Det at det er sannsynlig at oldtidens folk har hatt astronomiske teknikker og
observasjonssteder i lang tid før de behersket skrivekunsten, er ikke en ny tanke, den går visst nok helt tilbake til 1700-tallet da britiske oldforskere, den tids arkeologer, ble oppmerksomme på at visse oldtidsanlegg tilsyneladende var orientert etter de posisjoner i horisonten, hvor solen står opp og går ned ved solvervene.
Tanken ble gjenopplivet og videreutviklet med nye teorier på 1960-tallet, især av amerikaneren Gerald Hawkins og Alexander Thom i England. Ifølge denne oppfattelse har stenaldermennesket hatt et betydelig astronomisk kjennskap og mange arkeologiske monumenter har fungert som et slags observatorie. Det mest kjente av disse monumenter er Stonehenge i England.
Arkeo-astronomien, som vitenskapen kalles, har etterhvert utviklet seg til et ganske stort og anerkjent forskningsområde, men jeg må si at det er fremkommet mange og tildels sære teorier hvor det, etter min mening, kreves meget god vilje for å kunne se det som "blir bevist", særlig fra gruppen av amatør-arkeo-astrologer, men bevares meg vel, man skal lete lenge etter maken til kreativitet og fantasi i denne bransje, og det kan man jo bare ta av seg hatten for. Med andre ord, man bør ha meget stor kritisk sans når man leser denne slags litteratur.
Det er kun en hypotese at det finnes vitnesbyrd om anlegg for forhistorisk astronomi anvendt til kultiske og andre formål i Norden, selv om jeg bringer mulige eksempler på dette lengre ned på siden, og danske arkeologer har ikke særlig tiltro til hypotesen om arkeo-astronomi på dansk område.
For eksempel finnes det i Harreskoven på Sjælland flere såkalte rillesten, som mange mener at de rillene som er i stenene er siktelinjer for å finne blant annet solvervdagen, men Nationalmuseet i København mener at det kun er snakk om et gammelt stenbrudd.
Samtidig er det helt sikkert at observasjoner av solen og månen er blitt gjort i Norden - det var den eneste mulighet de hadde, for å regulere kalenderen med dens religiøse fester, og jeg tror heller ikke at det hersker tvil om at solvervene var viktige kultiske dager i det hedenske Norden.
Les mer om den Vest-Nordiske kalenderen.
Hva ligner denne slagskygge?
At Nordens bronsealderbefolkning bl.a. var "soldyrkere", hersker det liten tvil om.
Solvognen fra Trundholm viser at soldyrkelse fant sted omkring 1200 f. Kr., og blant motivene i helleristnigene er det en mengde soltegn som vitner om soldyrkelse. Likeledes er den norrøne mytologi full av vitnesbyrd og fortellinger om himmellegmer. Vi vet derfor at folk i førkristen tid i Norden dyrket og observerte himmellegemer.
Av de få kilder som omhandler nordboernes dyrkning av solen, fortelles det i Cæsars (100-44 f. Kr.) bok, "Gallerkrigen", at germanerene dyrket Sol, ild og Måne.
Den greske historikeren Prokopios skrev på 500-tallet, om en stamme langt nord i Thule som var livredde for at solen ikke skulle snu ved vintersolverv. De sendte en utsending opp på fjellet som skulle observere solen snu. Når sendebudet kom tilbake med de lykkelige nyhetene, ble det holdt en stor fest i mørket.
Araberen, al-Tartuschi, forteller fra sitt besøk i Hedeby (ca. 950-60), at innbyggerne dyrket stjernen Sirius, men kun et fåtal var kristne.
Fra Adam av Bremen (død 1076) hører vi, at svenskene i Uppsala holdt en stor fest hvert 9. år. Det samme hører vi om i biskop Thietmar av Merseburgs krønike (død 1018) hvor han skriver om store offerfester i Lejre hvert 9. år.
