Bautasteiner

BAUTASTEINER FRA JERNALDEREN

Ordet bauta stammer fra det norrøne bautaðr eller bautuðr og kan tilknyttes verbet for å slå eller drepe. Sistnevnte norrøne ord har også blitt brukt som metafor/poetisk omskriving for okse eller hest/hingst (en som slår med hornene/hovene) i Snorres Edda, noe som har ledet til en tolkning av bautasteinene som fallossteiner. Den svenske språkforskeren Susanne Haugen mener imidlertid at denne tolkningen er basert på misforståelser og feiltolkninger av kildematerialet da det finnes lite språklig grunnlag for denne teorien.

Totalt er det i følge Riksantikvarens database «Askeladden» pr. juni 2013, registrert 1176 bautasteiner i Norge fordelt henholdsvis i Finnmark 3, Hedmark 5, Buskerud 7, Akershus 8, Telemark 13, Troms 15, Oppland 24, Vestfold 35, Sogn og Fjordane 43, Aust-Agder 56, Sør-Trøndelag 66, Hordaland 70, Nordland 90, Nord-Trøndelag 102, Vest-Agder 107, Møre og Romsdal 134, Østfold 140 og Rogaland 258.

Enkelte ganger står bautasteinene uten tilknytning til kjente graver. Det kan da tenkes at de har fungert som grensemarkeringer. Det gjelder for eksempel flere steiner i Fana utenfor Bergen som kan knyttes til en viktig historisk grense mellom Sunnhordland og Nordhordaland, slik den var i middelalderen.

I Norge er bautasteinene oftest datert til folkevandringstiden, vikingtiden eller tidlig middelalder.

Fra jernalderen har vi en del mektige gravminner eller bare minnesteiner; bautaene. Noen av disse bautaene markerer en flatmarksgrav, en gravhaug eller en røys, eller de kan stå i midten av en steinlegning. De fleste gravene synes å ha vært uten synlig markering, men over enkelte ble det bygd hauger av jord eller stein. Bautasteinene ble som regel også reist på eller ved en grav. I innlandet ble mange bautasteiner ofte reist langs de gamle ferdselsveiene, og ute ved kysten stod de på godt synlige steder langs leden.

Skikken med å reise bautastein var alminnelig over hele Skandinavia, og slike bautasteiner finner vi i Norge både fra romertid og vikingtid, mens i Danmark går skikken helt tilbake til bronsealderen. I dag finner vi de fleste bautasteiner i Danmark på Bornholm.

I innledningen til Heimskringla (Norges kongesagaer) skriver Snorre om jernalderens gravskikk:
"Den første tiden kaller de brennalderen; da skulle en brenne alle døde menn og reise bautasteiner etter dem. Men etter at Frøy var blitt hauglagt i Uppsala, bygde mange høvdinger like ofte hauger som bautasteiner til minne om frendene sine. Og siden, da danekongen Dan den storlåtne, lot lage haug til seg og bad at de skulle bære ham dit når han var død, med kongeskrud og hærklær og hesten hans med sal og mye annet gods, og mange av ættemennene hans gjorde det samme etterpå, begynte haugalderen der i Danmark. Men brennalderen holdt seg lenge hos svearne og nordmennene."

Snorre skriver om Odins lovgivning:
"Etter gjæve menn skulle de gjøre en haug til minne, og etter alle de mennene som det hadde vært mannsmot i, skulle de reise bautasteiner.

I Egils Skallagrimssaga heter det at "de gjorde [...] slik det var sedvane å stelle med liket til gjeve menn, og reiste bautastein etter ham."

Håvamål står det slik: "Sjelden bautasteiner nær veien står, uten at frende reiser dem etter frende."

Det er ikke uvanlig at bautasteiner har navn, og ofte kan det være et egennavn, som i neste omgang kan ha gitt navn til lokaliteten. Noen bautastener kan også ha en runeinnskrift, men det er ikke det jeg skal beskjefte meg med her, de kan du finne omtalt i kapitlene om runer. Runeinnskriften kan ha blitt ristet inn på et senere tidspunkt, som for eksempel på bautasteinen på Påssåhaugen på Eide i Levanger, som sågar også har syv skålgroper - små, runde, regelmessige groper som vi ofte finner på helleristningsfelt fra bronsealderen. Når vi her finner skålgroper i et yngre jernalders miljø, kan det være at steinen tidligere har vært benyttet i en annen sammenheng, før den ble satt opp på gravrøysa.

