RUNENES HISTORISKE UTVIKLING


HVOR, NÅR OG HVEM SKAPTE RUNENE

I Norrøn ordbok er ordet rún, flertall rúnir eller rúnar, oppført med følgende betydninger:
1. Løyndom, hemmelig kunnskap, lærdom, skaldskap.
2. Hemmelig eller hviskende samtale (i skaldskap).
3. Trolldomstegn.
4. Rune, runetegn.
5. Bokstav.

Det at ordet rún har hatt alle disse betydningene, har vært årsak til mange ulike teorier om runeskriftens opphav. Det er særlig betydninger i retning av "hemmelig kunnskap" og "trolldomstegn", som har gitt mange spekulasjoner. Det er også flere teorier om hvilket annet alfabet som har vært den vikigste inspirasjonskilde for runene. Alle teoriene har det til felles at de har en lang argumentasjonsrekke, men ingen av teoriene kan bevises 100 prosent. Ingen runeinnskrift, slik vi kjenner runene i år 2020, kan med sikkerhet dateres til før år 100 e.Kr.

Noen mener, etter funn av relativt gamle gjenstander med runeinnskrifter i Øst-Europa, som halsringen fra Pietroassa i Romania, spydhodet fra Kowel i Ukraina og spydhodet fra Dahmsdorf i det sentrale Tyskland, kan tyde på at runene ble oppfunnet i dette området, kanskje av gotere i området i Donauområdet eller ved elven Vistula i Polen. Denne teorien mener at alfabetet ble til i goterriket ved Svartehavet på 100–200-tallet e.Kr., og at det herfra bredte seg til Østersjøen. Flere av de eldste runeinnskriftene finner vi på importgjenstander til Skandinavia fra kontinenetet. Teorien er at forbildene er det greske og latinske håndskrifttypen minuskelskriften, som ble brukt for praktiske formål i det daglige liv (Friesen).

Spydhode fra Dahmsdorf, Tyskland

Spydhode fra Kowel, Volynskaja, Ukraina. Datert til 300-tallet

Halsring fra Pietroassa, Romania. Datert til ca. 400 e.Kr.

En anden hypotese går på likheten mellom runene og tegnene som ble brukt i innskripsjoner i Alpelandene i det sørlige Sveits og nordlige Italia, og bruker dette som grunnlag for å gi de latiniserte germanere i dette området æren for runeralfabetet. Runealfabetets forbilde var det latinske alfabetet, og at det var oppstått hos en germansk stamme i Sør-Europa, kanskje under innflytelse av galliske stammer i Nord-Italia (Wimmer).

Andre heller til teorien om at det var germanske stammer i det sørlige Skandinavia, eller Danmark, kanskje i det sørlige Jylland, som oppfant runene (Moltke).

En teori sier at runealfabetet alt i sin eldste form forutsetter en lang intern utvikling og rimeligvis er eldre enn fra 100–200-tallet e.Kr., og at det således var i full bruk hos goterne. Runealfabetet bygger ifølge denne teorien på et keltisert latinsk alfabet fra det keltiske grensebeltet mellom germanere og romere ved Donau og tilgrensende strøk (Marstrander).

I det eldste runealfabetet blir hver lyd i språket markert med kun ett tegn, og hvert tegn betegner kun én lyd. Runealfabetet er dermed et fonemisk tegnsystem, dvs bokstaver som gjengir lydene i språket, og for runenes opphavsmenn, var språket som ble talt urnordisk.

Runeinnskrifter med de eldre runer blir ofte omtalt som urnordiske runeinnskrifter, fordi bruken av dem faller samtidig med den urnordiske språkperiode, 200-500 e.Kr. Urnordisk er veldig ulikt norrønt, da ordene er veldig lange, kan bestå av mange stavelser og hadde kun fem vokalkvaliteter; /i/, /u/, /e/, /o/ og /a/. Vokaler som /æ/, /ø/, /y/ og /ą/, kom inn i språket som et resultat av overgangen fra urnordidk til norrønt.

Alle runene, bortsett fra to runer, har et navn som begynner med den lyd som runen har. De to runer er R/(z) (*algiR) og ɳ/ng (*ingwaR). Dermed var det lett å huske lyden på runen, dersom en kjente runens navn.

De fleste runologer i dag mener at de som oppfant runealfabetet, har hentet sin inspriasjon fra det latinske alfabetet, men den latiske innflytelsen var ikke større enn at andre impulser gjorde seg gjeldene, og at de som oppfant runene har forholdt seg relaivt selvstendig i sine forelegg. De har også kommet med egne løsninger i etableringen av en bokstavskrift for sitt eget språk.


DK Fyn 19 - Vimose-kammen, Fyn, Danmark

Den eldste runeinnskrift, som vi med sikkerhet vet er korrekt datert, er ristet på Vimose-kammen fra Fyn i Danmark, som ble lagt ned i myren år 150-160 e.Kr. Det kan selvsagt være andre runeinnskrifter som er eldre, men ingen er med sikkerhet per 2021, datert til å være eldre enn runeinnskriften på Vimose-kammen.

Innskriften lyder harja.

"Harja" er tolket som et mannsnavn, og runeinnskriften på kammen er dermed det eldste mannsnavnet vi kenner fra våres oldtid.

Dette er bl.a. en av årsakene til at det per år 2021, er mange som mener at runenes opphav er i det sydlige Skandinavien, men vi mangler forsatt det endelige bevis på når, hvor og hvem som skapte runene. Egentlig mangler vi også svar på hvorfor, men forskerene enes om at årsaken til et skriftspråk blir skapt, er et behov som melder seg pga. handel. Det underlige er at runeinnskrifter som omhandler handel, finder man først i middelalderen, i de såkalte Byruner.


---------------- Fra ca år 100 - 500 e.Kr. ---------------- Fra ca år 100 - 500 e.Kr. ----------------


DE ELDRE RUNER - DE URNORDISKE RUNER - 24 RUNERS FUTHARK


Runealfabetet har fått navn etter det seks føtste runene i runealfabetet, og kalles derfor fuþark eller futhark (þ skrives og uttales som på engelsk th. Futharken har 24 runer, fordelt i 3 grupper, med 8 runer i hver gruppe, som vi bl.a. har belegg for på Vadstenabrakteaten fra 400-tallet.

G 88 Kylverstenen	Ög 178 Vadstenabrakteaten

Kylverstenen (G 88) som er arkeologisk datert til 400-tallet, ble funnet på gården Kylver i Stånga sogn på Gotland i 1903. Kylverstenen var en av sidehellene i en gravkiste og har en futhark-innskripsjon på den side av hellen som vendte innad mot den døde i graven. Vadstenabrakteaten (Ög 178) ble funnet i Vadstena i Östergötland i 1774, og er datert til 500-tallets første del. Vadstenabrakteaten har en inndeling av futharken i tre grupper. Disse to innskrifter har gitt kjenskap til den fulstendige og riktige rekkefølgen til den urnordiske futharken.

