TEKSTIL

Funn viser at vikingene hadde tekstiler av ull, lin og silke. Silken ble ikke produsert i Norden, slik at her er det snakk om import. Tekstilarbeid var først og fremst kvinnearbeid. Funn fra Kaupang, handelsstedet som lå like øst for Larvik, viser en slik mengde av tekstilredskap som tyder på at folk lagde stoffer for handel.

Den vanlige utsmykningen av veggene i hallen var tjald eller revler (= veggtepper), men i Laksdøla fortelles det at Olav På lot veggene i sitt nye ildhus bli malt med navngjetne sagaer, og skalden Ulv Uggeson skildret i et kvad av de sagn som var gjengitt på veggene: Balders bålfred, Tors fiske, Brisingemenet og Tors og Heimdals kamp på Singastein. Liknende motiver gikk også igjen på veggteppene, billedsteinene og i treskurden.

Jeg vil presisere med en gang - og dette gjelder alle de andre avsnittene under - at vikingkvinnene utøvet sitt fag på en meget profesjonell måte, og at de på alle områder konkurrerer med dagens tekstilproduksjon sett ut i fra deres premisser. Når det gjelder kjennskap til naturen og hva de der kunne bruke er det vi som er underlegne.

SPINNING
Vikingkvinnen brukte håndtein til spinning av ull og lin. De spant tråd til all salgs formål - mykt, varmt ullgarn til bekledningsstoffer, et stivere garn til billedvev osv. Håndteinsnellehjul er et av de vanligste redskapsformer vi finner i kvinnegraver fra vikingtiden. Dette viser at spinning må ha vært praktisk talt noe hver eneste kvinne kunne - noen var bare litt flinkere enn andre, slik at det kan ikke utelukkes at spinning var et spesialarbeid. Vikingkvinnen visste forskjell på hvorfor garnet måtte spinnes høyrevridd til et formål og venstrevridd til ett annet formål (z-tvinn og s-tvinn).

Det er også funnet kamgarn, dvs. ull som er kardet slik at alle ullfibrene ligger parallelt før spinning. Senere på denne siden vil du se at vikingkvinnen brukte så tynt ullgarn at de kunne ha 10 tråder per cm i renningen i revlene. Dette er teknikker som krever sin spinnerske. I mytologien hører vi om nornene som spinner menneskenes skjebnetråd.

VEVEN
Veven som vikingkvinnen brukte til å veve veggtepper og nyttetekstiler på, er av en type som har vært i bruk, særlig på Vestlandet i Norge, helt opp til våre dager - nå kalt Oppstadgogn (eller Oppstadvev). I vevfagterminologien kalles en slik type vev for en renningstyngende vevstol (Eng. "The warpweighted loom"). Denne type vev har bare en bom - en tøybom som man festet renningen til og om nødvendig sveivet det ferdige stoffet inn på.

Det som kjennetegner et stoff som er vevd på en renningstyngende vevstol, er måten en lager renningen på - dvs. at en har en oppsetningskant i begynnelsen av stoffet.

Man lager renningen på en brikkevev eller en båndvev, hvor man lar innslagstrådene på den ene siden av båndet løpe ut av jarekanten, som vist på figuren, i den lengden som en ønsker at renningen skal være. Når båndet har samme lengde som bredden på stoffet man planlegger å veve, festes båndet langs etter tøybommen på veven, slik at renningen henger som vist under. Dette er rett og slett en genial måte å lage renning på, da svinnet av renningstråd - som skjemmer de moderne vevmetoder - er lik null, noe som er svært viktig når en tar i betraktning av at garnet ble spunnet på håndtein.

(Moderne vever har minst to bommer - de såkalte primærbommene, en tøybom og en renningsbom, men kan i tillegg også ha knebom, brystbom og strekkbom. Når man setter opp en moderne vev, sveiver man inn renningen (eller varpen = trådene som innslagstrådene (eller veftet) senere skal veves inn i) inn på en renningsbom. Deretter fester man den motsatte enden av renningen i tøybommen. Opplegget fungerer slik at når en har vevd opp den plassen som er tilgjengelig i vevstolen, sveiver en stoffet inn på tøybommen, og samtidig slipper man opp mer tråd i fra renningsbommen. Slik at man hele tiden har frigjort renning som er tilgjengelig i vevstolens arbeidsområde.)

