Norrønt språk

NORRØNE BOKSTAVER OG DERES LYDER

Det norrøne skriftspråket er dokumentert gjennom sagalitteraturen som ble nedskrevet på 1100-1300 tallet, men talespråket er ikke bevart. Ingen vet med sikkerhet hvordan lydene ble uttalt, og det er derfor et såkalt dødt språk, slik som det latinske.

I følge de eldste nordiske runeinnskriftene hadde vi Norden et noenlunde felles språk - urnordisk - som ca. år 700 e. Kr. skilte seg i to greiner - Vest-Nordisk og Øst- Nordisk. Vest-Nordisk, eller norrønt mål, spredte seg i Norge og senere med landnåmet i vest, mens Øst- Nordisk fikk rotfeste Sverige og Danmark. Allikevel er det gjenom runeinnskrifter påvist dialektforskjeller i Norge i norrøn tid, akkurat slik det er den dag i dag.

Det bør også nevnes at Nordens språk ble kalt "Dansk tunge" på de britiske øyer i vikingtiden, men dette kan skyldes at det for et utrent øre ikke var lett å høre dialektforskjellene på Øst- og Vest-Nordisk.

For å få et bilde av hvordan det norrøne språket ble talt, kan man ta utgangspunkt i det islandske språket, men det kan ikke med sikkerhet sies at dette er en sikker metode. Det er for eksempel ikke gitt at islendere og færinger forstår hverandre, enda de har en felles kulturtilknytning gjennom det norske landnåmet i vikingtiden, samtidig som begge land har vært rimelig isolert og har hatt påvirkning av den danske overmakten, som i Norge mer eller mindre har resultert i at vi har fått det som kalles Riksmål.

De norrøne bokstavene i Norrøne verk er som følger:

Norrøne bokstaver

á - Á: Uttales som "ow" i det engelske ordet owl, eller som i vossedialekten når de sier på - poa.

ð - Ð: Uttales som "th" i det engelske ordet then. Lyden finnes i dansk, når "d" er midt i et ord. Bokstaven heter "eth", men finnes ikke i håndskriftene - bare normaliserte tekster.

þ - Þ: Uttales som "th" i det engelske ordet thing. Bokstaven heter "thorn", og er brukt som "eth" i norrøne runeinnskrifter.

æ - Æ: Uttales som "ai" på norsk.

é - É: Uttales som "je" i det norske ordet jente.

í - Í: Uttales som lang "i" som i det norske ordet bil.

i - I: Uttales som "kort i" som i det norske ordet ikke.

o - O: Uttales som norsk "å".

ó - Ó: Uttales som engelsk "o".

ö - Ö: Uttales som "ø" i det norske ordet sør.

ú - Ú: Uttales som lang norsk "o" som i norske sol

ý - Ý: Uskikker lyd. Som norsk y?

: Uttales som norsk "øy"

: Uttales som norsk "ø", i nyere tid "ai".

: Uttales som norsk "ø".

: Uttales som norsk "æ". (?)

c- C: I de gamle håndskriftene ofte brukt for "k" (coma for koma), av og til også for "s" eller "z" i ordendingen: comc for komz = komst.

q - Q: Brukes som "k" og "c".

Sammensetninger av vokaler:
au: Uttales som "øy" i det norske ordet køye.
ei: Uttales som "ei" i det norske ordet bein.
ey: Uttales som "ei" i det norske ordet bein.

Uskrevne lyder:
I ord som ender med "dr - ðr", som for eks. maðr osv., skal det skytes inn en kort vokallyd mellom "ð" og "r". Denne vokalen er som regel en kort "u".

u - U: Ikke brukt i håndskriftene, kun i normalisert norrønt.
w - W: Ikke brukt.

Referanser - Kildelitteratur

Last updated 21.10.2002