Under er et eksempel på en standardisert 24 runers futhark angitt med runenes lydverdi, navn og betydningen av runenes navn.

Runen og lydverdi	f	u	þ	a	r	k	g	w	Runen og lydverdi
Runens navn1	*fehu	*uruR	*þurisaR	*ansuR	*raidu	*kauna	*gebu	*wunju	Runens navn1
Betydning	kveg, rikdom eiendom, penger	villokse, urokse	troll, tusse	as, gud	ridning, ridferd vogn	byll, sår, kong	gave	glede, fryd	Betydning
Wulfilas gotiske alfabets bokstavnavn2	fe	uraz	thyth	aza	reda	chozma	geuua	uuinne	Wulfilas gotiske alfabets bokstavnavn2

Rune og lydverdi	h	n	i	j	p	ï/ë	R (z)	s	Rune og lydverdi
Runens navn1	*hagalaR	*naudiR	*isaR	*jara	*perþu	*iwaR	*algiR	*sowilu	Runens navn1
Betydning	hagl	nød, trengsel trelldom	is	år	usikker betydning	taks, barlind	elg	sol	Betydning
Wulfilas gotiske alfabets bokstavnavn2	haal	noicz	iiz	gaar	petra	(ï finnes ikke i gotisk)	ezec	sugil	Wulfilas gotiske alfabets bokstavnavn2

Rune og lydverdi	t	b	e	m	l	ɳ / ng	d	o	Rune og lydverdi
Runens navn1	*tiwaR	*berkana	*ehwaR	*mannaR	*laguR	*ingwaR	*dagaR	*oþila	Runens navn1
Betydning	krigsguden Tyr	bjerkeris	hest	mann, mennske	vann	gudenavn	dag	odel, eiendom	Betydning
Wulfilas gotiske alfabets bokstavnavn2	tyz	bercna	eyz	manna	laaz	enguz	daaz	utal	Wulfilas gotiske alfabets bokstavnavn2

¹Når et ord har et * foran seg, som i *tiwaR, betyr det at ordet ikke finnes i skriftlige kilder, og ordet er rekonstrukert. Det finnes ikke samtidige kilder til runenes eller de tre gruppene i futharkens navn. I følge yngre overleverte håndskrifter om de yngre runer, kalles de tre grupper i futharken for en ætt, henholdsvis Freys ætt, Hagals ætt og Ty(r)s ætt, og disse oplysningene ser vi i litteraturen ofte overført til den 24 runers futhark.

²De kilder som er brukt for å gjenskape runenavnene er først og fremst håndskrifter om de angelsaksiske runer, det norske runedikt og det islandske runedikt om de yngre runer, men bokstavnavnene i det gotiske abc-alfabetet, som ble konstruert av biskop Wulfila på 300-tallet, for å oversette Bibelen fra gresk til gotisk, er den eldste kilden. Ordner man biskop Wulfilas gotiske alfabet i futharkordning, ser man at bokstavnavnene har mange likheter med runenavnene: fe, uraz, thyth, aza, reda, chozma, geuua, uuinne, haal, noicz, iiz, gaar, (ï finnes ikke i gotisk), petra, ezec, sugil, tyz, bercna, eyz, manna, laaz, enguz, daaz, utal. Det er bevist at runene er minst 150 år eldre enn Wulfilas gotiske alfabet.

Bemerk at i mange runebøker foretrekkes det å translittere *algiR-runen (R) med z, og da heter runene *fehu, *uruz, *thurisaz, *ansuz, *raidu, *kauna, *gebu, *wunju, *hagalaz, *naudhiz, *isaz, *jara, *perþu, *ïhwaz, *algiz, *sowilu, *tiwaz, *berkana, *ehwaz, *laguz, *mannaz, *ingwaz, *dagaz, *oþila. Det samme med translitteringen av *ïhwaz-runen ᛇ, da *ïhwaz-runen ᛇ kan være translittert både som ï og som ë.

Et kjennetegn som skiller de eldste innskrifter fra de yngre innskrifter med de eldre runer, er at i de yngste innskrifter er alle runene like høye. I de eldste innskrifter "svever" *kauna k, *jara j og *ingwaR ɳ mellom top og bunn på de andre runene, og ofte kan de vendes i flere grader om sin egen akse, men senest på 500 tallet hadde alle runer samme høyde.

k s j R/z ɳ
Varianter av *kauna k, *sowilu s, *jara j, *algiR R / z og *ingwaR ɳ i perioden 200-450 e.Kr.

Det finnes ca 200 runeinnskrifter i eldre futhark, hvorav ca 60 er norske. De fleste innskrifter ble ristet i tre, metall og ben som på våpen, smykker og redskaper, men bare rundt ca 35 er ristet på sten. Flere runeinnskrifter fra denne tiden er også funnet utenfor Norden. Germanske folkeslag i nordre og østre del av Europa, samt deler av det nåværende Tyskland, synes også hatt ristet runer fra 100-300-tallet e.Kr. Det er først omkring 400 e.Kr. at man begynner å hugge runer i sten, først i Norge, så i Sverige og til sist til Danmark (Enoksen 1998, Spurkland 2000).


Binderuner


= ᚼ + ᛒ
Bluetooth-logoet er en binderune som inneholder en h-rune, ᚼ, og en b-rune, ᛒ. H-runen står for Harald og b-runen står for Blåtann, dvs. den danske kongen Harald Blåtann.

En binderune oppstår når man binder sammen to eller flere runer til én rune. Binderuner forekommer nesten aldrig i runeinnskrifter fra vikingtiden, men er hyppig brukt i innskrifter med de eldre runer og i innskrifter fra middelalderen.


Stupruner

Det er snakk om stupruner er når runene er ristet oppned, dvs på hodet, og kan oppstå når runeinnskriften endrer leseretning. Med stupruner er det lett å forveksle m-runen og R-runen, men n-runen og a-runen endrer ikke utseende. Deterr dog vanligere at runeteksten skrives med stupte venderunor når innskriften endrer leseretning.


Stupte Venderuner

Stupte venderunor forekommer ofte når runeinnskriften er ristet i bustrofedon, dvs at man endrer skriveretning i samme mønster som man pløyer en åker. På denne måte er det vanlig at annenhver innskriftsrad ristes med stupte venderuner. Det kan derfor være lett å forveksle m-runen og R-runen i en bustrofedon runetekst.


