandre tri og tri mann. Dei vigsla drykken - kasta ein braudmole eller ei glod i ambaren. Der fall so mange skókdrykkjer at alle fekk god rus. Torgeir Ryssstad bad broer sin heim då han skók opp. Han drakk, kvilde og drakk att. "De e godt som e av dravé runni!", sa han."

Om skókdrikken forteller Storaker at i Mandal har det vært sedvane å sende et spann med nybrygget ferskt juleøl, kalt skogedryk, til hver av sine naboer. Tildels brukes sedvanen som navnet hver gang det brygges. Før jul fór de omkring til hverandre og skulle prøve juleølet og i Telemark kalte man dette imberrunn. Rusen man fikk, kalte de skakabollen. En uke etter spundsedes tønnene fikk man spundsedrykkjen.

Ølet skulle prøves ut når de skók opp - om det var gagn i det. Det gjaldt både smaken og styrken. Han som eide ølet, skulle helst være beskjeden. Han snakket om at det hadde vært altfor rikelig med vann, at han hadde hatt altfor mange vannbærere. "Det har vært for nære bekken og for langt til sekken", sa han.

De andre kunne også ha noe å utsette på ølet, at det var for mye eller for lite humle osv. Ellers talte de om at det var velsmakende, lett å drikke osv. Det siste når ølet var godt utgått slik at det ikke var for tykt. "Det spenner, dette" sa de når det var sterkt.

ØLKJENGA (ølkoppen)
En av de mest særmerkte drikkekopper for øl er kjenga. Den er av gammel dato. Liknende former er kjente helt fra forhistorisk tid, i orienten, på gresk område og andre steder i Europa. På sin vandring nordetter har ølkjenga trolig kommet til Norge over Russland og Svearike. Begge steder finner vi tilsvarende former. Særlig likner de russiske ølkjengene på våre.

Kjenga er nevnt i sagalitteraturen. De eldste ølkoppene her i landet som likner litt på kjenga, er fra Telemark, og skal være fra først i 1600-årene. De likner litt på et vikingskip. Utenom vossebygdene finner vi kjenga bare i Hardanger, Sogn, Hallingdal og Valdres.

Kjenga er uthulet av et trestykke, på Voss til vanlig av en ri-nuta av bjørk. Handtaket er utskårne stiliserte dyrehoder - det kan væra hest, løve, vær, fugler o.l. På vossekjengene er det alltid et hestehodet som har fått mange originale utforminger. På Sognekjenga har noen ormemotiv, og en finner også kjenger med fuglemotiv.

De drikkekopper som er utstyrt med dyrehode, mener man at skriver seg fra gamle rituelle kar der gudesymbolet har vært sterkt markert. Hestehodet på kjenga er trolig et slikt gudesymbol. Hesten var i gammel tid hellig, og hestehodet eide en veldig magisk kraft, jfr. nidstang med hestehode. Hestehode har også vært nyttet som et vernende tegn mot brann og lynnedslag.

Kjenga har navnet etter det gno. kengr. På nynorsk: ein kjeng, ei bukt, ein bøyg. Dette forteller om formen på kjenga. Til kjengeemne kunne de også bruke bjørkerøtter, or og alm.

Det vanlige er at kjenga, liksom ølbollen er rosemalt. Særlig i Hardanger er de ofte rikt prydet med maling. Der kan også formen på kjenga skifte noe. På 1800-tallet og senere ble det skapt særskilte kjengeformer som skriver seg fra navngitte bygdekunstnere. De eldste kjengene og skålene er umalte, da de er eldre enn rosemalingen, som blomstret opp i Norge på 1700-tallet og senere. I steden har de en ornamentikk som minner om middelalderen.

På de malte kjengene er det til vanlig en bord rundt kanten med påmalte fyndord om ølet, slik som på ølbollen, av og til også navnet på eieren, og årstallet. De umalte kjengene kunne ha fyndordene skåret i treet, men var oftest uten.

Størrelsen på kjengene skifter mye. De største tok en skjeppe eller vel så det, men den vanligste størrelsen er 3 - 4 liter. Allikevel finnes også svært små kjenger som ble benyttet til brennevin. Hvor lenge de har brukt ølkjenga og ølskål på Voss er det ingen som kan si, men en skål fra Finnesloftet har dato 1/10 1571 skåret inn.

VERNERÅD VED ØLBRYGGINGEN
Til alt viktig arbeid som folk utførte i gamle dager, var det knyttet tro og skikker. De kjente seg på en måte omgitt av overnaturlige makter som kunne gjøre skade både på dem selv og det de holdt på med. Ved forskjellige magiske handlinger prøvde folk å verne seg mot disse maktene, slik at disse ikke skulle få makt til å tyne dem eller gjøre skade på noen.

Derfor prøvde folk å ta den ene makten til hjelp mot den andre. En annen måte å verne seg mot illevillende makter, var å passe seg for å egge dem opp. Folk kunne vise seg vennligstilt mot maktene og gjøre dem til lags, og godsnakke med dem slik at maktene ikke gjorde noe vondt.

Spesielt viktig var dette når viktig arbeid skulle utføres, som såing, høsting og tillaging av mat. Da var det mange forholdsregler som folk måtte ta. Med slikt arbeid var det i seg selv noe magisk, det lå på en måte utenfor menneskets makt om arbeidet lyktes eller ikke, om såingen gav god grøde, om de hadde lykke med ølet osv. Det hele var for folk en uforklarlig omskapingsprosess som hvilte mer på god lykke enn på personlig dyktighet i arbeidet. Derfor var det mer om å gjøre ved slikt arbeid enn ellers, å være på vakt mot alt som kunne gjøre at arbeidet mislyktes for en.

Ilden
At ild er virksom mot trollskap, hører en ofte. Frå Mundheim i Hardanger er det fortalt at de tok en glo og hadde i meiskekjæret, uten de visste hvorfor det ble gjort. (I. Mundheim.).

Fra Osterfjorden fortelles det:
"Når ikkje ølet vilde gå, tok han gamle Mons Urdal og let opp døri i bryggjarhuset. Sa fann han seg ein brand og støyrde ikring med rundt alle vegger. Etterpå fór han med ei vassbytta og skvette vatn; deretter let han døri snøgt att." (0. Urdal.)

Her er det de onde maktene som må få anledning til å komme ut, derfor åpnet han døren, men døra måtte stenges så snart de onde maktene var kommet ut.

P. Lunde forteller:
"På Rysstad i Søgne hadde dei ei glod i maltet når dei møyskra ølet", og "på Åstøl i Søgne stakk dei ein eldsnart i meiskekjeret og sa: "I Guds namn". Det vart gjort so seint som i 1880-åri."

En opptegnelse i "Folkevennen" omtaler også ilden i denne sammenheng:
"Før maltet kommer i bryggekaret, må dette vigsles Vel, saaledes at ilden berører karets bund." (Valdres.)

Det samme er fortalt fra dansk folketro:
"Naar man skal brygge, maa man komme nogle stykker trækul i det mæskede malt, inden man øser vandet paa det, for at det ikke skal blive forhegset. Andre kul nytter ikke."

Trekull er vel her ensbetydende med glør, eller de tenktes å virke likt.

I en oppskrift fra Sverige er det sagt:
"När jäst lemnas utur gården, må et brinnande eldkol efteråt kastas i kärilet. Vid brygd och mäskning rökes karet med svåfel oeh krut, eller sättes stål i, eller lägges en brödbit och bok (salmebok), at det ei må forgöras."

Stål og kors
Stål og kors er de mest brukte råd mot trollskap. Stundom ble de satt over inngangen til bryggerhuset til vern mot vondskapen. I Osterfjorden skulle de slipe opp alle kniver og sette dem over dørkarmen når de brygget. (0. Urdal.) Kors over dørene er ikke sjelden å se den dag i dag, særlig stabbursdører.

I Flatelia i Brelandsbygdi, Øyslebø, satte de kors over dørene så sent som bort i mot 1860. (P. Lunde.) Dette skulle hindre de onde maktene i å komme inn. Ellers må vernerådene settes i sammenheng med den tingen som skal vernes.

Det er fortalt fra Urnes at "dei sette ein kniv ned for bandet både på meiske- og rostekjeraldet, so ikkje trollmaktene skulde skada ølet. Sume berre på rostekjeraldet, so trolli ikkje skulde skada renningi. Kross på svikken. Slo óg krossar med handi i lufti både over gilen og rosten. Dei skulde setja kniv attmed kranen." (H. Dale.)

En ser at det er de karene som er den viktigste i bryggeprosessen som må vernes best, de karene der omskapingsprosessen foregår.

I Bremnes brukte de å sette en kniv mellom bandet og stavene på gilkjæret. Like ens hadde de en kniv mellom åkledet og sekken som var bredt over gilkjæret, eller også et lite stykke havrebrød. (E. Næsse.) Fra Modalen forteller L. Nygard at de slo den beste øksen av skaftet og la den i gilsåen. Det kunne være en dobbel mening med dette, både til vern mot forgjæring, og den tanken å øke styrken i ølet. I begge tilfeller måtte den beste øksen være den mest virkningsfulle.

