Høvdinger og konger i Norge

NORSKE KONGER - FRA SAGN OG MYTER TIL HISTORIE

Konge: Norrønt konungr, av konr, mann eller ætling av fornem byrd. Opprinnelig bygde- eller stammehøvding, egentlig en som er av fornem ætt eller gudeætt, etter hvert vanlig betegnelse på statsoverhodet i et monarki.
(kilde: Caplex)

Sjøkonge: I Ynglingesaga skriver Snorre at det herjet mange konger i Sveaveldet, både daner og nordmenn, mange av dem var sjøkonger, de hadde stor hær og ikke noe land. Bare den kunne med rette kalle seg sjøkonge som "aldri sov under tak og aldri drakk i årekroken".

Skal en lete etter den første samfunnsdannelsen i Norge, må en gå langt til bake i tid, men opplysningene er få. Folketallet i Norge år 10 000 f. Kr. kan ha vært ca. 3000, ca. 20 000 på Kristi fødetid og ca. 250 000 i år 1000. Rundt år 1340 skal folketallet på bygdene ha vært minst 340 000 og i byene 20 000 (HT 47 s. 261 ff., 48 s. 89 og 114).

For eks. på 800-tallet var det ca. 30 småriker på det seinere norske riksområdet. De fleste av disse rikene har hatt en eller flere konger. Snorre forteller at da Harald Hårfagre la under seg Norge, vant han over 7 konger i Trøndelagsfylkene, 2 i Namdal, 1 på Nordmøre, 1 på Sunnmøre, 2 i Fjordane, 1 i Hordaland, 1 i Rogaland og 1 i Agder. Kongeriket Sogn hadde Harald Hårfagre arvet.

Videre kan nevnes riker som Raumariket (= Romerike. [nevnt av Jordanis i hans bok om goterne ca. 550 e. Kr.]), Ranrike (Båhuslen) og Ringerike, land som Hadeland, Grenland, Hålogaland, Jamtaland, og områder som kongeriket Vestfold (med Lier, Eiker og Sandsvær), Hedmark, Telemark, Hardanger, kongeriket Voss, Møre (sjølandet, fra Stad til delet mot Namdal), kongeriket Solør m. fl.

Under følger en presentasjon av noen av disse kongene. Kildene som jeg har brukt er både fra sagn og myter som historiske fakta.

Temaet er forsatt under konstuksjon!

Kong Nor
Kong Nor kom nordfra og la under seg hele Norge og ble stamfar til Trond og Agde og de andre kongene som de norske fylkene har navn etter (Flatøyboka i tåtten "Hversu Noreger bygðist"). Etter tradisjonen skal de norske fylkene ha navn etter konger som hersket der. I Orkenøyingenes saga, oversatt av Anne Holtsmark, 1970, som under er gjenngitt utdrag av, kan du lese om kong Nor:

Kapittel 1.
Det var en konge som het Fornjot, han rådde for det landet som kalles Finnland eller Kvenland, det ligger østenfor bunnen av en havbukt som går inn mot Gandvik, vi kaller det der Helsingbotn. Fornjot hadde tre sønner, den ene het Le - ham kaller vi Æge -, den andre het Loge og den tredje Kåre, og Kåre var far til Froste som var far til Sne den gamle. Sønn til Sne het Torre, han hadde to sønner; den ene het Nor, den andre Gor, datteren hans het Goe. Torre var en stor blotmann, hvert år midt på vinteren holdt han det de kalte "Torreblot", og etter det fikk måneden navn.

En vår ved Torreblotet hendte det at Goe ble borte. De lette etter henne, men fant henne ikke. Da måneden var gått, lot Torre blotingen fortsette, og nå blotet de for å få greie på hvor det var blitt av Goe. Det kalte de "Goeblot". Men de fikk ikke vite noe om henne allikevel.

Tre vintrer senere gjorde brødrene hennes et løfte om at de skulle lete henne opp slik. Nor skulle lete til lands, og Gor skulle lete i utskjær og øyer, han for med skip. Begge brødrene hadde stort mannskap.

Gor styrte skipene sine ut fra havbukten og i Ålandshav. Så lette han overalt i Svaskjærene og alle øyene i Østersjøen, deretter i Gøtaskjærene og så kom han til Danmark og søkte i alle øyene der. Han fant frender der, de som stammet fra Le den gamle fra Læsø, og han seilte ennå videre derfra, men fikk ikke spurlag på søsteren sin.

Nor, bror hans, ventet til det la seg sne på heiene så det ble godt skiføre; da dro han fra Kvenland inn om havbotnen, og de kom til et sted hvor det bor et folk som kalles Lapper, det er bortenfor Finnmark. Lappene ville nekte dem å fare gjennom der, og det kom til kamp. Nor fór med så mye trollskap og fanteri at fienden mistet vettet så snart han hørte hærskriket og så de dragne våpen, og lappene la på flukt. Men Nor dro videre vest over Kjølen og var lenge på veien uten å se mennesker, de skjøt dyr og fugler for å skaffe seg mat. Slik gikk de til vannet begynte å renne vestover ned fra fjellet; da fulgte de elvene til de kom til havet. Der så de foran seg en stor fjord, en havbukt, det var store bygder der, og store daler gikk opp fra fjorden.

Folk samlet seg mot dem, og det kom til et slag; men det gikk som det pleide i kamp mot Nor: alt folk falt eller flyktet, og Nor og hans menn gikk som ugress over åkeren. Nor fór rundt hele fjorden og la landet under seg, han gjorde seg til konge over herredene innenfor fjorden.

Nor ble der sommeren over helt til det begynte å snø i heiene. Da tok han veien opp gjennom den dalen som går sørover fra fjorden. Landet ved fjorden heter nå Trondheim.