Venderuner

En venderuner er når en rune er ristet speilvendt, dvs i en innskrift hvor de fleste runene er ristet i én retning og noen runer i speilvendt retning, kalles de speilvente runene for venderunor. Dersom hele innskriften er ristet fra høyre til venstre og alle runene er ristet i denne retning, er det ikke snakk om venderuner.

Det er lett å forveksle n-runen og a-runen, men også l-runen og t-runen dersom det er snakk om kortkvistruner.


---------------- Fra ca år 400 - 1050 e.Kr. ---------------- Fra ca år 400 - 1050 e.Kr. ----------------


ANGELSAKSISKE RUNER OG INNSKRIFTER
Angelsaksiske runer har uten tvil sin opprinnelse i den eldre Futhark, men udviklet seg videre i Friesland, dvs langs kysten i det nåværende Nordvest-Tyskland og nordlige Nederland, hvor Sakserne holdt til på 400-tallet, før de innvandert og okkuperte de britiske øyer. "Anglo-Saxon runes" kan derfor være kalt "Anglo-Frisan runes" i litteratueren. Språket i de angelsaksiske runeinnskriftene kan være både gammel-friesisk og gammel-engelsk. De eldste innskriftene kan være hedenske, men de fleste innskriftene som er funnet, har kristent innhold, særlig de fra de britiske øyer.

Angelsaksiske runer, har vært i daglig bruk fra 400-500-tallet til ut på 900-tallet, da de gradvis gikk ut av bruk i takt med vikingenes erobring av England og Skottland, noe som viser seg gjennom de mange funn av nordiske runeinnskrifter på britiske øyer fra 900-tallet og senere.

I det nordiske/germanske rune-alfabetet er de 6 første runene f u þ a r k, mens de første 6 runene i det angelsaksisk rune-alfabet er f u þ o r c. Derfor kalles den angelsaksiske / angelfrisike runerekke en Fuþorc, etter de 6 første runene i rune-alfabetet.

Den angelsaksiske futhorc utviklet seg gradvis til å bestå av 33 runer, mens den nordiske futhark utviklet seg til en 16-runers futhark. Angelsaksiske runeinnskrifter er funnet i Friesland, England og Skottland. Bruken av runer i England døde ut rundt like før 1000-årsskiftet, da runene bl.a. ble forbudt av kong Knut (1017-1036).

Les mere utfyldende om historien til de Angelsaksiske runer og runeinnskrifter på egen side.


---------------- Fra ca år 500 - 800 e.Kr. ---------------- Fra ca år 500 - 800 e.Kr. ----------------


FRA 24-RUNERS FUTHARK TIL 16 RUNERS FUTHARK - SENURNORDISK

I en overgangsperiode fra 500-800 e.Kr., hvor språket ofte blir kalt senurnordisk, dvs fra urnordisk språkperiode til vikingtid, ble runenes antall i futharken redusert fra 24 til 16 runer, og flere runer skftet form. Det skjeddde ikke over natten, men langsomt over en 300 års periode, ble språket forandret fra urnordisk til norrønt. Det er en av de største gåter i skandinavisk språkhistorie, at runenes antall ble redusert med en tredjedel.

Det er foreslått flere årsaker til denne forandringen som kan deles inn i følgende fem hovedgrupper:
1. Kulturell isolasjon og forfall (von Friesen 1918/19). 2. Magi (Magnus Olsen). 3. Grafiske forhold. 4. Lydendringer. 5. Endring i runenavnene.

Årsaken ligger ikke kun i én årsak, heller i et samspill mellom flere, som endring i lydsysytemet, endring av runenavnene og grafisk forenkling av runene (Spurkland 2000). Man kan si at nytt språk førte til nytt alfabet, eller i dette tilfelle, en futhark.

Overgangen fra eldre 24 runers futhark til den yngre 16 runers futhark og hvilke runer som forsvandt, kan illustreres slik:

f u þ a r k g w : h n i j p ë/ï R s : t b e m l ɳ d o => f u þ ą r k : h n i a s : t b m l R

I overgangen fra 24 runers futhark til vikingtidens 16 runers futhark, forandret ikke selve formen til f-, u-, þ-, r-, n-, i-, t-, b- og l-runen seg. Runen ᛇ gikk tidlig ut av bruk, ᛈ ble erstattet av ᛒ allerede på Vadstena-brakteaten og på 500-tallet gikk ᛜ ut av bruk. Under vises noen grafiske forandringer av runene i perioden.

k j R/z s ɳ
Diverse utgaver av *kauna k, *jara j *algiR R/z, *sowilu s og *ingwaR ɳ i perioden 450-550 e.Kr.


k j R/z s
Diverse utgaver av *kauna k, *jara j *algiR R/z og *sowilu s i perioden 550-750 e.Kr.


f u þ a r b d e h l m o t w R/z
Varianter av runene i den eldre futhark

Språkmessig forsvinner j-lyden som i *jara, som innledningsbokstav foran en vokal i det samnordiske språket på 600-tallet. Runens navn blir "ar" og lydverdien a. Den gamle ᛃ oppstår i mange vaianter og begynte å betegne en a-lyd, og for å skille denne runeversjonen fra *ansusR ᚨ, begynte runologene å translittere den A. Denne språklige forandring kalles synkope.

Runene som gik ut av bruk er g ᚷ, w ᚹ, ë/ï ᛇ, p ᛈ, e ᛖ , ɳ ᛜ, d ᛞ og o ᛟ, og på slutten av 700-tallet utvikles den gamle ᚨ a seg til å betegne en nasal a ą.

NIæR 55 (N KJ101) Eggjastenen fra ca 600 e.Kr. - Eggja, Norge


Eggjastenens innskrift, Eggja, Norge, fra ca 600 e.Kr.

Eggjastenen er et tidlig vitnesbyrd om de store språkendringene som preger overgangen fra urnordisk til norrønt, og viser oss endringer i skriftsystemet, i futharken. Vi har fått to runer for /a/, ᚭ ą-rune og ᛡ a-runen, henholdsvis oral /a/ og nasal /ã/. I Eggjastenens innskrift er p ᛈ erstattet av b ᛒ, som for eks. i warb og kaiba og det brukes fortsat d ᛞ og o ᛟ, men hverken ë/ï ᛇ, j ᛃ eller ɳ ᛜ anvendes.


Runene som er brukt i Eggjastenens


DR 359 Istaby-stenen fra ca 600 e.Kr. - Istaby, Blekinge, Sverige

Istaby-stenen er fra Istaby i Mjällby socken i Blekinge. Stenen er en av flere runstener fra Blekinge fra overgangsperioden, som for eks. Björketorps-stenen, DR 358 Gummarp-stenen, Stentoften-stenen og DR 356 Sölvesborgs-stenen.


