Tunesteinen har runeinnskrifter på to sider, de såkalte A- og B-sider. Runetekstene er skrevet i steinens høyderetning, linjene skal leses vekselvis fra venstre mot høyre og fra høyre mot venstre - boustrophedon eller plogvending som dette heter.
Brakteaten (C-Type) ble funnet rundt 1800-tallet ved en brønngravning i Fredrikstad og innlevert av presten Mørk i 1835. Tilhører Universitetets Oldsaksamling i Oslo (Inv.-Nr. 689).
Runestenen ble funnet i en gravhaug ved Elgesem gård i Sandar, Vestfold. Innskriften er venstrevendt og skal leses ovenfra og ned. Den er datert til 160-560/570 (Imer 2007). Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo.
Brakteat (C-Type) av gull funnet i to eksemplarer sammen med andet gravgods i en gravhaug på gården Søtvet. Graven var antakelig en kvinnegrav. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 9440a-b).
Runestenen ble funnet på gården Stenstad i Gjerpen, Telemark. Den er 60 cm lang, 55 cm bred og 63 cm tykk, og ble merkelig nok funnet oppe i haugen et stykke over gravkammeret. Graven inneholdt bl.a. en korsformet bronsenål, et forgylt sølvsmykke, perler og en fingerring av gull, og tolkes derfor som en kvinnegrav. Runeinnskriften som er høyrevendt, tidsfestes til år mellom 375/400 og år 460/470 (Lisbet M. Imer, 2007).
Ågedal brakteaten ble funnet i forbindelse med et større gravfunn i 1879 i en kvinnegrav. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. 3410g). Tolkningen av innskriften er usikker.
Runestenen ble funnet på gården Tomstad i Lista, Vest-Agder, hvor den lå på en opphøyd flate på størrelse med et stuegulv sammen med noen andre steiner. Dette har sannsynligvis vært en steinsetning som markerte en grav. Steinen utgjør bare et bruddstykke av den opprinnelige runestenen, og begynnelsen av innskriften mangler. Runeinnskriften tidsfestes til melleom 160 og år 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 3727).
Det er usikkert hvor denne 1,65 m lange, 70 - 90 cm brede og 25 - 30 cm tykke steinen opprinnelig har ligget, men da den ble funnet lå den som en bro over en bekk, med runene opp på gården Belland i Lyngdal, Vest-Agder. Innskriften kan tidsfestes til melleom år 375/400 og år 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 17797).
Steinen av hornblendegranitt ble funnet på gården Reistad på øya Hidra, Vest-Agder. Det er tre linjer med høyrevendte runer. Rune- og ordformer tidsfestes til mellom år 160 og år 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 2837).
Bø runesten har opprinnelig ligget på en gravhaug, men ble brukt i mange år som en bro over en bekk mellom gårdene Bø og Frøyland i Soknedal, Rogaland. Innskriften er høyrevendt og tidsfestes i følge Imer (2007) til år 160 - 560/570. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 3817).
Selvik gullbrakteat ( (A-Type) ble funnet i 1846 på gården Selvik i Sandnes, Rogaland, i lag med bl.a. 5 andre gullbrakteater. Brakteaten som viser et menneskehode har en runeinnskriften som lyder:
Steinen som er av grovkornet granitt er 2,70 m høy, 53 cm bred og 23 cm tykk, ble funnet på gården Kjølvik i Strand nordøst for Stavanger, Rogaland. Folk på gården fortalte at den en gang hadde stått over et lite gravkammer. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 11706). Innskriften som er datert til år 375/400 - 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007), er delt opp i tre linjer som går nedenfra og oppover i en venstrevendt skrift.
Runestenen, Tørvika A ble funnet sammen med Tørvika B, på gården Tørvika i Kvam i Hardanger, Hordaland. Begge hadde vært en del av gravveggene i et utplyndret gravkammer. Foruten runestenene ble det funnet bruddstykker av en leirurne, hestetenner, rester av jernredskap og brente bein. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B3542E).
Sydvest for gården Opedal i Ullensvang, Hordaland, på Alvavoll ligger det fem store gravrøyser. Ca. 20 meter fra gravrøysene ble Opedalsteinen funnet. Rune- og språkformer er urnordisk og innskriften dateres til år 160-375/400 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B13741).
Brakteaten (C-Type) av gull ble funnet på en gård i Sogndal i april 1861, og tilhører Bergens Museum (Inv.-Nr. 1885). På brakteaten finnes 5 runeliknende tegn, hvor det kun er en k-rune og en n-rune som har riktige runeformer.
Gimsøysteinen sto på Kleivan tilhørende gården Sande på Gimsøy. Den har stått sammen med en bautastein (uten runer) som lokalt kalles Reka. Reka står fremdeles på sin plass på Gimsøy, mens runestenen er på Tromsø museum.
Bjørnerud gullbrakteat (A-Type) tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 17955). Runene er stemplet og er skrevet fra høyre mot venstre.
Steinen ble funnet på Gården Tveito i Tinn, Telemark, under utgravning av to røyser fra eldre jernalder. Runestenen lå med innskriften ned ovenpå en av røysene. Funnsakene i graven under steinen dateres til år 400 - 450 e. Kr., men runeinnskriften kan ikke være så gammel, derfor dateres innskriften til ca år 560/570-775/800 (Lisbet M. Imer, 2007).
I 1899 innkom denne gullmedaljon til Arkeologisk Museum i Stavanger (Inv.-Nr. 2245). Det er ikke snakk om en brakteat, men en barbarisk etterligning av en romersk gullmynt fra 300-tallet, men med runetegn og latinske bokstaver. Innskriften gir ingen mening.
Den 3,20 m høye, 0,50 m brede og 0,23 m tykke steinen har stått midt i en steinring med en diameter på ca 4,50 meter på gården Eidsvåg i Åsane. Steinringen markerte en branngrav. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B5676). Innskriften er dateret år 160-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
Om den norske brakteat (B-type) vites ikke mere enn at den er funnet et sted i Norge, og at den var eid av Det kgl. danske Myntkabinet, inntil den ble overført til Nationalmuseet i København ( Inv.-Nr. 8677), hvor den nå befinner seg.
Innskriften er på en gullbrakteat (C-Type) som tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 21400a-b). Det er funnet seks ekemplarer av brakteaten.
English: "I, the priest who is immune to magic/Ungandiz, in Huglo."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Nordhuglo Rune Stone.
¤ Bilde av innskriften.
¤ KJ65 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 49. Nordhuglen (Huglen) (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 49 Nordhuglen (Huglen) (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 50 (N KJ38) - GJERSVIK KJØTTKNIV, TYSNES, SUNNHORDLAND, HORDALAND
Det er funnet en kjøttkniv på gården Gjersvik i Tysnes, Sunnhordland som er datert til år 520/530-560/570 (Imer 2007). Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. 6700). Innskriften er såpass skadet at innskriftens første del, som er venstrevendt, er vanskelig å tolke.
Men andre del består av 10 l- runer (laukr-runer). Denne innskriften settes ofte i sammenheng med lina LaukaR-formelen, da laukr-runens symbolverdi er løk, trivsel, lin.
Projektet Samnordisk runtextdatabas leser innskriften:
d-[-]fioþi l l l l l l l l l l
???
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av innskriften.
¤ KJ38 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 50. Gjersvik (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 50 Gjersvik (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIÆR 51 (N KJ37) - FLØKSAND KJØTTKNIV, MELAND, HORDALAND
Kjøttkniven, dvs. en skrapekniv av bein, som er brutt i flere deler ble funnet i en kvinnegrav i Fløksand, Meland i Nordhordland. Den lå i en urne sammen med, foruten kvinnes brente knokler, en beinkam, en eller to hårnåler, rester av en annen liknende kjøttkniv og rester av en bjørneklo. Bjørnekloen kan vise at liket har ligget på en bjørnefell da hun ble brent. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. 1742).
Innskriften som tidsfestes til år 310/320 - 375/400 (Lisbet M. Imer, 2007), er skrevet i rent urnordisk, og venstrevendt og leses i fra høyre mot venstre. Her vises det hvordan den er plassert på kjøttkniven.
lina laukaR f
aR i laukaR er ristet som binderune, mens den siste f-runen er ristet som stuprune. De to ordene lina og laukaR betyr henholdsvis lin og løk, mens Fé-runen (som representerer f-lyden) kan her stå for sin symbolverdi - fe, rikdom.
Løk og lin er gamle kjente konserveringsmidler, og løk er også benyttet som legeurt. En antar at lina laukaR er en fruktbarhetsformel. Brakteater som har innskriften laukaR kan være ment å gi bæreren helse og styrke.
English: "linen (and) leek, property"
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ37 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 51. Fløksand (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 51 Fløksand (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 52 (N KJ50) - STRØM RUNEBRYNE, HITRA, SØR-TRØNDELAG
På Strøm på Hitra, Sør-Trøndelag, er det funnet et sandsteinsbryne med to runeinnskrifter. Dette brynet er 14,5 cm langt, 1,2 - 1,3 cm tykt og på det bredeste 1,9 cm. Innskriftene er høyrevendt og skarpt og tydelig står de ristet på de to smalsidene. Innskriften viser binderuner i linje A - h+a og n+a, og i linje B tre ganger h+a. Runeinnskriften har stavrim på h-. Etter senere funn å dømme må det opphavlig ha vært festet til et skaft av bukkehorn og på den måten har vært brugt til å hvesse ljåen. Tilhører Vitenskapsmuseet Trondheim (Inv.-Nr. 8780).