Han lot noen av sine menn dra den ytre veien om Mørene. Han la landet under seg overalt der han kom. Da han kom sør over fjellet, var det en dalbunn foran ham, han reiste sørover videre gjennom dalen helt til han kom til det store vannet som heter Mjøsa. Der tok han vest over fjellet igjen, for han hadde fått høre at hans menn hadde tapt et slag mot en konge ved navn Sokne. De tok veien gjennom et herred som de kalte Valdres. Derfra dro de ned til sjøen og kom til en lang, trang fjord, den som nå heter Sognefjorden. Der møttes han og Sokne, og det stod et stort slag mellom dem, for trollskapen hans bet ikke på Sokne. Nor gikk hardt frem, han og Sokne skiftet hugg med hverandre, og der falt Sokne og mange av hans menn.

2. kapittel
Deretter dro Nor inn i den fjorden som går nordover fra Sognefjorden, der hadde Sokne rådd før, der heter det nå Soknedal. Nor ble der lenge, og fjorden heter nå Norefjord. Der møtte han bror sin, Gor, men ingen av dem hadde hørt noe om Goe. Da Gor kom sørfra, hadde han lagt under seg hele landet langs kysten, og nå delte brødrene landene mellom seg, Nor fikk hele fastlandet, og Gor skulle ha alle øyene overalt hvor han kunne seile mellom øya og fastlandet med skip med styret i lag.

Derfra dro Nor til Opplandene og kom der det nå heter Hedmark. Der rådde en konge som het Rolv fra Berg, han var sønn av Svade jotun nordenfra Dovre. Det var Rolv som hadde tatt Goe Torresdatter og ført henne bort fra Kvenland. Han gikk med en gang mot Nor og bød ham tvekamp; de sloss lenge, og ingen av dem ble såret, til slutt ble de forlikt, Nor fikk Rolvs søster til ekte, og Rolv fikk Goe.

Så dro Nor nordover igjen til det riket han hadde lagt under seg der; det kalte han Norveg (Noreg, Norge). Han rådde for det landet så lenge han levde, og sønnene hans kom etter ham, og de delte riket mellom seg. På den måten ble rikene mindre etter som kongene ble flere, og så delte det seg i fylker.

3. kapittel
Gor hadde øyene, derfor ble han kalt "sjøkonge". Sønnene hans het Heite og Beite, de var også sjøkonger og store villstyringer. De herjet mye i riket hos Nors sønner det kom til mange kamper mellom dem, og snart seiret den ene, snart den andre av partene. Beite la seg inn i Trondheim og herjet der, han holdt til der det nå heter Beitsjø og Beitstad; der lot han dra skipet over land fra Beitstad nord over Eldueid (Namdalseid); han satte seg i løftingen og holdt om styrvolen, på den måten tilegnet han seg alt land som lå i babord. Det er mange bygder og et stort land.

Heite Gors sønn var far til Sveide sjøkonge, far til Halvdan den gamle, far til Ivar Opplendingejarl, far til Øystein Glumra, far til Ragnvald jarl den mektige og den rådsnare.

Kong Rakne
Etter sagnet skal kong Rakne være gravlagt mellom 2 hvite hester og en 7 års skatt i Raknehaugen i Hovin i Ullensaker, som er Nord-Europas største haug fra gammel tid. Den er 90 m i diameter og 18 m høy. I 1939—40 ble den grundig undersøkt og viste seg å være bygd opp av åkerjord, sand og leire, og i forskjellig høyde fra bunnen var det plassert tre kjegleformede tømmerlag. Men noen grav ble ikke funnet. En radiometrisk datering har gitt 500-tallet e. Kr. Det antas at haugen har vært en tinghaug eller minnehaug (kenotaf) over en høvding som var død i utlendighet.

Kong Rodulv
Herulerkongen Rodulv (kjent fra Jordanes goterhistorie) var en vestnorsk konge som hersket over et rike som strakte seg fra Grenland i Telemark til Romsdalen (Kåre Arnstein Lye, 'Jærboka', bind 3, Dreyer/Oikos 1981, side 179). I året 551 fór han sør til Italia til goterkongen Teodorik den store. Les mer om Herulerne på egen side.

Gudlaug håløygkonge
Møtte sønnene til kong Yngve Arlekson, Jørund og Eirik, fra Svitjod da de en sommer herjet i Danmark, og kom i strid med dem. Det endte med at skipet til Gudlaug ble ryddet og Jørund og Eirik hengte Gudlaug. Han ble i følge Snorre hauglagt på Straumøynes, et for oss ukjent stedsnavn. Far til Gylaug håløygkonge.

Gylaug håløygkonge
Sønn av Gudlaug håløygkonge. Dro til en sommer til Danmark med en stor hær. Der møtte han Jørund, sin fars banemann, ved Oddesund ved Limfjorden. Han slo Jørunds hær og tok Jørund til fange, lot gjøre en galge og hengte ham.

Kong Åle den opplandske
Den siste kongen av Gautiod (vestgötarike). Han hersket også over grenseområdene i sydvestre Norge. Lå stadig i ufred med kong Adils av Uppsala og en vinter de kjempet på isen på Vänern Åle falt. Adils tok da Åles hest Ravn.

Kong Godgjest på Hålogaland
Fikk en hest av Kong Adils fra Svitjod som het Ravn, avlet av den hesten Adils tok fra Åle den opplandske med samme navn. En dag Godgjest red Ravn kunne han ikke greie å stoppe den, så han falt av hesten og døde. Dette skjedde på Andøya årene etter 550 e. Kr..

Sjøkongen Solve
Sønn til Hogne på Nærøy utenfor Namdalen. Herjet i austerveg og hadde et rike i Jylland. Han seilte til Svitjod med hæren sin, og kom en natt uventet på kong Øystein som var i veitsle, kringsatte huset som kongen var i, og brente svearnes konge inne med hele sin hird. Deretter seilte Solve til Sigtuna og krevde å bli mottatt som konge og få kongsnavn, men svearne samlet en hær og ville verge landet. Det ble stort slag som varte i 11 dager, men Solve seiret og ble konge i Sveaveldet i lang tid, helt til svearne en dag svek ham og drepte ham.