Det finnes en mengde opptegnelser om dette som lyder noenlunde likt. Skar forteller at "Anne Ånelaun sette kniven inunne gjore på ølkjere fyst ho bryggja", og fra Kvinesdal heter det at det skal være en tollekniv ved hvert bånd på bryggekaret og et kors på hvert ølanker, og alltid måtte det under bryggingen være folk på kjøkkenet for Åsgårdsreien.

På Strinda burde man når man brygget la det stå en kniv, eller en annen ting av stål, i bryggekaret. Likeledes på Lista burde man sette en kniv i meiskekaret for at bryggingen skulle lykkes. Kniven vernet mot trollskap. Også i Romsdalen skulle de sette kniv eller annet av stål i bryggekaret.

Korset er også svært mye brukt. Ofte ser en at disse vernerådene skal settes nettopp ved de plassene som er mest viktige. Toppå var alltid korset (M. Blom, Osterfjorden) og "de skar kors på spunset, i enden av tappen og svikken på øltønden".

Fra Sunnfjord er det fortalt at for at de underjordiske ikke skulle stanse gjæringen av ølet, skulle man legge et halmkors ovenpå, og når man brygget, så måtte man ha korsets tegn på alle bryggekar. Og i Mandal skulle man om ikke vørteren ville renne ut av karet, sette et kors på veggen over karet.

Et par opptegnelser nevner flere råd mot trollskap. I en fra Sunnmøre lyder det:
"Når man ved ølbrygning ikke fikk øllet til at gå, trodde man at der var kommet "vann" i det (en slags trollskap). For at befri øllet fra dette "vann" begyndte man at stikke "brømola, jarnskrap, kniva, bokablå" o.s.v. ind i alle små åbninger i ølkaret, og det skulde hjælpe."

Og fra Hallingdal lyder slik:
"Når man bryggede, skulde man sætte en kniv nedad mod et hul i bryggekaret eller røsten, gjøre et kors i maltet når man havde mæltet på, d. e. vædet maltet, samt brænde en brødsmule og kaste i det. Før man øste drevjen på røsten, lagde man et kors af halm ned på bunden og kastede et gloende kulstykke der ned."

Et helt system av verneråd mot allslags ulykker med ølet er oppskrevet fra Sverige: "Innan man företog någon brygd, måste man uppstitta tvänne liar eller skäror i kors öfver dörren."

I bunnen på bryggekjæret skulle det legges stål og "tvånne käppar af flygnrönntröd." (flygnrönntröd = flógrogn, flogrogn) Det er vel den særskilte måten denne rognen slår rot på, at han vokser ut fra et annet tre eller på hustak, som folkefantasien har festet seg ved. Det uvanlige får gjerne tillagt en overnaturlig kraft.

På bunnen av karet som vørteret skulle renne i "lades en silferslant eller silfverring samt stål og flinta. Kunde man anskaffa en "åskvigge" (= flintøks eller en meisel), så var detta et absolutt säkert skydd, för at trollen ej kunde suga musten ur vårten."

Å legge sølv i, er vel helst en fruktbarhetritus, mens stålet og flinten er verneråd. Åskviggen, eller tordenbygen, var det rimelig at de mente hadde en veldig kraft, for de trodde at hver gang lynet slo ned, medførte lynet alltid en slik flintøks eller flintmeisel med seg til jorden, og denne åskviggen var det som var det farlige i tordenværet.

Videre "måste man kasta 3 eldglöder i vörten, [- - -] och innan vörten jästades, skulle man lägga tvänne stålknifvar korslagde, och bredvid dessa åskviggen. Detta skulle altt ligga på bottnen at jästkaret. Innan vörten jästades fick man ej glömma att antända ett stycke svafvel och holla detta öfver jästkaret, så att tre druppar smält svafvel kom i vörten, innan jästen tilsattes."

For at selve gjæringen skulle gå godt, eller at trollpakket ikke skulle dra kraften ut av ølet mens det gikk, brukte de, etter en annen svensk oppskrift, å slå "forsigtigvis korstecknet i jären. Detta skede enligt mor Grönvall Degeberga för att pöslingar inte ska ta kraften af dreckat."

På Jylland gjaldt det når de brygget, at det skulle settes to kjepper i kors over ølkaret. På flasker som stod med øl, saft o.l., skulle det skjæres kors i proppen. I Ål måtte kaggene eller øltønnene forsynes med kors.

Stadig hører en at Åsgårdsreien var ute etter øltønnene. "Joleskreidi var huga på å kjenna joleølet, so dei måtte setja kross over for å Verja seg." (E. Bækkestad, Ål.). Fra Brekke i Sogn sies det at julesveinene, julenissene og julebukkene var etter ølet og det beste vernerådet var å legge stål i veien for dem. (H. B. Takle.)

Storaker forteller at til hver jul, når øltønnen eller ølankrene ble lagt i kjelleren, satte folk et kors med tjære eller kritt over spunset, for at Åsgårdsreien ikke skulle drikke opp ølet. Samme skikken nevner han fra Lista og fra Bygland har han denne opptegnelsen:

"Åsgårdsreien besøger øltønderne i julen. Derfor juleaften en kvass ting over dørene, knive, økser, ljåer o.s.v., eller tjærekrydser. Undertiden kan den være så slem at den tager fat på kornladen og udtapper (ved trylleri) øl deraf; til værn herimod bringer man også for kornet de samme nævnte midler."

Fra Setesdal forteller Skar at de korset øltønnen fordi de trodde Åsgårdsreien stadig var i kjellerene og drakk opp ølet og helte vann på isteden, og likeledes i en oppskrift hos Storaker heter det at julebukken vil (sammen med Åsgårdsreien) drikke opp juleølet, dersom det ikke var satt kors på ankerne.

Som et advarende eksempel på hvor farlig det var ikke å korse, forteller dette sagnet:
"Der var en gang en mand som ikke havde krydset tilstrækkeligt for kjælderen. Da han juledag kom til kirken, kom der en mand til ham og takkede ham for godt øl "Du har intet øl fået af mig", svarede manden. "Jo", sagde den anden, "i nat da du sov, var jeg med og drak op dit øl, og vi heldte hesteblod på ankeret igjen." Manden havde været med i Åsgårdsreien."

De kunne også bruke gudsords-bøker mot trollskap. Skar forteller fra Setesdal:
"Fynst ølet skulde ganga, la Gunnstein ei salmebok på kjeret allstødt, óg stakk tvo knivar i gjordi. "Kvi gjere du dette", sa Jon. "So hev me pinedé gjort adde dage", sa Gunnstein."

De kunne også nevne Guds navn:
"På Åstøl i Søgne stakk dei ein eldsnart i meiskrekjeret og sa: "I Guds nanm." (P. Lunde.)

I noen av kildene ser en at brødsmuler er medregnet til vernerådene og fra Bremnes er det fortalt at de hadde en tørr kavring oppi ølet når det ikke ville gå. (E. Næsse.) Dette er vel også en frukbarhetsritus.

DEN MAGISKE KRAFTEN I DISSE RÅDENE
Det ser ut til at det med stål er ment som et skarpt redskap av stål. I Osterfjorden sa folk at de skulle slipe opp alle kniver og sette over døren, og i Modalen skulle det være den beste øksa de i la i ølkaret.

Fra Brekke i Sogn fortelles det at en mann ville hindre julesveinene å ride hesten hans julenatta. Derfor tok han et ljåsavbrudd, filte noen hakk i det og bandt dette fast i halestjerten på hesten. (H. B. Takle.) Når det er nevnt hva slags stål som ble brukt, er oftest kniver, økser eller sakser, men også nåler.

Når de allment kalte redskapene stål, må dette være et godnemne (synonym som ikke vekker uvettenes gjenkjennelse av den opprinnelige tingen = noaord = verneord) for det egentlige navnet på redskapen. De skulle for eksempel ikke si kniv når de slaktet, men stål. Bruken av bitjern som verneråd må ha sin grunn i en tro på at de hadde en spesiell makt mot trollskap.

I Finland brukte folk å stikke en kniv i åkerrenna når de skulle til å så, eller de la kniven nedmed åkeren til vern mot jordånden Pellanpekko. Liknende bruk er også omtalt i Estland. Videre heter det etter finsk folketro at når et lik ble flyttet til kirkegården, skulle de hogge en øks ned i gulvet der kista hadde stått, og gikk den avdøde igjen , kunne de skremme han bort med å hogge øksa inn over døra.

Når stål eller redskap av stål, har fått tillagt en slik magisk kraft, må det ha sin grunn i en følelse av hvor farlige disse gjenstandene var. Kniver, økser og bitjern var i det hele farlige og mektige ting, de kunne derfor brukes som verneråd mot vetter som ville gjøre skade.

Suni Amhrosiani nevner i en artikkel at det også kunne brukes et egg-redskap av jern eller en steinøks. Dette skulle tyde på at det ikke er stålet i seg selv som har en slik magisk styrke, men at det er redskapene av stål som viste seg så virksomme i bruk, som tenkes å ha en slik iboende evne. Disse redskapene har for naturfolks tanke, stått med selvstendig vilje og tenkeevne.

Det bodde en ånd eller en guddom i dem, som av egen fri vilje kunne utføre handlinger, eller som med interesse fulgte med og visste hva som skulle hende. I Njåls saga er det fortalt om Gunnars atgeir som sang (Atgeir = kombinert hogg og stikkvåpen) når den ventet drap. Slik var det med rettersverdet også, det samme gjaldt også slaktekniven og skadekniven.