På vevtypen vikingkvinnene brukte var tøybommen festet øverst mellom to oppadstående stokker. For å stramme renningen ble det festet lodd som hang i renningen nede ved gulvet. Veversken sto og slo innslagene oppover mot tøybommen med et vevsverd. En slags hoveling - d.v.s. trådløkker, festet til en kjepp, som løp rundt den enkelte renningstråd - var et av hjelpemidlene som gjorde vevingen hurtigere. Når man løftet kjeppen fulgte alle de aktuelle renningstrådene etter, slik at en slapp å plukke hver eneste renningstråd som skulle løftes.

For at dette skulle fungere slik at en fikk flere skiller på en lett måte, var det viktig at veven lå skråstilt opp mot veggen slik som bildet viser. I en lerretsbinding fikk en ett friskille (som til venstre i profilbildet), når hovelkjeppen (tverrkjeppen midt på veven) lå nede på vevramma, og det motsatte skillet når hovelkjeppen var lagt opp på gaffelen (som til høyre i profilbildet) . Slik oppstod det to skiller, nok til å få en lerretsbinding. Dette hadde selvsagt ikke vært mulig uten at hovelingen var festet til annen hver renningstråd - de som henger rett ned i figuren til venstre. Det er altså trådene som henger fritt - ikke de renningstrådene som alltid hviler over tverrkjeppen nederst i veven - som er festet til hovlene og som er tvunget til å følge bevegelsene til hovelkjeppen.

Et lignende stoff vevd i denne oppsetningen, er hva vi i dag kaller en toskafts-binding, dvs. i en oppsetning i en moderne flatvev, ville man ha benyttet to skaft (= hovelkjepper). Betegnende er det at bindingen på islandsk heter einskept.

På denne veven vevde vikingkvinnen de mest kompliserte vevteknikker. For spesielt innvidde kan bl.a. nevnes det som vi i dag vil kalle fireskaftet kypert av forskjellig art. Men vikingkvinnen brukte til en slik oppsetning bare 3 skaft (= hovelkjepper) , da hun også benyttet seg av et friskille i tillegg til de tre skillene hun fikk gjennom de tre hovelkjeppene. Betegnende igjen, kalles dette i dag en fire skaftet binding, og på Island en þriskept.

Av andre vevteknikker som hun behersket kan nevnes skillbragd og vestlandsmett (Sv. krabbasår).

I Osebergskipet er det også funnet en vevramme som kan ha vært brukt til såkalt rundvev, men denne vevramma kan også egne seg til sprang. (Dette bildet vil du se under kapittelet om sprang). Her skal du legge merke til hullene nederst på ramma. Disse hullene gjør at en kan flytte den nederste bommen, og på den måten kan regulere strammingen på renningen etter som vevingen trer fram og renningen blir strammere, noe som er helt nødvendig når en vever i rundvevrammer.

I Njålsaga kan en lese om 12 valkyrier som vevde på en slik vev, til renning brukte de menneskesener og menneskeskaller som lodd til å stramme renningen med, skyttelen var en pil, "innslagsgarnet" var av mennesketarmer og slagkjeppen var et sverd. Mens de vevde sang de Darraðarljóð - spydsangen.

¤ Ekstern link: Video fra www.youtube.com om opstadveven (vikingveven).


VEVDE BRUKSTEKSTILER
Vikingkvinnen produserte ullstoffer til klær til alle formål og stoff som senere ble tovet til vadmel eller loet som et stoff tilnærmet flanell. Hun vevde stoffer med mønster og hun behersket kypertteknikker i flere varianter som gjør stoffet mykere enn vanlig lerret. De fleste produserte til eget bruk, men det ble også produsert stoffer for salg. Til bekledingsstoffer egnet vikingsauens underhår seg meget godt. Les mer om vikingsauens ull på siden om husdyr.

