UTDRAG FRA HÅVAMÅL 1. Åpner du døra til ukjent hus, skal du være varsom, skal du være vaktsom, for uvisst er å vite om uvenner alt sitter benket der inne. 2. Gjæve vertsfolk! En gjest er kommet, hvor skal han sette seg? På vedlag ved døra venter han nødig, om han har viktig ærend. 3. Ild trenger han som inn er kommet, og er kald om kne. Mat og klær kan mannen trenge, som kommer fra ferd over fjellet. 4. Vann og handkle og vennlige ord trenger mannen før måltid; gjestfritt sinn vil han gjerne møte, tale og taushet igjen. 5. Vett trenger han som vidt ferdes, hjemme er livet lett; til spott blir alle som ingenting vet og kommer blant kloke folk. 6. Av sin klokskap bør en aldri skryte, far heller varsomt med vettet; når en klok og fåmælt kommer til gards, går det ham sjelden galt, for en venn for livet får en aldri, men mye mannevett. 7. Den vare gjesten, på besøk kommet, sitter med sansene spent; ørene lytter, øynene speider, slik vokter den kloke seg vel. 8. Lykkelig er han som får høre fritt ros og ømme ord; ugreit er det når andres dom ligger i lukket bryst. 9. Lykkelig er han som har hos seg selv ros og vett her i verden; onde råd kan det ofte komme ut av andres bryst. 10. Bedre bør å bære har ingen enn mye mannevett; i fremmed gård er det bedre enn gull; vett er vesalmanns trøst. 11. Bedre bør å bære har ingen enn mye mannevett; verre niste på vegen har ingen enn den som har drukket for mye. 12. Så godt for folk som folk sier, det er ølet ikke; jo mer en drikker dess mindre kan en styre sitt vesle vett. 13. Glemselshegren svever over svirelaget, stjeler hver manns vett; den fuglens fjærer har fjetret meg engang i Gunnlods gård. 14. Drukken ble jeg, ble døddrukken, hos den frode Fjalar; det er det beste ved drikkelaget at vettet vender tilbake. 15. Fåmælt og tenksom bør fyrstens sønn være, og våpendjerv; glad og vennlig skal hver mann leve helt til dødens dag. 16. Udjerv mann tror han alltid skal leve, om han vokter seg vel for kamp; men alderen gir ham ingen fred, om han blir spart av spyd. 17. Tosken måper og mumler dumt, der han sitter som gjest i gilde; straks han får den første slurken, er det ute med alt vettet. 18. Vidt omkring skal en komme blant folk, før en kan vite sikkert hva som skjules i sinnet hos den som vet å mestre sitt vett. 19. Mjødbegeret skal du tømme, men hold måte med drikk, tal det som trengs eller ti; kalle det uskikk vil ingen gjøre om du så går tidlig til sengs. 20. Grådig mann, om han mangler vett, går det på livet løs; ofte gjør magen en mann til latter, er han blant kloke karer. 21. Buskapen vet når den ventes hjem, da går den til gårds fra beitet; men uklok mann kjenner aldri magemålet sitt. 22. Vesal mann, som er vrang og lei, støtt han laster og ler; han burde visst, men han vet det ikke, at han er ikke fri for feil. 23. Uklok mann ligger alltid våken og tenker på mange ting; da er han trøtt når dagen kommer, alt er i ulag som før. 24. Uklok mann tror alle som smiler, må være hans gode venner. Han vet ikke det at bak vennlige ord kan den kloke skjule svik. 25. Uklok mann tror alle som smiler må være hans gode venner; han finner snart når han farer til tings at få vil fremme hans sak. 26. Uklok mann skjønner alt, tror han, krøpet inn i sin krå; men ord til svar kan han aldri finne om folk vil fritte ham ut. 27. Uklok mann mellom andre folk, for ham er det tryggest å tie; ingen vet at han ingenting kan, holder han tungen i tømme, men det vet ikke den som ingenting kan selv om han snakker mye. 28. Han syns han er klok som kan samle nytt, og føre det ut blant folk; aldri makter menneskebarna å holde tann for tunge. 