En bautastein uten innskrift gir oss ingen informasjon om hvorfor den er reist - eller over hvem. Likevel er det nokså klart at bautasteiner både med og uten runeinnskrift, oftest er minnesteiner over avdøde. Både graver og bautasteiner ved gravanlegg var knyttet til fedrekult, og selve graven var åstedet for kultutøvelsen. I førkristen tid var denne form for kult dominerende. Fedrekult innebærer at man dyrker slektens døde. Dette forutsetter at døden er en overgang til en annen form for tilværelse, der man forestiller seg at man kan oppnå kommunikasjon med den døde.

Vi har få kilder som sier noe om hvordan den private kulten ved fedrenes graver utspant seg, men vi må anta at det var seremonier med ofring, bloting og inntaking av rusdrikk ved gravene. Det siste var nok først og fremst knyttet til gravølet, men den rituelle øldrikkingen kan gjerne ha vært del av seremonien. Når de etterlevende i ætten hedret den døde, ble minnet om ham holdt i hevd. Men det ble forventet at den døde skulle bruke sin makt til å gjøre gjengjeld; de levende bad om fruktbarhet og godt år, som den døde hadde makt til å gi.

Der man ikke har kunnet knytte en bautastein til et gravanlegg, men bare til nedgravde gjenstander, kan den ha vært et rent fruktbarhetssymbol. Gjenstandene kan vi betrakte som et offer til en fruktbarhetsguddom, og gjennom nedleggingen i jorden symboliserer dette en slags rituell forening mellom bautaen og jorden den er satt ned i.

Gravene ble ofte lagt på godt synlige steder, som på Singsås (se bilde under), der bautasteinen står helt frampå terrassekanten. Rundt denne bautasteinen ligger flere gravhauger, og dette vitner om at en stor høvding har bodd på Singsås. Der var opprinnelig tre bautasteiner, men to ble ødelagt ved masseuttak til Rørosbanen. Det antas av funn fra gravhaugen ved bautasteinen, at den er fra mellom 400-600 år e. Kr. Av funn kan nevnes en gull-betalingsring, som har gått tapt.

Singsås bautastein

Singsås, Sør-Trøndelag

Hosle bautastein - Tjølling, Vestfold

Bautastein på gården Grotte - Orkdal prestegård.

I gamle dager het gården Gryting, og en nabogård het Grjotar. Begge disse navneformene har samme rot: Grjot = steinet jord. Ingen vet hvem bautasteinen opprinnelig er reist over, men i dag står den til minne om de under beskrevne personer.

Etter det Snorre forteller, møtte Harald Hårfagre Orkdalsbøndene, da han var ute på sin store ferd gjennom landet og ville samle alle landsdelene inn under et rikskongedømme. Orkdalsbøndene og alt folket i Orkdølafylket gav seg under kong Harald. Dette må ha vært på slutten av 800-tallet.

Kår på Gryting var en av storhøvdingene i Trøndelag på 900-tallet, mens Håkon den Gode og Olav Tryggvason var konger.

Snorre forteller også at Olav "den hellige" Harldsson kom til Orkdal. På Grjotar ble han møtt av en stor bondehær, men Olav bød folket lov og fred, og bøndene valgte å gi seg under kong Olav.

Hosle bautastein

Bautastein på Freidarberg, Freistranda, Nordmøre.
Den største bautaen regnes for at tilhøre distriktet, mens de andre er flyttet henholdsvis fra Bolga og Endreset. De fikk alle denne plassering på Freidarberg i 1974.

Langs Freistranda finnes en av Nordmøres største samling av store gravrøyser. En gang fremstod disse røysene som ruvende monument, lett synlig for sjøfarende etter den indre skipsleia. I dag er det bare rester igjen. De store avlange røysene blir gjerne omtalt som skipsrøyser. Det er dessverre vanskelig å få tilgang til gravrøysene på Freistranda dersom man ikke er lokalkjent, men bautasteinene står lett tilgjenglig på berget mellom Frei kirke og Freistranda.