9 år er den tiden fra månen har sitt største til den har sitt minste utsving i sitt oppgangspunkt (9 år= ½ Sarosperiode. Sol- og måneformørkelser gjentas med et mellomrom på 18,03 år, som er den såkalte sarosperiode).
Mange steder i Danmark, bl.a. i forbindelse med gravplasser, finnes det stenanlegg som med litt god vilje kan fortolkes som astronomiske siktelinjer til soloppgang ved sommer- og vintersolverv. Også posisjonen til stjernen Sirius er muligvis blitt observert på denne måte.
Det kan ha vært observatorier i form av "stjernesten" med huller eller utskjæringer (rillesten), så man kunne følge solen og visse stjerner i deres kulminasjoner. I Harreskovene ved Furesøen finnes et arrangement av sten, som kan ha vært brukt som et måneobservatorium. I følge hypotesen skal slike stjernesten og stensetninger til astronomisk bruk formentlig hatt en kultisk betydning.
Hvis disse fortolkninger er korrekte, betyr det, at det minst i fra den nordiske bronsealder har vært et praktisk kjennskap til astronomi, og at det i Norden derfor kan, som i mange andre land, finnes fornminner, eller kultanlegg som med sannsynlighet har blitt laget og plassert på en slik måte at de har en tilknytning solvervene. Under følger en beskrivelse av noen dem.
Karnilshaugen på gården Hauge i Sandane, Gloppen, Norge
Karnilshaugen er antagelig den største menneskebygde haugen på Vestlandet og blant de ti største haugene i Norden. Haugen er knyttet til et solfenomen ved sommer- og vintersolverv. Solen går da i et trangt skar i fjellet (Fitjeskaret) rett i sør. Haugen ligger da, på et tidspunkt, på grensen mellom den delen som har sol og den som ikke har.
Ved vintersolverv når solen går ned, ligger skråningen nedenfor haugen i den delen som har skygge, mens like ovenfor, fra foten av haugen, lyser den mektige haugen i sol, men riktignok dette varer kun i 8-10 minutter på slutten av dagen.
Ved somersolhverv skjer det samme, haugen er det siste punktet sola slipper. Dette skjer ca kl. 21.34, og da kan en stå på haugen i sol, mens alt omkring ligger i skyggen.
Karnilshaugen sett fra veien ovenfor.
Karnilshaugen sett neden i fra.
Utsikt fra Karnilshaugen mot Sandane med fjellet og Fitjeskaret som er med på at skape fenomenet ved solvervene.
Karnilshaugen har et tverrmål på ca 55 meter og er ca 10,5 meter høy. Volumet er ca 7000 m3 og man mener at det er brukt 17.500 dagsverk på å bygge haugen, dvs. at det har vært ca 90 mann om å bygge haugen i løpet av ett år.
Haugen er ikke utgravet, så man vet ikke hvad den inneholder, men en georadarundersøkelse viser at det kan være en konstruksjon sentralt i haugen. Derfor er det usikkert om Karnilshaugen innholder en grav, eller som Raknehaugen er tom, eller om den kan ha fungert som en tinghaug eller rett og slett kun vært et maktsymbol. Vi har heller ingen kjennskap til om det har foregått kulitiske aktiviteter ved solhverv.
Trolig er Karnilshaugen på gården Hauge og en røys på Todneset på Tysnes gård på øya Tysnes i Tysnes kommune i Sunnhordaland (se under for neste lokalitet), de eneste stedene i Norden, hvor det er påvist en tilknytting mellom et solfenomen ved solverv og plassering av en hedensk haug eller røys.
Vil man sammenligne solhvervsfenomenene på røysen på Todneset på Tysnes og Karnilshaugen, bør det nevnes at mellom Vereide kirke og Karnilshaugen, en avstand på ca 3 km, er det et område som heter Tystad. Dette kan muligvis indikere at guden Ty har vært dyrket begge steder.