En vevteknikk som kalles soumakh eller slyngsmett er funnet i Osebergskipet. Vevingen foregår ved at en innslagstråd slynges omkring en renningstråd på en måte som minner om stilkesøm. Deretter justeres de ved at annet innslag. På denne måten dannes et tøy som kan minne om toskaft med ripsefekt (dvs. at kun det ene trådsystemet synes). Teknikken egner seg spesielt til slitesterke stoffer, som for eksempel til sadeltøy.

Vikingkvinnen hadde tilgang til egenprodusert lin, og derfor skulle hun også ha hatt mulighet til å veve linstoffer. Men lin er et vegetabilsk materiale og derfor råtner lintøy fort og har forsvunnet før arkeologene har oppdaget dem - dette i motsetning til ull som er et animalsk materiale på linje med menneskehår og av den grunn ikke er et så forgjengelig materiale. Dette er antakelig grunnen til at en ikke funnet linstoffer i Osebergskipet. Det er grunn til å tro at det aller fattigste folket brukte brennesle (Urtíca dioíca) isteden for lin. I alle fall er dette kjent i fra norsk bondehistorie.

Skulle vikingene hatt tilgang til bomull - eller silkegarn, måtte hun i tilfelle ha fått garnet importert via tilreisende handelsmenn eller i fra vikingenes egne handelsreiser og raid til sydligere strøk. Sannsynligheten er nok størst for at så eksotiske materialer som bomull og silke først og fremst ble importert i ferdige stoffer eller plagg. Det er for øvrig flere eksempler på at silkestoffer er blitt revet opp i remser eller strimler - oftest uten hensyn til stoffets karakter og mønsterrikdom - og brukt som pyntestrimler på plagg, og dette gjaldt både manns- og kvinnedrakter.

REVLER OG TJALD (TJELD)
Revler og tjald er betegnelser på veggtepper. De ble vevd på samme type vev som er beskrevet ovenfor. Revlene som er funnet i Osebergskipet har en høyde som varierer fra 16 - 23 cm, lengden vet vi der i mot ingen ting om - men at det er snakk om et lengdeformat er det ingen tvil om. I Gisle Surssons saga nevnes en revle som er 60 alen lang, dvs. (1 alen = 0,6275 m) 37,75 meter! Revlene, tross at de for oss kan virke som smale remser, kjennetegnes av at de er fylt av en myldrende motivrikdom i horisontale rekker over hverandre.
I tillegg til dette kommer en utrolig innviklet og teknisk raffinert arbeidsmåte. Både den tette renningen, gjennomsnittlig 10 tråder per cm, og innslaget som figurene er vevet med er ull.

I funnene fra Osebergskipet ligger renningen (av ull) i revlene noen ganger bar og fullt synlig som smale vannrette striper mellom figurene. Det er av mange grunner ganske utenkelig at dette opprinnelig har vært slik, og vi tvinges til å forutsette et dobbelt innslagssystem, ett mønsterinnslag av ull og ett bindingsinnslag av lin som nå er forsvunnet. (Bjørn Hougen). Dette er hva man i vevterminologien kaller en brochert vevnad og selve brocheringen (figurene) er utført i ca. 20 forskjellige bindingsmønstre - hvor en rekke, ved siden av sitt tekniske mesterskap, er av ypperlig dekorativ virkning.

Konturene på hver figur er alltid markert med en tråd av en annen farge enn figurens innerflate, og konturtråden er ført i spiralaktige slynger rundt hver eneste renningstråd. I de funnene som finnes er fargene nå helt dekolorerte og framtrer bare som mer eller mindre skarpe nyanser i grålig og brunt, bortsett i fra rødfargen som ennå kan ha en frisk karmin tone. Lenger kan vi dessverre ikke komme i å rekonstruere fargeprakten i revlene.

Revlene skiller seg ut rent vevteknisk, og har lite eller ingenting felles med billedvev i fra middelalderen og til våre dager - og i de indre Middelhavslandene helt fra senantikkens tid for den saks skyld, hvor det ble brukt - rent vevteoretisk, hva vi en kaller en toskaftet vevning. Dvs. at innslagstrådene løper over og under annenhver renningstråd, og de tråder som danner mønster og figurer binder samtidig veven sammen. Det brukes ikke noen særskilt bindingsinnslag slik som er tilfelle i revlene.