DR 359 Istaby-stenens, Blekinge, Sverige. A- og B-side fra ca 600 e.Kr

I Istaby-innskriften har A-runen en form som s-runen senere kommer til å overta, som for eksempel på Høje Tåastrup stenen. Innskriften på B-siden lyder warAit runAR þAiAR, dvs skrev runer disse. Ordet runAR, viser forandring i språket, fra det urnordiske runoR (runor) til det senurnordiske runAR (runar).

Forøverig er det slike små "dialekt forskjeller" runologene bruker, med hjelp fra språkekspertene, til å fastslå tidsmessig og områdemessig hvor og når runeinnskriften er ristet.


DK Sj 17 (DR 250) Høje Tåstrup-stenen, (Kallerupstenen) fra 700-tallet - Sjælland, Danmark



Høje Taastrup-stenen eller Kallerupstenen er en bærer innskriften:

HurnburA stAin * suiþks :

Hornbora steinn Sviðings

"Hornbores, Svides ætlings, sten."

Stenen står nå ved Ansgarkirken i Hedehusene på Sjælland

Runtypene er Helnæs-Gørlev.


ᛡ står på Høje Tåstrup-stenen for A.


SJy 39 (EM85;151B) Ribekraniet/hodeskalle - Ribe, Danmark


Ribekraniet med runene opptrukket

Ribe-kraniet er en del av en hodeskalle fra et menneske som det er risset runer på, og som formontelig er brukt som en amulett til å bære rundt halsen. Arkeologene daterer Ribe-kraniet til ca 725-765 e.Kr. I følge innskriften, vil en tilsvarende futhark være som denne:


Runene som er brukt på Ribekraniet.

Det som er spesielt med denne innskrift, er at for første gang er runene i futharken redusert til 16 runer, fem færre end Eggjainnskriften, og at nesten alle runer i Ribe-kraniet er runer med med kun en stav med kvister, hvilket er det nye i utformnigen af runene i forhold til den eldre futhark. De eneste untakene er h ᚺ og m ᛗ.


---------------- Fra ca år 800 - 1050 e.Kr. ---------------- Fra ca år 800 - 1050 e.Kr. ---------------- >


DE YNGRE RUNER - 16 RUNERS FUTHARK

Overgangsperioden regnes for å være slutt 800 e.Kr., hvor 16 runers futharken fikk sin endelige form. Riktignok i to hovedutgaver, nemlig langkvistruner og kortkvistruner. Senere kom de stavløse runene, som på en måte kortkvistruner uten staver, men de ble ikke så vanlige som de andre runetyper.

Langkvistrunene blir ofte kalt ”danske runer”, fordi de ble mest brukt i det gamle danske riket. Kortkvistrunene blir ofte kalt for ”svensk-norske runer”, fordi de er mest brukt i disse to landene. De stavløse runene er ofte kalt for ”hälsingeruner”, fordi de først ble oppdaget i Hälsingland, men runeinnskrifter med stavløse runer er også funnet i Medelpad og Södermanland, og fra middelalderen kjenner vi én innskrift med stavløse runer fra Bryggen i Bergen. Vi har også for eksempel to runeinnskrifter fra Vestfold i Norge, en fra Tjølling (N 140 Valby) og en fra Oseberg (N 137 Oseberg I), med henholdsvis langkvistruner og kortkvistruner, hvor begge innskrifter er fra omtrent samme tid.

N 140 Valby - - auarþR faþi (u)lR - Hávarðr fáði hollr - "Håvard skrev (runer idet han var den avdøde) trofast"
N 137 Oseberg I - - litiluism - litilvíss (er) maðr - "Lite vet mennesket".

Denne navngivningen har vært et uttrykk for en nasjonalisme, som har preget runeforskningen gjennom tidene. For eksempel finner man flere runeinnskrifter fra det sydlige Sverige som omtalt som danske, endog med danskt signum (runenummer). Dette skyldes at Skåne, Halland og Blekinge var dansk teritorium ca 800—1332 og 1360—1658. (Svensk 1332—60).

Dette tilsier det at navngivningen av runeformene bør skje ut i fra utseenede og ikke etter funnsted, som i tilfelle med langkvistruner, kortkvistruner og stavløse runer.

I løpet av 1000-tallet utvikler det seg en blandingsfuthark på norsk område, bestående av både kortkvistruner og langkvistruner. Disse runer kan du ofte finne omtalt som "de eldre norske runer", men de ikke må sammenblandes med de eldre runer i 24-runers futharken.

Langkvistruner

Langkvistruner kan også ofte finnes benevnt som "danske runer" eller "normalruner". Engelsk "Long Twigs Runes". Dansk "Langgrene runer"




f u þ ą r k

h n i a s

t b m l R/y
Forskjellige former for langkvsitruner


Kortkvistruner

Kortkvistrunerkan også ofte finnes benevnt som "svensk-norsk runer", stutt runer eller Rök runer. Engelsk "Short Twigs Runes".




f u þ ą r k

h b i a s

t b m l R
Forskjellige former av kortkvistruner.

Stavløse runer

Stavløse runer kan også ofte finnes benevnt som "Hälsingeruner", fordi de stavløse runene først ble funnet i Hälsingland i Sverige, men senere også i Medelpad og Södermanland. Vi kjenner også til en runeinnskrift fra middelalderen med stavløse runer fra Bryggen i Bergen.




Den 16 runers futhark med navn, betydning og lydverdi

Frøys ætt	ᚠ f	ᚢ u	ᚦ þ	ᚭ ą	ᚱ r	ᚴ k
Runens navn	fé	úrr	þurs	áss, ǭss	ræið	kaun
Runens navn i Codex Leidensis4	fiu	urR	þhurs	ãus	raiþu	kãun
Betydning	kveg, rikdom	urokse	troll, jette	as, gud	å ri, vogn	byld, sår
Lydverdi	f, v	u, o, w, y, ø, ö	þ, th, ð, dh	ą, a, æ, ä 2	r	k, g, ng

Hagels ætt	ᛡ h	ᚿ n	ᛁ i	ᛆ a	ᛌ ᛍ ᛋ s
Runens navn	hagl	nauð	ís	ár	sól
Runens navn i Codex Leidensis4	hãkãl	nãuþR	is	ãr	sulu
Betydning	haggel	nød, tvang	is	år	sol
Lydverdi	h, gh	n	i, j, e, æ, ä	a, æ, ä	s

Ty(r)s ætt	ᛐ t	ᛒ b	ᛘ m	ᛚ l	ᛣ R/y 1
Runens navn	Týr	bjarkan	maðr	lǫgr	ýr
Runens navn i Codex Leidensis4	tiuR	biarcãn	mãnR	lãukR	ir
Betydning	Guden Týr	bjørk	mann	vann	taks, idegran
Lydverdi	t, d, nd	b, p, mb	m	l	R 3

¹ ᛣ-runen gikk over fra å representere "R" til "y" ca år 1000.
² På 1000-tallet gikk lydverdien over til "o".
³ En palatalt r-lyd som uttales med tungen mot ganen og har store likheter med en tonet s-lyd.
⁴ Codex Leidensis Latinus 4° 83 er et kontinentalt håndskrift fra midten av 800-tallet, hvor runenavnene er nedskrevet med runer i nordisk språk.