Økser, kniver og andre liknende håndverktøy var derfor utmerkede råd mot trollskap. Mindre klart er det med saksa, som også er veldig vanlig som verneråd, og det heter av og til at en skal bruke en saks som før har vært brukt til et eller annet viktig formål.

Ved bruken av ild er tankegangen den samme. Folk vil ta den ånden eller kraften som bor i ilden til hjelp mot farlige makter. Likeledes var det med krutt og svovel. Når brødet er benyttet som råd mot vettene, så ser det ut til å komme av at brødet har vært sammen med ilden, og ved det fått en kraft som ilden.

I en opptegnelse fra Hemsedal er det fortalt at hver gang et udøpt barn ble lindet, skulle en gjøre korstegn over ansiktet på barnet med en brødbit, som en hadde holdt over varmen til det tok fyr i den ene enden. Brødet skulle en så stikke under linden. Brødet kan dessuten være oppfattet som en hellig ting, et Guds lån som brødet ble kalt i Lom. Av den grunn får det også makt mot vettene.

Korstegning var mye brukt, men om det har sitt opphav i kirkelig ritus, er vel uvisst. Det kan ha vært benyttet i eldre magi, men en får vel gå ut ifra at bruken av korset mot trolltøy har fått inspirasjon fra kirkelige seremonier. Eldre magiske handlinger har visselig fått nytt liv gjennom disse.

Det er fortalt fra Rauland at de slo kors med fingeren over bryggekjæret. (A. Torjusson.) Dette må tydelig henge sammen med kirkelig bruk. Oftest tegnet de korsene med et krittstykke eller tjære, eller de skar korsene inn i veden. Kunne de benytte ild, var nok det enda mer virksomt, "Forsøm ei dit brød! Et kors giør derover med ild eller glød!" (Voll, Romsdal.)

Korsene stod inntil navnebokstavene på trekar, og de gamle bumerkene har ofte et kors innfelt. På dører, særlig stabbursdører, ser en ofte tjærekors. Til enkelte tider, særlig i jula, gikk folk rundt og korset, for da var man mest utsatt for trollmaktene.

Fra Osterfjorden er opplyst:
"Nils 0. Urdal sette krossar over alle dører jolafta. Han tok småborni i handi og viste dei korleis dei skulde setja krossane." (0. Urdal.)

Fra Romsdal heter det, fra l740:
"Julaften da maae,
Du selver grandgivelig passe derpaa,
At Kjørkors maae sættes paa Fiøs og paa Dør,
Paa Laden, Øltønden, saa fattes ei Smør."

Med Gudsord-bøkene er tankegangen den samme som ved de andre vernerådene. Disse bøkene som inneholder Guds-ordet, må ha samme kraften som Guddommen selv til å holde de farlige maktene unna. Det var en guddom som rådde for eller bodde i ilden, stålet osv., og som viste sin kraft gjennom dem. Samme tilfellet var det mellom Vårherre og bibel eller salmebok.

Ofte var det benyttet det en kan kalle sammensette verneråd. I Brekke i Sogn mente folk at "kunde dei leggja stålmólar i kross, var 'kje det verre." (H. B. Takle.)

I følge svensk folketro skulle det legges to stålkniver i kors på bunnen av gangkjæret når de satte gjæren til. Tanken med dette var trolig at det skulle virke sterkere. Når de for eksempel la stål i kors, skulle virkningen bli større.

Folk kan ha tenkt seg at sammensatte verneråd tilsammen virker sterkere enn ett alene. Eller de kan ha lært å kjenne vernerådene fra flere kanter. Ved flere av disse vernerådene er det ellers å merke seg, at det ble benyttet ting som i gammel tid var sjeldne. Stål var en sjelden vare, likeledes sølv og gull. Derfor var det naturlig at folk tilla disse tingene overnaturlige krefter. Slik sett ble det flere ulike forestillinger som smeltet sammen og skapte troen på den særskilte evnen enkelte ting har mot trollmaktene.

Stille mens ølet går
Mens ølet gikk måtte det være stille i huset, ellers mente folk at ølet ble skjemmet. Dette er et verneråd, for holdt en seg rolig, og alt var stille omkring, så terget en ikke opp vettene eller vendte deres misnøye mot seg, eller mot det en arbeidet med.

Gjæringen var noe av det viktigste ved hele bryggingen. I gilsåen ble ølet til, derfor gjaldt det å ikke misnøye eller uroe de maktene som der var i virksomhet. Folk har tenkt seg denne prosessen så varnem, at det skulle lite til før det hele ble spilt. Folk listet seg på sokkelessen bort til gilsåen når de ville lytte etter om ølet gikk. (Eksingdalen.)

I Modalen fortelles det at de alltid var sinna og utålmodige når de brygget, de ville ikke ha noe bråk. (L. Nygard.), og fra Haus fortelles at folk gikk på sokkelessen om det var tregulv, talte lavt og gikk stille i dørene mens ølet gikk. Dunk og støyt i gilsåen var farlig, for da ville ølet stoppe å gå. (M. Blom, Haus.)

Likeså i Sunnfjord skulle man helst ikke snakke mens en holdt på med bryggingen. (H. Tveit.). Fra Brekke i Sogn fortelles det i tillegg at kvinnfolkene ikke måtte spinne eller bråke med noe annet. Gjorde de det, skulle det tyde på et varsel om slåssing og krangel i drikkelaget. (H. B. Takle.), og i Osterdalen måtte de ha alle rokkene ut av stua. (O. Urdal.)

I mange oppskrifter, for eksempel, fra Urnes i Sogn (H. Dale.), Setesdal (T. Åneland), Bjelland (P. Lunde.), Nordfjord (J. Åland) og flere, lyder det omlag likt. Men grunngivingen for at det skulle være stille, må være sekundær. Det gjaldt at alt var rolig og lå i ro, så ble ikke det andre skadet heller.

Etter et par oppskrifter fra Telemark, måtte folk ikke sope gulvet mens ølet rant, for da ville ikke ølet renne. (A. Torjusson, Rauland.) I Fyresdal var det skikk å sette ølet i høgsetet mens det gikk. Høgsetet var den plassen der de brede langbenkene møttes. Framfor ølet satte de bordet, så ingen skulle komme nær det. Bordet ble bare brukt i julen, ellers brukte de skiva. (E. Vågsud.)

I Vinje fortelles det at de ikke måtte sope gulvet eller gre håret mens de brygget, ellers kom folk til å komme i slagsmål når de drakk ølet. (E. Vågsud.) Bosset skulle altså ligge som det lå på gulvet, håret skal være som det var - eller, når alt er i ro, vil det gå godt med gjæringen.

Fra Voss er fortalt:
"Da va ai gomoll tru attú dai ikkje maotte banka i gilsaodn. Fý gjorde dai da, so stogga gongje, å so vatt da mykje slaosting i jolne. Ho gomor fortalde kor da gjekk te i búrtigare ai gong fý lengje sian. Da va pao dai tiú ho Ingjer i Snyttne va úng.

Ho tente i búrtigare, å so va ho no kipe, da va før ho va gift detta. Fysstú so tok ho å banka i gilsaodn med nevo, å sian for ho rúndt haile saodn med ain skjevidi. Men dan gongje slolst dai haila jole i búrtigare, fortalde ho gomor. (Etter Botolv Mølster, Eskeland.)

Også i mange andre anledninger møter en troen på at alt måtte gå rolig for seg når folk var i ferd med et arbeid som de trodde vettene og maktene vil legge seg borti. "Når du er sta' fiskar, skal du fara stilt og ikkje snakka høgt", sa de i Eksingdalen. Om skattegraving heter det fra Sunnfjord at mens de grov etter skatter, skulle de ikke snakke. (H. Tveit.)

Tabuord og noaord (= verneord)
Etter folketroen kan det være farlig å nevne navnet på det en arbeider med. Det kommer også fram ved ølbrygging. I Fitjar kalte de alltid eineren brakje (Junipertis), bortsett fra når de hentet eine til ølbrygging - da sa de eine, for ellers fikk man ikke lykke med ølbryggingen.

Også de som var med den som hentet eine til ølbrygging, måtte heller ikke ta ordet brakje i munnen. En merker seg at det er bare i dette tilfellet forbudet gjaldt. I Osterfjorden skulle de ikke si brygge, men eg bala mæ da. (0. Urdal.) Det gjaldt selvsagt bare mens de hadde dette arbeidet for seg.

Vannet som ble brukt til ølbrygging, skulle ikke kalles vann, men gis et annet navn. I Urnes kalte de dette vannet for lóg, for eksempel gå til bekken etter lóg. (H. Dale.) I Haus sa de alltid brakalóg, men når de brygget, sa de einelóg. (M. Blom.)

Det samme gjelder i dansk folketro:
"Naar man henter vand til brøgning, maae man ingenlunde kalde det vand, men løu; for ellers kan der ikke blive øl deraf" og "Den dag der brygges, maa man ikke sige vand; man skal sige løw, saa bliver ølet ikke forgjort."

Det samme fortelles fra Sverige: "Wid bryggande, kallas watten, lag."

