RUNEFORSKNINGENS HISTORIE



------ 1500-tallet ------ 1500-tallet ------ 1500-tallet ------ 1500-tallet ------


Johannes Magnus (1488 – 1544) og Olaus Magnus (1490 - 1557), Sverige

Utsnitt fra Carta Marina med Starkater
Den skandinaviske runeforskningen ble innledet av de to svenske brødrene, Johannes og Olaus Magnus. Johannes Magnus (1488 – 1544) var den siste katolske erkebiskopen i Uppsala, og måtte flykte fra Sverige sammen med broren Olaus Magnus (1490 - 1557), på grunn av reformasjonen på slutten av 1520-tallet. De bodde i eksil resten av livet.

Olaus Magnus publiserte i 1539 et kart over Skandinavia og nærområdene, Carta Marina, hvor det første trykte eksemplet på en runetekst med forklarende latinsk translitterering er trykt. Oppe i det høyre hjørnet står kjempen Starkater
(også kjent som Starkad eller Starkodder) med en runetavle i hver arm. Runeteksten lyder starkatærus pugil sueticus, som Olaus Magnus har translittert til STARCATERVS PVGIL SVETICVS, som på norsk blir "Starkater (en) svensk kjempe".

Runetypene er de samme som brøderne Magnus bruker i sitt "Alphabetum Gothicum" femten år senere.

Johannes Magnus skrev på sin gøtiske historie om de svenske kongene, "Gothorum Sveonumque Historia, som utkom i Roma i 1554, 10 år etter hans død med hjelp fra broren Olaus. Boken inneholdt bl.a. et "Alphabetum Gothicum", dvs et runealfabet i abc-ordning med forklarende latinske bokstaver for hver rune.


Alphabetum Gothicum
Olaus Magnus utga i 1555 sin bok i 22 bind,
"Historia de Gentibus Septentrionalibus", hvor han også publiserer et "Alphabetum Gothicum". Boken er en litterær videreføring av kartarbeidet hvor han føyer til egne erfaringer, gjetninger og legender basert på historiske kilder som Saxo og Jordanes. I motsetning til Olaus Magnus´ bok, er det ingen ytterlig beskrivelse av runene i Jahannes Magnus´bok.

Olaus Magnus´ beskrivelse av de gøtiske runestenene er basert på forestillinger om jetter fra urtiden, sjødyr fra Bottenviken, skigående samer, kvinnelige jegere som overvinner menn osv, og han framstilte det nordiske folk som krigsmessig overlegent, som et resultat av folkets naturlige forutsetninger i form av gruvedrift og det medfødte mot.

Han skriver at i umindelige tider har nordboerene hatt en egen skrift, og har hatt det som skikk å skrive runer på tretavler, og at de fortsatt ristet runer på bark eller never fra bjørketreet, under opphold i feltet eller beleirete steder, da bjørkenever og bark var lettere tillgjenglig enn papir, og at barken ikke ble så lett skadet av snø og regn.

Olaus Magnus beskriver at man finner gøtiske innskrifter på store klippblokker og at de eldste innskriftene er fra tiden før syndefloden eller kort etter. Det at runene var så urgamle, mente man i visse historiske kretser i Sverige helt fram til mitden av 1700-tallet.

Som etnolog, historiker og kartograf er Olaus Magnus mest kjent for sin patriotiske framstilling av Norden, Russland og Grønland, farget av skrøner og folklore. Gjennom "klimateorien" viser han hvordan det barske folk nordfra nødvendigvis måtte ble modige, mens det milde klima sørpå frambrakte feige og tilbakeholdne mennesker.

Olaus og broren Johannes var gøtiske patrioter som framhevet Sverige som det eldste riket, og opphav til de ulike europeiske stammer og folkeslag. Johannes Magnus kongekrønike hevdet en anerekke tilbake til Noas Ark.


Bilder med runer fra Olaus Magnus "Historia de Gentibus Septentrionalibus", 1555.

Fordi Olaus Magnus har mange fantasifulle opplysninger i sin Historia De Gentibus Septentrionalibus, betviler mange historieforskere på hans opplysning om at det i klostebiblotekene i Uppsala og Skara, ble oppbevart flere runebøker, som gikk tapt under reformasjonen. På mange måter kan man sammenligne hvordan kristningen av landet var ødeleggende for mange hendenske kulturskatter, med hvordan reformajonen var ødleggende for katolske kulturskatter.