Lydene i Runesvensk (år 800 - 1225):
a b d ð e f g ɣ h i k l m n o p r R s t þ u v y ǫ æ ø

ð uttales som Th i engelske "think".
ɣ uttales om stemt G, nesten som i engelsk.
R uttales som stemt S, som i engelske "pleasure".
þ uttales son th i engelske "the".
ǫ uttales som en slags a-lyd

Diftongenes forandringer i Runesvensk (år 800 - 1225):
ai —> æi —> ē
au —> ø
øy —> ø

I tilllegg har de fleste lyder en kort og lang variant, så antallet av lyder er mange mange flere enn det som er vist her.

Runenes vanligste lydverdi i Runesvensk (år 800 - 1225):


Stungne runer
ᚡ ᚣ ᚤ ᚧ ᚵ ᚽ ᛑ ᛔ ᛛ
I slutten av vikingetiden og i middelalderen begyndte man å bruke de ”stungne runer”, dvs runer med en prik eller et hull i (å stinge betyr å prikke hull eller stikke). Man skapte en d-rune ved en stungen t-rune, e-runen som en stungen i-rune og g-runen med en stungen k-rune. Med stingningene endret man lydverdien av en rune til en beslektet lyd. Først i løpet av middelalderen begynte man å bruge p-runer og v-runer, men da som stungne b-runer og f-runer.


Samstavsruner
Dersom man rister flere runer på samme (forlengede) hovedstav, anvender man seg av samstavsruner.

Det kan ofte være vanskelig skille ut i-runen i en runetekst med samstavsruner.

Derfor ser man at i-runen ofte er ristet ved siden av den forlengede hovedstaven, men det er ikke tilfelde i denne runeinnskriften.

Runestenen er Sö 352 Linga, Överjärna socken, Öknebo härad, Södertälje.

Innskriften lyder:

§A: ailkulfR : raisþi : stin : þansi : [at] : þurfast : mag : sin : tisa : at bruþur sia …—u

§B tisa : kiarþ- eft– … sina

§C tuþruu

"Helgulf (?) reiste denne sten til minne etter Torfast, sin make, og Disa etter sin bror".

Samstavrunene er i stenes midterste linje, og på korsets stame, og leses neden i fra og opp mot korsets armer.

Samstavrunene lyder .. bruþur sia.., dvs ".. "sin bror" ..

§C-linjen, tuþruu, er ristet på toppen av stenen, og kan ikke ses på bildet.

Stenen er datert til ca 1010-1050, og står på Skansen i Stockholm.
Sö 352 fra Linga, Överjärna socken, Öknebo härad, Södertälje.


Lønnruner
Se egen side om Lønnruner


---------------- Fra år 1050 - 1500 e.Kr. ---------------- Fra ca år 1050 - 1500 e.Kr. ----------------


MIDDELALDER RUNER

I slutten av 1000-tallet begynte runeskriften å få konkurranse fra de latinske bokstavene, men runene klarte denne konkurrsansen utmerket, ettersom man foretrakk å bruke runene til det hjemmelige språket. Både runene og de latinske bokstavene ble anvendt i samme tidsperoiode i det middelaldreske Norden, og derfor påvirket de også hverandre.

Det latinske alfabetet tok tidlig opp þ-runen i sitt alfabet, beholdt designet og lot bokstaven ha lydene "th" og "dh", nøyaktig som i runeskriften. I Danmark ble dog þ sjelden brukt i det latinske alfabetet, men det var først i slutten av 1300-tallet eller begynnelsen av 1400-tallet at þ gikk ut av bruk i latinske skrifter i Sverige og Norge, men på Island er þ fortsatt i bruk.

Runeraden fra middelalderen blir av runeforskerene benevnt som "futhork", siden ã-runen nå ble en o-rune, og m- og l-runene bytter plass pga påvirkning fra den latinske alfabetsordningen. Dette skjer troligvis på begynnelsen av 1200-talet, og derfor ser den middelalderske futhork slik ut: futhork hnias tblmy.

På 1200-tallet begynte man å nedskrive landskapslovene, hvilket blir gjort med latinske bokstaver, og dermed begynte runeskriftens trues siden lovene ble nedskrevt på det hjemmelige språket. De latinske bokstavene ble benyttet som offisiell skrift i Norden på 1200-talet, men bønder, håndtverkere, handelsmenn og folk flest fortsatte å bruka runeskriften ved kommunikasjon eller varemerkning. Etter flerfoldige funn av runeinnskrifter bl.a. i Trondhjem, Tønsberg og Bryggen i Bergen, de såkaldte byruner, ser vi at runekunskapen nå er blandt folk flest. Selv på 1500-tallet ble runer brukt på offisielle gravmonument eller som hemmelig skrift i dagbøker.

Standard futhork fra middelaldren

Stungne runer
ᚡ ᚣ ᚤ ᚧ ᚵ ᚽ ᛑ ᛔ ᛛ
I slutten av vikingetiden og i middelalderen begyndte man å bruke de ”stungne runer”, dvs runer med en prik eller et hull i (å stinge betyr å prikke hull eller stikke).