Det skulle heller ikke sies om ølkjelen at den kokte, men de skulle si no kjem han. (H. Dale, Urnes.). Det samme fortelles det fra Brekke i Sogn, fra Osterfjorden og Haus. Andre omskrivninger for koke er også nevnt. I Nordfjord sa de at kjelen leika seg (J. Åland), i Bremnes sa de i rya, han syjer eller no kjem han (E. Næsse.) og på Lista sa de det spillede isteden for at ølkjelen kokte når de brygget. (Storaker.)

I en oppskrift fra Haus er det lagt til:
"Det var gapar og tankeløysor som for onnorleis åt. I Risness skulde dei ha ein gap til dreng. - - Han hadde erta tunkallen so opp at han reiv eit veda-lad ned over honom. Det var stægla opp attmed gruva. Han gjekk med skeiv aksel sidan." (M. Blom.)

At de lot tunkallen hevne seg for dette, skulle en ikke vente, med mindre de ville få sagt at tunkallen ikke syntes gården var tjent med en slik dreng.

Et annet sagn fra Haus til lyder:
"Sumaren 1872 heldt ein mann her på Blom brudlaup. Det var ein mann frå Romslo som skulde brygja. Då var det ein "tosk" som sa om kjelen at "no kok'an". - Mannen tok trøya under armen og for om Leitet, sjovegen ned. Dei måtte etter og beda og velsigna at han måtte vera god å koma att." (M. Blom.)

Etter svensk folketro skal de, når de slakter, ikke si grytan kokar, men grytan leker. I mange andre tilfeller gjelder det samme. Når man kokte pølser, måtte ikke pølse nevnes, når man bakte kake, måtte ikke kake nevnes osv. Liknende eksempler er det fullt opp av. På Jylland skulle blodpølser kalles dingser mens de kokes i kjelen, for ellers ville pølsene revne. I Sverige måtte man ved kullmila og tjærebrenning ikke nevne ild, men ilden måtte benevnes heta eller varme i steden.

Denne skikken må hvile på en viss oppfatning av navnet og den måten navnet står i forhold til tingen. Slike forbudte navn, eller vånemne, var mye utbredt og omfattet alt mulig. Naturmennesket abstraherer ikke navnet fra selve tingen. Ble navnet uttalt, står tingen straks fram for tanken, og den som har navnet i sin makt, har dermed også makt over den tingen det er et uttrykk for eller en del av. Dersom en arbeidet med noe som vettene eller andre kunne legge seg bort i og skade for en, gjaldt det å fare stille fram, og slett ikke nevne navnet på det en hadde for seg. På denne måten oppdaget ikke vettene at man arbeidet med tingen.

Det hele hviler på den vanlige tankegangen om en stadig materiell sammenheng mellom ting som en gang har vært i sammen, eller som hører sammen. Og nå er ikke navnet bare et abstrakt begrep, men av materiell natur, identisk med tingen selv. Å slippe fra seg navnet ved å nevne det, ble da det samme som å gi slipp på selve tingen, eller la den bli utsatt for vettene.

Derfor måtte en være særs varsom, ikke minst når en hadde å gjøre med et så vanskelig arbeid som ølbrygging, og ikke nevne navnet på det en stelte med. I steden for disse vånemnene eller tabuordene, brukte folk derfor andre benevninger - godnemne (= noaord = verneord). Da ble det ingen av de underjordiske som fikk tak i navnet, og med det heller ikke tingen. Den ble holdt hemmelig, liksom.

Vånemne kan ha to meninger. Enten at de som eier navnet (vetter, makter, dyr o.l.) misliker at noen nevner det, eller at en ved å nevne navnet på en ting, utleverer den. De går begge ut fra det grunnlaget at navnet er identisk med tingen.

Godnemne ble benyttet enten for å tekkes maktene som en fryktet, eller en benyttet omskrivinger for å holde tingen det gjaldt hemmelig.

Til sammenlikning kan nevnes liknende skikk ved fiske. De skulle ikke si fisk når de var ute og fisket, men de sa de bein. (Fra Eksingdalen.)
"Eg avla 'kje så." eller "Eg avla 'kje beinet", sa de når de ikke fikk noe.

Fra Troms er fortalt at de ikke sa fisk, men kok når de fisket. "Der fekk du kok", sa de når noen dro en fisk opp i båten. Og når de traff en som kom fra sjøen, spurte de, "Fekk du kok?" (P. Magelsen.) "Eg fekk ikkje eit rått", sa de i Romsdal. (P. Sæbø.)

Ved jakt var det på samme måten. De sa fjør for fugl når de var på jakt. Klaut var brukt for krøtter. (Fra Eksingdalen.) I Modalen sa de stykkje om det de skjøt. ( L. Nygard.)

Slike godnemne kan på den måten gå inn i språket. Det er vanlig å si no kjem han når kjelen koker, eller no kjem ho om gryta, og eg såg 'kje fjøri om fugl, eller eg fann 'kje klaui om beist.

Slike benevninger kunne folk komme til på andre måter også. Ut i fra selve det synsinntrykket at når kjelen koker, så stiger væsken fort opp, kunne det nok skapes et uttrykk som no kjem han. Likeens kunne en si fjør som en omskrivning for fugl, eller klau for krøtter. Men noabruket har visselig vært utgangspunktet for slike omskrivninger, etter som de samme uttrykkene er valgt.

Offer
Ved ølbrygging møter en et slags offerbruk, liksom ved andre avlinger. Men når en ser på framgangsmåten og de ord som av og til følger med, er det klart at det ikke er noe offer i vanlig betydning av ordet. Det er fortalt om en mann i Sunnfjord at når han brygget, tok han en øse vørter og slengte omkring veggene og sa, "Dar he' de, svinehundane!" (H. Tveit.)

Fra Sogndal er opplyst at de første dråpene skulle en ikke ha selv. Bryggeren åpnet opp en dør, slengte den første øsa ut gjennom dørgapet og sa, "Der har du ditt!", så åpnet han den andre døra og ropte, "Der har du ditt åg!" Han mumlet noe om at nå ville han ha sitt i fred. En ølskvett skulle også under kjelene og i skorsteinen, og hver gang nevnte han de samme ordene. (K. Bondevik.)

Liknende skikk er også nevnt fra Brekke, der de i gammel tid tok litt vørter eller øl og slengte bort i veggen og sa, "Der har du ditt!". Dette gjorde de for at de underjordiske ikke skulle hindre dem å få ølet til. (H. B. Takle).

I Fjærland tok de, før de tappet vørteren av rosten, en skvett vørter i bryggeøsa og skvettet på ilden og sa, "Der har du ditt!". Like ens skvettet de vørter rundt i alle fire hjørner i huset og sa det samme. (M. S. Mundal.)

Dette er tydelig ikke tenkt som offerhandling i vanlig mening, men viser en langt mer folkelig offerkultus, som ligger langt utenfor allslags utformet religionssystem. Det er en skatt som vettene krever, for at de skal la resten i fred, eller ikke ødelegge alt sammen. Derfor skulle en ikke være altfor gjerrig på vørteret eller ølet.

Om dette er fortalt:
"Det var ikke bra å være altfor ræd for vørteren når man "ov" den. Det var engang en kone, som var så nøje på det, at hun holdt en skål under øsen for at den spildte vørter skulde dryppe i den, men hun fik ikke en dråbe øl af sit bryg."

Et liknende sagn forteller:
"Våre dei unyttuge ti gjeve (vettene), finge dei det att'e. Hu tok øli av gongjinn' for Tone Lunde. Tone stella mæ de heile dagjen, men de tukka seg alli - og godt øl plage klæ seg (overdekkes av gjæringsskum) på 'n timi. Hu va plent ivegjevi å la seg hitå kvile. Då kåm der a kåne.

Tone tott'u kjend 'æ; men hu kunna kji take kvæ de va, ell gjev' 'enni namn. Nu va røug å gosskleg. "Eg fær slett ikkji øli ti gange," sa 'u Tone; "eg veit alli ko de kjem av", sa 'u. "Veit du kji de", sa kåna - du hev gløymt å gjeve årevettin", sa u. Tone gav 'ni på flugande sta. Då klædde øli seg mæ same. Der kåm slik gong at de gjekk ivi kjeri." (Johannes Skar.)

Ofte er det ilden som skal ha en skvett av vørteret. De drypte tre dråper vørter i ilden og sa ved den første, "Denne er for renningi", ved den andre, "denne er for gongen", og ved den tredje, "denne er for minkingi", så det ikke skulle minke for mye av ølet. (H. Dale.) Her møter vi 3-tallet som er vanlig i magien, men denne skikken kan være påvirket av kirkelige seremonier, for eksempel dåpshandlingen.

Årevetten var de gamle redd for, og det var ikke uvanlig å ofre til den eller ilden, for at årevetten skulle få sitt, når de laget mat. I Urnes slo folk de første dråpene av vørteret bortunder kjelen og brente dem opp, i Holt skulle det første vørteret slås i skorsteinen til årevetten, og i Bjelland skulle de, når de brygget øl til jul, alltid slå litt øl i hvert hjørne av skorsteinen til vettene, for at man skulle få god lykke med ølet.

Fra Lyngdal fortelles det at den første skålen med vørter, skulle man kaste i de 4 hjørnene av åren, for at Åsgårdsreien siden ikke skulle drikke opp ølet. (Storaker.) Det er nok en senere tolking at dette offeret gjaldt Åsgårdsreien, oftest var det til årevettene.

