|
Målet er å
gjenreise Talerstolen, ved fortidens brønn; det sa jeg og tidde, det sa jeg og ønsket, lyttet jeg til mannamål; om runer jeg hørte dem døme, de tiet ikke om runenes råd, ved den Høyes Hall, i den Høye Hall, der hørte jeg dette bli sagt: Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Våkn opp og stig opp av ditt leie om natten Fornem hva du aner i skyggenes spill Sku inn i deg selv før du ser andre steder.  Slik lærte jeg en sang
som stormanns kone ikke kan ukjent er sangen for kvinne og mann; Hjelp heter en, og den kan hjelpe deg ved saker og i sorger og mot all slags sykdom Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: I en trollkyndig kvinnes favn skal du ikke sove, slik at hun omfavner deg med sine lemmer.  Den andre jeg kan,
er til nytte for den som vil lære seg sykdom å helbrede. Hun slik gjør at du får stornavn i eie og ting hevet over riksmanns mål; men siden kan du ikke more deg med de andre og sorgfull går du ensom for å sove.  Det tredje jeg kan
er mer verdt enn mye jeg ødelegger våpen som truer mine forbundsfeller; mot mine venner duger verken list eller svik. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Betro deg du aldri til en annens kone.  Det fjerde jeg kan
om fiender binder lenker om lemmene mine; da galer jeg slik at jeg kan gå, kjetting spretter av min fot og rep av mine hender. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Over fjell som fjord, om du starter i tide går ferden vel.  Det kan jeg den femte
om jeg ser fiendens piler fort gjennom flokken min vade; uansett hvor fort den flyr, så stopper jeg pilen, om bare mitt øye når den. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: La aldri den dårlige mannen få vite om dine feilgrep; for kunne han så la han sten på din byrde.  Det kan jeg den sjette
om meg sære tegn i frisk rot blir skåret; og kveder meg bånd til ulykke, og forbanner meg, da får de mere men enn jeg Troløs kvinne så jeg tale slik at det bet en mann til bane; den falske tungen tok ham av bane og ikke et ord var sant.  Det kan jeg den syvende
om jeg ser hallen stå i flammer, ild rundt mine benkede venner; hvor bredt det enn brenner, så berger jeg hallen, det galder har jeg lærte å gale. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Om du vet at du har en venn og du tror godt om denne, far til din venn og se han ofte; for den sti gror til med busker og høyt gress, som sjelden av fot blir tråkket.  Det kan jeg den åttende
som for alle er til nytte å lære; hvor hat vokser fram blant Hildrings sønner, det må jeg bøte brått. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Bind gode menn sammen med vennskapsrunen, og lær deg likningsgalder i dette liv.  Det kan jeg den niende
om havsnød står på; og mine venner må berges på stormridd hav, jeg stiller alle sjøer og roer vinden på bølgen blå. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Forlat ikke din venn så lett, for sorg eter ditt hjerte, dersom du ikke har en venn du kan betro deg til.  Det kan jeg den tiende
om jeg ser tuntroll leke i luften; da vinker jeg slik at de flyr av sted, hjemløse flakker de, hvileløst flyr de vill. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Noe så uklokt skal du aldri gjøre som å trette med en tosk  Det kan jeg den ellevte
om jeg i kamp mine lagvenner skal lede; under hjelmrand jeg galer, som de med rikdom farer, hele til striden, hele fra striden, kommer de hele tilbake. Aldri får du av ondsinnet mann takk for velgjort verk, men en bra mann bringer deg ros og gjør deg avholdt av andre.  Det kan jeg den tolvte
om oppe i et tre jeg ser et lik dingle i luften; slik rister jeg og farger de runer, at den døde stiger ned og taler til meg. Han du kan åpne hugen din for, får du som fosterbror; å være vinglet er verre enn alt; den som bare skryter er en skrøpelig venn.  Det kan jeg den trettende
å gi med kraft til barn som jeg har døpt; at ei skal det stupe om striden en truer, det skal ikke falle for sverd. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Spill ikke tre ord på trette med uklok; den kloke gir ofte etter der den dunne slår til.  Det kan jeg den fjortende