Man skapte en d-rune ved en stungen t-rune ᛑ, en e-rune med en stungen i-rune ᚽ og en g-rune med en stungen k-rune ᚵ. På denne måten endret man lydverdien av en "gammel rune" til en beslektet lyd. Først i løpet av middelalderen begynte man å endre en stungen b-rune ᛔ som en p-rune og en stungen f-rune som en v-rune ᚡ


Islandske middelalderruner sammenlignet med de norske runene fra samme tid:

Lydverdi	Norske normalruner	Islandske normalruner	Viktigste islandske særformer	Noter
a, á			arild-hauge.com	A-runen har få særformer. På Hvalsnes 1 går kvisten helt ned. På Grenjaðarstaður-stenen er den brukt som venderune. På Mælifell-stenen brukes en kvistrune.
b			arild-hauge.com	B-runen har få særformer, kun et par "pynteformer" på Stórholt-stenen. I AM. 175c 4:o finnes en b-rune med kantete belger.
c			arild-hauge.com	C-runen forekommer sjelden.
d, ð				D og ð gjengives i det islandske materiale med samme runetegn. Det finnes flere vaiasjoner av denne rune.
e, é				E-runen finnes oftest i formen med sirkelen (stunget i-rune). Finnes også med firkantet belg.
f			arild-hauge.com	F-runen finnes i forskjellige former med variasjoner av kvistenes lengde og krumning.
g			arild-hauge.com	G-runen er en stunget k-rune.
h			arild-hauge.com	H-runen finnes i forskjellige former med variasjoner av kvistenes lengde og krumning.
i, í			arild-hauge.com	I særformen på Flatey-stenen er i-runen skrevet i halv høyde.
k				K-runen har forskjellige former, hvor forskjellen er hvor på staven kvisten går ut fra staven. Særformen er antagelig inspireret av det latinske alfabetet.
l			arild-hauge.com	L-runen finnes også som venderune, samme tegn som normalt er en t-rune.
m			arild-hauge.com	M-runen finnes i forskjellige former med variasjoner av kvistenes lengde og krumning.
n			arild-hauge.com	N-runen finnes i en særform en enkelt gang på Borg 1, hvor kvisten krummes og går helt ned. Den finnes dog som venderune.
o, ó			arild-hauge.com	På Valþjófsstaðir-kirkedør er det brukt en stungen u-rune som o-lyd, som ellers bare kjennes fra grønlandske innskrifter. I AM. 193, IV 8:o finnes en særform med 4 kvister.
p			arild-hauge.com	P-runen finnes i flere varianter med kortere eller lengre kvister
q				Det finnes et utall av varianter.
r			arild-hauge.com	R-runen finnes ogaå i kantet utgave.
s				S-runen finnes også med "firkantet sirkel".
t			arild-hauge.com	T-runen finnes i noen eksempler som venderune, hvis tegn er normalt en l-rune. En 24-runer-futhark-t-rune forekommer av og til, men dette må tilskrives en lærd påvirking.
u, ú, v			arild-hauge.com	U, ú og v gjengives overalt med den samme u-rune, med dens variasjoner med avrundet eller spiss top.
x	arild-hauge.com	arild-hauge.com		X-runen er opptatt i runene, men er kun funnet i alfabetopptegnelser, og efterlignet den latinske bokstav.
y, ý				Y-runen har flere varianter og særformer.
z	arild-hauge.com	arild-hauge.com		Z-runen er funnet på Grenjaðarstaður-stenen i den formen som er vist. I håndskriftene er det 2-4 andre varianter.
þ			arild-hauge.com	Þ-runen finnes med kantete belg og som vennerune. En særform ligner også på den lille latinske bokstav b.
æ, æ´			arild-hauge.com	æ´-runen betegnes med e-runen.
ö,				Ö-runen eller -runen gjengives vanligvis med o-runen.
Lydverdi	Norske normalruner	Islandske normalruner	Viktigste islandske særformer	Noter

Grønlandske runer

Det er funnet mange runeinnskrifter på Grønland, de fleste i Austerbygden, en innskrift er funnet på øya Kingigtorssuaq langt nord for det bebygde området og mange av innskriftene er funnet i Vesterbygden.

Den eldste runeinnskriften er fra Narssaq litt nordøst for Julianehåb, og er trolig fra begynnelsen av 1000-tallet, dvs fra den første landnåmstiden. Den nest eldste innskriften som er funnet er fra 1200-tallet, og er gravskrift på Brattalid som lyder: "Ingibjørgs grav".

De øvrige innskriftene skriver seg trolig fra ca år 1300, og det som er karakteristisk, er at det grønlandske språkmiljøet har vært sterkt konservativt, og i stor utstrekning har det holdt fast ved gamle former.

Allikevel har det vokst fram flere helt nye runeformer, således for ð- , b-, p- og r-runen, samt det er bevart gamle trekk som var gått ut i samtidige runeskrifter i andre land (Magnus Olsen).

Rundt år 1300 kan man ikke lengre tale om et islandsk språk som også omfattet grønlandsk, men det må deles opp i en rekke norrøne målføre: grønlandsk, islandsk, færøysk, og andre vesterhavsmål, de forskjellige vestnorske og andre norske dialekter (Magnus Olsen).

Som oftest er runene ristet på bruksgjenstander som tønnestaver, tretallerkener, håndtak, trådvinner, spinnehjul, gravsteiner, kors, klebersteiner etc.

Det kan også nevnes en runeinnskrift på en trepinne funnet i en kiste gravlagt på Herjolfsnes kirkegård som lyder:

"Denne kvinne hvis navn var Gudveig, ble lagt over bord i Grønlandshavet".

På denne måten fikk hun allikevel sin grav i vigslet jord.

Grønlandske runer sees i tabellen til venstre.

Gotland

På islolerte steder som øyer oppsto det ofte egne varianter av runeformene, som bl.a. Grønland og Island.
På Gotland ble denne formen av s-runen vanlig i middelalderen.


Norske runeinnskrifter fra middelalder
Se egen side om Runeinnskrifter fra norsk middelalder

Norske runeinnskrifter i kirker fra middelalder
Se egen side om Runeinnskrifter i norske kirker

Norske Byruner. Runeinnskrifter fra middelalderen
Se egen side om Runeinnskrifter fra Bergen, Trondhjem, Tønsberg og Oslo fra middelalderen


---------------- Fra ca år 1500 - 1900 e.Kr. ---------------- Fra ca år 1500 - 1900 e.Kr. ----------------


NÅR DØDE RUNEINNSKRIFTEN UT?
De såkaldte Byruner viser oss at runeinnskriften var flittig brukt utbredt blandt folk flest, men ble også brukt bl.a. prester. Det finnes innskrifter både på på det på norrønt og latinsk.


Dalruner fa Älvdalen i Dalarne, Sverige.

Dalruner er en type runer som ble brukt i deler av Dalarna i Sverige, hvor runene ble anvendt til begynnelsen av 1900-tallet. De fleste kjente og bevarte innskrifter med dalruner er ristet i tre, og de eldste av innskriftene er fra 1500-tallet.

Størstedelen av innskriftene er funnet i bygdene ved Älvdalen i Dalarnas nordlige del. Med tiden fikk flere av runene stadig større likhet med tilsvarende tegn i det latinske alfabetet, og for eks. Å, Ä og Ö ble lånt inn i futharken. De siste kjente innskriftene ristet med dalruner stammer fra 1906 og 1907.