Fra Voss fortelles det at når de brygget øl, måtte ingen smake på vørteret, før varmen og dørakjerringi (dørkjerringa, en vette) hadde fått sitt. De gikk først bort til døra med en skvett vørter i en øse, slo den ut og sa, "Dar har du ditt!", og gikk videre til ilden og skvettet på den og sa, "Dar har du ditt!"

I Evanger fortelles det at folk tok det første søtølet de tappet og kastet på ilden og sa, "Du litú fao smaka du óg!" (Knut Bjørgaas.) I Haus var det skikk å skvette øl alle steder der det var korset (M. Blom), og i Bremnes i hvert hjørne i huset der de brygget. (E. Næsse.)

Om offer til ildvetter har Storaker noen sagn:
"På Bilstad i Hæskestad (Jæren) bodde i fordum tid en bonde, som hed Sigbjørn. Hver gang han skulde brygge juleøllet, tog han de første dråber og slog lidt deraf i alle kjøkkenets kroge, sigende; "det skal de have", og til slutt slog han lidt i ilden, sigende: "det skal Ildgrim have".

Et annet sagn er fra Mandal:
"For ikke lang tid siden gik en gammel kjerring om i bygdene for at brygge øl. Hun var meget bange for troldfolk. Når hun havde fået øllet i gjæringskarret, læste hun derover og gjorde mange tegn. Når øllet var ferdigt, tog hun en bolle og slog på ilden forat åsgårdsreien ikke skulde røre det."

Etter "Folkebladet" er fortalt:
"En kone til en loddebruger på Hitterdals prestegård ofrede engang til ilden. Hun tog et drammeglas, heldte deri et par dråber brændevin, lidt mel af den grød hun just kogte til julaften og lidt smør og slog ind i varmen med de ord: Æd vel, drik vel og lev vel, ikveld er det julekveld."

Som noen av disse opptegnelsene viser, har folk tenkt seg at det bor vetter i grunnen der menneskene steller med sitt arbeid, og disse skal ha sitt. Når man brygger, måtte en derfor slå en skål øl i hver krok, og en i åren til årevetten. Slik var det også i Mandal, men der skulle man også når man kom på julaften for å hente øl, slå noe av ølet ned ved siden av dunken eller i en krok i kjelleren.

I Sverige ble vettene i slike tilfeller kalt underbryggarena, og ved ølbrygging skulle noen dråper av brygget ofres til underbryggarena. At vettene tenkes å bo nettopp under den plassen der folk holdt til, ser en tydelig av flere opptegnelser som bl.a. denne i fra Sverige:

"Då vörten var ferdigt "soda" och hade klarnat, tog värdinnan med träbägaren litet öl och slog i golvspringan. Detta skulde underbryggarena få, ty om de ej fingo öl, kunde det lätt hända at de foro bort och togo alla rikedomar och all lycka med sig."

Flere svenske oppskrifter lyder omlag likt, og det er skikken med at de slo ølet i gulvsprekkene, som viser hvor folk tenkte seg at vettene hadde sine bosteder. Men det er uråd i hvert enkelt tilfelle å avgjøre om det enten det er tenkt som offer til vettene, eller om det er åndene til de avdøde forfedrene det gjelder. Når det ble ofret til tussene, er det vel ensbetydende med ofring til forfedrene. Troen på tussefolket har nok sitt grunnlag i forfedredyrkningen, det kommer tydelig fram i fortellingene om husatussen.

Fra Osterfjorden er det fortalt:
"Dei hadde ei tusseseng; ho stod i bui eller på bualemmen. Dei skulde gjera 'ne opp kvar dag, elles kom det ei ulukke over huset. Ho Gamle-Kresti var vond når nokon vilde leggja seg i tussesengi." (0. Urdal.)

I Haus på gården Risnes hadde de alltid en oppredd seng som ingen måtte ligge seg i. Den var til tunkallen. (M. Blom.) Her ser vi at husatussen eller tunkallen hadde sin gang i huset og skulle ha stell som alle andre på gården, og kanskje litt bedre også.

Et sagn forteller om dette:
"Han Gamle-Mons Urdal hadde eit hol i veggen i bui der tussesengi stod. Husatussen, Urdalstussen som han vart kalla, gjekk ut og inn gjenom det. Dette holet pussa han Gamle-Mons vel kvar dag. Men ein dag hadde han gløymt det. Han sat i bui og banda på ein kalv-ask, so datt han i golvet med ein gong; dei måtte stø han i sengi. Han fekk slaget nett med same han hugsa på at han ikkje hadde reinska holet den dagen." (0. Urdal.)

Her er tunkallen kalt Urdalstussen og slik er det fortalt hvordan han så ut:
"Nils Vetle-Urdal såg husatussen ein kveld han skulde ut kasta vatnet. Han sveigde seg under utsi. Han var loden, og det lyste ut millom tennene på han som når du set ei fyrstikka i munnen." (0. Urdal.).

En skulle kanskje vente at tunkallen så mer menneskelig ut, slik som han er skildret fra Sunnfjord, at han er kledd akkurat som husbonden og at han passer på alt på gården og ligger i loftsenga. (H. Tveit.)

Om offer til husatussen er det fortalt fra Osterfjorden at når de tappet ølet, skulle de ta en ølskål og sette utenfor døra til husatussen og Åsgårdsreien. (0. Urdal.) Når de ofret til ham, er han sikkert oppfattet som den som ryddet gården, og at han fremdeles bor der og er gårdens vokter. Derfor må han ha det han trenger av mat og drikke, og det hevner seg om han ikke får sitt.

Rudkallen ble han også av og til ble kalt, i Vossebygdene rúnakadlen. Offer til avdøde ble også gitt ved trær og hauger. I Rauland er det fortalt at det fantes for lenge siden kjerringer som bar øl og andre offer til utvalgte trær (A. Torjusson), og i Bredalsbygdene slo de ned øl og brennevin ved et tre. (P. Lunde.)

I en fortelling fra Tysnes i Søgne slo de ned noe av vørteren i en røys et lite stykke fra huset. Et år skulle tjenestegutten gå til røysen med offeret, men han drakk det opp selv og sa det til husbonden da han kom inn igjen. Da ble husbonden sint og sa at dette kom nok til å hevne seg. Sommeren etter brant det på gården en hard stormdag og begge husene brant ned, og de to naboene mistet alt de eide. Dette skjedde omlag 1750 eller noe senere. (P. Lunde.)

Fra Moland fortelles det at en bar offer til oppkastede hauger, eller om man ikke hadde slike, satte man en skål på arnestedet med det beste huset eide som offer til stedets vetter. Storaker forteller at det var skikk på julaften å slå ut en skål øl og sette god julemat på steder man trodde vetter oppholdt seg. Var dette et tre, var det ofte en ask eller et stort tre på gården. Noen satte også ut julegrøt til julebukken, for ellers ville ikke julebukken bli fornøyd i julen

Fra Undalen fortelles at på gården Heddan eller Helle, slo de, hver gang man brygget øl til jul, vørter ut ved stammen at et stort tre på gården, og sa mens de tømte skålen, "0 du Guds vet!" Likeledes går det sagn om hvordan man på julaften, på de fleste gårdene i Mandaltraktene, bar øl til vettene som bodde i Vetehaugen, for at man skulle få lykke med buskapen.

Folk trodde at de underjordiske, haugfolket, levde et liv på same måten som menneskene og at de hadde sine gårder å slite med, akkurat som menneskene. Det er også fortalt at de brygget øl.

Slik er det sagt i fra Hallingdal:
"Det var ei gamal tru at dei underjordiske gjekk jamsides når dei bryggja og bar øl. Eg dreg til minnes at eg har høyrt ei gamal herme, at når dei hadde set kva som gjeng for seg med bryggjingi, so vilde dei 'kje undrast på kvifor det øyddest so mykje vatn. Og ved eit høve hadde ei kjerring (haugkjerring) vorte sedd med ei ølringje ho drog avstad med." (E. Bækkestad, Ål.)

Det går mye vann med når man brygger øl, man heller for eksempel mye mer vann på kjelen enn det vørteret man får igjen. Dette har noen spekulert på, og funnet ut at løsningen måtte være at de underjordiske dro av sted med det manglende vannet.

Frykt for sterkhuga (sterktenkte) og ukjente
Det var ikke bare vettene som var farlige. Også mennesker kunne ødelegge for en, og det var noen det alltid fulgte ulykker med. Fra Urnes fortelles det at noen hadde så sterk tanke at de fikk øltønnene til å lekke, men straks de sterktenkte fikk smake på ølet, stoppet lekkingen. (H. Dale, Urnes.)

De tenkte seg folk med slik sterk tanke hadde evne til ved hjelp av tanken og lysten på øl, kunne suge til seg vørteret, og trekke det tvers igjennom veden, men fikk et slikt menneske smake på ølet når det kom inn mens en brygget, ga tørsten seg, og ingen skade skjedde. Denne sterke lysten var som en slags ham for den som hadde den, eller flógham som det også er kalt.