Trekk som kan påvise at vevteknikken revlene er vevet i, er oppstått etter fremmede forbilder har ikke latt seg påvise, slik at teknikken kan være et særnordisk fenomen. Hans Dedekam har imidlertid framsatt en teori om at inspirasjonen kan være hentet i fra brikkevev. Da det er funnet brikkevevsbånd fra folkevandringstiden (Evebø) med broncherte figurer - selv om forskjellen mellom de to teknikker er stor. For øvrig er det funnet rester etter revler i Birka (Sverige), Haugen i Rolvsøy (Østfold), Bø i Torvastad (Rogaland) og Jåtten i Hetland (Rogaland). I tillegg finnes det en etterblomstring av denne vikingtidens vevkunst i to grupper av middelalderske tepper fra Nord-Sverige; Skogsteppet fra Hälsingland og 3, kanskje 4 forskjellige tepper fra Øverhogdal kirke i Herjedalen.

I våre dager kan en undre seg over revlenes korte høydeformat (16 - 23 cm), men sannsynligvis var revlene så høyt verdsatt og kostbare at en ønsket at hele revlen skulle synes i hallen. En teori er at revlene måtte henge så høyt på veggen at de hang over hodene på de som var benket langs veggene, og under røyken fra åren som sev øverst i rommet under taket - og derfor kunne ikke høydeformatet være større.

Tjald er også veggtepper som ble hengt opp i hallen, men tjaldene har høydeformat og ble vevd enten uten mønster eller i mønsterteknikker - som for eksempel i skillbragd. Dette dreier seg om tepper som det ville være naturlig å veve på såkalte flatvever i dag. Allikevel finner vi en sammenblanding av begrepene tjald og revle i litteraturen. Ordet tjald eller tjeld finnes i norske dialekter, bl.a. i Østerdalen, men betydningen er her mere et vevd sengeteppe eller en rye. Det er selvsagt ikke umulig at vikingene også brukte tjaldene til dette også, men det er ikke dokumentert.

BRIKKEVEV OG ANDRE BÅNDTEKNIKKER
Brikkevev er en vevteknikk som egner seg til å veve bånd, belter, pyntekanter og lignende med. Til slike stoffer egner det seg best å bruke tråd som er spunnet av vikingsauens overpels.

Grunnprinsippet i brikkeveving er at ved å rotere brikkene, vil det oppstå et nytt skill ved at renningstrådene tvinner seg om hverandre. Dette innebærer at det vil være en fordel å dreie brikkene like mange ganger framover som man dreier bakover - for ellers vil det oppstå en svær floke i renningen bak brikkene. Men med i så kompliserte mønstre som vikingkvinnen greide å veve, kan hun ikke ha tatt hensyn til dette, og enkelte av brikkene har ikke blitt dreid synkront med de andre brikkene.

Brikkevev er en vevteknikk som har vært, og forsatt er i bruk, uforandret helt til vår tid. Brikkene er forsatt firkantete med ett hull i hvert hjørne. Brikkevev er en teknikk som mange har lært på skolen i våre tid. Utstyr til brikkeveving er bl.a. funnet i Osebergskipet.

Vikingkvinnen vevde også bånd med en toskaftet grunnbinding med egne mønstertråder som hun plukket inn i grunnbindingen. Mønsteret kommer fram fordi mønstertråden har lengre sprang enn grunnbindingen, og av den grunn blir liggende oppå trådene i grunnbindingen. I slike bånd er oftest renningen så tett at innslagstråden i grunnbindingen ikke synes (renningsrips) - kun mønsterinnslaget.

Vikingkvinnen behersket også fletteteknikker

SPRANG (BREGDING)
Sprang er en slags fletteteknikk. Et funn i en myr på Tegle i Time på Jæren i 1921 er det funnet en strømpelegg utført i sprang som skriver seg i fra 3-4 århundre e. Kr. (Anna Grostøl,1932 og Stavanger museum ved Dedekam.) Sprang blir utført ved at en spenner flere parallelle tråder opp i en ramme.