Laurentius Petri (1499–1573) og Olavus Petri (1493– 1552), Sverige

At Uppsala nevnes av Olaus Magnus som centrum for litteratur om runer gir ny mening, siden den første protestantiske erkebiskop i Uppsala var Laurentius Petri (1499–1573), og hans bror Olavus Petri (1493– 1552), viste tidlig interresse for for runeskriften, uavhengig av brødrene Magnus, som hadde sitt virke i det tidligere katolske Uppsala.

Olavus Petri var en kritisk anlagt historieskriver og mente at svensk historieskrivning burde være tuftet på virklige historiske fakta. Olavus Petri var den første som framhevet runeinnskriftens historiske betydning, og så at runeskriften ikke gikk ut av bruk da den latinske skriften ble innført med kristendomen, men at runene ble brukt parallelt med de latinske bokstavene til langt opp i middelalderen.

Olavus Petri skrev en liten avhandling om runskriften, som ikke ble trykket, men som er bevart som en avskrift. I sin avhandling nedskriver han runenes navn i futhark-ordning, beskriver deres lydverdi og gir en kortfattet stavningslære. Han viser også til syv stugne runer, og primstavens komplette rekkefølge av runene, med navn på de tre siste gyllentallsrunene.

Laurentius Petri forfattet en "undervisningsbok" om runene, som desverre er gått tapt, men Johannes Bureus refererer til denne som "Mäster Larses Runokänsla" i sine skrifter, så selv om Petris-brødrenes skrifter aldri ble publisert, har de alikevel hatt betydning for runeforskningen.


Jellingstenen i Jylland, Danmark

I 1586 lot Caspar Markdaner utgrave den store Jellinge-stenen i Jylland som Harald Blåtand reiste på 900-tallet, og ikke lenge etter oppdaget man den lille Jellinge-stenen, reist av Gorm den gamle etter sin hustru Thora. Henrik Rantzau (1526–1598) innså at de nordiske runemonumentene inneholt viktige innformasjoner til det historiske fornstudiet som akkurat hadde startet i Norden.

I 1591 publiserte Rantzau et kopperstikk med ett komplett prospekt over hele Jellinge-monumentet med runeavtegninger, og et tydningsforsøk av den store Jellinge-stenen på både latin og dansk, sammen med et runealfabet. Dette kopperstikket ble hurtig spredt og plublisert i flere avhandlinger i Europa, og dermed ble Jellinge-stenen det første nordiske runemonumentet som ble offentliggjort for allmenheten.


------ 1600-tallet ------ 1600-tallet ------ 1600-tallet ------ 1600-tallet ------


Johannes Bureus (1568 – 1652), Sverige

Johan Bureus (1568 – 1652) (Johannes Thomæ Agrivillensis Bureus) er en pioner i den svenske runeforskningens historie. Han ble født og oppfostret i områder som var rike på fornminner, og dette kan ha hatt innflytelse på hans valg av sitt framtidige virke. Omkring 1593 begynte han å studere runene som ble en intresse han beholdt han livet ut. Han var den første svensken som kunne tilvirke både kopperstikk og tresnitt, noe som var nyttig da han begynte og utgi sine skrifter. Uten hans pionerarbeide ville vi ikke hatt så mye viten innen runologien som vi har i dag.

Bureus sluttførte i 1599 den første utgaven av "Runakänslanäs Lärä-sban", dvs. Runakänslanes Lärespån
(Bureus store runtavle), men han utga flere versjoner med nye tilføyelser til tavlen, bl.a. allerede året etter. Tavlen omgis av en ramme bestående av de svenske landskapsvåpnen, samt dengang skjoldene til de danske provinsene Skåne, Halland, Blekinge og Gotland, og gir utførlig informasjom om runene, som lydlære med stavningseksempler, ulike binderunor, stungne runer, hvordan man skriver diftonger med runer, dalaruner, runkalendere, avbildete runestener, ulike runtabeller, samt runeinnskripsjoner.

Man finner en forklaring på hvordan man tyder kalenderstaven, sammenlikning melleom runene med det latinske, grekiske, hebreiske og Wulfilas gotiske bokstaver. I midtpartiet av tavlen finner vi den største runetabellen, "Elementa Runica", som tar opp de runevarianter Bureus kjente til fra studier av runestener i Uppland og Västmanland. I et senere opplag av Elementa Runica, har Bureus utøket tabellen med runeksempler fra ni svenske landskap, samt runealfabetene til brødrene Magnus, Petri og Rantzau. Man kan undre seg over hvordan Bureus kunne tilegne seg så mye runekunnskap på så kort tid, men runeskriften var ikke helt utdødd da runforskningen begynte på slutten av 1500-tallet.