Innskriften skal ifølge professor Magnus Olsen deles opp slik:
Linje A: wate hali hino horna
Linje B: haha skaþi haþu ligi
Linje A oversettes "Horn skal væte denne stein"
Linje A skulle da vise til den kjente og vel utbredte gamle skikk å bære brynet i et horn med vann. Hornet skulle væte brynet for at ljåen kunne bli skarpere og bedre "skade" håen, som enkelte mener det står i linje B.
I så fall skulle det være en arbeidssang med rytmisk veksel mellom trykksterke og trykksvake stavelser. I fra senere nordisk kjennes i hvert fall to arbeidssanger kvernsangen Grottasöngr og vevsangen Darraðarljóð. Men tolkningen byr på mange språklige problemer og er omstridt. Runeformer, som f.eks. en yngre stavsatt k viser at Strøm-innskriften tilhører overgangstiden mellom eldre og yngre runer. Den tidsfestes vanligvis til ca. 600 eller kanskje noe før, og Lisbet M. Imer ( 2007) daterer den til år 520/530-560/570?.
Linje B er det uenighet om hva betyr, noen mener den kan oversettes "Måtte håen bli skadd. Måtte slåtten ligge".
Wolfgang Krause tolker Strøm-indskriften således:
vate hali hino horna haha skadi hadu ligi
"Es netze dieser Stein das Horn! Schädige das Grummet! Es liegt die Mahd!"
Elmer H. Antonsen tolker Strøm-indskriften således:
"Netze diesen Stein, Horn, Sichel, schädige! Gehauenes (Gras) liege!"
Stockholm Universitets-hjemmeside, "Runologi" tolker innskriften:
"Horn, vät denna sten! Eggen ska skäre, det skördade lägge sig"
Gerhard Schle mener at teksten skal tolkes:
vate hali hino horna, haha skadi hadu ligi.
"vand helle over (hvessestenen), horn, ingen skade vil ske" (man får ikke skader på hvessestenen, hvis man holder den våt)
English: "May the horn wet this stone. May it harm the hey/gras, but lie (peacefully) in a fight."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Strøm runebryne.
¤ The Strøm Rune Whetstone.
¤ KJ50 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976. Finn-Henrik Aag, Strøm runebryne, Maal og Minne, 1980, side 144-149.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 52. Strøm (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 52 Strøm (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 53 (N KJ88) - MØGEDAL RUNESTEN, HELLAND, ROGALAND
Runestenen ble funnet nord for gården Møgedal i Helleland, Rogaland. Steinen er i lys granitt og måler 3,04 x 1,12 x 0,35 m. Innskriften som er venstrevendt går ovenifra og nedover og er datert til år 160 - 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Arkeologisk Museum i Stavanger (Inv.-Nr. 3745 eller 374).
Innskriften lyder:
laiþigaR
laiþigaR er utvilsomt et mannsnavn i nominativ entall og er avledet av den urnordiske form for det gno. adjektivet leiðr som betyr "ubehagelig, utålelig, avskyelig, forhatt." Negative egenskaper finner en også ellers i nordiske egennavn.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Møgedal Rune Stone.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ88 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 53. Møgedal (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 53 Møgedal (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 54 (N KJ15)- TU SØLVSPENNE, KLEPP, JÆREN, ROGALAND
Denne relieffspennen ble funnet i 1901 på gården Tu i Klepp i et gravkammer sammen med annet kvinnelig gravgods. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C 21407a). Dateret til år 460/470 - 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007).
Runetegnene er svakt ristet og spennen er full av skrammer slik at det er vanskelig å tyde runeinnskriften, og dessuten er en del av spennen gått tapt.
Det som er lesbart lyder thiridath. Tolkningen er uklar, men Sophus Bugge oversetter runeinnskriften "denne handling". Hvilken handlig det dreier seg om er uklart, men sølvspennen bærer preg av å blitt reparert der runeinnskriften er risset. Innskriften kan ha inneholdt runerisserens navn og handlingen kan være det å riste runer eller som Bugge legger i innskriften - "denne reparasjon holder".
En annen tolkning er:
þiz(i) d(a)(þ)--...
þizi ...
Norsk: "Denne...."
English: "This...."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av innskriften.
¤ KJ15 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 54. Tu (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 54 Tu (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 55 (N KJ101) - EGGJUM (EGGJA RUNEHELLE), SOGNDAL, SOGN OG FJORDANE
Eggja runehelle (Eggjumsteinen) ble funnet på gården Eggja i Sogndal i Sogn. Den halvannen meter lange hellen lå oppå en mannsgrav under flat mark med runesiden ned. Gravgodset var kun en jernkniv, et ildstål og en flintflekke. Runeinnskriften på ca. 200 runer, er den lengste som hittil er funnet i det gamle runealfabetet. Med sine eldre runer, overgangsruner og yngre språkform, dateres den til år 650-700 (Grønvik). Stenen iilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B6915).
Deler av innskriften er forståelige, mens andre partier ikke lar seg tolke med sikkerhet. Dette skyldes at flere av runene er så nedslitt og avskallet at de er vanskelig å tyde. Det finnes flere tolkningsforslag, derfor er alternativet som presenteres her bare ett av mange, og bør leses med forbehold.
Den er i tre linjer, to langlinjer og en kortlinje. Den nederste langlinjen er høyrevendt og leses først, den andre linjen som leses er den øverste langlinjen og går fra venstre mot høyre, og runene i kortlinjen (til høyre for hestefiguren) mellom langlinjene, står på hodet og har venstrevendte runer og leses som den tredje linjen.
-
Linje 1:
- nissolusotuknisaksestain
skorinni????maRnak danisniþ
rinRniwiltiRmanRlagi??
- hinwarbnaseumaRmadeþaim
kaibaibormoþahunihuwaRob
kamharasahialatgotnafiskR
oRf??na uimsuwimadefokl?f?
??????galande
- a?????surki
Sannsynlig ordinndeling i normalisert eldre gammelnorsk vil bli:
- Linje 1:
- Ni's sólu sótt ok ni saxe stæin skorinn.
Ni (læggi) mannR nækðan, is niþ rinnR,
Ni viltiR mænnR læggi ax.
- Hin(n) varp *náséo mannR, máðe þæim kæipa í bormóþa húni.
HuæaR of kam hæráss á hi á land gotna.
FiskR óR f(ir)na uim suim(m)ande, fogl á f??????? galande.
- Alu misyrki
Oversettelsen er flere steder usikker, men kan lyde slik:
Linje 1:
- Ikke er det (stedet, steinen) søkt av sol og ikke er steinen skåret med (jern)kniv.
Ikke skal noen mann blottlegge den mens måneneet rinner.
Ikke skal forvillede menn legge den bort (fjerne den).
- Denne (steinen) stenket mannen (runemesteren) med liksjø (kjenning for blod), skavet med den (liksjøen) keipene i den bæretrette hun (båt). Som hvem kom hærguden (Odin?) på den (hunen, båten) hit til goternes (menneskenes) land?
Som fisken, svømmende ut av redsels(?) elven, som fuglen ... galende.
- Vern mot ugjerningsmannen(?).
I andre linje fortsetter runemesteren kanskje sin beretning om den videre fremgangsmåten ved gravleggingen: Han har stenket runehellen med blod, og med blodet skavet eller inngnidd keipene (åretollene?) i den bæretrette båten. Så følger et spørsmål, og spørsmålet følges av et svar: Som hvem kom han, muligens hærguden Odin, hit til goternes, menneskenes, land? Som fisken svømmende ut av redselselven, som fuglen galende.
Odin tenkes da å være kommet til Eggja for å hente den døde. Odin var den største hamfarer blant guder som blant jotner. "Odin skiftet ofte ham", heter det i Ynglingesaga. kap. 7. "da lå kroppen som død eller sovende, men selv var han fugl eller firføtt dyr, fisk eller orm, og fór på et øyeblikk til fjerne land, i ærend for seg selv eller andre".
Fiske- og fuglepassusen og hestefiguren kan tenkes å fortelle oss om hvordan Odin førte sine døde Helveien til hest, i fiskeham over Helelvene og i fugleham over de bunnløse myrene og uoverstigelige fjellene til Hel.
Linje 3 er temmelig uleselig. I kortlinjen ser flere en navnegåte, andre ser i de første tre runene alu og leser "Vern mot ugjerningsmannen", andre oppfatter denne linjen som en signatur. Men alu tolkes også av mange som "øl", og kanskje det fortelles at gravølet er holdt?
Det er kjent fra nordisk og annen folketro at sol ikke må skinne når hemmelige kunster eller magiske handlinger skal utføres. Slikt måtte bare gjøres før soloppgang eller etter solnedgang. For når solen er oppe blir trolldomskreftene maktesløse. Runen Dagr, Dag-runen, har krefter som motvirker trolldom. I våre eventyr ble trollet til stein straks solen skinte. I flere egner av Skandinavia og også i Tyskland er det skikk at vannet et lik er vasket med, må helles ut på et sted der ingen går og hverken sol eller måne skinner.
Selv om det ville være lettest å riste runer med en knivspiss eller et annet instrument av stål eller jern, blir det her forbudt å bruke metall. Noen mener at en beinspiss av form som en butt blyant er blitt benyttet til rissingen, andre et redskap av flint. Eggja-innskriften gir oss innblikk i den utbredte folketro om at jern eller stål i visse tilfeller ikke måtte brukes. En nær parallell til denne begravelseriten finner vi i den setesdalske skikk at man "neglde ihop" likkisten "av di der maatte aldri koma Jarn i ei Likkiste", og dette henger vel sammen med forestillingen om at de avdødes ånder frykter jern, særlig eggen. I norsk folketro mistet trolldommen makt når stål ble kastet over. Huldrer og huldregårder ble tatt på den måten.