Fletting foregår ved at en løfter de enkelte trådene over hverandre, slik at de bytter plass i forhold til sin opprinnelige plass. For å holde trådene på plass stikkes en tråd på tvers inn mellom de oppspente trådene. På denne måten blir det mønster både oppe og nede i ramma. En bregder seg da fra over og underkant av ramma og inn mot midten av ramma. Stoffet blir like elastisk og mykt som et strikket stoff. Tatt med et forbehold om hva salgs materiale som blir brukt, kan et mønsteret stoff som er laget i denne teknikken, minne om utseende til såkalt hullstrikking i gensere, men en kan også bregde et stoff uten hullmønster.

NÅLEBINDING
Nålebinding er en urgammel en masketeknikk. Den er raknefri, og en bruker en slags stor synål, for eksempel av bein, og arbeider ikke med lengre tråder enn det er naturlig å bruke når en syr med nål og tråd. Man kan både nålebinde i sirkel som i en bole på en genser eller fram og tilbake slik at en får et flak.

Maskene får en fram med å "surre tråden noen ganger rundt tommelen" og så syr man tråd i mellom trådsirklene slik at en får masker. Når hele tråden var brukt opp skjøtet man på en ny halv meter med tråd på enden av den gamle. Den gamle måten å skjøte på var å gjøre tråendene våte av spytt og legge de sammen mellom hendene og rulle de sammen, en brukte da ullas evne til å tove seg i hverandre. Det at en arbeider med korte tråder, gjorde denne teknikken uvurderlig, da alle slags rester kunne brukes - ja helt ned til 15 - 20 cm tråder kan fint la seg utnytte.

Lærebok i Nålbinding: Berit Westmann, Nålbining. 12 varianter.


SØM, BRODERI OG APPLIKASJON
I Osebergskipet er det funnet fragmenter av broderier. Det dreier seg om ganske små broderier utført i silke og ull eller bare i ull. Broderiene er utført i attersting, kontursting og sting med flere tråder som slynger seg rundt hverandre - tolagt ulltråd hvorav den ene er en kjerne for den andre tråden, som slynger seg rundt den førstnevnte tråden.

I samme funn forekommer også små sømmer, både til reparasjon av rift eller på fragmenter som er sydd sammen. Blant annet har to diagonalkypert-stoffer blitt sydd sammen med hvert sitt stoff i diamantkypert på en slik måte at det ene tøyet danner belegg på det andre.

Applikasjoner er også funnet i Osebergskipet. De forestiller dyrefigurer. Vanlig blant vikingene var å pynte seg med stimler av silke - strimler som de fikk i fra å rive opp silkestoffer, ofte helt uten hensyn til mønsteret i silkestoffet. Dette gjaldt i like stor utstrekning mannsplagg som kvinneplagg. Men generelt viser ikke funnene i Osebergskipet noen stor søm-, broderi- og applikasjonskunst.

FARGING
Farve het på gammelnorsk lita, mens planter som ble brukt til farging ble kalt litargras, litanargras eller bare litgras. Kjennskapet til plantenes forskjellige egenskaper er kunnskaper nedarvet igjennom flere generasjoner, både til medisin og farging. At det å fremskaffe farger var sett på som en slags magi i norrøn folketro gjenspeiler seg bl.a. i hva Christopher Hammer skriver i fortalen til sin Norsk Huusholdnings-Kalender i fra 1773: "Jeg har udslættet alt astrologisk og magisk".

Av etymologiske grunner har det vært fremhevet at nordmennene må ha lært å farve med forskjellige lavarter av irene. Ordet kork i korkmose og kvitkork (eller korkje = Ochrolechia tartarea) har vi vårt middelalderske stedsnavn Korkauðir. Det kjennes i færøysk, shetlandsk, skotsk og engelsk språk og kan føres tilbake til det irske corcur, som igjen stammer fra latinske purpur. Korkja gir en fin lyserød farge. Den ble samlet og gjæret i urin, og det ble laget kaker av massen, som kunne oppbevares i flere år. Dette var en stor eksportartikkel fra Norge i middelalderen.