29. Ordet til mannen som aldri tier, står ofte på utrygg grunn; rappmælt tunge som tøyle mangler, galer seg ulykke ofte. 30. En mann som gjerne er gjest i huset, spar ham for spottende blikk; han syns han er klok den som slipper spørsmål sitter tørrskinnet og tier 31. Han syns han er klok når han kommer seg bort, gjest som har spottet gjest; satt og flirte og fattet ikke vreden som vokste rundt ham 32. Venner er mange og vel forlikte, til de møtes som gjester i gilde; slik vil det evig og alltid være: gjest tretter med gjest. 33. Ta deg oftest et tidlig måltid, om du ikke skal ut på gjesting. En skal ikke sitte forsluken og grådig, aldri si et ord. 34. Omveg er det til utro venn om ved bygdevegen han bor; men til sann venn fører snarveger, om han er langt av lei. 35. Ta farvel, ikke vær på gjesting støtt på samme sted; lett kan det hende en blir lei av den kjære om han glemmer å gå. 36. Lite hjem er bedre enn ingen, hjemme er hver mann herre; med to geiter og tauraftet sal trenger en aldri tigge. 37. Lite hjem er bedre enn ingen, hjemme er hver mann herre; hjertet blør i brystet hos den som må tigge mat til hvert mål. 38. Ingen skal gå et eneste skritt fra våpnene sine på vollen; for uvisst er å vite på vegen en farer, når det blir spørsmål om spyd. 39. Så gavmild mann møtte jeg aldri at ikke han ønsket gave, eller så raus med rikdommen sin at han ikke likte å få lønn. 40. Godset sitt som en sjøl har fått, bør en bruke til eget beste; ofte får uvenn det en eslet venn; mangt går verre enn ventet. 41. Klær og våpen er vennegaver, slikt gjør vennskapet synlig; det varer lengst, om lykken er god, når vennene veksler gaver. 42. For vennen sin skal en være venn og gjengjelde gave med gave; men ler en av deg, så le igjen, lønn ham med løgn for svik. 43. For vennen sin skal en være venn, for ham og hans venn, men for uvenns venn skal ingen mann noen gang være venn. 44. Hør, har du en venn og tror vel om ham, og vil du ha gagn av vennen, bland sinnet ditt med ham og send ham gaver, søk ham ofte opp. 45. Har du en annen, som ikke du tror, og vil utnytte ham tross alt; fagert skal du tale men falskt mene, lønn ham med løgn for svik. 46. Og atter om den som du ikke tror: ser du svik i hans sinn, smile skal du mot ham, men skjul dine tanker, la gave svare til gave. 47. Ung var jeg engang, og ensom gikk jeg, da fór jeg vill på vegen, følte meg rik da jeg fant en annen; mann er manns glede. 48. Gavmilde, modige menn lever best, aler sjelden sorg; men uslingen tror at att er farlig, den gjerrige gruer for gaver. 49. Klærne gav på grønne vollen til to tremenn; de stod der som folk da de fikk seg klær, ussel er kleløs kar. 50. Ungfuru visner på armodslig torp, ribbet for bark og bar; slik er mannen som sakner vennskap. Hvorfor skal han leve lenge? 51. Vennskapet flammer i fem dager som ild, blant utro venner; men sjette dagen slokner det hele, og ute er alt vennskap. 52. En skal ikke støtt gi store gaver; titt får en takk for lite; med halv brødleiv og halvtømt krus fikk jeg meg godt følge. 53. Liten flo, liten fjære: smått er menneskesinnet; alle ble ikke jevnkloke, over alt er det ymse slag. 54. Middels klok bør en mann være, ikke altfor klok; fagreste livet lever den mannen som vet måtelig mye. 55. Middels klok bør en mann være, ikke altfor klok; sorgløst er hjertet sjelden i brystet hos ham som er helt klok. 56. Middels klok bør en mann være, ikke altfor klok; på forhånd skal ingen sin framtid kjenne, det gir bare sorg i sinnet. 57. Vedski tennes og tenner en vedski, flamme kveikes av flamme; i lag med mann vinner mannen kunnskap, folkesky mann blir fåvis. 58. Opp i otta og ut må han som vil røve liv og rikdom; sjelden får liggende ulv et lår eller sovende mann seier. 