Kong Solve fra Solør
Solve den gamle var den første som ryddet i Solør. Hans sønn var Solvar som var far til Solve. Solve var far til Halvdan Gulltann, hvis datter, Solva eller Solveig, ble gift med Olav Tretegja fra Svitjod (Olof Trätälja, "trehogger", dvs. skogrydder, ifølge Snorres Ynglingesaga ryddet han jord i Värmland). Slove, sønn av Halvdan Gulltann og bror til Slova, oppfostret Halvdan Kvitbein hos seg. Helt uventet ble Solør angrepet av sveare som var kommet til Värmland pga. fredløstet for kong Ivar i Svitjod. Overbefolkning i Värmland drev dem vidre til Eidskogene og Solør hvor de drepte kong Solve, fanget Halvdan Kvitbein og tok han til høvding over seg og gav ham kongsnavn.

Øystein Hardråde den mektige / den vonde
Konge over Hedmark og opplandene. Far til Åsa som var gift med Halvdan Kvitbein. Far til kong Hogne Øysteinsson.

Kong Sigtrygg Øysteinsson
Konge over Hedemark og hadde lagt Romerike under seg. Kom i kamp med Halvdan svarte da Halvdan ville ta Romerike. Sigtrygg tapte slaget og tok til å flykte, men fikk en pil under venstre arm og fikk bane av det. Da la Halvdan Svarte Romerike under seg.

Kong Øystein Øysteinsson
Bror til kong Sigtrygg. Konge på Hedmark. Gikk etter broren Sigtryggs død, og etter at Halvdan Svarte hadde dratt tilbake Vestfold, med hæren sin ut på Romerike og la store deler av landet under seg. Halvdan Svarte kom tilbake med en stor hær og seiret over Øystein som flyktet til Hedmark. Halvdan Savrte fulgte etter og seiret i et slag der. Øystein flyktet nordover til Gudbrand herse i Gudbrandsdalen og samlet igjen en hær der. Senere på vintern møtte han Halvdan Svarte i et stort slag på Helgøya i Mjøsa. Øystein tapte igjen og flyktet til Gudbrandsdalen på nytt, og ba etter dette om forlik med Halvdan Svarte. Avtalen ble at Øystein skulle få halve Hedmark, men Halvdan Svarte la under seg Toten og Hadeland.

Halvdan Kvitbein
Levde på begynnelsen eller midten av 700-tallet. Sønn til kong Olav Tretegja fra Svitjod og Solveig eller Solva, datter av Halvdan Gulltann fra Solør. Gift med Åsa, datteren til opplandskongen Øystein Hardråde. Åsa og Halvdan hadde to sønner, Øystein og Gudrød. Halvdan Kvitbein vokste opp hos morbroren Solve i Solør, men da Solør helt uventet ble angrepet av sveare og kong Solve drept, ble Halvdan Kvitbein tatt til fange, men svearne tok han til høvding over seg og gav ham kongsnavn.

Halvdan Kvitbein la under seg Solør, siden tok han Romerike med hærferd og tok mye av Hedmark, Toten, Hadeland og Vestfold. Etter broren Ingjalds død, la han også Värmland under seg. Han er den første kongen på Østlandet av Ynglinga-ætten som la flere riker under seg. I følge Ynglingatal ble han en gammel mann og døde sottedød på Toten, men gravlagt i Skiringsdal i Vestfold. Etter at ynglingeætta flyttet inn i Norge kom det en ny dansklignende navnetradisjon inn i ætta.

Kong Agnar
Konge i Vestfold. Far til Kong Eirik Agnarsson.

Kong Eirik Agnarsson
Konge i Vestfold. Sønn av kong Agnar. Hans datter Hild giftet seg med sønnen til Halvdan Kvitbein, kong Øystein. Eirik hadde ingen sønner og døde mens Kong Halvdan ennå levde. Riket hans ble da overtatt av Halvdan Kvitbein og hans sønn Øystein.

Kong Øystein Halvdansson
Sønn til Halvdan Kvitbein. Konge på Romerike og Vestfold. Gift med Hild, datter til Kong Eirik Agnarsson som var konge i Vestfold. Ble konge over hele Vestfold da kong Eirik Agnarsson døde, og var konge fram til sin død. Etter et strandhogg i Varna, dvs. Værna i Rygge, sendte Kong Skjold trolldom på Øystein, slik at han fikk bommen til seilet på seg og falt over bord. Det ble Kong Øysteins bane. Liket ble fraktet til Borre, og der kastet de haug over ham.

Kong Skjold på Varna
Kong Sjold på Varna, det vil si Værne gård i Rygge, kunne all slags trolldom. En dag kong Øystein hadde herjet og ranet i Varna, kom kong Skjold fram til stranden med hæren sin etter at Kong Øystein hadde seilt bort med skipene sine. Kong Skjold så seilene deres, tok kappen sin og sveivde og blåste med den, slik at bommen på skipet til Øystein slo han over bord. Det ble Øysteins bane.

Kong Dag fra Vestmar
Konge i Vestmar som antakelig er kystlandet omkring Langesundsfjorden til Agder. Far til Liv som giftet seg med Kong Halvdan matille.

Kong Halvdan matille / den gavmilde
Sønn av kong Øystein. Arvet riket etter sin far (Vestfold og Romerike). Han fikk ord på seg til å gi hærmennene sine like mange gullpenger i lønn som andre ga sølvpenger, men han sultet dem på mat. Han var stor hærmann og dro i viking og hentet seg rikdom. Gift med Liv, datter til kong Dag fra Vestmar. Døde på sotteseng på hovedgården sin Holtan i Vestfold og ble hauglagt på Borre. Far til Gudrød Veidekonge.

Kong Harald Granraude
Konge i Agder på 800-tallet. Far til dronning Åsa. Da sendemenne til Gudrød Veidekonge kom for å fri til datteren hans, Åsa, sa han nei. Dette likte ikke Gødrød og dro til Agder med en stor hær, kringsatte huset til Harald Granraude. Det ble kamp og Harald Granraude falt. Gudrød Veidekonge tok stort hærfang og datteren til Harald, Åsa, med seg hjem og tok henne til ektemake. Granraude betyr "han med rødt skjegg".