At kunnskapen om å farge garn med planter ikke er ny, viser skrifter levert bl.a. av legene Dioscorides og Galén om den klassiske oldtids botaniske viten i fra deres samtid. Størst betydning for Nord-Europa fikk det reglement for hagebruk, som på Karl den stores tid, ble satt opp i Capitulare de vellis et curtis imperialibus, som inneholder nøyaktig liste over de urter og trær som skal dyrkes på de keiserlige gods. Men dette var naturligvis ikke bøker vikingene hadde adgang til, de hadde lært seg å kjenne naturen de levde i igjennom generasjoner.

Av interesse i denne sammenheng er naturligvis de farveplanter som nevnes, og ikke minst vaiden (Isatis tinctoria), fordi vaiden er den første dyrkede farveplante vi møter på norsk grunn - og det så tidlig som i 800-årene. Vaidfrø ble bl.a. funnet i Osebergskipet. Jordfunnete tekstiler fra romersk jernalder og folkevandringstid bærer tydelige spor av farver, men ullgarnet eller det ferdige stoffet kan naturligvis ha vært importert. Sannsynligheten er allikevel stor for at kjennskapen til å farge ull med urter og røtter har vært kjent før vikingene tok til å bruke den dyrkede vaidplanten.

De som har lært seg måten å farve ull med planter, kan bruke samme metode på andre planter. Jeg garanterer at alle planter vil avgi farge, men ikke alle plantene vil ikke gi like sterke farger og holdbare farger ovenfor lys og vask. Men dersom man behandler garnet med et beisemiddel først - det vil si koke garnet i et beisemiddel - vil de fleste planter gi enda mer holdbare farger ovenfor lys og vask. Se beisemiddel. Den enkleste måten å plantefarge på er å koke en suppe på en plante i ca 1/2 - 2 timer, for så å sile suppa rein for plantestoff, og så koke ullgarnet i denne suppa i fra 1/2 til 2 timer.

Vikingene hadde bl.a. hvite, røde, brune, grønne, gule og blå farger i tekstilene sine. Blåfargen fikk de i fra vaiden (Isatis tinctoria), brunfargen fra litmose eller steinmåså (Parmelia saxatilis), rødfargen i fra korkjen (Ochrolechia tartarea) og gulfargen fra islandsk lav, bjørkeris, røyslyng osv. Men hva slags planter som ble brukt i de forskjellige distriktene, var selvsagt avhengig av den lokale flora.

Rødfarger, som er en av de vanskeligste farvene å fremskaffe i dag med plantefarger, kan de også få fra røttene til hvitmaure (Galium boreale), tormentile (Potentilla erecta), firblad (Paris quadrifolia), tyttebær (Vaccinium idea) og roten av fegre (Galium boreale) på garn som er beiset med jamne (Lycopodium alpinum). Jamne er en av de få fargeplanter som bl.a. er nevnt i Landnåmmabok, men er uttrykkelig nevnt til gjengjeld.

Derimot er det et spørsmål om krapp (Rubia tinctoria), som en brukte røttene av for å få rødfarge, har vært brukt, for ikke å si dyrket i Norge før i slutten av 1700-årene. I en islandsk legebok fra 1200-årene omtales "gras þat er rubea heitir - þar er roðagras". Men da antakelig alle middelalderske legebøker vi nå kjenner fra norrønt område, har hatt syd-europeiske forbilder, er det ikke her noe bevis for krappens bruk som farveplante i Norden så tidlig. Men krapp var spilte en stor rolle i keisertidens Rom og i Karl den stores rike.

Gulfarger kunne de få i fra jamne, bjørkeløv, syrerøtter, barken av sureple, blomsten av hundekjeks (Anthriscus silvestres), svalurt (Chelidonium majus), gul frøstjerne (Thalictrum flavum), torskemunn (Linaria), vasspepper (Polygonum hydropiper), hønsegras (Polygonum persicaria), blomstene av gulmaure (Galium verum), de tørkede bladene av istervier (Salix pentandra), den innerste barken av brakal (Rhamnus frangula), aspeløv, lav på einerbærtreet (Cetraria junipernia), ulvemose (Evernia vulpina) osv. Ulvemose ble, i hvert fall i "nyere tid", brukt bl.a. til - blandet i åte - som gift for å forgifte ulver, som også var et salgsprodukt.