Hos de germanske folk var det gammel tradisjon for hva som skulle gjøres når månen var i ny eller i ne. Ved ne var månen kraftløs, fordi ble den spist av demoner. Tiltagende og avtagende måne fløt sammen med forestillinger om naturens tilblivelse og undergang. Disse månefasene måtte overholdes. Den romerske historieskriveren Tacitus skriver i sin bok "Germania" (98 e. Kr.) at germanerne holdt sine ting og store offerfester ved voksende måne eller fullmåne. Disetinget ble holdt ved første fullmåne etter jul.
Caesar skrev i sin bok om gallerkrigen hva de germanske spåkoner sa: "Det var ikke gudenes vilje at germanerne skulle seire hvis de angrep før nymåne." Ved måneskifte øves den meste trolldom til gagn eller skade. Det er selvsagt vanskelig når det gjelder en delvis uleselig innskrift som på Eggja runehelle å fastsette hva det er i de to utsagn som ikke må gjøres "mens måneneet rinner". Eggja-innskriften er funnet i en grav, og et lik må ikke begraves ved fullmåne, for fullmånen varsler måneskifte, og det bringer ulykke.
English: "The corpse-wave threw itself over my beloved ones, the tholes broke for them in the drill-tired mast-top. Who brought the host over to the other country? The man-fish from the current at Firney swam in the spray from the land with the shining fields, he who wrought riches and happiness! Not in the sun, and not with sword, may one come to the chiselled stone; not may the man who cries over a naked corpse, (nor) not mentally disturbed men, come to (this) site. "
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Eggja steinen hvor du kan lese runene..
¤ Lis Jacobsen, Eggjum-Steinen, Levin & Munksgaards Forlag, København 1931.
¤ Terje Spurkeland, I begynnelsen var FUÞARK, Norske runer og runeinnskrifter, Cappelen Akademisk Forlag / Landslaget for norskundervisning (LNU), ISBN: 82-02-19680-9.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ101 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Vilhelm Kiil, Runesteinen fra Eggjum i Sogndal, Särtryck ur Arkiv För Nordisk Filologi 70, 3 - 4, 1955.
¤ Grønvik 1985, side 162f.
¤ Grønvik 1988.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIaeR 55 Eggjum (Del 1) (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIaeR 55 Eggjum (Del 2)(PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 55 Eggjum (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ Om Eggjumstenen.
NIæR 56 (N KJ51) - UTGÅRD, FOR, STOD, NORD-TRØNDELAG
En tilhugget amulettsten ble funnnet på gården Utgård i Stod i 1917. Den har et hull og dimensjonene er 8 x 4,5 x 2,5 cm. Tilhører Vitenskapsmuseet, NTNU (inventarnr. 11786). Innskriften er datert til år 375/400 - 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
Innskriften har to venstrevendte runer og lyder:
ea
??
Noen vil tolke innskriften sådan:
E[hwaz] a[nsuz] (?)
Norsk: "Hest. Gud" (?)
English: "Horse. God" (?)
Det henvises også til tolkningen i NIæR 57.
Litteratur:
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Bilde av Utgårdamuletten.
¤ Tafel side 23.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIaeR 56 Utgaard (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 56 Utgaard (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
NIæR 57 (N KJ51B) - FEDJE, RINDE, SOGN OG FJORDANE
Innskriften er ristet i en stenplate af skifer. Tilhører Heibergske samlinger, Sogn folkemuseum i Kaupanger og er datert til år 375/400-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
Innskriften lyder:
e(a)
??
Magnus Olsen og Haakon Schetelig tolker innskriften:
e[rþu] (a)[ns(i)u?]
English: "earth [and] god(s)"
Det henvises også til tolkningen i NIæR 56.
Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 57 = Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ KJ51Anm = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIaeR 57 Fedje (PDF av artikkel i NIæR).
N KJ15 (NIæR 54)- TU SØLVSPENNE, KLEPP, JÆREN, ROGALAND
Denne relieffspennen ble funnet i 1901 på gården Tu i Klepp i et gravkammer sammen med annet kvinnelig gravgods. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C 21407a). Dateret til år 460/470 - 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007).
Runetegnene er svakt ristet og spennen er full av skrammer slik at det er vanskelig å tyde runeinnskriften, og dessuten er en del av spennen gått tapt.
Det som er lesbart lyder thiridath. Tolkningen er uklar, men Sophus Bugge oversetter runeinnskriften "denne handling". Hvilken handlig det dreier seg om er uklart, men sølvspennen bærer preg av å blitt reparert der runeinnskriften er risset. Innskriften kan ha inneholdt runerisserens navn og handlingen kan være det å riste runer eller som Bugge legger i innskriften - "denne reparasjon holder".
En annen tolkning er:
þiz(i) d(a)(þ)--...
þizi ...
Norsk: "Denne...."
English: "This...."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av innskriften.
¤ KJ15 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 54. Tu (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 54 Tu (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
N KJ16 - BRATSBERG-SPENNEN, GJERPEN, TELEMARK
Den 13,8 cm lange Bratsberg-spennen i massivt sølv ble funnet på gården Bratsberg i Gjerpen, Telemark. Runeinnskriften som var ristet på baksiden, skulle sannsynligvis ikke leses av andre, og var ristet for å gi magisk vern og trygghet for eieren. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C 26566).
Innskrift er datert til år 475 - 525 (Lisbet M. Imer, 2007) og lyder:
ek erilaR
Runeteksten tolkes "Jeg (er) erilar, Jeg (er) Heruleren eller Jeg (er) runemesteren. I runeteksten er eker og aR binderuner.
På italiensk heter herulerne Erilar, på tysk Heruler, latin Heruli; Eruler og på engelsk Herule (Flertall herules, adjektiv herulian).
Det har vært diskutert en del om den norske jarl-tittelen opprinnelig henger sammen med heruler og erilar, men dette er visstnok ikke helt sikkert.
erilaR /irilaR-innskrifter er også funnet ved Veblungnes i Romsdal, Norheimsund ved Hardangerfjorden og Valsfjord i Sør-Trøndelag, alle fra før år 500 e.Kr. Innskriften er også funnet i Danmark og Sverige, ek erilaR er også funnet i yngre utgaver.
English: "I the eril."
Litteratur:
¤ KJ16 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ www.khm.uio.no/tema/utstillingsarkiv/kyss-meg/
N KJ17 (NIæR 4) - FONNÅS SPENNEN, ØVRE RENDALEN, ØSTERDALEN, HEDEMARK
Spennen ble funnet i 1877 ved rydning av nytt land på ca 1 meter dybde, og ingen ting ved funnforholdene kan påvise en grav eller at spennen har vært nedlagt med hensikt. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C 8154).
Runene er ristet på baksiden av spennens firkantede stykke, med en nål eller liknende spisst verktøy. Innskriften betår av 4 linjer, hvor en er ristet fra venstre mot høyre, og resten fra høyre mot venstre. Innskriften er datert til år 520/530 - 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
Sophus Bugge leser innskriften slik:
nglsklR
wkshu
ingRsAngsrbse
a
ihspidultl
AngilaskalkR Warks husingR sa ingisarbiske aih spindul tel
Norsk: "Angelskalk Vakrs huskarl fra Ingesarv eier den gode nål".
Ottar Grønvik leser innskriften:
iAR AA (A) rbe whw
wid (h)ulti wk hu Al-k(A)IR
Norsk: "Bestemor overdrar arv til den unge (kvinne), meget omsorgsfull overfor eieren av gården Holt(aR) og huslyden (hennes)"
English: "Great-grandmother assigns inheritance to the young (woman), very tender towards the owner of the farm HoltaR and (her) household."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1913.
¤ Bilde av spennen og innskriften.
¤ KJ17 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 4. Fonnås (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 4. Fonnaas (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 4 Fonnaas (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ17a - EIKELAND-SPENNEN, TIME, ROGALAND
I en grav på gården Eikeland, Time i Rogaland, ble det funnet en bronseforgylt spenne med en høyrevendt runeinnskrift. Tilhører Arkeologisk Museum i Stavanger (Inv.-Nr. 9181g). Innskriften som er datert til år 525 - 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007), er ristet på baksiden av spennen, altså var det ikke meningen at den skulle vises til andre enn eieren av smykket.
Innskriften transkriberes ekwiRwiwiowrituirunoRasni og kan deles opp slik:
ek wiR wiwio writu i runoR asni.
Innskriften kan oversettes "Jeg Wir for Wiwia rister runer inn" eller "Jeg er Wiwias Wir. Jeg rister runer inn".
English: "I, Wiz, for Wiwja ingraved the runes."
Litteratur:
¤ KJ 17a = Wolfgang Krause & Herbert Jahnkuhn, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Grønvik 1987, side 50-60.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
N KJ18 (N 450) - STRAND RUNESPENNE, ÅFJORD, SØR-TRØNDELAG
På gården Strand i Åfjord, Sør-Trøndelag, er det funnet en bronsespenne med runer, antakelig fra en kvinnegrav. Innskriften, som er omgitt av rammestreker, har 11 høyrevendte runer. Innskriften er typisk for overgangstiden mellom det eldre og det yngre runealfabet og tidsfestes gjerne til ca. 700. Tilhører Vitenskapsmuseet Trondheim (Inv.-Nr. 1010).