De sterktenkte menneskene, også kalt hamgale eller at de var sterkhuga, var ikke nødvendigvis onde eller ønsket å gjøre skade. Det var bare en natur eller kraft som fulgte dem. Den hamgale beskrives av Nils Lid (Nordisk Kultur XIX - Folketru. Albert Bonnier / H. Aschehoug / J.H. Schultz 1935) s. 6 -7):

De som var hamgale, kunne i mange tilfeller motvirke denne evnen. Verst var det om de gikk ut uten gode tanker. Da fikk tanken eller lysten overmakten og fløy på alt det som tanken berørte, som folk, krøtter eller ulike ting. Det kunne også være årsak til skade om den hamgale hadde gått brått hjemmefra og hadde sterke tanker om noen, men verst var det når den hamgale gikk avsted ubevisst yrende, ør og tankeløs.

Det var når lysten var sterk, at han tok ham på seg, eller som de sa, "hugen er so sterk at han kjem med ham". Det hendte lysten var så sterk at de så han, heter det.

Hugham har i Setesdal vært navn på en slags dobbelgjenger. Når noen ønsket seg å være på et annet sted, var tanken der, og folk kunne se ham på dette stedet. Dette gjaldt særlig om det var en som ville være like mye på to steder.

For eksempel når det var mye tørt høy en dag, og hesten var på setra, kunne tanken / lysten på å hente hesten bli sterk, men da mannen ikke kunne komme avsted fra høyingen, kunne de på setra i samme stund høre hvordan mannen gikk utenfor døra, og de hørte hvordan han kremta, men når de så ut, så var han ikke der. Når han siden kom til setra og fortalte om hvor stor lyst han hadde til å hente hesten hjem forrige dagen, aktet de seg for å fortelle noe om hammen hans, for det kunne være farlig for ham.

Den som var hamgal, kunne etter det seterdalske målbruket, i tillegg til det å ha hugham, flogham, også ha reham eller rehug. Ordet reham, rehug må være sammensatt med rid- (av verbet ride), og en avledning til dette er vel riska, f. og vb. (egentlig ridska).

Det er fortalt fra Setesdal hvorledes de brukte å ta med hånden på den som hadde reham og kom til gards, og dernest gå ut og stryke etter ryggen på det krøtteret som hadde fått riska. Men det heter også at når en mann hadde reham, og han holdt på med å ha vond innvirkning på folk eller dyr, da kunne det være farlig å ta på denne mannen, for da fikk en den rehammen som mannen hadde, og fikk hans evne til å gjøre vondt.

Hvordan folk har tenkt seg denne ridingen, kan vi ikke vite sikkert, men vi kjenner fra norrøn litteratur kveldriða, myrkriða og túnriða som betyr kvinne som hadde evne til å fare avsted i ham og gjøre vondt. Hammen deres må ha vært tenkt å kunne ride gjennom luften eller å ride på de som de ville vondt. Et annet ord som trollriða, som betyr trollritt, ritt av troll eller troll, mare som rir på en - jfr. trollrida, en sykdom på fe, peker på samme tradisjon.

Videre forteller Skar at dersom hamgalingen tar til seg de ting han begjærer, eller andre gir ham tingen først, før de gir tingen til andre, så gir trangen seg, og faren er over.

Ukjente folk var også farlige, for det var ikke godt å vite hva som bodde i dem. I Brekke er det fortalt at det "var ein mann som vart ute for at rosten ikkje gjekk. So tok han og stogga rosten heilt og sa: "Ja, da fór ein mann forbi", og mulla nokre ord med seg sjølv. Når mannen var godt og vel forbifaren, løyste han tappen atter og då gjekk han," (H. B. Takle.)

Troen på at fremmende folk er farlige, møter en ofte, for eksempel ved veving, fisking og slakting. De ville ikke ha fremmende med når de slaktet. (Eksingdalen.). Når de var ute og fisket, gjemte de fisken under tiljene når de rodde i land. (Eksingdalen.) Her er det vel like mye redselen for det onde øyet som også spiller inn.

Det var også en vanlig tro at det spådde vondt når en møtte kvinnfolk, særlig gamle kjerringer. Folk likte ikke at slike kom inn mens de brygget. Om det er det fortalt fra Rauland, "Dei lika klent at det kom kvende, serleg kjerringar som gjekk bad seg, med dei koka ølet. "De va 'kje rart de blei klent øl når den gamle skrykkja kom"." (A. Torjusson.)

Gamle kjerringer ble holdt for magisk ureine og måtte ikke være med på eller røre ved slikt som etter folketroen var særlig utsatt for trollskap. Heller ikke når det gjaldt arbeid som særskilt hørte mannen til. Kvinner skulle derfor ikke røre børsa, fiskeredskapene, de skulle ikke se på når en dro garnet, og ikke måtte de komme inn i smia mens jernet ble sveiset. Det er frykten for det onde øyet vi møter her. I Danmark måtte ingen med ondt øyesyn se ølet når det ble brygget, for ellers kunne ølet formelig koke over hvis noen slike kom inn.

Et annet sted er fortalt om en kvinne som hette Ane Smeds. Hun var så slem en heks at det ikke var maken til henne i vide kretser. Kom hun et sted hvor de brygget, ble ølet fullt av utøy, det løp rundt i karet, og de kunne ikke bruke det.

Noen mennesker hadde ondt øye uten at de selv var onde eller ville noe vondt. Fra Danmark er det fortalt:
"Nogle mennesker har onde øjne og kan uden at ville det gjøre adskillig skade. Saaledes var der for nogle aar siden en enke, Bodil Mikkelsdatter at Brigsted; dersom hun kom et sted ind, hvor de bryggede, da dækkede de omhyggelig over karret, ti kom hun til at se i det, da kastede øllet sig. Men ingen regnede hende det til det onde, hun kunde ej gjøre ved det."

Fra Haus er det fortalt at når noen møttes, kunne de si, "Eg er 'kje vond i møte." ( M. Blom.)

Folk gjorde rent etter slike ulykkemennesker med ild. I Eksingdalen sa de om det kom et menneske til deg som du var redd, skulle du kaste ild etter det når det gikk igjen. Fra Urnes fortelles det at dersom en sterktenkt hadde vært inne i bryggerhuset, gjorde de opp en ild på tuften, for å beskytte seg mot flere ulykker etter den sterktekte, (H. Dale.) og i Brekke kastet de ild etter dem. (H. B. Takle.) Fra Danmark heter det at man skulle kaste brannglør i ølkaret, for at ingen skulle skade ølet ved å se på ølet det med onde øyne.

Hadde en trollkjerring skjemmet ølet, skulle dette rådet brukes, sa de i Hardanger:
"Dersom ei trollkjerring hadde sputta i ølet, skulde dei ta sputtet og hava det i ei byrsepipa, setja kor i og leggja henne i varmen. Når ho hadde lege der ei stund, måtte trollkjerringi fram." (T. Mundheim)

Dette er et godt eksempel på den sammenhengen de trodde det var mellom delen og hele tingen, eller at det som en gang hadde vært i sammen, fremdeles hørte sammen. Derfor ville det som ble gjort med trollkjerringspyttet gå like mye ut over trollkjerringa selv.

Fruktbarhetsriter
I "Gamle Bunderegler", utgitt av Oluf Kolsrud, finnes det en nedtegnelse av rituelle handlinger som folk brukte før de sådde om våren:

"Den 16. april, som kaldes 3. dag sommer, da har den gemeene mand udbaaret paa ageren, mad og øll, samt med en stør gjort et hull udi jorden, den ned satt en grøn enebær busk, slaget saa i samme hull et hønse egg med noget af hver slags korn, som det aar skulle sanes, rørt det saa sammen med en kiep, derhos brugt nogle særlige bønner, som de staaende paa knæerne læste ved sig self med opragte hænder, giorde derhos et maaltid, drak saa hver andre till, og hver gang skaalen gik omkring læste de hos sig self, ragte skaalen høyt i veiret, ligesaa maden, som de hafde i den anden haand, dette gjorde de saalenge till de vare haade mette og druchne, ginge saa hiem, eller den eene grande till den anden og bekom hvad de fattedes paa ruusen, meenende dermed at have giort deris Gud et tekkeligt offer og stor ære, hvorfor de igien tilstundende aar for taknemmeligheds beviisninger skulle bekomme i overflødighed af hvad de behøvede."

En ser at folk bar mat og øl ut på åkeren når de skulle til å så, og holdt et festmåltid der. Også i våre dager husker folk at de holdt et slags festmåltid på åkeren med øl og mat når de sådde.

I Haus fortelles det at det hendte ofte at folk la bort en dunk av juleølet som de gjemte til spóa. (Spóa = f. av å spade; de spadde åkeren.) Ellers brygget de til våronna. De gjorde bytes-spóa omkring på gårdene. Da fikk de ikke øl før til kvesse, dvs. ca klokka 15. Da bar de mat og øl ut på åkeren og folk satte seg ned i åkeren.

De kjøpte særskilt inn til spóa, de såkalte spó-kakor. Non holdt de i 17-tida. Da fikk de også øl, ellers ikke. Til kvesse og non kunne de drikke godt. De brukte kvesse også om høsten når de tresket. Da fikk treskekaren mat bort på låven ved 15-tida. (M. Blom.)

De mange rituelle hensiktene som er beskrevet over fra "Bunderegler", er her borte, igjen er bare at det skal bæres mat og øl - de ferdige produktene av kornet - ut på åkeren i vårvinna. Holder en seg til "Bunderegler", ser en nokså klart hvilke tanker det er som har ligget bak de magiske handlingene.