59. Opp i otta og ut må han som har få folk i arbeid; en mister mye med morgensøvnen, rask er halvveis rik. 60. Tørre skier og taknever, på det kan mannen mål, på den veden som varer kanskje et halvår eller et helt. 61. Vasket og mett skal en mann ri til tings, selv om klærne er slitt; skam deg ikke over sko eller brok og ikke over hesten, om aldri så låk. 62. Sultent speider, til sjøen kommet, ørn over eldgamle hav: Slik er mannen blant mange folk, der få vil fremme hans sak. 63. Den som gjerne vil gjelde for klok, skal utveksle nytt med andre; én skal vite, men ikke to, vet tre det, vet all verden. 64. Makten sin bør en mann som har vett, bare bruke med måte; blant modige menn merker han snart at ingen er djervest av alle. 65. -- -- -- Ord en sier til andre folk, må en ofte bittert angre. 66. Alt for tidlig kom jeg ofte på gjesting og somme tider for seint; ølet var drukket, eller ikke brygget; lei råker sjelden leddet. 67. De bad meg hjem både her og der om jeg greide meg uten å ete, eller to lår hang hos den trofaste vennen, der jeg hadde ett det eneste. 68. Ild er best for menneskebarn og syn av sol, helsen sin, får en ha den bare, og leve uten lyte. 69. En er ikke helt ussel sjøl om helsen er låk, noen har glede av sønner, noen av venner, noen av rikdom, noen av velgjort verk. 70. Leve er bedre enn livløs være, har en liv kan en lett få seg ku; ild så jeg rase i rikmannens gård, og døden ventet ved døra. 71. Halt kan ri hest, uten hånd kan en gjete, døv kjemper og duger; blind er bedre enn brent å være; lite gagner et lik. 72. Godt med en sønn om seint han er født, etter mann som er falt ifra; sjelden bautasteiner står ved vegen om sønn ikke satte for far. 73. To er i samme hæren, men tungen blir hodets bane, inne i kappens skjul aner jeg neven. 74. Med rikelig niste blir natta god, når en seiler med små rær; vinden kan vende en høstnatt; på fem dager dreier den ofte, og enda mer på en måned. 75. Ikke vet den som ingenting vet, at gullet gjør mange gale; én er grunnrik, en annen fattig; legg ham det ikke til last. 76. Fe dør, frender dør, en selv dør på samme vis; men ordets glans skal aldri dø i ærefullt ettermæle. 77. Fe dør, frender dør, en selv dør på samme vis; jeg vet ett som aldri dør, dom over hver en død.

ÚTDRÁTTUR FRÁ HÁVAMÁLUM 1. Gáttir allar áðr gangi fram um skoðask skyli, um skyggnast skyli, því at óvíst er at vita hvar óvinir sitja á fleti fyrir. 2. Gefendr heilir! Gestr er inn kominn, hvar skal sitja sjá? Mjök er bráðr sá er á bröndum skal síns of freista frama. 3. Elds er þörf þeims inn er kominn ok á kné kalinn. Matar ok váða er manni þörf, þeim er hefr um fjall farit. 4. Vatns er þörf þeim er til verðar kemr, þerru ok þjóðlaðar, góðs of æðis ef sér geta mætti orðs ok endrþögu. 5. Vits er þörf þeim er víða ratar; dælt er heima hvat; at augabragði verðr sá er ekki kann ok með snotrum sitr. 6. At hyggjandi sinni skyli-t maðr hræsinn vera, heldur gætinn at geði; þá er horskur ok þögull kemr heimisgarða til, sjaldan verðr víti vörum, því at óbrigðra vin fær maðr aldregi en mannvit mikit. 7. Inn vari gestr er til verðar kemr þunnu hljóði þegir, eyrum hlýðir, en augum skoðar; svá nýsisk fróðra hverr fyrir. 8. Hinn er sæll er sér of getr lof ok líknstafi; ódælla er við þat, er maðr eiga skal annars brjóstum í. 9. Sá er sæll er sjálfr of á lof ok vit, meðan lifir; því at ill ráð hefr maðr oft þegit annars brjóstum ór. 10. Byrði betri berr-at maðr brautu at en sé mannvit mikit; auði betra þykkir þat í ókunnum stað; slíkt er válaðs vera. 11. Byrði betri berr-at maðr brautu at en sé mannvit mikit; vegnest verra vegr-a hann velli at en sé ofdrykkja öls. 12. Er-a svá gótt sem gótt kveða öl alda sonum, því at færa veit er fleira drekkr síns til geðs gumi. 13. Óminnishegri heitir sá er yfir ölðrum þrumir; hann stelr geði guma; þess fugls fjöðrum ek fjötraðr vark í garði Gunnlaðar. 