om for folket jeg skal nevne gudenes navn; Ansur og Alv, mellom dem kan jeg skille slik mangen vis ei kan. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Vær gjerne skomaker, men lag ikke sko eller støvleskaft til andre, for ille er sko om de ikke passer, da er skaden gjort.  Det kan jeg den femtende
som Tjodrorig kvad meg, dvergen ved Dellings dør; Kraften sang han til Ansur, til alvene lykke, og visdom i mengder til meg. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Der du merker vonde tanker, vondt du dem kalle, gi aldri din fiende fred.  Det sekstende kan jeg
om hos en slu kvinne jeg vil eie all hennes lyst; jeg kverver hugen til hvitarmet møy, og snur hennes hele sinn. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Gled deg aldri over det som ille er, vend alltid vondt til godt.  Det kan jeg den syttende
at sent hun meg glemmer den unge kvinne som jeg elsket; disse sangene har du, Loddfavne, lenge måtte leve uten, du skal få se at de er gode, til hell om du husker, til gang om du griper. Jeg rår deg, Loddfavne fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Rett deg aldri opp i kampens hete som Galter grynter menn i kamp, for at de ikke skal bli lamslått  Det kan jeg den attende
som aldri jeg lærer møy eller manns kvinne - alt er godt om bare én kan den, slik er slutten på galdrene - uten den ene som omfavner meg, eller min egen søster. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Om du vil ha en god kvinne, og leve med kjærlighet, og få av det et vakkert liv, Fagre skal du hete, og la fast være, vel fått er de beste gaver. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Forsiktig byr jeg deg være, alltid på vakt, mest aktsom vær med øldrikking, og om du er med annenmanns kone, og ved det tredje at Odin aldri leker. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Aldri skal du hilse med hån og latter gjest eller farende folk Ofte vet de ikke sikkert de som sitter i huset, hva det er for slags kar som kommer; så god er ingen at han er uten feil, eller så ussel at han ingenting kan. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Av en eldgammel tul skal du aldri le, Ofte er det godt det som de gamle kveder; Ofte kommer vettug tale fra den tørre belgen som henger blant huder som slenger blant skinn og dingler blant dyretarmer. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Ha aldri hat eller krig på gang eller som gjest i ditt hus. Lite vet som oftest de som alltid har sittet hjemme, mot de som er viden omreist, der finnes ingen så god at han ingen ting mangler, ingen så dårlig At han ingen ting kan. Jeg rår deg, Loddfavne, fornem hva jeg råder, til glede og gavn om du lærer, til nytte og hell om du husker: Om du drikker øl, drikk med jordas kraft; for jord står mot øldrikking, ild mot sykdom, eik mot hardt liv, øks mot trolldom, omfavnelse mot huskrangel, månen mot hat, beite for den bitesyke, mot ondskap runer, demning mot flom skal stå. Jeg vet at hang på det vindblåste tre i ni hele netter, spiddet nedenfra og gitt til Odin, meg selv til meg selv gitt, på det treet jeg hang, som mange vet, hvor det av røttene renner. Ingen bar til meg mat eller drikke, ned i meg stirret jeg, opp tok jeg runer, med smerteskrik tok jeg dem, så falt jeg ned. Ni tryllesanger fikk jeg av dette opplyste syn av Boltorn, Bestlas far, og jeg drakk av det dyre mjød, øst opp av Odrerir, Åndens kilde. Da fant jeg fram, og jeg ble vakker, da vokste jeg og hadde det vel, ord mer av ord, ord seg skapte, verk mer av verk, verk seg skapte. Runer kan hende du finner, og tydede staver, mange store staver, mange stinne staver, farget av himmelens trollmann, gjort av de evige konger, skåret av den utvalgte. Odin med Ansur, med alvene Dåin, Dvalin fører dvergene; Åsvinn ristet for jotunfolket, jeg ristet sjøl somme. Vet du å skrive dem? vet du å spørre dem? Vet du å farge dem? Vet du å prøve dem? Vet du å be til dem? Vet du å blote til dem? Vet du å sende dem? Vet du å stoppe dem? Bedre er ubedt enn overbedt, heller usendt enn avkuttet, slik satte Herjande opp en gang før tid ble til, da han gjenoppstod han som alltid kommer tilbake. Så er den Høyes tale igjen blitt talt i den Høyes Hall, til gavn for Ansurs ætt, til skade for Jotunes ætt, heil den som kvad, heil den som kan, nyt den som fattet, heil den som lyttet. Heil Odin! |