Røysen på Todneset, Tysnes gård, Tysnes kommune, Sunnhordaland, Norge
Øverst på Todneset på gården Tysnes på nordsiden av innseilingen til Våge, nordvest på øya Tysnes, ligger en røys som tydelig kan sees i terrenget. Hvert år ved vintersolverv, sett fra Todneset hvor røysen ligger, forsvinner solen først bak Dallandsfjellet i en lille halvtime, før den kommer frem igen i Dallandsskaret, og da skinner solen kun på røysen på Todneset og i en tynn stripe bak, i noen få minutter, mens alt annet ligger i skygge.
Røysen eller haugen, ligger i dag på dyrket mark ca 25 meter opp fra sjøen, og er 20 meter i diameter og ca 1,5 m høy. I dag er røysen helt tilvokset med gress, men enkelte 20 - 40 cm store stenblokker er fremdelses synlige i haugens ytre.
I sentrum av røysen er det i dag et stort søkk etter utgravinger av Eyvind de Lange (1915) og Jacob Kvalvaag (1965). Ved utgravingen i 1915 ble det funnet en kniv,
klinknagler, jern, bryne, dyreben og skjell. Eyvind de Lange fant ingen grav, men haugen viste seg å dekke over ruinene av en liten bygning av sten og jord. Det indre målet på rommet var 2,10 x 2,10 m, og de innvendige murene opptil 65 cm høye. I det sørøstre hjørnet av rommet var det murt opp en forhøyning.
Det firkantede rommet var fylt av sten, og på gulvet var det sort
jord med dyreben, østersskjell og blåskjell. En sten plassert sentralt i haugen kan få tankene hen på et alter.
Anlegget på Todneset er på pga. funn av jern datert til jernalder, men dateringen er usikker selv om navnet Todneset, som betyr "samlingssted", kan peke på yngre jernalder, kan navnet Tysnes kan ha et eldre opphav enn navnet Todneset. At andre kjente gravannlegg med solvervsfenomen, som for eksempel Maes Howe på Orknøyene, pleier å være eldre enn jernalder, derfor kan det peke i retnig av at anlegget på Todneset kan være eldre.
Like i nærheten, på Todneset, har det også stått bautasten, som i dag er gjenreist etter å ha blitt fraktet opp i fra fjæra. Bautastenen ble beskrevet av Breton (1835) som forteller at den var "nine feet", dvs ca 3 meter høy, og at stenen stod midt i en stor stenring. Dette kan tyde på at Todneset kan ha vært en kultplass/gravplass over flere generasjoner.
Det er vanskelig å si med sikkerhet hvilken funksjon røysen på Todneset har hatt, men blandt hypotesene er at det kan være et horg, eventuelt en kultplass for soldyrking eller gravkammer, men vi har ingen kjennskap til om det har foregått kulitiske aktiviteter her ved solhverv.
Men det kan neppe skyldes en tilfeldighet, at de ved plasseringen av Karnilshaugen (se lokaliteten over) og røysen på Todneset, da anleggene ble bygd og var i bruk, at de plasserte de to haugene nettopp der hvor solen ved solverv på et tidspunkt, kun skinte på dem og ingen andre steder bygden.
Klosterbakken, Lille Harreskov, Sjælland, Danmark I skogen er mange stenanlegg, typisk med en stor sten i midten forsynet med en eller flere riller, dvs. at stenanleggene er et horg (oldnordisk: Hárgh, som betegner en rektangulær stendynge som ble anvendt til offerfester i førkristen tid), som har gitt skogen navn - Harreskoven. Utover en mengde askegroper med forøket fosfatinnhold, som kan forklares med innhold av brente knokler, er det siktelinjer fra den sentrale rillesten i retning av soloppgang ved sommer- og vintersolherv, samt jevndøgn og stjernen Sirius' oppgangssted.