Innskriften lyder siklisnahli.
De gamle g- og k-runene er erstattet av den nye stavsatte k-runen, for e og i skrives i, og den gamle a-runen er erstattet av den yngre orale a-runen. Men den gamle h-runen er bevart.
På gammelnorsk ville innskriften sannsynligvis lyde: sigli's ná-hlé ("smykket er beskyttelse mot døde"). Frykten for gjengangere spilte en stor rolle i våre forfedres forestillingskrets. I gammelengelsk brukes sigle - samme ord som gno. sigli - om smykker som gis de døde med i graven for at de ikke skal gå igjen. Den følgende s kan i denne sammenheng oversettes "er", gno. nár betyr "dødning, død person", gno. hlé betyr "le, ly".
Strand-innskriften kan da oversettes: "Smykket er gjengangervern".
English: "The jewellery is protection from (the) needs."
Litteratur:
¤ Norges innskrifter med de yngre runer, bind V, side 1.
¤ Bilde av The Strand runespenne.
¤ Tegning av Strand runespenne.
¤ NIyRV450.
¤ KJ18 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
N KJ29 (NIæR 17) - ØDEMOTLAND BEINSTYKKE, HÅ, ROGALAND
Beinstykket ble funnet i 1886 i en gravhaug på gården Ødemotland i Hå, Rogaland, sammen med bl.a. biter av en beinkam og små skår av spannformede leirkar (hankekar) fra tidlig folkevandringstid. Runeinnskriften har 2 linjer, den øverste med 20 tegn som leses fra venstre til høyre og den nederste har 24 tegn som leses fra høyre mot venstre. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B4384). Runeinnskriften datert til 460/470-560/570 (Imer 2007).
Noen tilfredsstillende tolkning foreligger ikke, men Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008 foreslår:
uh(a= =a)ure= =ab uk=uinu aik=ud= =þinu ui ÷
uea= =a(l)u þak= =uiu hnf þit i au=ke= =k=unu ui ÷
Uha, aure ab ykwinu, ai-kund þinu wi: wea alu þa-k wiu hnuf, þi-t i auke kunnu wi!
English: "Young woman, departed from earth, ever-born in your sanctuary (= eternally reincarnated in your holy abode in the other world). I receive/have recieved the holy ale and sanctify the horn so that (ale) will there (in the horn) increase in the fanous sanctuary (=holy abode in the other world)."
Sophus Bugge leser runeinnskriften "Uha forarbeidet, Eburinu eier denne hellige gjenstand. Tuntha skrev ved siden av Uha innskriften i denne rekken".
Dersom Bugges tolkningen er riktig dreier det seg om en kopi av for oss en ukjent runeinnskrift som runekopisten omtrentlig har etterlignet uten tanke på innskriftens språklige betydning eller runenes form.
I artikkelen om Herulerne skriver jeg om Uha-ætten som tilhørte dette folket, og en rekke menn med navnet Uha (bergugle), virket som rune- og brakteatkunstnere i Norden. Herulerkongen Rodulv (kjent fra Jordanes goterhistorie) var egentlig en vestnorsk konge som hersket over et rike som strakte seg fra Grenland i Telemark til Romsdalen. I året 551 fór han sør til Italia til goterkongen Teodorik den store.(Kåre Arnstein Lye, 'Jærboka', bind 3, Dreyer/Oikos 1981, side 179.).
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av Ødemotland beinstykket.
¤ KJ 29 Anm. 2 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Finn-Henrik Aag, Rogalands eldste runeinnskrifter, Arkeologisk museum i Stavanger, AmS-Småtrykk 8, ISBN: 82-90215-31-2.
¤ Grønvik 1996, side 255-267.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ NIæR 17. Ødemotland (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 17. Ødemotland (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 17 Ødemotland (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
¤ NIæR Excurs. Ordet ue (PDF av artikkel i NIæR).
N KJ31 (NIæR 34) - INNSKRIFT PÅ SPYDSPISS, ØVRE STABU, OPPLAND
På gården Øvre Stabu på Østre Toten, Oppland, er det i en av to mannsgraver funnet en 28 cm lang spydspiss med en runeinnskrift. I graven ble det også funnet andre våpen og våpendeler, mer eller mindre skadet av brann og rust. Innskriften dateres til år 160 - 250/260 (Lisbet M. Imer, 2007), og innskriften er dermed en av de eldste i Norge. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C 17770).
Innskriften lyder:
raunijaR
Det urnordiske raunijaR svarer til gno. reynir, som betyr "en som røyner, prøver, tester".
raunijaR kan da være navnet på spydet.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av spydspissen.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ31 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ Bilde av spydspissen.
N KJ37 (NIæR 51) - FLØKSAND KJØTTKNIV, MELAND, HORDALAND
Kjøttkniven, dvs. en skrapekniv av bein, som er brutt i flere deler ble funnet i en kvinnegrav i Fløksand, Meland i Nordhordland. Den lå i en urne sammen med, foruten kvinnes brente knokler, en beinkam, en eller to hårnåler, rester av en annen liknende kjøttkniv og rester av en bjørneklo. Bjørnekloen kan vise at liket har ligget på en bjørnefell da hun ble brent. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. 1742).
Innskriften som tidsfestes til år 310/320 - 375/400 (Lisbet M. Imer, 2007), er skrevet i rent urnordisk, og venstrevendt og leses i fra høyre mot venstre. Her vises det hvordan den er plassert på kjøttkniven.
lina laukaR f
aR i laukaR er ristet som binderune, mens den siste f-runen er ristet som stuprune. De to ordene lina og laukaR betyr henholdsvis lin og løk, mens Fé-runen (som representerer f-lyden) kan her stå for sin symbolverdi - fe, rikdom.
Løk og lin er gamle kjente konserveringsmidler, og løk er også benyttet som legeurt. En antar at lina laukaR er en fruktbarhetsformel. Brakteater som har innskriften laukaR kan være ment å gi bæreren helse og styrke.
English: "linen (and) leek, property"
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ37 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 51. Fløksand (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 51 Fløksand (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
N KJ38 (NIæR 50) - GJERSVIK KJØTTKNIV, TYSNES, SUNNHORDLAND, HORDALAND
Det er funnet en kjøttkniv på gården Gjersvik i Tysnes, Sunnhordland som er datert til år 520/530-560/570 (Imer 2007). Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. 6700). Innskriften er såpass skadet at innskriftens første del, som er venstrevendt, er vanskelig å tolke.
Men andre del består av 10 l- runer (laukr-runer). Denne innskriften settes ofte i sammenheng med lina LaukaR-formelen, da laukr-runens symbolverdi er løk, trivsel, lin.
Projektet Samnordisk runtextdatabas leser innskriften:
d-[-]fioþi l l l l l l l l l l
???
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av innskriften.
¤ KJ38 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 50. Gjersvik (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 50 Gjersvik (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
N KJ39 (NIæR 35) - NEDRE HOV, GRAN, HADELAND, OPPLAND
I en kvinnegrav på gården Nedre Hov på Gran ble det 1868 funnet benredskap med runer. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C4459). Det er mulig at det er runer på begge sider, men de eventuelle runer er uleslige på A-siden. Innskriften er datert til år 160-310/320 (Lisbet M. Imer, 2007).
På B-siden kan man lese:
ekad....
Det kan bety ek ad-..., dvs. "Jeg Ad-???"
e-runen har en gammel form (som en firkantet U på hodet), derfor dateres innskriften til 400-tallet.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av benredskapet.
¤ KJ39 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 35. Nedre Hov (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 35. Nedre Hov (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 35 Nedre Hov (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ40 - SETRE-KAMMEN, BØMLO, HORDALAND
Setre-kammen er funnet på vestkysten av øya Bømlo, Sør-Hordaland, og dateres til omkring år 560/570 - 600 (Lisbet M. Imer, 2007). Selve funnstedet er en heller som har vært en møteplass helt fra stein- og jernalderen. Hit har folk kommet i sommerhalvåret i uminnelige tider og slått seg til under helleren, men det ser ikke ut til at det har vært noen gårder på dette stedet, som er goldt og værhardt. Her er bare grus, stein med noen spredte gresstufter inniblandt. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B8350).
Kammen har høyrevendte runeinnskrifter på begge sider (A- og B-side).
På A-siden er runene ristet med føttene mot hverandre på begge sider av en midtlinje:
hal maR (A1)
mauna (A2)
På B-siden er det bare en rad:
alunaalunana
Tydningen av innskriften er omstridt, men Magnus Olsen (1933) tyder den slik:
A: hal mar mauna = "Heil (til deg) møyenes møy!"
B: alu na alu nana = "Vern (for deg) Na(nna), vern (for deg) Nanna"
Nå skal det nevnes at Gerd Høst mener hun har bevist at runeinnskriften alu betyr øl, noe som støttes av Ottar Grønvik (1987) , og da vil jo ikke tolkningen til Magnus Olsen av B-innskriften bli noe annet enn et utålmodig rop til Nanna etter øl.
Ottar Grønvik (1976) oppfattet først hal mar som ett hunkjønnsord - Hall-mær, og hadde følgende tolkningsforslag, her gjengitt i normalisert gno.:
|
Hall-mær má una öllu ná(a), öllu nenna |
Stein-møy må trives oppnå alt, like alt |
Innskriften kan da være et kjærlighetsdikt - man-söngr - og er i såfall det eldste i norsk litteratur.