Gudrød Veidekonge / den stormodige
Sønn av kong Halvdan matille og konge over Vestfold, Romerike og halve Vingulmark som han fikk som medgift med Alvhild. Men hun døde, og etter dronning Alvhilds død lot han drepe kong Harald Granraude i Agder og tok datteren hans, Åsa, til ekte. Med henne fikk han sønnen Halvdan Svarte. Gudrød Veidekonge ble drept av Åsas skosvein. Åsa la aldri skjul på at hun stod bak drapet på ektemannen. Far til Kong Olav Geirstadalv og kong Halvdan Olavsson

Kong Olav Geirstadalv
Sønn til Gudrød Veidekonge og arvet vestre del av hans rike, men da opplandskongen Hogne la under seg hele Hedmark, Toten og Hadeland, resulterte det at Gudrødsønnene, Olav Geirstadalv og Halvdan, mistet makten i Värmland. Folket i Värmland begynte i steden å gi sveaskongen skattegaver. Døde av verk i foten og ble hauglagt på Geirstad. Olav Geirstadalv er far til Kong Ragnvald Heidumhære. Olav ble dyrket etter sin død som en skytsånd for distriktet, en slags landvette?

Kong Halvdan Olavsson
Bror til Olav Geirstadalv. Sønn av Gudrød Veidekonge. Arvet søndre del av kongeriket til Olav Geirstadalv.

Kong Alvarin
Konge i Vingulmark (landet omkring Oslofjorden) og Alvheimer (bohuslen). Far til Alvhild som ble gift med Gudrød Veidekonge. Halve Vingulmark ble gitt til Gudrød Veidekonge som medgift.

Kong Alvgeir
Konge over Vingulmark og Alvheimer. Fikk tilbake herredømmet over hele Vingulmark etter Gudrød Veidekonges død. Sammen med sønnen Gandalv gikk han hardt fram på Romerike og la størstedelen av fylket under seg.

Kong Gandalv Alvgeirsson
Konge over Vingulmark og Alvheimer. Sammen med faren Alvgeir gikk han hardt fram på Romerike og la størstedelen av fylket under seg. Gandalv måtte gi fra seg Viken til Halvdan Svarte etter et forlik de gjorde etter harde kamper.

Kong Roald Rygg
Konge i Telemark. Bror til Hadd den harde. Var med i slaget i Hafrsfjord mot Harald Hårfagre.

Kong Hadd den harde
Konge i Telemark. Bror til Roald Rygg. Var med i slaget i Hafrsfjord mot Harald Hårfagre.

Kong Herlaug og kong Rollaug
Brødre som var samkonger i Namdalen. I tre år hadde de holdt på med å bygge en stor gravhaug. Haugen var murt opp av stein og bygd med kalk og treverk. Da haugen var ferdig fikk brødrene høre at Harald Hårfagre kom mot dem med en stor hær. Herlaug tok med seg en mengde mat og drikke å lot seg i lag med 11 mann gravlegge levende i haugen.

Rollaug gikk opp på en haug som kongene pleide å sitte, lot kongshøgsete gjøre i stand der og satte seg i det. På fotpallen, der jarlene pleide å sitte la han dyner. Han veltet seg selv ned fra kongsete og ned på dynene. På denne måten fra sa han seg kongsnavnet og ga seg selv jarlsnavn. Da Harald Hårfagre kom, fortalte han hva brødrene hadde gjort. Rollaug ble da jarl i Namdølafylket og Harald Hårefagre ble konge.

Kong Helge Kvasse
Konge på Ringerike. Far til Sigurd Hjort. Gift med Åslaug. Hun var datteren til Sigurd Orm-i-auga, Ragnar Lodbroks sønn.

Kong Sigurd Hjort
Konge på Ringerike. Sønn av Helge den kvasse og Åslaug. Om Sigurd Hjort er det fortalt at han pleide å ri alene ut i ville skogen og jaktet på store farlige dyr. En gang han kom til en rydning i nærheten av Hadeland. Der kom Hake Hadelendingsberserk mot ham med 30 mann. De sloss og det endte med at Sigurd Hjort falt sammen med 12 av Hakes menn. Hake mistet en arm og fikk 3 andre sår.

Kong Ring Dagsson
Konge på Ringerike. Far til en av Harald Håfagres kone, Åshild.

Kong Hogne Øysteinsson
Sønn til opplandskongen Øystein den mektige. Kong Hogne la under seg hele Hedmark, Toten og Hadeland. Dette resulterte i at Gudrødsønnene, Olav Geirstadalv og Halvdan, mistet makten i Värmland. Folket i Värmland begynte i steden å gi sveaskongen skattegaver.

Dronning Åsa Haraldsdatter
Datter av Kong Harald Granraude i Agder. Ble røvet av Gudrød Veidekonge til kone etter at Gudrød hadde drept faren. Mor til Halvdan Svarte. Etter at hun fikk Gudrød drept og Halvdan Svarte var årsgammel, dro hun til Agder og tok det riket faren hadde hatt. En teori er at det er dronning Åsa som er gravlagt i Osebergskipet.

Halvdan Svarte
Halfdan svarti. Levde på 800-tallet og er far til Harald Hårfagre. Sønn av Gudrød Veidekonge og dronnig Åsa. Da han var 18 år gammel fikk han kongedømmet Agder etter moren. Delte Vestfold med broren Olav. Gikk mot kong Gandalv i Vingulmark og fikk tilbake den delen av Gudrød Veidekonge hadde hatt. Senere la han under seg Romerike. Halvdan skal ha ett større rike enn sine forfedre. Hans første hustru var Ragnhild, datter av Harald Gullskjegg som var konge i Sogn. Borreslekt

Kong Ragnvald Heidumhære
Konge i Vestfold på Harlad Hårfagres tid. Etterkommer av ynglingekongene i Uppsala. Skalden Tjodolv fra Kvine (Þjóðólfr ór Hvini), diktet kvadet Ynglingatal til ære for ham. Storparten av kvadet Ynglingatal er gjengitt i Snorres Ynglingesaga.

Dala-Gudbrand
Herse i Gudbrandsdalen. Dala-Gudbrand hadde ikke kongsnavn, men hans maktposisjon i Gudbrandsdalen sidestilles med Erling Skjalgsson på Vestlandet. Han er særlig kjent for motstanden mot Olav den hellige kristning av Norge.