Tradisjonen forteller at det er de døde etter slaget på Rastarkalv i år 955 mellom Håkon den gode og Eiriksønnene som ligger gravlagt på Freistranda. Den lokale høvdingen Egil Ullserk er en av dem som skal være gravlagt her. Herfra kan en også se over til Høgset og Ikornneset i Gjemnes med en annen stor samling av gravrøyser som lokalt blir knyttet til slaget på Rastarkalv.

Selv om det er sannsynlig at Egil Ullserk ble gravlagt på Freistranda, er det mer tvilsomt at de mange gravrøysene i området har sammenheng med slaget på Rastarkalv. De fleste gravrøysene er det naturlig å se i sammenheng med gårdsbosetningen i området, og de gravlagte er høyst sannsynlig ledende personer som bodde på selve Freigården. På denne gården har det bodd slekter i flere tusen år. Det har vært mange flere gravrøyser i dette området som nå er fjernet.

Gravrøysene kan være fra noe ulik tid. Enkelte av de store røysene, bygd av naken stein uten innblanding av jord, kan være fra eldre bronsealder, dvs. perioden ca 1500-1000 f. Kr. De fleste er det likevel naturlig å tidfeste til eldre eller yngre jernalder, perioden ca. 300-900 e.Kr. Ingen av gravrøysene på Freistranda har blitt undersøkt av arkeologer, men på 1700-1800 tallet ble det gjort "skattegravinger" i området. Det meste som ble funnet er i dag gått tapt, men fra det som enkelte mener er "Egil Ullserks grav" finnes det bevart deler av et sverd med underhjalt som har innlagt mønster i sølv. I graven lå også båtnagler og trekull.

Også i en annen av gravrøysene er det funnet båtnagler. Dette tyder på at det har ligget flere båtgaver i området. I yngre jernalder/vikingtid var det ikke uvanlig at folk i kystområdene fra de høye sosiale lag ble gravlagt i en båt. De fleste båtgravene har inneholdt mindre robåter på 5-10 m.

Slaget på Rastarkalv stod i år 955. Håkon den gode, ca. 920-961, var sønn av Harald Hårfagre og tjenestejenta Tora Mosterstang. Håkon kjempet om kongemakten mot halvbroren, Eirik Blodøks sine sønner. Eiriksønnene kom fra Danmark med en stor hær og mer enn 20 skip. Håkon hadde bare 9 skip og støtte fra bønder i området ledet av Egil Ullserk. Det kunne være mellom 40 og 50 mann i hvert skip.

I Snorres kongesaga beskrives tre trefninger i slaget. Disse er etter lokal tolkning:
1) Ved Kalvskråbekken, der Egil Ullserk ved hjelp av 10 mann og 10 merker (faner), lurte Eiriksønnene til å tro at de ble falt ryggen av en stor hærstyrke.
2) Ved Freidarberg, der kong Gamle - den eldste av Eiriksønnene, forstod at de hadde blitt lurt.
3) Ved Freistranda, der Eiriksønnenes skip ble liggende fast langt oppe på land grunnet den store forskjell på flo og fjære sjø.
Kong Håkon og hans menn vant slaget mot en stor overmakt på grunn av Egil Ullserks krigslist.

Snorres kongesaga forteller at kong Håkon den gode gravla Egil Ullserk og "alle som var falt av hans flokk" i et av Eiriksønnenes skip som ble dratt i land på Freistranda. Det ble reist høye bautasteiner ved denne gravrøysa. Av de bautasteinene som står på Freidarberg, regnes den største for å være en av de "opprinnelige" bautasteinene som ble reist over Egil Ullserk. Steinen er flyttet flere ganger og har tidligere blitt benyttet bl.a. til båtstø. De siste 100 år har den stått på Freineset. Bautasteinene fikk sin endelige plassering på Freidarberg i 1974. De to andre steinene er hentet fra Bolga og Endreset.

bautastein fra Eid i Eidsfjord

Bautasteinen på Eid i Eidsfjord
Bautasteinen står oppå den ene af to gravhauger.

bautastein på Todneset

Foto: Knut Rage ©
Bautasteinen på Todneset, Tysnes, Sunnhordland.