Andebjerg, Tingskoven, Han Herred, Jylland, Danmark En stenring med markeringer for sikte til soloppgang ved jevndøgn og vintersolverv. C-14 datert trekull fra stedet tidfester anlegget til år 380 - 105 f. Kr.
Aalegaard Skov i Han Herred, Jylland, Danmark På grensen mellom skogen og den åpne marken mot vest finnes en runddysse, som i jernalderen omkring vår tidsregnings begynnelse ble til et kultsted i form av en solårskalender (sol-ve). I sentrum av stenkretsen er det en rosett av sten med stolpehull i midten. Her i fra er det siktelinjer til solens opp- og nedgang på henholdsvis solverv og jevndøgn, markert med tilsvarende stenrosetter med stolpehull. Her kan man for eksempel på en midtsommeraften stå med ryggen mot sydøst, og sikte over midterstolpen mot den avsatte stenrosset og se solen gå ned i nordvest.
Her finnes også et solur som er laget som et hesteskoformet stenanlegg som består av 13 små rosetter, hvert med et midterhull til en skyggestang. I løpet av dagen kastet disse stenger på skift deres skygge mot en sentral stang i hesteskoen. Denne konstruksjonen er den eldste kjente form for solur i Danmark. Man kan se av oppdelingen av soluret at de i jernalderen i Danmark har inndelt dagen i sekvenser à 45 minutter.
Også her kan man iaktta siktelinjene for solens opp- og nedgang. I siktelinjen mot nordøst finnes spor av to trekullsdynger, hvilket tyder på, at jernalderstammen på Aalegaard har feiret sommersolerv ved å iaktta solens oppgang mellom to ildsøylene. Her er også en stensatt oldtidsvei, bestående av nevestore sten og med fotballstore randsten i begge sider, som utgår fra en anden kraftig firkantet stensetning og følger nøyaktig sommersolvervslinjen 41 grader og ender ved Hesteskoen. Veien kan derfor betraktes som en prosesjonsvej mot soloppgangen.
Stammershalle, Bornholm, Danmark Ved Stammershalle på Nord-Bornholm står tre store bautasten ut mot havet. Like ved står en annen nærmest firkantet sten med en underlig rille. Stenens rille peker i retning mot bautastenen i midten og solens oppgangspunkt over havets horisont ca klokken 04:30 om sommersolvervsmorgen. Bautastenene stammer fra bronzealderen (1.700-500 f.Kr.). Anlegget med bautastenene står like i nærheten av Stammershalle Badehotel.
Kilde: Tabt billeddokumentasjon fra Stammershalle Badehotells hjemmeside.
Solverv: De to tidspunkter da solen står høyest over og lavest under himmelens ekvator, eller populært sagt, årets korteste og lengste dag - da solen snur.
Solvervspunktene: De punkter på ekliptikken som har størst avstand (23° 27') fra himmelens ekvator. Ekliptikken er storsirkelen på himmelkulen som solen tilsynelatende følger gjennom året, dvs skjæringslinjen mellom jordens baneplan og himmelkulen. Ekliptikken danner en vinkel på 23° 27' med himmelens ekvator.
Sommersolverv: 21./22. juni
Vintersolverv: 21./22. desember
Jevndøgn: De to døgnene i året da solsenteret passerer himmelekvator. Ved jevndøgn er, hvis vi ser bort fra refraksjonen, dag og natt like lange over hele jorden. P.g.a. refraksjon synes et himmellegeme å stå høyere på himmelen enn det virkelig gjør. Vi kan derfor se sol, måne og stjerner mens de ennå står under horisonten. Og det er det som gjør at dag og natt allikevel ikke synes like lange over hele jorden ved Jevndøgn
Jevndøgnspunktene: Vårjevndøgn 21. eller 22. mars og høstjenvdøgn 23. eller 24. september.
Hva ligner denne slagskygge?
Foto: Knut Rage ©
Foto: Svein Ove Agdestein ©