Kong Kjøtve den rike
Konge i Agder. 2. generasjon etter Harald Granraude. Kjøtve var Harald hårfagres hovedmotstander i Hafrsfjord.

Kong Sulke
Konge i Rogaland. En av opphavsmennene til motstanden Harald Hårfagre fikk i slaget ved Hafrsfjord.

Kong Eirik
Konge i Hordaland. En av opphavsmennene til motstanden Harald Hårfagre fikk i slaget ved Hafrsfjord. Far til Gyda som Harald Hårfagre fridde til, men som svarte at han ikke var noe til kar så lenge han ikke rådde over hele Norge.

Kong Bele
Konge i Sogn. Under konstruksjon, må lese Fridjofssagaen.

Kong Helge
Konge i Sogn. Under konstruksjon, må lese Fridjofssagaen.

Kong Halvdan
Konge i Sogn. Under konstruksjon, må lese Fridjofssagaen.

Kong Fridjof den djerve
Konge i Sogn. Under konstruksjon, må lese Fridjofssagaen.

Kong Harald Gullskjegg
Konge i Sogn. Slutten av 700-tallet. Sønneløs, men hans datter Ragnhild var gift med Halvdan Svarte. Harald gav sitt barnebarn etter Ragnhild og Halvdan Svarte, som ble oppfostret hos ham, navnet Harald. Da han døde arvet barnebarnet Harald riket hans, men barnebarnet døde selv som barn. Under konstruksjon, må lese Fridjofssagaen.

Kong Dag
Konge i Vest-Møre.

Kong Nøkkve
Konge i Raumsdal.

Kong Huntjof
Konge i Øst-Møre. Far til Sølve

Kong Sølve
Konge i Øst-Møre. Sønn av Huntjof

Kong Gryting
Konge i Orkdal.

Harald 1. Hårfagre Gno.
Leveår: ca. 860-940. Første rikskongen i Norge. Regjeringsår: ca. 890-940.
Dronninger: Gyda Eiriksdatter (norsk), Åsa (norsk), Ragnhild Eiriksdatter (dansk).
Haraldr lúfa, Haraldr hárfagri. Sønn av Halvdan Svarte, var opprinnelig konge over Viken og Opplandene. Gjennom et samarbeid med ladejarlen Håkon Grjotgardsson søkte han å vinne kontroll over hele Norge, dvs. kystområdet fra Viken og nordover.

Snorre forteller at da Harald Hårfagre la under seg Norge, vant han over 7 konger i Trøndelagsfylkene, 2 i Namdal, 1 på Nordmøre, 1 på Sunnmøre, 2 i Fjordane, 1 i Hordaland, 1 i Rogaland, 1 i Agder. Kongeriket Sogn hadde Harald Hårfagre arvet. følge tradisjonen skal han ha oppnådd å bli anerkjent som nordmennenes konge ved slaget i Hafrsfjord.

Eirik 1. Blodøks
Leveår: ca. 895-954. Regjeringsår: ca. 940-945.
Dronning: Gunhild Gormsdatter (dansk).
Eiríkr bóðöx. Sønn av Harald Hårfagre. Fordrevet av sin bror Håkon den gode da denne kom hjem fra England. Senere konge i Northumberland i England og falt der i et slag 954. Far til de såkalte Gunnhildsønnene som Håkon den gode hadde mye strid med.

Håkon 1. den gode
Leveår: ca. 920-960. Regjeringsår: ca. 945-960.
Også kalt Håkon Adalsteinsfostre, fordi han ble oppfostret hos den angelsaksiske kongen Ethelstan. Er bl.a. kjent som den første kongen som forsøkte å kristne Norge, men miskyktes i det.

Harald 2. Gråfell
Leveår: ca. 935-970. Regjeringsår: ca. 960-970.
Haraldr gráfeldr. Sønn av Eirik Blodøks og Gunnhild, anerkjent som konge over Norge sammen med brødrene sine etter Håkon den godes fall ca. 960. Tilnavnet kommer antakelig av at han gjorde en ferd til Kvitsjøen der han fikk et stort bytte i pelsverk. Falt i kamp ved Limfjorden.

Harald 1. Blåtann
Dansk konge fra ca. 940. Harald Blåtann hadde herredømmet over Viken og Opplandene i Norge og støttet Håkon Jarl. Gikk over til kristendommen 960. Død ca. 985. Skal ha grunnlagt Jomsborg.

Håkon Jarl
Hákon Sigurðarson. Ca. 995. Håkon Sigurdsson er av stormannsætt fra Hålogaland som trer inn i norgeshistorien med Håkon Grjotgardsson (ca. 900), som bosatte seg på gården Lade ved Trondheim. Se Harald Hårfagre. Håkon Grjotgardssons sønn Sigurd Håkonsson ladejarl støttet Håkon den gode, men ble brent inne av Eirikssønnene. Sigurd Håkonsson ladejarls sønn Håkon Sigurdsson kalles i historien Håkon jarl. Håkon jarl etterlot seg sønnene Eirik og Svein jarler som etter slaget ved Svolder styrte Norge nærmest som vasaller under den danske og svenske kongen. Hadde som danskekongens mann makten på Vestlandet og i Trøndelag. Da han prøvde å gjøre seg uavhengig, sendte Svend Tveskæg jomsvikingene mot ham, men Håkon seiret over dem i Hjørungavåg ca. 986. Drept av trellen Kark.

Harald Grenske
Dvs. fra Grenland, ca. 957—95, konge i Vestfold, ifølge tradisjonen sønnesønns sønn av Harald Hårfagre og far til Olav den hellige.