14. Ölr ek varð, varð ofrölvi at ins fróða Fjalars; því er ölðr bazt, at aftr um heimtir hverr sitt geð gumi. 15. Þagalt ok hugalt skyldi þjóðans barn ok vígdjarft vera; glaðr ok reifr skyli gumna hverr, unz sinn bíðr bana. 16. Ósnjallr maðr hyggsk munu ey lifa, ef hann við víg varask; en elli gefr hánum engi frið, þótt hánum geirar gefi. 17. Kópir afglapi er til kynnis kemr, þylsk hann um eða þrumir; allt er senn, ef hann sylg of getr, uppi er þá geð guma. 18. Sá einn veit er víða ratar ok hefr fjölð of farit, hverju geði stýrir gumna hverr, sá er vitandi er vits. 19. Haldi-t maðr á keri, drekki þó at hófi mjöð, mæli þarft eða þegi, ókynnis þess vár þik engi maðr at þú gangir snemma at sofa. 20. Gráðugr halr, nema geðs viti, etr sér aldrtrega; oft fær hlægis, er með horskum kemr manni heimskum magi. 21. Hjarðir þat vitu nær þær heim skulu ok ganga þá af grasi; en ósviðr maðr kann ævagi síns of mál maga. 22. Vesall maðr ok illa skapi hlær at hvívetna; hittki hann veit, er hann vita þyrfti at hann er-a vamma vanr. 23. Ósviðr maðr vakir um allar nætr ok hyggr at hvívetna; þá er móðr er at morgni kemr, allt er víl sem var. 24. Ósnotr maðr hyggr sér alla vera viðhlæjendr vini. Hittki hann fiðr, þótt þeir um hann fár lesi, ef hann með snotrum sitr. 25. Ósnotr maðr hyggr sér alla vera viðhlæjendr vini; þá þat finnr er at þingi kemr, at hann á formælendr fáa. 26. Ósnotr maðr þykkisk allt vita, ef hann á sér í vá veru; hittki hann veit, hvat hann skal við kveða, ef hans freista firar. 27. Ósnotr maðr er með aldir kemr, þat er bazt, at hann þegi; engi þat veit, at hann ekki kann, nema hann mæli til margt; veit-a maðr hinn er vettki veit, þótt hann mæli til margt. 28. Fróðr sá þykkisk, er fregna kann ok segja it sama, eyvitu leyna megu ýta synir, því er gengr um guma. 29. Ærna mælir, sá er æva þegir, staðlausu stafi; hraðmælt tunga, nema haldendur eigi, oft sér ógótt of gelr. 30. At augabragði skal-a maðr annan hafa, þótt til kynnis komi; margr þá fróðr þykkisk, ef hann freginn er-at ok nái hann þurrfjallr þruma. 31. Fróðr þykkisk, sá er flótta tekr, gestr at gest hæðinn; veit-a görla sá er of verði glissir, þótt hann með grömum glami. 32. Gumnar margir erusk gagnhollir en at virði vrekask; aldar róg þat mun æ vera, órir gestr við gest. 33. Árliga verðar skyli maðr oft fáa, nema til kynnis komi. Sitr ok snópir, lætr sem sólginn sé ok kann fregna at fáu. 34. Afhvarf mikit er til ills vinar, þótt á brautu búi, en til góðs vinar liggja gagnvegir, þótt hann sé firr farinn. 35. Ganga skal, skal-a gestr vera ey í einum stað; ljúfur verðr leiðr, ef lengi sitr annars fletjum á. 36. Bú er betra, þótt lítit sé, halr er heima hverr; þótt tvær geitr eigi ok taugreftan sal, þat er þó betra en bæn. 37. Bú er betra, þótt lítit sé, halr er heima hverr; blóðugt er hjarta þeim er biðja skal sér í mál hvert matar. 38. Vápnum sínum skal-a maðr velli á feti ganga framar, því at óvíst er at vita nær verðr á vegum úti geirs um þörf guma. 39. Fannk-a ek mildan mann eða svá matar góðan, at væri-t þiggja þegit, eða síns féar svági [glöggvan],. at leið sé laun, ef þægi. 40. Féar síns er fengit hefr skyli-t maðr þörf þola; oft sparir leiðum þats hefr ljúfum hugat; margt gengr verr en varir. 41. Vápnum ok váðum skulu vinir gleðjask; þat er á sjálfum sýnst; viðurgefendr ok endrgefendr erusk lengst vinir, ef þat bíðr at verða vel. 42. Vin sínum skal maðr vinr vera ok gjalda gjöf við gjöf; hlátr við hlátri skyli hölðar taka en lausung við lygi. 43. Vin sínum skal maðr vinr vera, þeim ok þess vin; en óvinar síns skyli engi maðr vinar vinr vera. 44. Veiztu, ef þú vin átt, þann er þú vel trúir, ok vilt þú af hánum gótt geta, geði skaltu við þann blanda ok gjöfum skipta, fara at finna oft. 45. Ef þú átt annan, þanns þú illa trúir, vildu af hánum þó gótt geta, fagrt skaltu við þann mæla en flátt hyggja ok gjalda lausung við lygi. 46. Það er enn of þann er þú illa trúir ok þér er grunr at hans geði: hlæja skaltu við þeim ok um hug mæla; glík skulu gjöld gjöfum. 