Bautastenen ble beskrevet av Breton (1835) som forteller at den var "nine feet", dvs ca 3 meter høy, og at stenen stod midt i en stor stenring. Senere havnet stenen i fjæra nedenfor den gamle prestegården på Tysnes, men i 1991 ble stenen hentet opp fra sjøen og plassert der den står i dag. Vi kan derfor ikke regne med at bautasteinen på Todneset står på sin opprinnelige plass.
Kilde (PDF): Agdestein & Rage, Det førhistoriske anlegget på Todneset - horg, gravkammer eller ein kultplass for soldyrking?

bautastein fra Eid i Eidsfjord

Bautasteinen på Frei Prestegård i Sandane

Bautasteinen står lidt i utkanten av et gravfelt med flere gravhauger, på nabogården til Nordfjord Folkehøgskole.

bautastein fra Foss, en høvdingegrav ved Horg Bygdatun

bautastein fra Foss, en høvdingegrav ved Horg Bygdatun

Bautasteinen på Foss høvdingegrav, Horg, Sør-Trøndelag.

Haugen ble bygd over en gravkammer bygd av stenheller, og er fra folkevandringstiden, omkring år 400 e. Kr. Gravkammeret er 3,5 m langt og 70-80 cm dypt og er orientert nord-sør. Den ble undersøkt i 1934 og etter utgravingen ble den restaurert og bautasteinen gjenreist av ungdomslaget.

Inne i kammeret har en kvinne og en mann vært gravlagt. Ved begravelsen ble likene lagt på en skinnfell, trolig en bjørnefell. Mannen lå langs østveggen i kammeret med hodet mot nord. Med seg hadde han fått våpen og smykker, sverd, to spyd, skjold og en fingerring av gull. Ved undersøkelsen ble det også funnet rester av beltet hans, forskjellige beslag og utstyr til ildslagning. Kvinnen lå langs vestveggen, ved mannens høyre side. Hun hadde fått med seg en stor bøylespenne av sølvblikk, tre mindre bøylespenner av bronse, to sølvnåler, 28 perler av glass og rav, nålehus, en spinnesnelle og en kniv. På fingerene hadde hun en gullring og to sølvringer.

I søndre del av kammeret, ved de dødes føtter, var plassert et glassbeger og fem leirkar. De har trolig inneholdt mat. Under skinnfellen var bunnen av kammeret dekket av trekull, som kan være rester etter et bål som ble tent for å vigsle graven.

Kvinnen kan ha vært en trell som ble drept for å følge mannen i graven, men mer sannsynlig er det likevel at det er mann og kone som ble gravlagt i haugen. Kanskje ble den ene gravlagt først og den andre lagt i graven på et senere tidspunkt. Graven på Foss er en av de rikeste og best bevarte fra eldre jernalder i Trøndelag. Begge de døde var velstående og hadde råd til å bære og bli gravlagt med gjenstander, glassbeger og perler, som var importert fra utlandet. Også de andre gjenstandene viser at de fulgte motene ute i Europa. Vi kan med full rett kalle graven en høvdingegrav.

Ved restaureringen ble det laget en åpning inn til gravkammeret ved foten av haugen, men den ble stengt i 1982, fordi kammeret begynte å sige sammen. Det er lettest tilgang til gravhaugen ved forespørgsel til Horg Bygdatun.

bautastein ved Harkmark kirke

Bautasten ved Harkmark kirke, Vest-Agder.

Stensirkel ved Harkmark kirke

Stensirkel med midtsten ved Harkmark kirke, Vest-Agder.

Bautastein fra Vestlandet

Maleri av I.C. Dahl

Maleri av J.C. Dahl. "Høstarbeide mellom bautasten" - fra 1839

Maleri av I.C. Dahl

Maleri av J.C. Dahl. "Vinter ved Sognefjorden" - fra 1827

Foto: www.arild-hauge.com ©

Eksterne links:
¤ "Landets högsta bautasten, Forvännen 1933, side 311
¤ Trude Knutzen, Bautasteiner og Runesteiner – vitnesbyrd om særegne døde?
¤ Eksten link: "Wikipedia.org om bautastein i Norge
¤ Eksten link: Bilder av bautasteiner fra Heimskringla.no

Referanser - Kildelitteratur

Opdateret d. 25.10.2019