Mál er at þylja
þular stóli á Urðarbrunni at, sá ek ok þagðak, sá ek ok hugðak, hlydda ek á manna mál; of rúnar heyrða ek dæma, né um ráðum þögðu Háva höllu at, Háva höllu í, heyrða ek segja svá: Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð ef þú getr -: nótt þú rís-at nema á njósn séir eða þú leitir þér innan út staðar. Ljóð ek þau kann er kann-at þjóðans kona ok mannskis mögr. Hjalp heitir eitt, en þat þér hjalpa mun við sökum ok sorgum ok sútum görvöllum. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð ef þú getr -: fjölkunnigri konu skal-at-tu í faðmi sofa, svá at hon lyki þik liðum. Þat kann ek annat er þurfu ýta synir, þeir er vilja læknar lifa. Hon svá gerir at þú gáir eigi þings né þjóðans máls; mat þú vill-at né mannskis gaman, ferr þú sorgafullr að sofa. Það kann ek þriðja: ef mér verðr þörf mikil hafts við mína heiftmögu, eggjar ek deyfi minna andskota, bíta-t þeim vápn né velir. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð ef þú getr -: annars konu teygðu þér aldregi eyrarúnu at. Þat kann ek it fjórða: ef mér fyrðar bera bönd að boglimum, svá ek gel, at ek ganga má, sprettr mér af fótum fjöturr, en af höndum haft. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð ef þú getr -: áfjalli eða firði, ef þik fara tíðir, fásktu at virði vel. Þat kann ek it fimmta: ef ek sé af fári skotinn flein í folki vaða, fýgr-a hann svá stinnt at ek stöðvig-a-k, ef ek hann sjónum of sék. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð ef þú getr -: illan mann láttu aldregi óhöpp at þér vita, því at af illum manni fær þú aldregi gjöld ins góða hugar. Þat kann ek it sétta: ef mik særir þegn á vrótum hrás viðar, ok þann hal er mik heifta kveðr, þann eta mein heldr en mik. Ofarla bíta ek sá einum hal orð illrar konu; fláráð tunga varð hánum at fjörlagi ok þeygi um sanna sök. Þat kann ek it sjaunda:
ef ek sé hávan loga sal um sessmögum, brennr-at svá breitt, at ek hánum bjargig-a-k; þann kann ek galdr at gala. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: veistu, ef þú vin átt þann er þú vel trúir, far þú at finna oft, því at hrísi vex ok hávu grasi vegr, er vættki treðr. Þat kann ek it átta,
er öllum er nytsamligt at nema: hvars hatr vex með hildings sonum þat má ek bæta brátt. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: góðan mann teygðu þér at gamanrúnum ok nem líknargaldr, meðan þú lifir. Þat kann ek it níunda: ef mik nauðr um stendr at bjarga fari mínu á floti, vind ek kyrri vági á ok svæfik allan sæ. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: vin þínum ver þú aldregi fyrri at flaumslitum; sorg etr hjarta, ef þú segja né náir einhverjum allan hug. Þat kann ek it tíunda: ef ek sé túnriður leika lofti á, ek svá vinnk at þær villar fara sinna heimhama, sinna heimhuga. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: orðum skipta þú skalt aldregi við ósvinna apa, Þat kann ek it ellifta: ef ek skal til orrustu leiða langvini, und randir ek gel, en þeir með ríki fara heilir hildar til, heilir hildi frá, koma þeir heilir hvaðan. Því at af illum manni mundu aldregi góðs laun um geta, en góðr maðr mun þik gerva mega líknfastan at lofi. Þat kann ek it tolfta: ef ek sé á tré uppi váfa virgilná, svá ek ríst ok í rúnum fák at sá gengr gumi ok mælir við mik. Sifjum er þá blandat, hver er segja ræðr einum allan hug; allt er betra en sé brigðum at vera; er-a sá vinr öðrum, er vilt eitt segir. Þat kann ek it þrettánda: ef ek skal þegn ungan verpa vatni á, mun-at hann falla, þótt hann í folk komi: hnígr-a sá halr fyr hjörum. Ráðumk, þér Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: þrimr orðum senna skal-at-tu þér við verra mann oft inn betri bilar, þá er inn verri vegr. Þat kann ek it fjögurtánda: ef ek skal fyrða liði telja tíva fyrir, ása ok alfa ek kann allra skil; fár kann ósnotr svá. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: skósmiðr þú verir né skeftismiðr, nema þú sjálfum þér séir, skór er skapaðr illa eða skaft sé rangt, þá er þér böls beðit. Þat kann ek it fimmtánda er gól Þjóðrerir dvergr fyr Dellings durum: afl gól hann ásum, en alfum frama, hyggju Hroftatý. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: hvars þú böl kannt, kveð þú þér bölvi at ok gef-at þínum fjándum frið. Þat kann ek it sextánda: ef ek vil ins svinna mans hafa geð allt ok gaman, hugi ek hverfi hvítarmri konu ok sný ek hennar öllum sefa. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: illu feginn ver þú aldregi, en lát þér at góðu getit. Þat kann ek it sjautjánda at mik mun seint firrask it manunga man. Ljóða þessa mun þú, Loddfáfnir, lengi vanr vera; þó sé þér góð, ef þú getr, nýt ef þú nemr, þörf ef þú þiggr. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: upp líta skal-at-tu í orrustu, - gjalti glíkir verða gumna synir - síðr þitt um heilli halir. Þat kann ek it átjánda, er ek æva kennik mey né manns konu, - allt er betra er einn um kann; þat fylgir ljóða lokum, - nema þeiri einni er mik armi verr eða mín systir sé. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: ef þú vilt þér góða konu kveðja at gamanrúnum ok fá fögnuð af, fögru skaltu heita ok láta fast vera; leiðisk manngi gótt, ef getr. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: varan bið ek þik vera ok eigi ofvaran; ver þú við öl varastr ok við annars konu ok við þat it þriðja at þjófar né leiki. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: at háði né hlátri hafðu aldregi gest né ganganda. Oft vitu ógörla þeir er sitja inni fyrir hvers þeir ro kyns, er koma; er-at maðr svá góðr at galli né fylgi, né svá illr, at einugi dugi. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: at hárum þul hlæ þú aldregi, oft er gótt þat er gamlir kveða; oft ór skörpum belg skilin orð koma þeim er hangir með hám ok skollir með skrám ok váfir með vílmögum. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: gest þú né geyja né á grind hrekir, get þú váluðum vel. Rammt er þat tré, er ríða skal öllum at upploki. Baug þú gef, eða þat biðja mun þér læs hvers á liðu. Ráðumk þér, Loddfáfnir, en þú ráð nemir, - njóta mundu, ef þú nemr, þér munu góð, ef þú getr -: hvars þú öl drekkir, kjós þér jarðar megin, því at jörð tekr við ölðri, en eldr við sóttum, eik við abbindi, ax við fjölkynngi, höll við hýrógi, - heiftum skal mána kveðja, - beiti við bitsóttum, en við bölvi rúnar, fold skal við flóði taka. Veit ek, at ek hekk vindgameiði á nætr allar níu, geiri undaðr ok gefinn Óðni, sjalfur sjalfum mér, á þeim meiði er manngi veit hvers af rótum renn. Við hleifi mik sældu né við hornigi, nýsta ek niðr, nam eg upp rúnar, æpandi nam, fell ek aftr þaðan. Fimbulljóð níu nam ek af inum frægja syni Bölþorns, Bestlu föður, ok ek drykk of gat ins dýra mjaðar, ausin Óðreri. Þá nam ek frævask ok fróðr vera ok vaxa ok vel hafask, orð mér af orði orðs leitaði, verk mér af verki verks leitaði. Rúnar munt þú finna ok ráðna stafi, mjök stóra stafi, mjök stinna stafi, er fáði fimbulþulr ok gerðu ginnregin ok reist Hroftr rögna. Óðinn með ásum, en fyr alfum Dáinn, Dvalinn ok dvergum fyrir, Ásviðr jötnum fyrir, ek reist sjalfr sumar. Veistu hvé rísta skal? Veistu hvé ráða skal? Veistu hvé fáa skal? Veistu hvé freista skal? Veistu hvé biðja skal? Veistu hvé blóta skal? Veistu hvé senda skal? Veistu hvé sóa skal? - Betra er óbeðit en sé ofblótit, ey sér til gildis gjöf; betra er ósent en sé ofsóit. Svá Þundr um reist fyr þjóða rök, þar hann upp um reis, er hann aftr of kom. Nú eru Háva mál kveðin Háva höllu í, allþörf ýta sonum, óþörf jötna sonum. Heill sá, er kvað, heill sá, er kann, njóti sá, er nam, heilir, þeirs hlýddu. Heill Óðinn |