Elvdalsk er et språk som brukes i Älvdalen i Dalarna i Sverige. Det har ikke status som offisielt språk i Sverige, men en rekke språkforskere anser elvdalsk for å være mer enn bare en dialekt, da språket er nærmest uforståelig for andre svensker. Ca 2500 personer taler elvdalsk snakker i dag.

Det elvdalske språket bruker mere enn 30 vokallyder, og man finner fortsatt en spesielt nasal lyd på vokalene. I tillegg til en del gamle ord som er forsvunnet fra rikssvensk, har språket flere unike ord. Elvdalsk har også bevart flere gamle grammatiske trekk som er forsvunnet fra rikssvensk, norsk og dansk, som for eks. kasusbøyning, hvor hvert substantiv i prinsippet kan bøyes i åtte former.



---------------- fra ca 1945 e.Kr. --------------->

Ny bruk av runene - Runekasting, Runeyoga osv - New Age-bevegelsen fra ca 1970

New Age-bevegelsens interesse for runene førte til en global interesse for runer på 1970-tallet. Det ble dannet mange rune-magiske organisasjoner over hele verden, som brukte runene som et middel til å forbedre sin indre utvikling.

Faktum er at kildene til denne "runologi" er hentet fra en filosofisk og "runologisk" trend som statet på siste halvdel av 1800-tallet i Tyskland og Østerrike. Ledene filosofer var bl.a. Joseph Arthur Gobineau (1816-1882) og Helena Petrovna Blavatsky (1831-1891) som bl.a. trodde på en verdensomspenende jødisk sammensvergelse mot den ariske rase. Nye runologiske tolkninger ble bl.a. fremsatt av Guido Von List (1848-1919), Karl Maria Wiligut (1866-1946), Friedrich Bernhard Marby (1882–1966), Siegfried Adolf Kummer (1899–1977), som alle er beskrevt på på siden om runlologiens historie. Felles for alle, var at deres teorier ikke har noen rot i historiske kilder, men kun skapt ut fra eget sinn og fantasi.

Guido Von List skapte Armanen Runen som ble adoptert av den tyske okkultisme og Völkisch-bevegelsen. Herfra ble Lists "Armanen Runen" kjent via den ledende nazistiske mystiker, østrikeren Karl Maria Wiligut (1866-1946), over i den nazistiske okkultisme, og især SS, under ledelse av Heinrich Himler, som begynte å bruke runene i nazismens symboldyrkelse, som logoer for forskjellige enheter og i propagandamateriale.

Det var på 1920-tallet de to esoterikerne Friedrich Bernhard Marby og Siegfried Adolf Kummer uavhengige av hverandre, kombinerte ideer om meditasjonsformer av yoga med elementer fra völkish innspirert nudismekultur, og utviklet dermed den såkalte runegymnastikken, som ble spredt gjennom forskjellige skrifter fra midten av 1920-tallet til begynnelsen av 1930-tallet. Begge forfatterene hevdet å være antenner for gudenes vilje og hadde mottatt sin frelseslære gjennom direkte kontakt med forfedrene.

Armanen Runen ble brukt til magiske formål av forfattere som Friedrich Bernhard Marby (1882–1966) og Siegfried Adolf Kummer(1899-1977) og etter andre verdenskrig i et reformert "pansofisk" system av Karl Spiesberger (1904–1992). Mer nylig bygger Stephen Flowers /Edred Thorsson (1953-), Adolf Schleipfer (1947-) og Larry E. Camp også på Lists system. Boken er også populær i tysk nynazisme, og det er utgitt et opptrykk av Adolf Schleipfer (1947-) fra Armanen-Orden.

Gjennom disse forfattere, og særlig Edred Flowers / Edred Thorsson (1953-), er læren som Guido Von List og hans tilhengere forfektet i begynnelsen av 1900-tallet, blitt gjenopptatt i runemagiske kretser i New Age bevegelsen. Edred Flowers / Edred Thorsson har utgitt oversettelser av "The Secret of the Runes by Guido von List" (1990), "Rune-Magic by Siegfried Adolf Kummer" (1993), "The Secret King: Karl Maria Wiligut - Himmler’s Lord of the Runes" (2001) og "The Invincible by Guido von List" som alle er tuftet på den gamle tyske völkish-filisofien.

Nå er det ikke så at dagens runemagi, runekasting, runeyoga osv er gjenomsyret av nazime og rasisme. Slett ikke, det er etter hvert blitt solid filtrert fra, men kilden, dvs hvor inspirasjonen er hentet fra, er ikke eldre enn litt over 100 år gammel, og har ingen ting med eldre historiske kilder å gjøre, kun fra ca 100 år gamle fanatasier som oppsto i et völkish-miljø, et miljø hvis tankegang de færreste av os i dag vil sammenligne seg med.



Litteratur:
¤ Kjærlighet på pinne. Innskrifter fra vertshusmiljø
¤ Runer fra Bergen
¤ Byruner fra norsk middelalder
¤ Runeinnskrifter i norske kirker
¤ Norske middelalderruner
¤ Islandske runer
¤ Grønlandske runer
¤ Lønnruner
¤ Håndskrift av den Skånske Lov skrevet med runer fra ca 1300
¤ Worms norske runekalender beskrevet i hans bok Fasti Danici (ed. II, 1643)
¤ Computus Runicus. Runekalender fra Gotland fra 1328.
¤ Det anglesaksiske runedikt. Det islandske runedikt. Det norske runedikt
¤ Jón Ólafssons AM. 413 fol Runica
¤ Codex Leidensis Latinus kapittel 83 (fra midten av 800-tall).
¤ Det anglesaksiske runedikt. Det islandske runedikt. Det norske runedikt.
¤ Jón Ólafssons AM. 413 fol Runica
¤ Codex Leidensis Latinus kapittel 83 (fra midten av 800-tall).
¤ Codex Sangallensis 878. Abecedarium Anguliscum og Abecedarium Nordmannicum.
¤ Bilde av N140 Valbyrunestenen.
¤ Bilde av N 137 Oseberg I innskriften.
¤ Hvordan ble runer ristet.
¤ Kort ovesikt over Futharker brukt i Norge
¤ Kort ovesikt over Futharker brukt i Danmark
¤ Kort ovesikt over Futharker brukt i Sverige
¤ Den Germanske Futhark
¤ Hvordan ble runer ristet.
¤ On the Origin of the Runes, Gad Rausing, Fornvännen (87) 1992 side 200-205.
¤ Replik till Gad Rausings debattinlägg i Fornvännen 87 "On the Origin of the runes", Marlin Giertz, Fornvännen 1993 side 27-28.
¤ A Semitic origin of some runes, An influentialforeign presence in Denmark c. AD 200, John Troeng, Fornvännen 2003 side 289-305.
¤ - Guido von List: Das Geheimnis der Runen, 1908
¤ - Friedrich Marby, Runen-Buecherei. Band 1 und 2, 1931
¤ - Friedrich Marby, Runen Buecherei. Band 3 und 4, 1932
¤ - Friedrich Marby, Runen Buecherei. Band 5 und 6, 1935
¤ - Friedrich Marby, Runen Buecherei. Band 7 und 8, 1935
¤ - Knud J. Holdt, Richard Morris og Arkaiske Runer