Folk som har lært seg plantefarging i dag, vil naturligvis savne informasjon om beisemiddelene (= tilsettingsmiddelet som får fargen til å feste seg til garnet) og kjemikalene som brukes for å få flere fargenyanser ut av samme fargeemne. Ved å bruke beisemidler kan en få klarere og mer holdbare farger. Til det kan jeg si at flere planter inneholder beisemiddel, som for eksempel jamne (Lycopodium alpinum), vasarv (Stellaria media) og barken fra oretreet (Alnus incano). Barken i fra oretreet, noe som også gjelder bark fra trær flest, er for øvrig også utmerket til garving av skinn.

Likeledes ble urin brukt til å løse opp og gjære fargestoffet i både vaiden og korkja. Lut fikk man av å legge aske av forskjellige løvtrær i vann (potaske), kalium finner en i aske av løvtrær, soda i fra enkelte strandplanters aske. Aluminium finnes i jamne og ofte i planter som sopp og lav, jern kunne utvinnes av myrmalm og kalk fikk de bl.a. i fra skjell de fant i strandkanten. Dette bare for å nevne noen, uten at jeg her påstår at vikingene brukte vår kjemiske terminologi.

Mest sannsynlig har ikke kravet til et beisemiddel vært så stort som det er i dagens moderne plantefarging, slik husflidorganisasjonene har valgt å presentere plantefargingen i vår tid. Men allikevel er jamne er et meget godt alternativ som beisemiddel til dagens apotekervare, alun som kan utvinnes av bl.a. alunskifer, dersom en vil ha mer klarere og holdbare farger på ullgarnet.

De fleste urter og planter, ofte lavarter, som gir brunfarger trenger ikke beisemiddel.




Linker om farging:

Hilda Christensen, Lærebok i Farvning Med_Planter.

Wikipedia

Farge

Wikipedia

Soppfarging

Store Norske - Farging

Store Norske - Plasntefarger

Sopp

The Woad Page

Stefan's Florilegium: Dyeing techniques and discussion.

Stefan's Florilegium: Dyeing and painting leather.

http://www.pbm.com/~lin...rialto//books2-msg.text

Woad

The Flora of Anglo-Saxon and Viking Age England

Stefan's Florilegium: Sources for period plants and seeds.



Hyndesyersken: Min kone Kirsten Hauges firma:

---

Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| |.Eldre.Futhark.| |.Odins.Trollsanger.| |.Sigerdrivamål.| |.Germanske.runer.| |.Norske.Futharker.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Svenske.Futharker.| |.Grønlandske.runer.| |.Islandske.runer.| |.Anglosaksiske.runer.| |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Symboler.| |.Rissing.| |.Historikk.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Klassedelingen.| |.Blot.| |.Ed.| |.Volve.| |.Nidstang.| |.Grav.| |.Runekasting.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Handelsvarer.| |.Familie.| |.Idrett.| |.Skip.| |.Navigasjon.| |.Reiseruter.| |.Våpen.| |.Bosetninger.| |.Gårdsnavn.| |.Husdyr.| |.Lov.&.rett.| |.Mål.&.tid.| |.Konger.| |.Religion.| |.Primsigne.| |.Drikkekultur.| |.Ord.| |.Runekalender.| |.Språk.| |.Fedrekult.| |.Stavkirker.| |.Riker.| |.Sagaklipp.| |.Folkevandringstida.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Fornminner.| |.Referanser.| |.Download.filer.| |.Kultur.idag.| |.Eventyr.| |.Film.| |.Litteratur.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Vikingspill.| |.Hvordan..| |.Andre."runesider".| |.Arild.Hauge.|

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å

Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2002

---

Referanser - Kildelitteratur

Opdateret d. 25.2.2019