Som belønning for sitt arbeid fikk han et kongelig pass for å reise rundt i Sverige for å undersøke runestener, men i 1603 ville Bureus reise utenlands for å studere ved ulike universiteter, men ble nektet utreise av den svenske konge, fordi Bureus ble ansett for å være så uerstattelig, og at man mente om han døde utenlands, ville det være til skade for "antikvitetene", dvs at kunskapen om fornhistorien ville gå tapt. På 1600-tallet var runestudiet den fremste grenen i den historiske forskningen.

Bureus var en dypt kristen, men kunne se at den kristne innflytelse hadde fortrengt runene i løpet av middelalderen. Egentlig ønsket Bureus å gjeninnføre runene istedet for de latinske alfabetet, noe han ikke fikk til, men han lyktes med å få i stand et kongelig privilegium om at ingen svenske abc-bøker måtte trykkes uten runer, og få monopol på å publisere dem. På denne måten ble hovedmålet for Sveriges første trykte abc-bok, en lærebok om runer.

Bureus publiserte "Runa ABC-boken" i 1611, og andre opplag året etter under navnet Svenska ABC-Boken. Siste opplag kom ut i 1624, med den fulstendige tittel "Den Svenska abc Boken. På thet enfalligeste så stält, at de vanlige bokstäverna lämpa sigh efter Runerne och bådhe semias medh wår vanlighe Pronunciation".

Runa ABC-boken har lesestykker med åndelig innhold, med bønner som Fader vår og De 10 bud, og inneholder det latinske alfabetet i abc-rekkefølge, runene i både futhark- og abc-rekkefølge, runenes navn og deres lyverdi og stavningsregler. Runa ABC-boken er bygget opp med runetekst på ene side og på den motsatte side den samme tekst, men med latinske bokstaver. I det nyere opplag plasseres de latinske bokstavene direkte under hver rune i teksten. I 1611-utgaven ble ABC-boken avsluttet med noen bønner skrevet kun med latinske bokstaver, men 1624-utgaven avsluttes boken med bønnner kun med runeinnskrift, uten translittering med latinske bokstaver.

Bureus hadde studert og avtegnet hundretals runeinnskripsjoner rundt om i Sverige, og i 1624 publiserte han en bok med tresnittavtegninger av 48 runestener med tittelen Monumenta Sveo-Gothica Hactenus Exsculpta.

Som mystiker hadde Bureus, akkurat som mange andre menn i samtiden, en dragning til kabbalistiske grubblerier, og begynte allerede i 1591 å fordype seg i Kabbalan. Som 16-åring hadde han på egen hånd lært seg hebraisk, og kunne derfor gå dypt inn i Kabbalans mysterier. I Kabbala studerer man ordene eller innledningsbokstavene i det Gamle Testamentet på originalspråket, og kan på den måten få en skjult, hemmelig og en dypere meningen bak "Den hellige skriften" til å åpenbare seg. Den kabbalistiske søgen gjorde at Bureus overførete denne tankegang til runene, med visjoner om at runene hadde åndlige dimensjoner, som for runekyndige hadde samme funksjon som kabbala for hebreerne.

Med tydningen av drømmene sine og runenes hjelp satte Bureus dette i system, og kalte runene Adalruner
(Adelruner, Adulruner), for gjenom Adalrunene kunne han se utover virkeligheten, og at det fantes en skjult verden som ikke alle har tilgang til. Bureus ble med tiden mer og mer eksentrisk og han kunne komme i en opphøyet transetilstand, mens han var til møter blandt folk, hvor han kunne finne på å forutsi når personene i forsamlingen skulle dø, og flere ganger forutsa han jordens undergang. Adalrunene regnes i dag for Bureus mest fantasifulle oppfinninger, og er ikke noe dagens runologer bruker tid på, men Bureus esoteriske runeforskning ble i samtiden kjent utenlands, og han fikk mange besøk av utlandske mystikere som han underviste i "sanheten om adalrunene".