Norges Indskrifter Med De ældre runer

¤ NIæR Kapittel I, Runerne oprindelig gotiske. Deres Sammenhreng med latinsk og gresk Skrift.
¤ NIæR Kapittel II, Runerne oprindelig gotiske. Deres Sammenhreng med latinsk og gresk Skrift.
¤ NIæR Kapittel III, Runerne oprindelig gotiske. Deres Sammenhreng med latinsk og gresk Skrift.
¤ NIæR Kapittel IV, Runerne oprindelig gotiske. Deres Sammenhreng med latinsk og gresk Skrift.
¤ NIæR Kapittel V, Runerne oprindelig gotiske. Deres Sammenhreng med latinsk og gresk Skrift.
¤ NIæR Kapittel VI, Runenavnenes Oprindelse.
¤ NIæR Kapittel I - II, Runenavnenes Oprindelse.
¤ NIæR Kapittel III, Runenavnenes Oprindelse.
¤ NIæR Kapittel IV, Runenavnenes Oprindelse.
¤ NIæR Kapittel V, Runenavnenes Oprindelse.
¤ NIæR Kapittel VI, Runenavnenes Oprindelse.
¤ NIæR Kapittel VII, Runenavnenes Oprindelse.
¤ NIæR Kapittel VII, Runenavnenes Oprindelse.
¤ NIæR Kapittel IX, Runenavnenes Oprindelse.
¤ NIæR Kapittel X, Runenavnenes Oprindelse.
¤ NIæR Kapittel XI, Runenavnenes Oprindelse
¤ NIæR Kapittel XII, Runenavnenes Oprindelse
¤ NIæR Kapittel XII, Runenavnenes Oprindelse
¤ NIæR kapiiel I, Goternes Forbindelser med Armenierne. Runefolgens Oprindelse
¤ NIæR kapiiel II, Goternes Forbindelser med Armenierne. Runefolgens Oprindelse
¤ NIæR kapiiel III, Goternes Forbindelser med Armenierne. Runefolgens Oprindelse
¤ Runeskriftens Udbredelse I, Historie i nordover og dens sidste Norden
¤ Runeskriftens Udbredelse II, Historie i nordover og dens sidste Norden
¤ Runeskriftens Udbredelse II, Historie i nordover og dens sidste Norden
¤ Runeskriftens Udbredelse IV, Historie i nordover og dens sidste Norden
¤ Runeskriftens Udbredelse Vg dens sidste Norden
¤ Runeskriftens Udbredelse VI, Historie i nordover og dens sidste Norden
¤ Runeskriftens Udbredelse VII, Historie i nordover og dens sidste Norden
¤ Runeskriftens Udbredelse VIII, Historie i nordover og dens sidste Norden
¤ Runeskriftens Udbredelse IX, Historie i nordover og dens sidste Norden
¤ "Magnus Olsen skriver om Sophus Bugges sidste arbejde

Hurtiglinker til de andre kapitlene :
|.Index.| ¤ |.Eldre.Futhark.| ¤ |.Odins.Trollsanger.| ¤ |.Sigerdrivamål.| ¤ |.Germanske.runer.| ¤ |.Norske.Futharker.| ¤ |.Danske.Futharker.| ¤ |.Danske.runeinnskrifter.I.| ¤ |.Danske.runeinnskrifter.II.| ¤ |.Danske.runeinnskrifter.III.| ¤ |.Danske.runeinnskrifter.IV.| ¤ |.Svenske.Futharker.| ¤ |.Grønlandske.runer.| ¤ |.Islandske.runer.| ¤ |.Anglosaksiske.runer.| ¤ |.Vesterhavsruner.| |.Lønnruner.| ¤ |.Norske.runeinnskrifter.I.| ¤ |.Norske.runeinnskrifter.II.| ¤ |.Norske.runeinnskrifter.III.| ¤ |.Symboler.| ¤ |.Rissing.| ¤ |.Historikk.| ¤ |.Goterne.| ¤ |.Herulerne.| ¤ |.Klassedelingen.| |.Blot.| ¤ |.Ed.| ¤ |.Volve.| ¤ |.Nidstang.| ¤ |.Grav.| ¤ |.Runekasting.| |.Håndverk.| ¤ |.Tekstil.| ¤ |.Handelsvarer.| ¤ |.Familie.| ¤ |.Idrett.| ¤ |.Skip.| ¤ |.Navigasjon.| |.Bosetninger.| ¤ |.Gårdsnavn.| ¤ |.Husdyr.| ¤ |.Lov.&.rett.| ¤ |.Mål.&.tid.| ¤ |.Konger.| ¤ |.Reiseruter.| ¤ |.Våpen.| ¤ |.Religion.| ¤ |.Primsigne.| ¤ |.Drikkekultur.| ¤ |.Ord.| ¤ |.Runekalender.| ¤ |.Språk.| ¤ |.Fedrekult.| ¤ |.Stavkirker.| ¤ |.Riker.| ¤ |.Sagaklipp.| ¤ |.Folkevandringstida.| ¤ |.Oslo.| ¤ |.Helleristninger.| ¤ |.Bilder.i.berg.| ¤ |.Fornminner.| ¤ |.Referanser.| ¤ |.Download.filer.| ¤ |.Kultur.idag.| ¤ |.Eventyr.| |.Film.| ¤ |.Litteratur.| ¤ |.Kunst.| ¤ |.Musikk.| ¤ |.Vikingspill.| ¤ |.Hvordan.| ¤ |.Andre."runesider".| ¤ |.Arild.Hauge.|

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A ¤ B ¤ C ¤ D ¤ E ¤ F ¤ G ¤ H ¤ I ¤ J ¤ K ¤ L ¤ M ¤ N ¤ O ¤ P ¤ Q ¤ R ¤ S ¤ T ¤ U ¤ V ¤ W ¤ X ¤ Y ¤ Z ¤ Æ ¤ Ø ¤ Å

Siden er laget av Arild Hauge © Danmark, Aarhus 2021

---

Referanser - Kildelitteratur

Opdateret d. 17.9.2022