Olav 1. Tryggvason
Leveår: 968-1000. Regjeringsår: ca. 995-1000.
Dronninger: Gudrun (norsk), Thyra Haraldsdatter (dansk).
Sønn av Harald Hårfagres sønnesønn kong Tryggve i Viken. Trønderne tok ham til konge på Øretinget 995. Det er først og fremst kristningsverket som knyttes til Oalv Tryggvasons tid som konge i Norge. Etter hvert kom han i et motsetningsforhold til Olav Skötkonung i Sverige og kong Svend Tveskæg i Danmark. Han allierte seg med den polske kongen Boleslav, og etter et tog til Vendland i år 1000 ble han tatt i bakhold av danskekongen og svenske kongen, samt Håkon jarls sønn Erik ved Svolder, hvor Olav druknet. Eide langskipet Ormen Lange. (Olof Skötkonung, død ca. 1022, regnes som Sveriges første kristne konge. Han skal også ha vært den første kongen som rådde over både svear og gøter. - Svend 1. Tveskæg, sagaenes Svein Tjugeskjegg, konge fra ca. 985, død 1014. Sønn av Harald Blåtand.)

Sigurd Syr
Syr betyr svin. Døde ca. 1018, småkonge på Ringerike, sønnesønn av Harald Hårfagres sønn Sigurd Rise, stefar til Olav Haraldsson og far til Harald Hardråde.

Eirik Jarl
Leveår: ca. 964-ca. 1024.
Eiríkr Hákonarson. Eldste sønn av Håkon Ladejarl. Var en av førerne i slaget ved Svolder, der Olav Tryggvason falt. Styrte senere i Norge nærmest som vasall under den danske og svenske konge. Fulgte 1014 kong Knut til England og overlot styret i Norge til sin sønn Håkon, som tapte slaget ved Nesjar 1016 da Olav Haraldsson (den hellige) ble da konge over hele landet.

Svein jarl
Sveinn Hákonarson. Yngste sønn av Håkon Ladejarl. Hadde sammen med broren Erik makten i Norge etter slaget ved Svolder. Led nederlag for Olav Haraldsson i slaget ved Nesjar og døde i Sverige år 1016.

Håkon Eirksson jarl
Leveår: 998-1029.
Ladejarlenes siste mannlige etterkommer var Eirik jarls sønn Håkon Eiriksson.

Olav 2. Haraldsson den hellige
Leveår: ca. 995-1030. Regjeringsår: ca. 1015-1030.
Dronning: Astrid Olavsdatter (svensk).
Óláfr inn digri? Sønn av Harald Grenske. Etter at han i 1016 seiret i slaget ved Nesjar, hersket Olav over et rike som strakte seg fra Göta älv i sør til Sameland i nord. Hans viktigste innsats var kristningsverket. Olav gikk hardt fram mot sine motstandere og skaffet seg fiender både i Norge og utlandet. I 1028 kom Knut den mektige fra Danmark med 50 skip og ble hyllet som norsk konge på Øretinget. Olav måtte flykte til Gardarike. Knut satte Håkon Eirikssøn jarl til riksstyrer i Norge, men Håkon druknet ved et forlis på hjemreisen, og Olav vendte tilbake for å gjenerobre Norge. På Stiklestad møtte han en bondehær under ledelse av stormenn som Kalv Arnesson, Hårek av Tjøtta og Tore Hund, som hadde bundet seg til kong Knut. 29/7-1030 falt Olav. Men helliggjørelsen som fulgte etter hans død, gav det norske rikskongedømmet et religiøst grunnlag som fikk stor betydning for den videre politiske samling av landet i de følgende hundreårene. - Bjørn Stallare, død 1030, en av Olav den helliges nærmeste menn, falt i slaget på Stiklestad.

Knut den mektige
Dansk konge. — Knud 1. den store, i Norge kalt Knut den mektige, død 1035. Konge i England 1016—35, i Danmark 1018—35. Ønsket også å utstrekke sin makt til Norge. 1028 kom Knut til Norge med 50 skip, fordrev Olav Haraldsson og ble tatt til konge på Øretinget. Knut gjorde Håkon Jarls sønnesønn Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge; men da denne omkom ved et skipsforlis, vendte Olav tilbake, men falt på Stiklestad. Knut lot da sin engelske frille Alfiva og hennes sønn Svein (Svend) styre Norge.

Svein Alfivason
Leveår: ca. 1025-1035. Regjeringsår: ca. 1030-1035.
Sønn av Knut den mektige og Alfiva. Svein var Knuts underkonge i Norge 1030-35, men det var moren som hadde den egentlige makt.

Alfiva
Knut den mektiges engelske frille. Fikk med ham sønnene Svein og Harald. Da Knut etter slaget ved Stiklestad ble herre over Norge, innsatte han Alfiva og sønnen Svein som regenter i Norge. De ble fordrevet 1035.

Magnus 1. Olavsson den gode
Leveår: ca. 1024-1047. Regjeringsår: ca. 1035-1047.
Han var også dansk konge 1042-47. Sønn av Olav den hellige med tjenestekvinnen Alvhild. Ble hentet fra Gardarike og hyllet som konge. Måtte 1046 godta sin fars halvbror Harald Hardråde som medkonge.

Harald 3. Hardråde
Leveår: ca. 1015-1066. Regjeringsår: 1046-1066.
Dronning: Ellisiv av russland (russisk).
Sønn av Sigurd Syr, halvbror av Olav Haraldsson. Etter slaget på Stiklestad flyktet han til Bysants og ble leder for keiserens garde, væringene. Anerkjent som konge 1045. Etter tradisjonen Oslos grunnlegger. Gjorde krav på den engelske kronen i 1066, men falt i slaget ved Stanford Bridge.

Magnus 2. Haraldsson
Leveår: ca. 1048-1069. Regjeringsår: ca. 1066-1069.
Sønn av Harald Hardråde, delte etter farens fall 1066 til sin egen død kongemakten med sin bror Olav Kyrre.

Olav 3. Haraldsson Kyrre
Leveår: ca. 1050-1093. Regjeringsår: ca. 1066-1093.
Dronning: Ingerid Svendsdatter (dansk).
Sønn av Olav den helliges halvbror Harald Hardråde. Han fulgte faren til England i 1066, og styrte Norge smammen med broren Magnus til dennes død i 1069. Hans regjeringstid er preget av fred og fremgang.