Vårfesten eller såfesten var et ledd i den rekken av seremonier som hørte sammen med det viktigste arbeid som folk hadde, og som hadde mer å si for dem enn noe annet. Det var en innvingsdag før de tok til med såingen. Til denne dagen laget de seg festmat i rikelige mengder og holdt et måltid med mange symbolske handlinger.

Hele tilstelningen måtte gå for seg ute på åkeren for at det kunne komme i sammenheng med jorden eller vekstkraften i jorda, som det hele skulle fremme. Sammen med spisingen og drikkingen fulgte en mangfoldig rituell handling. De boret et hull i jorda og satt en grønn einebusk ned i, og la i samme hullet et hønseegg og noe av hver kornsort de skulle så.

Eineren, egget og kornet er hver for seg kraftråder som skulle fremme veksten. De tenktes å ha en særskilt spireevne i seg som gikk over på åkerjorda. Ved å borre hull i jorda og legge disse tingene ned i hullet, kom de ned til selve spiregrunnen eller grokraften i åkeren og økte den.

Eineren er en vekst som holder seg grønn året rundt. Det er derfor naturlig at folk mente den hadde en voksekraft som var større de plantene som visner eller feller blader om høsten. Einebusken måtte være grønn, for dersom den var vissen, hadde den ikke noen grokraft å gi fra seg. Dessuten hadde det en magisk mening i at de plantet eineren i åkeren - så høy som eineren var, så høyt skulle kornet vokse. Samme tankegangen var det med at de strakte hendene i været mens de sa fram formularene, eller løftet skålen og maten høyt opp når de sendte den videre.

Rantasalo nevner at før folk sådde åkeren, tok de en neve med korn og kastet opp i været for at kornet skulle vokse seg høyt. Det de sa var magiske formularer som skulle tjene samme formålet, og likesom de spiste og drakk rikelig, skulle kornet de sådde gi god høst. Alt samman er magiske handlinger og ikke noe offer. Når de slo øl i åkeren eller humlegården, ble det også gjort i samme hensikt for å øke grøden.

I Brekke i Sogn slo de ofte øl i åkeren, helst der de sådde maltkornet. Og når de tappet ølet over på tønner eller kagger, brukte de å tømme noe av ølet i humleåkeren, i den tro at det skulle bli mer og bedre humle. (H. B. Takle.) I Haus hadde de også den skikken å slå øl i humlegarden (M. Blom.), i Modalen slo de øl i åkeren (L. Nygard) og fra Voss fortelles det at det var en mann på Gjelland som hver juledagsmorgen gikk ned til åkeren sin med en øse øl, og ga åkeren for at det skulle bli godt malt.

I en svensk opptegnelse fra 1698 fortelles det at det var skikk å stenke åkeren med øl juledagen, for at åkeren skulle bære frukter. I Värmland fortelles det at de slo øl i kålåkeren for at det skulle bli mye kål, og på Gotland slo de øl i humlegården.

En fruktbarhetsritus var det også når de holdt et særskilt måltid mens de brygget. I Haus fortelles det at når de hadde fått den første meisken, skulle de ha steik. Det var steik av saueribbe, og i sausen skulle de ha litt av meisken. (M. Blom.)

Det samme var skikk i Osterfjorden (0. Urdal.) og i Eidfjord (P. Lægreid.). De valgte god og kraftig mat, for meningen var at ølet skulle bli som maten. Når de blandet litt av meisken i sausen, ville de dra kraften ut av kjøttet og over i ølet.

I julen var det en utbredt skikk at krøtteret fikk malt eller øl. "Hesten og uksen måtte ogso få av joleølet. Uksen bura og belja i fylla. Dette skulde det fylgja lukka med." (Brekke, H. B. Takle.). Fra Voss fortelles det om et kappritt mellom to hestekarer. Den ene ga hesten sin øl og vant rittet.(Etter Lars Narheim v.s. Eskeland.)

Fra Urnes heter det at kyrne fikk malt på juledagsmorgenen, stundom med litt salt i. Det var husmoren selv som var tidlig oppe juledagen og ga kyrne maltet (H. Dale.). I Rauland fikk de malt og salt juledagskvelden (A. Torjusson). I Sunnfjord skulle kyrne få smake på ølet julemorgenen og noen lot dem også få smake julematen (H. Tveit.), og i Mauranger fikk hver ku en melkekake juledagsmorgenen (M. Eskeland.). I Øyslebø skulle også dyra ha malt til jul. (P. Lunde.)

Fra Vinje er det fortalt at kyrne skulle få malt julaften. Folk blandet salt og malt sammen og ga til kyrne og sa:


Salt og malt skal kyrne hava om joleftan.
Ut dverg um dynn (dynn = dør) inn kom og kyr.

Etter at de hadde gitt kyrne maltet og saltet, brente de krutmunk (= krutt rørt sammen med vann) for å holde vettene borte. (E. Vågslid.)

Fra Urnes forteller J. Bugge at folk på julaften blandet malt i saltet og ga til kyrne. Det skulle hjelpe mot allslags motgang for dyra. Budeia gikk fra bås til bås og ga til kyrne og sa, "I kveld æ da julaftao, å no ska de fao salt å malt so jælpe før alt"

Det var ikke bare til jul at dyra kunne få malt eller øl. Fra Sogndal er det fortalt at husbonden gjemte vekk noe av maltet og ga det som en godbit til dyra før de slapp ut om våren for å livnære seg selv. Det skulle gis en potteflaske øl til hver ku. (K. Bondevik.)

En svært innviklet skikk er opptegnet i "Folkevennen". Det siste som ble gjort julaften var å slå noe øl i en kopp med arvesølv i bunnen - for eksempel en ring. Ølet skulle stå til neste morgenen, for da å blandes opp med litt annet drikke. Dette skulle gis til dyra sammen med høy eller det såkalte óttgrime (= f. måltid som kveget fikk kl. 04:30 juledagsmorgenen) , som var lagt utfor døren kvelden før og hadde ligget der natten over.

Hvert dyr skulle svies i håret tre ganger med stubben av julelyset og under disse ordene, "Eg ska svie tå de otrivd o attpna de trivd." Ute på gårdsplassen måtte kreaturet denne dagen ha klavene på, og bare drikke fra drikkekar som den omtalte sølvringen lå i. Ringen var festet til en skjære (saks) og lagt på bunnen av drikkekaret.

Meningen med å gi krøtteret malt eller øl, var at de skal få god lykke med buskapen. Den vekstkraften som finnes i maltet eller i ølet, ville de overføre til dyra slik at dyra skulle gi god avkastning eller god nytte på annen måte. Som disse opptegnelsene viser, var det helst i jula folk gjorde dette.

I julehelgen var det også sedvane gjennom magi å ville skape et fruktbart år. Også i dette tilfellet ble øl brukt. Feilberg nevner at det var skikk å slå øl under bordet, i hjørner eller i fehuset. Dette hette å vanne gode vetter. I Sverige brukte folk å slå øl og brennevin i halmen som de bredde over gulvet i jula.

En kan jamføre denne skikken med den som Braset nevner, "Juldagsmårrån skoll' dæm finn' kånn ponni boli, å va de mykkjy mat ti de kånni, så vart de gått år." Og som det nevnes i Folkevennen, den første som stod opp juledagsmorgen, skulle lete etter et byggkorn under bordet. Fant han ett, viste dets beskaffenhet hvilken årgang som kunne ventes til høsten.

Frå Romsdal er det fortalt at folk på julaften bar inn halm og bredde utover stuegulvet så alle kunne sove i stua den natten. Om morgenen lette de etter korn under bordet, og slik som det kornet de fant var, slik skulle kornet bli til høsten. (P. Sæbø.)

I slike tilfeller som når de slo øl på golvet, er det uråd å avgjøre om det var tenkt som magi, eller om det var offer til vettene. Forestillingene er vel helst sammenblandet. Andre tider ble det brukt malt, gjerne sammen med salt, som råd mot trolldom eller sykdom.

Storaker forteller fra Hedmark at folk på julekvelden tok malt i et klede og la i skorsteinen - det var julemalt, påskekvelden la folk salt i skorsteinen - det var påskesalt. De sa at julemalt og påskesalt er godt for alt! I Gauldalen skulle alle av krøtteret få fra neven malt og påskesalt når de brygget til jul, og de samme ordene skulle sies.

I Aker kastet de salt i ilden julaften mens de sa, "Julesalt og askemalt fordriver alt."

På Romerike sparte de noe av julemaltet til påske og blandet det med påskesalt. Når de slapp kyrne ut om våren, fikk kyrne noe av dette, for da ville ikke huldrene få makt over dyra. Skikken med å gi krøtteret malt og salt har, mener Storaker, ikke vært i bruk Vestafjells.

Litteratur

Leiro, Anders
Skikkar og truar ved ølbryggjing
Voss Folkeminnenemd, 1965

Nordisk Kultur XIX - Folketru
Albert Bonnier / H. Aschehoug / J.H. Schultz, 1935.

Høeg, Ove Arbo
Planter og tradisjon
Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925 - 1973.
Universitetsforlaget, Oslo 1976.
ISBN 82-00-08930-4

Quiller, Bjørn
Rusens historie
Samlaget, Oslo 1996.