Men i boken "Fra Ågedal til Setre, Sentrale runeinnskrifer fra det 6. århundre, 1987" har Ottar Grønvik imidlertid korrigert sin tolkning fra 1976, og kommet fram til at hal mar må være to ord, og ikke ett hunkjønnsord - hall-mær, dvs. "stein-møy" - som han tidligere antok. Han mener nå at hal må tolkes som eget ord hall, hunkjønn entall nominativ av norrønt hall-r, dvs. "hellende, som har skjev eller skrå retning eller stilling".
Betydningen av hal mar blir etter denne teorien Hall mær, dvs. "Møya/jenta som sitter tilbakelent". En kan tenke seg at ungjenta har kommet til helleren en eller flere ganger, blitt bedt om å sette seg ned, og at det er disket opp med mat og drikke. Hun har fått kammen i gave, som inneholder runeteksten om at hun må trives, nå alt og være fornøyd med alt, dersom hun slenger seg nedpå, og deltar i det måltidet hun kanskje ble tilbudt på stedet.
Runeteksten som er høvisk utformet, kan allikevel innholde et dunkelt ønske om elskov. Etter denne tolkningen er dette et leilighetsdikt, en lausavísa, og går på den spesielle situasjonen under helleren på Setre.
English: "Leaning maiden may repose, attain everything, be pleased with everything."
Litteratur:
¤ KJ 40 = Wolfgang Krause & Herbert Jahnkuhn, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Ottar Grønvik, Fra Ågedal til Setre, Sentrale runeinnskrifter fra det 6. århundre, Universitetsforlaget AS, Oslo 1987, side 7-29.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
N KJ44 (NIæR 3) - FRØIHOV / FRØYHOV (ELLER FRØHAUG GÅRD), UDENES SOGN, AKERSHUS
Innskriften er på en liten figur av bronse som er 7,5 cm høy. Figuren ble funnet i en branngrav i 1865 med til sammen 11 gjenstander og Høst daterer den til ca år 500 e. Kr., mens Stoklund (1995, side 344) daterer den til 300-ca 450. Figuren er utstilt på Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. C 3704).
Innskriften lyder:
Innskriften består av to sikre a-runer og en d-rune.
Projektet Samnordisk runtextdatabas tolker innskriften:
wada
wanda
Norsk: "[Beskyttelse mot] ønske, behov, vansklighet"
English: "[protection against] want, need, difficulty"
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1913.
¤ Bilde av figuren med runeinnskrift.
¤ KJ44 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Åge Nielsen, 1984 side 7.
¤ Bilde av innskriften.
¤ NIæR 3. Frøihov (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 3. Frøihov (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NIaeR 3 Frøihov (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ48 - FOSSE BRONSEBESLAG, TIME, JÆREN, ROGALAND
I en av gravhaugene på gården Fosse i Time på Jæren, Rogaland, ble det funnet et lite bronsebeslag med runer. Det ble også funnet brente menneske- og dyreknokler, rester av leirskåler, en liten bronsespenne og en bjørneklo. Bjørnekloen kan vise at den døde har ligget i et bjørneskinn da hun ble brent. Tilhører Arkeologisk Museum i Stavanger (Inv.-Nr. 66940).
Innskriften som dateres til år 375/400 - 460/470 (Lisbet M. Imer, 2007), leses ka???alu. Det eneste sikre her er trylleordet alu, som noen oversetter "vern" og andre "øl".
English: "Kala, ale."
Litteratur:
¤ KJ 48 = Wolfgang Krause & Herbert Jahnkuhn, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
N KJ49 (NIæR 24) - FØRDE RUNESØKKE, SUNNFJORD, SOGN OG FJORDANE
Førde runesøkke ble funnet i en åker i Førde i Sunnfjord, Sogn og Fjordane. Det er et avlangt, nærmest ovalt klebersteinsøkke som er 12 cm langt, 5 cm bredt og 1,5 - 2 cm tykt. Søkket har hull i begge ender som et fiskesnøret har gått igjennom. På den ene siden er det ristet en figur som sannsynligvis kan være en flyndre. På den andre siden er det ristet 5 høyrevendte runer:
aluko
Det er vanskelig å si med sikkerhet hva aluko betyr, men det kjente trylleordet alu er de tre første runene. Med siste leddet ko kan innskriften bety "lille Alu". Det kan også være et kjelenavn på et kvinnenavn som begynner på Alu.
Når vi ser på k-runen, er den typsik av nyere data, så innskriften kan dateres til år 520/530-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B2929).
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Bilde av runesøkkets a- og b-side.
¤ Tegning av runesøkkets runeside.
¤ KJ49 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 24. Førde (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 24. Førde (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 24 Førde (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ49B - FUGLSET, MOLDE, MØRE OG ROMSDAL
Innskriften er ristet på et fragment av runsten, eller et søkke til et fiskenett. Tilhører Vitenskapsmuseet, NTNU Trondheim.
Innskriften lyder:
tor
wite
Toðrwite
English: "Toðrwite (=the one who ensures the livelihood, growth, yield)"
Litteratur:
¤ KJ49Anm = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
N KJ50 (NIæR 52) - STRØM RUNEBRYNE, HITRA, SØR-TRØNDELAG
På Strøm på Hitra, Sør-Trøndelag, er det funnet et sandsteinsbryne med to runeinnskrifter. Dette brynet er 14,5 cm langt, 1,2 - 1,3 cm tykt og på det bredeste 1,9 cm. Innskriftene er høyrevendt og skarpt og tydelig står de ristet på de to smalsidene. Innskriften viser binderuner i linje A - h+a og n+a, og i linje B tre ganger h+a. Runeinnskriften har stavrim på h-. Etter senere funn å dømme må det opphavlig ha vært festet til et skaft av bukkehorn og på den måten har vært brugt til å hvesse ljåen. Tilhører Vitenskapsmuseet Trondheim (Inv.-Nr. 8780).
Innskriften skal ifølge professor Magnus Olsen deles opp slik:
Linje A: wate hali hino horna
Linje B: haha skaþi haþu ligi
Linje A oversettes "Horn skal væte denne stein"
Linje A skulle da vise til den kjente og vel utbredte gamle skikk å bære brynet i et horn med vann. Hornet skulle væte brynet for at ljåen kunne bli skarpere og bedre "skade" håen, som enkelte mener det står i linje B.
I så fall skulle det være en arbeidssang med rytmisk veksel mellom trykksterke og trykksvake stavelser. I fra senere nordisk kjennes i hvert fall to arbeidssanger kvernsangen Grottasöngr og vevsangen Darraðarljóð. Men tolkningen byr på mange språklige problemer og er omstridt. Runeformer, som f.eks. en yngre stavsatt k viser at Strøm-innskriften tilhører overgangstiden mellom eldre og yngre runer. Den tidsfestes vanligvis til ca. 600 eller kanskje noe før, og Lisbet M. Imer ( 2007) daterer den til år 520/530-560/570?.
Linje B er det uenighet om hva betyr, noen mener den kan oversettes "Måtte håen bli skadd. Måtte slåtten ligge".
Wolfgang Krause tolker Strøm-indskriften således:
vate hali hino horna haha skadi hadu ligi
"Es netze dieser Stein das Horn! Schädige das Grummet! Es liegt die Mahd!"
Elmer H. Antonsen tolker Strøm-indskriften således:
"Netze diesen Stein, Horn, Sichel, schädige! Gehauenes (Gras) liege!"
Stockholm Universitets-hjemmeside, "Runologi" tolker innskriften:
"Horn, vät denna sten! Eggen ska skäre, det skördade lägge sig"
Gerhard Schle mener at teksten skal tolkes:
vate hali hino horna, haha skadi hadu ligi.
"vand helle over (hvessestenen), horn, ingen skade vil ske" (man får ikke skader på hvessestenen, hvis man holder den våt)
English: "May the horn wet this stone. May it harm the hey/gras, but lie (peacefully) in a fight."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Strøm runebryne.
¤ The Strøm Rune Whetstone.
¤ KJ50 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966. Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Finn-Henrik Aag, Strøm runebryne, Maal og Minne, 1980, side 144-149.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 52. Strøm (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 52 Strøm (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
N KJ51 (NIæR 56) - UTGÅRD, FOR, STOD, NORD-TRØNDELAG
En tilhugget amulettsten ble funnnet på gården Utgård i Stod i 1917. Den har et hull og dimensjonene er 8 x 4,5 x 2,5 cm. Tilhører Vitenskapsmuseet, NTNU (inventarnr. 11786). Innskriften er datert til år 375/400 - 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
Innskriften har to venstrevendte runer og lyder:
ea
??
Noen vil tolke innskriften sådan:
E[hwaz] a[nsuz] (?)
Norsk: "Hest. Gud" (?)
English: "Horse. God" (?)
Det henvises også til tolkningen i NIæR 57.
Litteratur:
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Bilde av Utgårdamuletten.
¤ Tafel side 23.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIaeR 56 Utgaard (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 56 Utgaard (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
N KJ51B (NIæR 57) - FEDJE, RINDE, SOGN OG FJORDANE
Innskriften er ristet i en stenplate af skifer. Tilhører Heibergske samlinger, Sogn folkemuseum i Kaupanger og er datert til år 375/400-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
Innskriften lyder:
e(a)
??
Magnus Olsen og Haakon Schetelig tolker innskriften:
e[rþu] (a)[ns(i)u?]
English: "earth [and] god(s)"
Det henvises også til tolkningen i NIæR 56.
Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 57 = Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ KJ51Anm = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIaeR 57 Fedje (PDF av artikkel i NIæR).
N KJ53 - KÅRSTAD FJELLINNSKRIFT, STRYN, SOGN OG FJORDANE
Kårstad fjellinnskrift ble skadet da de sprengte frem en vei i 1898 mellom Innvik og Utvik i Stryn i Nordfjord, Sogn og Fjordane, og er i dag satt sammen av flere løse biter. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B7975). Kårstadfeltet er et av de få eksempler der både helleristninger og runer er på en og samme bergflate. Her er i alt påvist 12 skipsfigurer, men bare syv av dem er helt avsluttet. Runeinnskriften dateters til år 160-375/400 (Lisbet M. Imer, 2007).
Runene som er venstrevendte, står mellom et solkors og helleristningsskip og lyder:
Linje A: ek aljamarkiR
Linje B: baij?R
aljamarkiR er sammensatt av alja som betyr "annen, annet" og markiR som betyr "land-, skog-, grenseområde". Linje A kan da tolkes "Jeg som kommer fra er annet land" eller "Jeg den fremmende".
Linje B er ikke endelig tolket, men noen oversetter det "kriger". Magnus Olsen leser baijaR og setter det i forbindelse med en keltisk folkestamme som levde i Böhmen inntil år 60 f. Kr., mens Carl Marstrander bare ser magiske runer - baijsR.
English: "I, the foreigner/Aljamarkiz. Warriors(?)."
Litteratur:
¤ The Kårstad Rune Stone.
¤ Kårstad rune og helleristningsstein (farger).
¤ KJ 53 = Wolfgang Krause & Herbert Jahnkuhn, 1966.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
N KJ55 (NIæR 28) - VALSFJORD FJELLINNSKRIFT, OKSVOLL, NES, BJUGN, SØR-TRØNDELAG
På en loddrett bergvegg ved gården Oksvoll ved Valsfjord i Bjugn, Sør-Trøndelag, er en runeinnskrift med venstrevendte runer. Innskriften tidsfestes til år 375/400-460/470 (Lisbet M. Imer, 2007).
Den ene linjen leses:
ek haugustaldaR þewaR godagas
"Jeg *Hogstaldr (er) *Godags mann (tjener)".
Linjen til venstre for førstnevnte inneholder 8 utydelige runer og ser ut til å begynne med e og slutte med R. Derfor mener noen det her står ek erilaR.
English: "I, Hagustaldaz/young warrior, the retainer of Godagaz, I the eril"
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ KJ55 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 28. Valsfjorden (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 28. Valsfjorden (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 28 Valsfjorden (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ55B (NIæR 32) - HAMMEREN BERGINNSKRIFT, NORD-TRØNDELAG
Innskriften er ikke hugget men ristet inn i fjellet som er av forholdsvis bløt skifer, som har mange smale kvartsganger. Innskriften regenes som tapt.
Sophus Bugge leser innskriften:
ulfþalfiu
"UlfR faða Alfu", dvs Ulv skrev (disse runer) for Elv"
Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008 leser:
[uulf
þalfï]
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ Opptrukket bilde av runeinnskriften.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ KJ55Anm1 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 32. Hammeren (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 32. Hammeren (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 32 Hammeren (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ55C - HAMMEREN BERGINNSKRIFT, NORD-TRØNDELAG
I følge Krause og Jahnkuhn skal det også være en Hammeren B-innskrift. Lokaliten er 300 m øst for NIæR 32 (N KJ55B).
Innskriften leses fra høyre til venstre og lyder:
[2?]hiþ ' run[6?]r[1?]d |
???
Litteratur:
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
N KJ55D - OPPAURAN, NORD-TRØNDELAG
Innsakriften er ristet i berget. Innskriften kan være av "nyere dato".
Innskriften lyder:
eaïu
????
Litteratur:
¤ NIæR 11.
¤ KJ 55 Anm. 2= Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
N KJ56 (NIæR 25) - VEBLUNGSNES FJELLINNSKRIFT, ROMSDAL
Fjellinnskriften på Runeberget ved Veblungsnes i Romsdal styrtet i sjøen i 1935 og er derfor tapt. Men det finnes bilder av den, og med unntak av den siste av de 16-17 cm høye runene, var alle de andre helt tydelig risset. Innskriften er høyrevendt og tidsfestes til år 375/400-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007).
Innskriften lyder:
ek irilaR wiwila
Innskriften kan tolkes "Jeg irilen (runemesteren) Wiwila", men det synes å stå en n-rune etter wiwila, og da kan teksten leses "Jeg er Wiwilas eril".
English: "I, the eril Wiwila."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Veblungsnes Rock Inscription.
¤ KJ56 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 25. Veblungsnes (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 25. Veblungsnes (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 25 Veblungsnes (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ57 (NIæR 7)- ELGESEM RUNESTEN, SANDAR, VESTFOLD
Runestenen ble funnet i en gravhaug ved Elgesem gård i Sandar, Vestfold. Innskriften er venstrevendt og skal leses ovenfra og ned. Den er datert til 160-560/570 (Imer 2007). Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo.
Innskriften lyder: alu
Hva alu betyr er omstridt, men vi støter på ordet i Skandinavia i tidsrommet fra mellom år 160 til år 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007), og særlig på amuletter/brakteater. I Norge finnes bl.a. ordet "alu" på den såkalte Bjørnerud gullbrakteat (Vestfold), Førde runesøkke (Sogn og Fjordane), Årstadsteinen (Rogaland) og Fosse bronsebeslag (Rogaland) osv.
Noen mener alu er ristet som et magisk virkende trylleord for å holde borte onde makter fra graven og den døde og beskytte menneskene mot gjengangere, særlig når det som i dette tilfellet er ristet på en gravstein.
Andre mener at alu betyr øl. Ølet spilte en stor rolle i våre forfedres liv ved viktige rituelle handlinger og fester, som for eks. barsel ("barnsøl"), gravøl, bryllup og offerfester.
English: "ale"
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1913.
¤ The Elgsem Rune Stone.
¤ KJ57 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 7. Elgsem (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 7. Elgsem(Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 7 Elgsem (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ58 (NIæR 15) - ÅRSTAD RUNESTEN, SOKNEDAL, ROGALAND
Runestenen av lys granitt måler 1,21 x 0,78 x 0,13 m og ble funnet i en gravhaug på Årstad gård i Sokndal, Rogaland. Steinen stod oppreist utenfor vestveggen av haugens gravkammer med runeinnskriften vendt inn mot graven. Det er vanskelig å bestemme alderen mer presist enn folkevandringstiden, men i følge Imer (2007) ca år 160-375/400. Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 3603).
Innskriften lyder:
hiwigaR eller hiþigaR
saralu
engwinaR
Første linje består sannsynligvis av et mannsnavn i nominativ, kanskje runemesterens, men det hersker tvil om den tredje runen skal leses w eller þ. Andre linjen består av sar og alu. sar kan på gammeltysk bety "straks", mens andre leser det þar som betyr "der" eller "her". alu tolkes av noen som et trylleord som betyr "vern, beskyttelse", og andre mener det betyr "øl". Tredje linje består sannsynligvis av et mannsnavn i genitiv.
Årstadinnskriften kan kanskje tolkes:
"Hiwig (runemesteren). Her er gravølet holdt Engvins (grav)"
English: "Hiwigaz (and) Saralu (are buried here) I, the workman, ... "
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Årstad Rune Stone.
¤ KJ58 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 15. Aarstad (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 15. Aarstad (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 15 Aarstad (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ60 (NIæR 39) - VETTELAND, OGNA, ROGALAND
En regner med at Vettelandsteinen er brutt opp i fire fragmenter. Hittil er bare to av delene funnet på gården Vetteland i Ogna, Rogaland. Tilhører Arkeologisk Museum i Stavanger (Inv.-Nr. 4851). Runeteksten som består av tre linjer har til en viss grad latt seg rekonstruere, og dateres til år 160-375/400 (Lisbet M. Imer, 2007).
Innskriften som er høyrevendt lyder:
...flagdafaikinaR ist
...magoR minas staina
...daR faihido
Norsk: "(Min sønn) er blitt hjemsøkt av flagd. (Jeg satte) min sønns stein. (Jeg ...)-daR malte (disse runer, laget dette formular, utførte dette ritual.)".
Men helt sikkert kan denne runeteksten ikke leses før de to siste fragmentene av steinen blir funnet.
English: "[This place] is menaced by fiends. [I, N.N., set] my son's stone. [I], ...daz, coloured [the runes]."
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Vetteland Rune Stone.
¤ KJ60 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ NIæR 39. Vetteland (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 39. Vetteland (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 39 Vetteland (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ62 (NIæR 21) - TØRVIKA RUNESTEN B, KVAM, HARDANGER, HORDALAND
Runestenen, Tørvika B ble funnet sammen med Tørvika A, på gården Tørvika i Kvam i Hardanger, Hordaland. Begge hadde vært en del av gravveggene i et utplyndret gravkammer. Foruten runestenene ble det funnet bruddstykker av en leirurne, hestetenner, rester av jernredskap og brente bein. Innskriften dateres til år 375/400-560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). Språket i runeinnskriften er urnordisk. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B3542F).
Tørvika B innskriftens runer er ca. 4-5 cm høye og er ristet i stein av glimmerskifer (2,70m X 0,68m X 0,09m). Innskriften skiller seg ut ved at det er ristet runer med flere kvister enn det opprinnelig skal være - det jeg her kaller "uvedkommende kvister". Likeledes er også deler av en rune sløyfet - det jeg her kaller "manglende kvister". Dette gjør innskriften vanskelig å lese. Antakelig er dette gjort for å skjule tekstens innhold, dvs. at vi altså står overfor såkalte lønnruner (hemmelige runer).