Magnus 3. Barfot (Berrføtt)
Leveår: ca. 1073-1103. Regjeringsår: 1093-1103.
Dronning: Margrete Ingessdatter (svensk).
Sønn av Olav Kyrre. Drog 1098 på tokt til øyene i vest og la Orknøyene og Hebridene under norsk velde.

Øystein 1. Magnusson
Leveår: ca. 1088-1123. Regjeringsår: ca. 1103-1123.
Dronning: Ingebjørg Guttormsdatter (norsk).
Sønn av Magnus Barfot, konge fra 1103 smammen med brødrene Sigurd Jorsalfare og Olav.

Sigurd 1. Magnusson Jorsalfare
Leveår: 1090-1130. Regjeringsår: ca. 1103-1130.
Dronning: Malmfred av Russland (russisk).
Sønn av Magnus Barfot. Overtok kongedømmet sammen med brødrene Øystein og Olav ved farens død 1103. Enekonge fra 1123. Tienden ble innført og Stavanger bispedømme opprettet.

Olav Magnusson
Leveår: 1099-1115. Regjeringsår: 1103-1115.
Sønn av Magnus Barfot, ble tatt til konge smammen med sine eldre brødre Øystein og Sigurd Jorsalfar. Han døde i en alder av 15 år, og regnes ikke med i den offisielle kongerekken.

Magnus 4. den blinde
Leveår: ca. 1115-1139. Regjeringsår: ca. 1130-1135.
Dronning: Kristin Knudsdatter (dansk).
Sønn av Sigurd Jorsalfare, konge 1130-35 sammen med Harald Gille, som tok ham til fange og lot ham kastrere og blinde; igjen konge 1137-39 sammen med Sigurd Slembe.

Sigurd Slembe
Døde 1139. Tronkrever, presteutdannet, utgav seg for sønn av Magnus Barfot. Ble ikke anerkjent av Harald Gille. Drepte Harald Gille og tok Magnus Blinde ut av klosteret og fortsatte kampen om Norge i hans navn. I slaget ved Holmengrå falt Magnus, og Sigurd ble fanget og pint i hjel.

Harald 4. Gille
Leveår: ca. 1103-1136. Regjeringsår: ca. 1130-1136.
Dronning: Ingerid Ragnvaldsdatter (svensk).
Sønn av Magnus Barfot. Lot seg hylle til konge etter Sigurd Jorsalfars død. Overfalt Magnus 4. (den blinde) i 1135 og lot ham kastrere og blindes. Harald ble drept av Sigurd Slembe året etter.

Øystein 2. Haraldsson
Leveår: ca. 1125-1157. Regjeringsår: ca. 1142-1157.
Dronning: Ragna Nikolasdatter (norsk).
Sønn av Harald Gille, tatt til konge 1142 ved siden av brødrene Sigurd Munn og Inge Krokrygg. Falt sammen med broren Sigurd da de forsøkte å styrte broren Inge krokrygg.

Sigurd 2. Munn
Leveår: 1134-1155. Regjeringsår: ca. 1136-1155.
Sønn av Harald Gille. Ble valgt til konge på Øreting i 1136, samtidig som broren Inge ble valt til konge på Borgarting, fra 1142 også med den eldre broren Øystein. Han ble drept under et forsøk på å styrte Inge.

Inge Krokrygg
Leveår: 1135-1161. Regjeringsår: 1136-1161.
Harald Gilles sønn. Valgt til konge på Borgartinget i 1136 samtidig som broren Sigurd ble valgt til konge på Øreting. Kjempet mot sine brødre Øystein og Sigurd, og felte dem begge, men falt senere i et slag mot Sigurd Munns sønn Håkon Herdebreid.

Erling Skakke, ca. 1115—79, lendmann i Sunnhordland. Gift med Sigurd Jorsalfars datter Kristina. Bar hodet på skakke etter et sår i nakken fra en kamp med maurerne i Det hellige land. Stod på Inge Krokryggs side mot Harald Gilles sønner, og etter kong Inges død fikk han sin sønn Magnus valgt til konge.

Håkon 2. Herdebreid
Leveår: 1147-1162. Regjeringsår: 1161-1162.
Sønn av Sigurd Munn. Ble konge i 1157, men falt i kamp med Erling Skakke på Sekken i Romsdal.

Øystein Møyla
Møyla betyr "lille møy". Sønn av Øystein Haraldsson. Reiste første birkebeineropprør mot Erling Skakke og kong Magnus. Tatt til konge på Øreting 1176, falt i slaget på Re 1177.

Birkebeinere
Birkibeinar. Birkebeiner var opprinnelig en nedsettende betegnelse på den opprørsflokken Øystein Møyla reiste mot Magnus Erlingsson i 1174. Etter at Øystein falt i slaget på Re, ble Sverre leder for birkebeinerne, og siden ble birkebeiner brukt som fellesbetegnelse på Sverres og hans ætlingers parti under borgerkrigene. Etter en rekke slag vant Sverre og hans birkebeinere endelig seier over Magnus Erlingsson ved Fimreite 1184. Den alvorligste trusselen mot Sverre og birkebeinerene utgjorde fra 1196 de såkalte baglerne. Fra da av og fram til 1217 var landet delt i to riker med et baglerdominert Sør- og Øst-Norge og et birkebeinerrike vestafjells og nordafjells. Grunnlaget for en sterk og samlet norsk kongemakt ble lagt da birkebeinere og baglere i 1217 samlet seg om Håkon Håkonsson som enekonge.

Magnus 5. Erlingsson
Leveår: ca. 1156-1184. Regjeringsår: ca. 1161-1184.
Dronning: Elrid Bjarnesdatter (norsk).
Sønn av Erling Skakke og Sigurd Jorsalfares datter Kristina. Ble Norges første kronede konge (Bergen 1163), men måtte til gjengjeld gjøre store innrømmelser til kirken.