47. Ungr var ek forðum, fór ek einn saman: þá varð ek villr vega; auðigr þóttumk, er ek annan fann; Maðr er manns gaman. 48. Mildir, fræknir menn bazt lifa, sjaldan sút ala; en ósnjallr maðr uggir hotvetna, sýtir æ glöggr við gjöfum. 49. Váðir mínar gaf ek velli at tveim trémönnum; rekkar þat þóttusk, er þeir rift höfðu; neiss er nökkviðr halr. 50. Hrörnar þöll sú er stendr þorpi á, hlýr-at henni börkr né barr; svá er maðr, sá er manngi ann. Hvat skal hann lengi lifa? 51. Eldi heitari brennr með illum vinum friðr fimm daga, en þá slokknar er inn sétti kemr ok versnar allr vinskapr. 52. Mikit eitt skal-a manni gefa; oft kaupir sér í litlu lof, með halfum hleif ok með höllu keri fékk ek mér félaga. 53. Lítilla sanda lítilla sæva lítil eru geð guma. Því at allir menn urðu-t jafnspakir; half er öld hvar. 54. Meðalsnotr skyli manna hverr; æva til snotr sé; þeim er fyrða fegrst at lifa er vel margt vitu. 55. Meðalsnotr skyli manna hverr; æva til snotr sé, því at snotrs manns hjarta verðr sjaldan glatt, ef sá er alsnotr, er á. 56. Meðalsnotr skyli manna hverr, æva til snotr sé; örlög sín viti engi fyrir, þeim er sorgalausastr sefi. 57. Brandr af brandi brenn, unz brunninn er, funi kveikisk af funa; maðr af manni verðr at máli kuðr en til dælskr af dul. 58. Ár skal rísa sá er annars vill fé eða fjör hafa; sjaldan liggjandi ulfr lær of getr né sofandi maðr sigr. 59. Ár skal rísa sá er á yrkjendr fáa ok ganga síns verka á vit; margt of dvelr þann er um morgun sefr, hálfur er auðr und hvötum. 60. Þurra skíða ok þakinna næfra, þess kann maðr mjöt ok þess viðar er vinnask megi mál ok misseri. 61. Þveginn ok mettr ríði maðr þingi at, þótt hann sé-t væddr til vel; Skúa ok bróka skammisk engi maðr né hests in heldr, þátt hann hafi-t góðan 62. Snapir ok gnapir, er til sævar kemr, örn á aldinn mar: Svá er maðr er með mörgum kemr ok á formælendr fáa. 63. Fregna ok segja skal fróðra hverr, sá er vill heitinn horskr, einn vita né annarr skal, þjóð veit, ef þrír ro. 64. Ríki sitt skyli ráðsnotra hverr í hófi hafa; þá hann þat finnr, er með fræknum kemr at engi er einna hvatastr. 65. -- -- -- -- orða þeira, er maðr öðrum segir oft hann gjöld of getr. 66. Mikilsti snemma kom ek í marga staði en til síð í suma; öl var drukkit, sumt var ólagat, sjaldan hittir leiðr í líð. 67. Hér ok hvar myndi mér heim of boðit, ef þyrftak at málungi mat, eða tvau lær hengi at ins tryggva vinar, þars ek hafða eitt etit. 68. Eldr er beztr með ýta sonum ok sólar sýn, heilyndi sitt, ef maðr hafa náir, án við löst at lifa. 69. Er-at maðr alls vesall, þótt hann sé illa heill; sumr er af sonum sæll, sumr af frændum, sumr af fé ærnu, sumr af verkum vel. 70. Betra er lifðum en sé ólifðum, ey getr kvikr kú; eld sá ek upp brenna auðgum manni fyrir, en úti var dauðr fyr durum. 71. Haltr ríðr hrossi, hjörð rekr handar vanr, daufr vegr ok dugir, blindr er betri en brenndr séi, nýtr manngi nás. 72. Sonr er betri, þótt sé síð of alinn eftir genginn guma; sjaldan bautarsteinar standa brautu nær, nema reisi niðr at nið. 73. Tveir ro eins herjar, tunga er höfuðs bani; er mér í heðin hvern handar væni. 74. Nótt verðr feginn sá er nesti trúir, skammar ro skips ráar; hverf er haustgríma; fjölð of viðrir á fimm dögum en meira á mánuði. 75. Veit-a hinn er vettki veit, margr verðr af aurum api; maður er auðigr, annar óauðigr, skyli-t þann vítka váar. 76. Deyr fé, deyja frændr, deyr sjalfr it sama, en orðstírr deyr aldregi hveim er sér góðan getr. 77. Deyr fé, deyja frændr, deyr sjalfr it sama, ek veit einn at aldrei deyr: dómr um dauðan hvern.