Runeinnskriften ser omtrent slik ut. De heltrukne røde strekene er tegnet som de kvistene som er tolket som de "uvedkommende kvistene". De stiplede røde strekene er tegnet som de kvistene som er tolket som de "manglende kvistene". I følge denne teorien kommer man da fram til følgende forslag til en venstrevendt runetekst:
Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008 leser innskriften:
-eþrodwe=ngk
Gerd Høst tolker innskriften således:
heþro dweno k
Dette kan oversettes "bort herfra (her skal du dovne bort) dvin , kaun". Den siste k-runen må tolkes etter sitt navn og symbolverdi - kaun. Kaun betyr "byll, verk, blemme". Er innskriften rettet til den døde skal k-runen, dvs. vetten k-runen representerer - kaun - sørge for at det skjer. Men runeteksten kan også være rettet mot den onde vetten kaun som voldte hans død.
Denne runeinnskriften kan selvfølgelig aldri bli sikkert tolket - for eksempel kan det tenkes at flere av de "uvedkommende kvistene" kan være en del av binderuner, og da åpner det seg et hav av muligheter for en mulig tolkning.
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1891-1924.
¤ The Tørvika "B" Rune Stone.
¤ KJ62 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 21. Tørvigen B (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 21. Tørviken B (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 21 Tørviken B (Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ63 (NIæR 5) - EINANG RUNESTEN, VESTRE SLIDRE, VALDRES, OPPLAND
Steinen står der den ble funnet, på østdiden av dalen ca 250 m over Slidrefjorden i Valdres , Oppland. Langs hele åsen finnes det flere gravhauger. Selv om den i dag står oppreist, har den antakelig opprinnelig ligget på en gravhaug med runesiden ned. Runeinnskriften tidsfestes til mellom 350/375 og år 400, og er dermed en av Nordens eldste steininnskrifter (Lisbet M. Imer, 2007).
Sophus Bugge leser innskriften dagaR þaR runo faihido, dvs. "(Jeg) Dag malte disse runer".
Eirik Moltke har rekonstruert innskriften og får ek (gu)dagastiR runo faihido, dvs. "Jeg Gudgæst skrev runen".
English: "I, Godagastiz, coloured the rune. "
Jan Deberitz har skrevet en romantrilogi om dette området i jernalderen, hvor bl.a. hovedpersonen rister runene på Einangsteinen og du møter de personen han tenker seg ligger i gravhaugene langs åsen:
| I månens tegn
Dreyer, Oslo 1983. ISBN: 82-09-10060-2 |
Runemesteren
Dreyer, Oslo 1985. ISBN: 82-09-10249-4 |
Alvekvinnens datter
Dreyer, Oslo 1987. ISBN: 82-09-10434-9 |
Litteratur:
¤ Sophus Bugge, Norges Indskrifter med de ældre Runer, A.W. Brøhhers Bogtrykkeri, Christiania 1913.
¤ Wenche Slomann, Gravfeltet omkring Einangsteinen i Slidreåsen, Valdres, Viking 1971, Side 11 - 88.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Bilde av Einangstenen.
¤ The Einang Runic Text.
¤ KJ63 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
¤ NIæR 5. Einang (PDF av artikkel i NIæR).
¤ NIæR 5. Einang (Rettelser og tilføielser i artikkel i NIæR).
¤ NiaeR 5 Einang(Rettelser II og tilføielser II i artikkel i NIæR).
N KJ64 - BARMEN RUNESTEN, SELJE, SOGN OG FJORDANE
Runestenen ble funnet på øya Barmen i Selje, Sogn og Fjordane. Steinen er 1,55 meter høy, bredden er 60-70 cm og tykkelsen er ca 20 cm. Litt lengre bortenfor funnstedet, ca 50 meter, står en bautastein uten runeinnskrift. Stenen står på sin opprinnelige plass. Innskriften er datert til år 160 - 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007). Runene går ovenfra og nedover i en høyrevendt skrift
Vanligvis leses innskriften:
ek þirbijaR ru
Carl Marstrander setter þirbijaR i samband med det urnordiske verbet *þirbijan som betyr "gjøre slapp, flau, kraftløs," gno. þjarfr og oversetter innskriften: "Jeg, þirbijaR, dvs. den som gjør kraftløs, (risset disse) ru(ner). Det forutsettes da at de to siste runene ru oppfattes som en forkortelse av runoR.
Det kan tenkes at runeinnskriften er ment som en forbannelse mot alle som krenker eierens rett til øya.
English: "I, Þirbijaz the rune(s) ..."
Litteratur:
¤ Kari Charlotte Larsen, Sagastad, Arkeologisk-historisk presentasjonssenter. Eldrid Straume, Nordfjord i eldre jernalder, UiB 1957.
¤ Olsen, 1936.
¤ KJ64 = Krause, Wolfgang & Jahnkuhn, Herbert, 1966.
¤ Olsen 1936.
¤ Gerd Høst, Runer, Våre eldste norske runeinnskrifter, Aschehoug 1976.
¤ Flere tolkninger fra www.runenprojekt.uni-kiel.de.
¤ Projektet Samnordisk runtextdatabas, 2008.
N KJ65 (NIæR 49) - NORDHUGLO RUNESTEN, HUGLEN, STORD, HORDALAND
En går ut i fra at den 3 m lange og 70 cm brede steinen opphavelig har stått på en gravhaug ved sjøen på gården Nordhuglo på øya Huglo i Stord, Hordaland. Det synes som om steinen på naturlig vis er spaltet ut av fjellet, da det bare er to steder som gir inntrykk av at den er tilhogd. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. 6439).
Innskriften er datert til år 375/400 - 520/530 (Lisbet M. Imer, 2007) og venstrevendt, og runene går nedenifra og oppover. Noen runer kan ha gått tapt da et stykke på ca 20 cm synes å ha falt bort etter siste rune.
Innskriften lyder:
ek gudija ungandiR og videre ih eller im
ek betyr "jeg" og gudija tilsvarer det gotiske ordet gudja som vi kjenner fra 300-tallet i betydningen "prest, offerprest", som tilsvarer det gno. goði eller dagens gode. Det gno. gandr, som betyr "gand", finner vi i ungandiR, men ungandiR kan også svare til navnet på en dansk konge på 600-tallet, som i latinisert form er Ongendus.
Slutten på runeinnskriften, im eller ih blir tolket på forskjellig vis. Magnus Olsen velger å lese ih og mener at det skal være iH(uglo) - dvs. "på Huglo". Andre leser im - dvs. "jeg er".
Vi har da følgende tolkningsmuligheter av runeteksten på Nordhuglo:
Den fallos- eller sigdliknende steinen ble funnet på gården Rosseland i Norheimsund i Hardanger, Hordaland. Den er nesten 1,5 meter lang, 40 cm på det bredeste og ca. 25 cm på det tykkeste og er av grågrønn hornblendeskifer. Innskriften er skrevet i rent urnordisk, er venstrevendt uten ordskille og dateres til år 160 - 375/400 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Bergen Museum (Inv. Nr. B10538).
Runestenen ble funnet på gården Tanem i Klæbu, Sør-Trøndelag. Runeteksten er ikke endelig tydet. Innskriften er datert til år 160-375/400 (Lisbet M. Imer, 2007). Tilhører Universitetets Oldsaksamling Oslo (Inv.-Nr. 3613).
Steinen som er av grønn sandstein ser ut til å være toppen av en bautastein. Den ble funnet i en steinrøys ytterst på Herneset, den østligste pynten av øya Askrova like utenfor Førdefjorden, Sogn og Fjordane. Røysen den ble funnet på rommet en kvinnegrav, datert til år 375/400 - 560/570 (Lisbet M. Imer, 2007). I graven fant man et snellehjul av kleberstein. Det ligger 8 - 10 andre røyser på neset. Tilhører Bergen Museum (Inv.-Nr. B9594).
Brynesteinen ble funnet på gården Holm i Bindal i Beitstad, Nordland. Runestenen befinder sig på Videskabsnuseet i Trondheim. Innskriften inneholder tre runer i den eldre Futhark og leses:
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på gråsten og oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 10338). Ble funnet ved ombygning av kirken 1880-81.
Innskriften er ristet på en innmuret sten som kan sees som en mørk plett under vinduet i koret og er datert til ca år 1300.
Innskriften er datert til andre halvdel av 1100-tallet og er ristet på en helle av rød granit.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en rullsten av grå granit. Stenen har tidligere stått på Holm.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en rullsten av grå granit.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et vevlodd. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 13374).
Innskriften som er ristet med kortkvistruner er datert til andre halvdel av 1000-tallet og er og er ristet på en sten av granit. Opprinnelig plassering kan være Lesja, men oppbevares på Oldsaksamlingen.
Krist (?)
Innskriften er datert til vikingtiden og det er brukt kortkvistriner.
Innskriften er datert til vikingtiden og er ristet på en rød ringerike-sandsten. Det er brukt langkvistruner. Samme sten som N 62. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 22007). Det er med andre ord 2 innskrifter på samme sten.
Innskriften er datert til ca år 1025-1050 og er ristet på en rød Ringerikssandsten. Det er brugt kortkvist-/långkvistruner. Oppbevares på Oldsaksamlingen.