Snorre Sturlason
Norges kongesagaer

Eddadikt
Norsk utgave av Ludvig Holm-Olsen, ISBN 82-02-09269-8
Norrøn utgave fra Jón Júlíus Filippussons Norrøne tekster

Norrøn ordbok
Det Norske Samlaget, Oslo 1997
ISBN 82-521-3493-9

---

Understående er skrevet av Geir Åkerland.


(Hvordan brygge mjød)

"Å gå berserk" betyr å gå fullstendig amok, en tilstand som medfører skriking, roping, knusing av inventar også videre. Originalt var dette vikingenes tradisjon. En berserker var en av kongens krigere. De kunne gjenkjennes på deres ekstreme oppførsel i kamper: Skriking, banning og roping også videre. For å komme i det rette "humøret" før et slag, spiste de enten giftig sopp (som fluesopp), eller de drakk masse mjød. Dette var et perfekt hjelpemiddel for å få dem til å bli ekstremt farlige.

For virkelig gjøre dem likeglade om de dødde i kamp, hadde de troen på at Odin, krigsguden, skulle ta vel imot dem i Valhall, hvor "festen" fortsatte. Norrøn mytologi sier at geita Heidrun stod på taket i Valhall, og at mjød strømmet ut av dens spener. Inne i Valhall var det kvinnelige krigere, såkalte Valkyrier, som serverte de drepte vikingene. Da er det ikke rart at vikingene ikke var redde i kamp! Døden var jo adgangskortet til en bedre fest.

Uheldigvis har vi ikke i dag Heidrun. Derfor skal jeg nå avsløre "hemmeligheten" bak vellykket mjød.

Ingredienser:

2 Kilo honning

9 liter rent Vann (ikke nødvendigvis destillert)

1 spiseskje Kanel

1 teskje Ingefær

1/2 teskje Kryddernellik (clove)

2 Sitroner, skrellet (her kan du bruke 3-4 spiseskjeer sitronjuice)

50 g Gjær

1-3 g Humle (tørket)

Fremgangsmåte:
1.
Bland alt bortsett fra gjæren og 3 liter vann i en stor kjele. Merk av væskemengden på en pinne, eller på siden av kjelen, og tilsett resten av vannet. (Hvis du ikke vil ha mjøden til å bli for bitter, så ta ikke oppi så mye som 3 g Humle).

2.
Kok uten lokk til merket ditt blir synlig (dvs: kok bort 3 liter vann)

3.
La det kjøle seg, og deretter tilsett gjæren når væsken har nådd kroppstemperatur.

4.
Dekk til mjøden med en tøystykke, og la det stå i 3-4 dager. Hvis du bor i blokk, sørg for at du plasserer dunken i et godt ventilert sted. Lukten kan gå til hodet på deg. Det er en veldig sterk, søt lukt.

5.
Når gjæringsprosessen er ferdig, heller du brygget gjennom et tøystykke eller et håndkle, og ned i en beholder. La det stå der i et par dager. (Hvis du noen gang har lagd vin, vet du hva jeg mener)

6.
Gjennom en sil heller du brygget tilbake i det du lagde det i. Sørg nå for at du ikke tar med gjær-grumsen på bunnen.

7.
Gjenta den prosedyren 5-6 ganger, eller så mange ganger du klarer før du smaker på brygget. Desto mer du gjør dette, jo klarere, og mindre gjærsmak får du.

Når du er ferdig, kan du sette brygget på flasker. Du kan også tilsette litt hvitvin, for å få en fyldigere smak, men jeg foretrekker det som det er.

Første ganger du brygger denne drikken, vet du ikke hvor bitter, eller søt, eller sterk den er. For å oppnå perfeksjon, må du feile og prøve. Erfaring gjør mester. Men vær oppmerksom! Denne bryggen vil inneholde minst 10-13 prosent alkohol, om du bruker rent vann.

Om du vil bruke denne legendariske drikke som en unnskyldning til å bli som de gamle norske berserkene, eller du vil mose festen til en kompis:
HOLD DEG TIL MJØD, OG IKKE BEGYNN Å SPISE GIFTSOPP

(Geir Åkerland)

Gjengitt med tillatelse av Geir Åkerland.

---

Her følger også en svensk oppskrift på mjød.

Fläderblomsmjöd
Detta mjöd är ett ljust som jag sjalv tycker mycket gott. Tyvärr är det ganska lömskt, så det bör dricas med försiktighet.

Du behöver:

4.5 kg honung (ca 3 liter)

1 paket starkvinsjäst av universaltyp (torrjäst)

2 gram järnnärsalt (1 liten förpackning)

15-30 g humle, Goldings (Själv har jag tex använt Fuggles också, vilket blir ok, men ej lika bra.)

4 små paket JO äpple

4 dl fläderblomssaft, fabrikat Brunneby.

1 pkt jäststopp

1 pkt klarninsmedel av vintyp.

citronsyra

Man kan variera mycket kring detta recept, för att få olika smak och användningsområde för mjödet. Här är några forslag:

Eventuellt mer syragivande för smaken, som tex citronsaft. Om du andvänder citronsaft, kolla noga att den inte innehåller konserveringsmedel. Eventuellt andra örter, som älgört (blommorna, inte bladen), kvanne (max 2 msk), pors, eller andra ölörter. Att experimentere med dessa örter kan vara interessant, men risken är att man överkryddar mjödet. Det är bättre att prova olika kryddblandningar på mölska. Detta ljusa mjöd bör var lätt i smaken för att komma till sin rätt. Om man inte vill göra något som påminner om torr vermouth. Då passar 2 msk angelika, 1 strå malört, 2 msk rölleka och 3 msk pors bra. Stark kryddlag bör man tillsätta efter jäsningen och innan lagringen.

Själva bryggningen går till som följer:

Dag 1.
Jag börjar att göra en förkultur av jästen, 3 tsk socker, ett halvt kryddmått (krm) citronsyra, 1/2 krm av jästnär-saltet. Detta blandar jag med vatten i en flaska, stoppar en bomulltuss i toppen, och ställer i normal rumstemperatur.

Dag 2.
Jag förutsätter att fökulturen har börjat jäsa ordentligt, annars får man vånta ytterligare ett par dagar. Har det ändå inte jäsa, måste man börja fråga sig om något gått snett, och att man kanske fått jäst. Isåfall måste hela fökulturen göras om.
Nåväl, ta en liten kastrull på ca 2-3 liter för att koka humlen och enbären. Enbären ska krossas lätt i en mortel, läggas tillsammans i en påse av tex förbandsväv. Slå på vatten, och koka under ca en 30 minuter.
Ta den stora kastrullen och lös upp 2/3 av honungen i ca 5 liter kokande vatten. Koka upp och skumma av. Lägg humlen i en kokstrumpa. Koka ganska kraftig under 45 min.
Häll honungen i jäskärlet, tillsätt kallvatten upp till ca 18 liter med dusch. Tillsätt äppeljuicen, resten av jästnärsaltet, enbärslagen, och rör om ordentlig.
Kontrollera att temperaturen är ca 25 grader på mäsken. Isåfall, tillsätt förkulturen. Sätt sedan på locket på jästkärlet, häll vatten i vattenlåset.

Dag 3.
Troligen kommer jästningen att börja sent på dag tre eller dag fyra. Försök att hålla jästningen på 18-20 grader (eller vid den temperatur som rekommendes för jästen, om den till äventyrs skulle avvika.)

Dag 10.
Nu kan det vara dags att tillsätta resten av honungen. Gör en honungslag på denna, och vatten, så att mängden vätska blir ca 4 liter. Når allt svalnat, tillsätt i jäskärlet.

Dag 15.
Nu har Ochlevärdet troligen gått ner till +10, och bubblorna kommer en gång på 3-4 min. i jäskärlet. Kontrollera mjödets smak, det ska vara ganska torrt.
Om det fortfarande är för sött, och det bubblar oftare än en på 3 min., får man vänta ända tills det ena eller det andra stämmer, innan man avbryter jäsningen med jäststopp. Rör ut jässtoppet i 1 dl svalt vatten, häll det i jästkärlet och ställ mjödet svalt. (-5 - +10 grader). Efter 3-7 dagar har mjödet klarnat.

Dag 18.
Nu är mjödet ganska klart, och det finns en tydlig bottensats. Tappa då över mjödet på en dunk med hävert, så att inte bottensatsen följer med över. Om man tappar över mjödet långsamt med en tunn stråle, kommer mycket av den kvarvarande kolsyran att försvinna.

Dag 20.
Nu gör vi en omtappning till, men denna gång tillsätter vi fläderblomssaften och klarningmedlet. Sedan ska mjödet stå och klarna under minst 2 veckor, troligen det dubbla. Därpå är det dags att tappa på flaskor. Flaskorna bör lagras i minst ett halvår, gärna längre, för den som till äventyrs råkar ha karaktär.
Mjödet ska ha en gyllende färg, och påminna om vitt vin med en markerad honungssmak.

---

Har du ikke anledning til å brygge selv? Ikke fortvil!
Mesterkokken Arne Brimi og Arne Vetlien står bak Mjødet som nå er å få kjøpt på Vinmonopolet. Det er brygget etter gammel norrøn oppskrift. Det inneholder 13% alkohol og smaker som vin, med klar smak av honning og urter.

Aktuelle linker:

The Mead Maker's Page

The Mead Brewing Archive

Rebecca Sobol's Mead Page

Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2002

---

Referanser - Kildelitteratur

Last updated 21.10.2002