112 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Stå bare opp og gå ut om natta på vakt eller til et visst sted. 113 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: hvil ikke i favnen til kvinne som troller, så hun lukker lemmene om deg. 114 Hun kan volde at du vører ikke tingferd og kongens tale; mat gir deg ulyst og menneskers lag; du faller sorgfull i søvn. 115 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: aldri skal du lokke en annens kone til å være din venn i løyndom. 116 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: På fjell eller fjord, vil du ferdes der, ta med deg niste nok. 117 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Aldri skal du la utro mann vite om vanhellet ditt; den troløse mannen takker deg aldri at du åpnet ditt ærlige sinn. 118 Troløs kvinne så jeg tale slik at det bet en mann til bane; den falske tungen tok ham av dage, og ikke et ord var sant. 119 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Har du en venn og tror vel om ham, søk ham ofte opp; for krattet gror, og gresset står høyt, på øde, utrådt veg. 120 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Skaff deg glede blant gode venner, og lær deg omsorg for andre. 121 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Aldri skal du være den vennen som bryter først et fast vennskap; sorg eter hjertet om du sakner en venn du kan gi hele din hug. 122 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Noe så uklokt skal du aldri gjøre som å trette med en tosk. 123 Aldri får du av ondsinnet mann takk for velgjort verk, men en bra mann bringer deg ros og gjør deg avholdt av andre. 124 Han du kan åpne hugen din for, får du som fosterbror; å være vinglet er verre enn alt; den som bare skryter er en skrøpelig venn. 125 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Spill ikke tre ord på trette med uklok; den kloke gir ofte etter der den dumme slår til. 126 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Lag ikke sko eller skaft til våpen, uten det er til deg selv; om skaftet blir skeivt eller skoen trang, da er ulykken ute. 127 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Aner du fiendskap, så egg det fram, og gi ikke fiendene fred. 128 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Glad for det onde skal du aldri være, men gled deg ved det som er godt. 129 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Se ikke opp når du er i kamp, - galskap kan ofte gripe en kriger -, så fjetres du ikke av fienden. 130 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Vil du ha glade stunder med en god kvinne, og vinne hennes vennskap, fagert skal du love og fast holde, ingen er uglad for gaver. 131 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Var ber jeg deg være, men ikke altfor var; varest skal du vært med øl og med annen manns kone, og for det tredje: var deg så tyver ikke lurer deg. 132 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Aldri skal du hilse med hån og latter gjest eller farende folk. 133 Ofte vet de ikke sikkert, de som sitter i huset, hva det er for slags kar som kommer; så god er ingen at han er uten feil, eller så ussel at han ingenting kan. 134 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Av en eldgammel tul skal du aldri le, ofte er det godt det de gamle sier; ofte kommer vettug tale fra den tørre belgen, som henger blant huder og slenger blant skinn og dingler blant dyretarmer. 135 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Send ikke en gjest med skjellsord på porten; sørg vel for fattigfolk. 136 Sterk må den være; stokken i grinda som svinger åpen for alle; gir du gaver, går det deg vel, og ingen ber ondt ramme deg. 137 Jeg rår deg, Loddfåvne, og lær mine råd, til glede og gagn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Når du drikker øl, så søk jordas kraft, for jorda tar imot ølet, bruk ild mot sotter, eik mot blodsott, aks mot trolldom, hyll mot hustrette, - mot hat hjelper månen -, meitemark mot bitsott, mot mein runer, fast jord mot flytende.

112. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð ef þú getr -: nótt þú rís-at nema á njósn séir eða þú leitir þér innan út staðar. 113. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð ef þú getr -: fjölkunnigri konu skal-at-tu í faðmi sofa, svá at hon lyki þik liðum. 114. Hon svá gerir at þú gáir eigi þings né þjóðans máls; mat þú vill-at né mannskis gaman, ferr þú sorgafullr að sofa. 115. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð ef þú getr -: annars konu teygðu þér aldregi eyrarúnu at. 116. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð ef þú getr -: áfjalli eða firði, ef þik fara tíðir, fásktu at virði vel. 117. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð ef þú getr -: illan mann láttu aldregi óhöpp at þér vita, því at af illum manni fær þú aldregi gjöld ins góða hugar. 118. Ofarla bíta ek sá einum hal orð illrar konu; fláráð tunga varð hánum at fjörlagi ok þeygi of sanna sök. 119. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: veistu, ef þú vin átt þann er þú vel trúir, far þú at finna oft, því at hrísi vex ok hávu grasi vegr, er vættki treðr. 120. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: góðan mann teygðu þér at gamanrúnum ok nem líknargaldr, meðan þú lifir. 121. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: vin þínum ver þú aldregi fyrri at flaumslitum; sorg etr hjarta, ef þú segja né náir einhverjum allan hug. 122. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: orðum skipta þú skalt aldregi við ósvinna apa, 123. Því at af illum manni mundu aldregi góðs laun of geta, en góðr maðr mun þik gerva mega líknfastan at lofi. 124. Sifjum er þá blandat, hver er segja ræðr einum allan hug; allt er betra en sé brigðum at vera; er-a sá vinr öðrum, er vilt eitt segir. 125. Ráðumk, þér Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: þrimr orðum senna skal-at-tu þér við verra mann oft inn betri bilar, þá er inn verri vegr. 126. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: skósmiðr þú verir né skeftismiðr, nema þú sjálfum þér séir, skór er skapaðr illa eða skaft sé rangt, þá er þér böls beðit. 127. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: hvars þú böl kannt, kveð þú þér bölvi at ok gef-at þínum fjándum frið. 128. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: illu feginn ver þú aldregi, en lát þér at góðu getit. 129. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: upp líta skal-at-tu í orrustu, - gjalti glíkir verða gumna synir - síðr þitt um heilli halir. 130. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: ef þú vilt þér góða konu kveðja at gamanrúnum ok fá fögnuð af, fögru skaltu heita ok láta fast vera; leiðisk manngi gótt, ef getr. 131. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: varan bið ek þik vera ok eigi ofvaran; ver þú við öl varastr ok við annars konu ok við þat it þriðja at þjófar né leiki. 132. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: at háði né hlátri hafðu aldregi gest né ganganda. 133. Oft vitu ógörla þeir er sitja inni fyrir hvers þeir ro kyns, er koma; er-at maðr svá góðr at galli né fylgi, né svá illr, at einugi dugi. 134. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: at hárum þul hlæ þú aldregi, oft er gótt þat er gamlir kveða; oft ór skörpum belg skilin orð koma þeim er hangir með hám ok skollir með skrám ok váfir með vílmögum. 135. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: gest þú né geyja né á grind hrekir, get þú váluðum vel. 136. Rammt er þat tré, er ríða skal öllum at upploki. Baug þú gef, eða þat biðja mun þér læs hvers á liðu. 137. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: hvars þú öl drekkir, kjós þér jarðar megin, því at jörð tekr við ölðri, en eldr við sóttum, eik við abbindi, ax við fjölkynngi, höll við hýrógi, - heiftum skal mána kveðja, - beiti við bitsóttum, en við bölvi rúnar, fold skal við flóði taka.