Sverre Sigurdsson
Leveår: ca. 1152-1202. Regjeringsår: 1184-1202.
Dronning: Margrete Eiriksdatter (svensk). ca. 1150-1202, no. konge. Iflg. Sverres saga fortalte hans mor Gunnhild ham at han var sønn av kong Sigurd Munn og følgelig tronarving. Han ble fører for birkebeinerne etter slaget på Re 1177 og hyllet til konge. Etter slaget på Fimreite 1184, der han slo Magnus Erlingsson, ble Sverre enekonge, men måtte fortsattkjempe mot baglerne og mot geistligheten.

Inge Baglerkonge
Død 1202. Ble utgitt for sønn av Magnus Erlingsson. Tapte slaget ved Strindsjøen mot kong Sverre 1199.

Baglere
Bagall (av latin baculus; bispestav), en opprørsflokk som ble dannet i 1196 under ledelse av oslobiskopen Nikolas Arnesson for å styrte kong Sverres birkebeinerregime. Under Håkon Sverresson (1202—04) kom det til forsoning mellom kirkens ledere og kong Sverres sønn, og riket ble igjen samlet. Men etter kongens død brøt borgerkrigen ut på nytt, og Norge ble delt i to riker med et eget baglerkongedømme på Opplandene og i Viken. I 1208 anerkjente partene hverandres territorier. I 1217 lyktes det partene å forhandle seg fram til en samling om Sverres angivelige sønnesønn Håkon Håkonsson. Böglunga sögur, en fortsettelse av Sverres saga, handler om den urolige tiden 1202—17.

Håkon 3. Sverreson
Leveår: ca. 1177-1204. Regjeringsår: 1202-1204
Er først og fremst kjent for å ha fått i stand forsoning med kirken etter faren, kong Sverres langvarige stridigheter.

Guttorm Sigurdsson
Leveår: 1200-1204. Regjeringsår: 1204-1204. konge 1200 - 1204

Inge Bårdsson
Leveår: 1185-1217. Regjeringsår: 1204-1217.
Sønn av kong Sverres søster Cecilia og høvding Bård Guttormsson. Valgt til konge over birkebeinerne i 1204. Kjempet mot baglerne til 1208, da det kom til forlik mellom ham og Filippus Simonsson baglerkonge, som fikk styret i Viken

Håkon 4. Håkonsson
Leveår: 1204-1263. Regjeringstid: 1217-1263.
Dronning: Margrete Skulesdatter (norsk).
Også kalt Håkon den gamle. Var illegitim sønn av Håkon 3. Ble valgt til konge av birkebeinerne i 1217, men ble først godtatt av kirken i 1223. Håkons regjeringstid er kjent som en periode preget av en veldig vekst i den norske statsmakten. Det var da den virkelige politiske samlingen av Norge fant sted.

Magnus 6. Lagabøte
Leveår: 1238-1280. Regjeringstid: 1263-1280.
Dronning: Ingeborg av Danmark (dansk).
1238-80, sønn av Håkon Håkonsson og Margrete Skulesdatter, fikk kongsnavn 1257. Magnus ble en av de store riksbyggere i Norges historie. Utvidet sentralmyndighetens makt i samfunnet og utførte et skjellsettende arbeid for å skaffe landet et enhetlig og tidsmessig lovverk

Eirik 2. Magnusson
Leveår: 1268-1299. Regjeringstid: 1280-1299.
Dronninger: Margaret av Skottland (skottsk) og Isabella Bruce (skotsk).
Sønn av Magnus Lagabøte. Eirik er blitt kalt "prestehata". Det var de verdslige stormenn og kongens mor som i 1280-90-årene stod for riksstyret, som ble preget av en ambisiøs utenrikspolitikk og hjemme en sterk front mot kirkelige krav.

Håkon 5. Magnusson
Leveår: 1270-1319. Regjeringstid: 1299-1319.
Dronning: Eufemia av Ruppin (tysk).
Sønn av Magnus Lagabøte, var først hertug over SØ-Norge med sete i Oslo, fra 1299 også konge, og i hans tid ble administrasjonssenteret flyttet fra Bergen til Oslo.

Magnus 7. Eriksson
1316-74, sønn av den sv. hertug Erik og den no. kongsdatter Ingebjørg Håkonsdatter. Arvet den no. tronen etter morfaren Håkon 5. i 1319, og da han samtidig ble valgt til sv. konge, innledet dette tronskiftet den lange rekken av kongefellesskap og unioner som preger nordisk historie i senmiddelalderen.

Håkon 6. Magnusson
Ca. 1340-80, ble hyllet som no. konge i 1344 ennå mens faren, Magnus Eriksson,var i live. I 1363 led Magnus Eriksson og Håkon et avgjørende nederlag overfor den aristokratiske opposisjonen i Sverige. Håkon var i 1362 blitt g.m. Valdemar Atterdags datter Margrete, og sammen fikk de sønnen Olav, som i 1376 ble valgt til da. konge etter morfaren. Da Håkon døde, ble Olav merket for Nordens samling. Jfr. Folkunger, Kalmarunionen.

Olav 4. Håkonsson
1370-87, konge i Norge 1380-87, i Danmark 1386-87, var sønn av Håkon 6. Magnusson og Margrete Valdemarsdatter. I 1376 ble den no. arveprinsen valgt til konge i Danmark etter morfaren Valdemar Atterdag. Slik ble Danmark og Norge forent i en personalunion ved Håkon 6.s død i 1380.

Margrete Valdemarsdatter
1353-1412, datter av den da. kongen Valdemar Atterdag. Gjennom ekteskapet med Håkon 6. av Norge ble hun i 1363 no. dronning. Etter mange års krig vant hun kontroll over Sverige i 1395.

Eirik 3. av Pommern
1382-1459, konge fra 1389 (av Sverige og Danmark fra 1396), fikk regjeringsmakten alene etter dronning Margretes død 1412. Innførte Øresundstollen 1429 og andre avgifter. Erklært avsatt i Danmark og Sverige 1439, i Norge 1431. Bodde på Gotland 1436-49, deretter i Pommern.

Litteratur

Snorre Sturlason
Snorres kongesagar
Ovesatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip
Gyldendal Norsk Forlag A/S, 1979
ISBN 82-525-0641-0

Orkenøyingens saga

Ágrip

Referanser - Kildelitteratur

Last updated 21.10.2002