Ved veien, over en vidstrakt furumo, som fører fra Ringerike nordøst til Hadeland, har Egge-steinen stått reist fra uminnelige tider for å angi grensen mellom de to landskapene. Egge-steinen var også merkestein mellom gårdene Egge i Haug sogn, Norderhov, Ringerike og Berger i Jevnaker på Hadeland. Steinen som ble innbrakt til Universitetets oldsakssamling i Oslo i 1875, har 4 runeinnskrifter (A, B, C og D), men D-innskriften er ikke leselig. Runeinnskriftene kan ikke dateres nøyaktigere enn til tidsrommet 1150 - 1350 og lyder (A, B og C).
Det er funnet runeinnskrifter på tre gjenstander i Osebergskipet. Oppbevarers på Vikingmuseet på Bygdø. N 138 er datert til 825-850, og er ristet på en trebøtte.
Innskriften er datert til vikingtiden. Valbysteinen er av rød, meget grovkornet granitt (110 x 39 - 55 x 18,5 - 20,5 cm) og har en runeinnskrift som danner en vinkelformet linje. Steinen har opprinnelig ligget inne i den ene av to gravhauger som lå tett ved den gamle veien mellom kongsgården Geirstaðir og Kaupang. Gravhaugene, som ikke inneholdt andre funn enn runesteinen, var forholdsvis lave og var gjort av jord og stein om hverandre. Noe usikkert er det om innskriften er skrevet med den yngre eller eldre vikingtids runetyper, men innskriften dateres allikevel til 800-tallet, men den kan være eldre. Oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 6727).
Røykjenessteinen står på et mulig gammelt kirkested på Vik i Fyresdal kommune.
Flere skriftlige kilder fra 1800 og 1900 tallet nevner en kirke på Røykjenes under det bratte Vikfjellet på vestsiden av Fyresvatn.
På det flate området her mente en å kunne påvise tomten etter kirken, og fremdeles stod ein høy stein som en meinte hadde en runeinnskrift.
Galteland-steinen fra Setesdal må være reist etter 1015, da det er en minnesten etter en Bjor som falt i et slag da den danske kongen Knut den mektige angrep England. Stenen oppbevares på Olsakssamlingen i Oslo.
Innskriften er på et snellehjul til en håndtein av kleberstein som ble funnet på en støl tilhørende gården Hoftun i Valle kommune. Snellehjulet oppbevarers på Oldsakssamlingen. Vi har her mest sannsynlig en runeinnskrift skrevet av en kvinne.
Oddernes-steinen fra Kristiansand har to runeinnskrifter og er 3,5 meter høy. Innskriftene er tidfestet til ca. 1040-50, kanskje enda yngre.
Oddernes-steinen fra Kristiansand har to runeinnskrifter og er 3,5 meter høy. Innskriftene er tidfestet til ca. 1040-50, kanskje enda yngre.
Innskriften er datert til vikingtiden og lyder:
Huseby-steinen har stått i uminnelige tider mellom gården Huseby (Farsund sogn) og gården Lunde (Lista sogn). Steinen er halvanden meter høy og er datert til mellom 1100- og 1300-tallet.
Innskriften er datert til vikingtiden og oppbevares på Oldsaksamlingen (nr. 3612).
Innskriften er datert til vikingtiden.
Innskriften er datert til vikingtiden.
Skadeberg-stenen er datert til 1100-tallet og er 365 cm lang og 40 - 48 cm tykk. Den står i dag på Stavanger Museum (nr. 3966).
Stavanger-korset står på Stavanger museum og er datert til første halvdel av 1000-tallet.
Innskriften er på en kirkeklokke og er datert til ca 1300-tallet. Oppbevares på Bergens museum (nr. 6102). Ved Sandeid Kirke står en såkalt 
Innskriften er datert til 1150-1200 og er ristet på en gravsten av marmor. Oppbevares på Bergens Universitets Oldsaksamling.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et trekniv Oppbevares på Bergens museum (nr. 7097d).
Innskriften er datert til vikingtiden og oppbevares på Bergens museum. Runestenen av grå, hard gneis ble funnet i en røys på Eikeland i Hordaland, men dette er ikke steinens opprinnelige lokalitet. Av funnforholdene fremgår det at steinen sannsynligvis også har vært brukt i en grunnmur under et hus som ble revet i 1834. Stenen med runeteksten er bare et fragment (32 cm x 32 cm) av den originale steinen, og runeteksten mangler runer både i forkant og etterkant. Runeteksten dateres til 900-tallet.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en runesten.
Innskriften er datert til ca år 1100 og er ristet på en runestein av grå gneis.
Innskriften er datert til begynnelsen av 1000-tallet og er ristet på en tapt runesten.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en runesten. Oppbevares på Bergens museum.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en stenblokk av grønaktig sandsten. På samme stenblokken finnes 8 andre innskrifter. Se N 421, N 422, N 423, N 424, N 425, N 426, N 427 og N 428.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en stenblokk av grønaktig sandsten. På samme stenblokken finnes 8 andre innskrifter. Se N 420, N 421, N 422, N 424, N 425, N 426, N 427 og N 428.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en stenblokk av grønaktig sandsten. På samme stenblokken finnes 8 andre innskrifter. Se N 420, N 421, N 422, N 423, N 425, N 426, N 427 og N 428.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en stenblokk av grønaktig sandsten. På samme stenblokken finnes 8 andre innskrifter. Se N 420, N 421, N 422, N 423, N 424, N 426, N 427 og N 428.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et knivformet treredskap, antakelig et vevredskap. Oppbevares på Sunnmøre museum.
Innskriften er datert til 1200-tallet og er og er ristet på en sten av marmor.
Innskriften er datert til vikingtiden. Runeinnskriften er ristet loddrett langsetter en bautastein. Innskriften på Kulisteinen fra Smøla på Nordmøre, er fra tiden etter Olav den helliges død og er den eldste hvor navnet Norge er nevnt. Kulistenen står på Vitenskapsmuseet i Trondheim, NTNU (10524).
Innskriften er datert til vikingtiden og ristet på en bautasten.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et trestykke. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum, Trondheim (nr. 5750).
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et treskål. Oppbevares på Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum, Trondheim (nr. 6244).
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en kam av horn. Oppbevares på Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Museum, Trondheim (nr. 16564).
Innskriften er datert til vikingtid, år 800-900 i følge Imer (2007), og er ristet på et ben. Oppbevares på Vitenskapsmuseet, NTNU (15833d).
Innskriften er datert til vikingtiden, år 1000-1100 i følge Imer (2007), og er ristet på en halsring av sølv. Oppbevares på Tromsø museum (nr. 1649) sammen med resten af fundet.
Innskriften er datert til 1300-tallet og er ristet på et oblatjern (det såkalte Kong Olufs oblatjern). Oblatjernet er tapt.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en blyplate, amulett.
Innskriften er datert til vikingtiden og er ristet på et spinnehjul. Oppbevares på Oldsaksamlingen.
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1413 og er ristet på en bunn til et laggkar (BRM000/09242).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1476 og er ristet på en bunn til et laggkar (BRM 0/23851).
Innskriften er datert til ca år 1413 og er ristet på en bunn til et laggkar (BRM 0/13796).
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en bunn til et laggkar (BRM 0/1244).
Innskriften er ristet på en gullring og datert til middelalderen, men etter år 1332 (BRM 0/68384).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1413 og er ristet på et blybånd (BRM 0/65550).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1332 og er ristet på et kors av tre (BRM000/07529).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1413 og er ristet på en runekjevle (BRM 0/26374).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1198 og er ristet på et fragment av runekjevle (BRM 0/33737).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1413 og er ristet på en merkelapp av tre (BRM 0/27205).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1332 og er ristet på en merkelapp av tre (BRM 0/12588).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1198 og er ristet på en merkelapp av tre (BRM 0/55524).
Innskriften er datert til middelalderen, men etter år 1248 og er ristet på en merkelapp av tre (BRM 0/12923).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1248 og er ristet på en merkelapp av tre (BRM 0/19052).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1198 og er ristet på en merkelapp av tre (BRM 0/10567).
Innskriften er datert til ca år 1198 og er ristet på en merkelapp av tre (BRM 0/18095).
Innskriften er datert til middelalderen, men etter år 1198 og er ristet på en merkelapp av tre (BRM 0/21515).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1248 og er ristet på en merkelapp av tre (BRM 0/24158).
Innskriften er datert til middelalderen, men før år 1248 og er ristet på en merkelapp av tre (BRM 0/9113).
Innskriften er datert til middelalderen, men etter år 1248 og er ristet på en merkelapp av tre (BRM 0/12692).
Et snellehjul av tre (5,9 cm i diameter og 1,5 - 1,6 cm høyt) til håndtein har følgende runeinnskrift:
Innskriften er datert til ca år 1350 og er ristet på et trekar.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en skalle av hvalross.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et trestykke.
Innskriften er ristet på en merkelapp(?) av hassel og er datert til middelalderen.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet i bunden av et trekar.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et treskål.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en fragment av treskål.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en fragment av keramik.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et håndtak til en krukke.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en firkantet trepropp. Oppbevares på
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et treskål.
BR clear="ALL">
Innskriften er datert til ca år 1200 og er ristet på en treskål.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på bundden av en treskål.
Innskriften er datert til ca år 1335 og er ristet på et fragment av en treskål.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en stav.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en pinne.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på et trefat.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en tretapp.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på bunden av et trekar.
Innskriften er datert til middelalderen og er ristet på en tynn treplate.