Johannes Bureus arbeidet med en bok om Adalrunene i mange år, og kom stadig med tilføyelser, men fikk den aldrig utgitt, alikevel finnes det håndskrifter av Adulruna Rediviva i Det Kungliga biblioteket, Stockholm.

Bureus mente at runenes opphav var i Sverige, og arbeidet hen i mot 50 år med planene om å gi ut et samlet verk over alle svenske runeinnskripsjoner. Han hadde innsamlet over 600 avtegninger av svenske runeinnskripsjoner, og de fleste var tydet og oversatt til svensk og latinsk, da han fikk vite at hans danske konkurent, Ole Worm, hadde utgitt sitt verk om de danske runeminnesmerker. Bureus ble aldri ferdig med sitt verk om de svenske runeminnesmerker, men det skyldes mer at antallet av svenske runeinnskripsjoner, er i et mangedobblet antall end Ole Worms 160 danske runeinnskripsjoner, og at var rett og slett umulig å nå over alle i sin egen levetid, pga av det store antall av svenske runeinnskrifter.

Bureus har fått mye kritikk fra runeforskerene som har kommmet etter ham, for sine mystiske teorier om runenes opprinnelse og betydning, samt at han ikke så noen motsetning mellom et nøkternt vitenskaplig runestudium og runemagiske utsvevninger. Alikevel da Jahannes Bureus lå for døden og de tilstedeværende spurte han om hvilke livsgjerninger som han satte høyest, svarte han at det var arbeidet med mystikens område, som han var mest fornøjd med, og han nevnte ikke, det som har betydd mest for runologien, nemlig hans historiske forskning om runer. Bureus er en av de viktigste runologer i Norden, men i tillegg er også Johannes Bureus den første mytiske og esoteriske runemystikker, og vi ser ham fremdeles brugt i våres tid i den henseende, for hans Adalruner
(Adelruner, Adulruner) lever fortsatt i web-sider og bøker. Prøv bare et Google-søk.


Ole Worm (1588 – 1654), Danmark

Ole Worm (1588 – 1654) var en dansk lege, rune- og oldtidsforsker. Da han som praktiserende lege reiste mye på landsbyden i Danmark, fikk han en intressere for fornminner, men i motsetning til Johannes Bureus, ble Worm utdannet i utlandet.

Worm fikk på 1620-tallet mange medhjelpere til å tegne av runeinnskrifter, og fikk beordret alle biskopper i Danmark til oppsøke og avtegne "antikviteter og gamle dokumenter", dvs runestener og fornminner. 11. august 1622 ble det utferdet et kongebrev om fornminnenes ivaretagen, hvor det befalles at alle runebokstaver på sten, tre eller metall skulle avtegnes, uansett om gjenstanden var hel eller var skadet. Likeledes skulle man innsamle runekalendre, som skulle sendes til det konglige kansliet i København sammen med runestene.

Takket være denne konglige befallning, som Worm tildels var ansvarlig for, fikk han opplysninger og avtegninger av runeinnskripsjoner fra hele det daværende Danmark, som også omfattet Norge og visse landskap det sydlige Sverige. Disse avtegningene lot han kunstnere utføre i tre- eller tinnsnitt, som han senere brukte i sine bokverk. Desverre er det mange unøyaktigheter i de innleverte avtegningene og kunstnerene som utførte tre- eller metallsnittene av tegningene, kunne også forvanske runeinnskripsjonene ytterligere, og selv de tegninger som Worm tegnet, har også mange unøyaktigheter.

Worm hadde problemer med tolkningen av språket på runestenen fra vikingetiden, men han så at språket på reunestene lignet islandsk. Derfor begynte han i 1623 å brevveksle med lærde på Island for å få hjelp med å tolke runeinnskriftene, bl.a. Arngrímur Jónsson (1568–1648), som skrev Crymogæa og Thorlákur Skúlason (1597–1656), og det viste seg at islendingene fortsatt hadde store kunskaper om runene og ellers var til stor nytte for Worm. Rundt 1630 tok kontakten med islendingene slutt da hekseprosessene på Island begynte, da det betydde livsfare for menn som brukte runer til magiske besværgelser, da de ble sett på som trollmenn.

Worm utga sitt første bok i 1626, Fasti Danici, om en runekalender fra 1328 som var skrevet på pergament, og funnet på Jylland. Worm trodde at språket i kalenderen var gammel-jysk, siden runekalenderen ble funnet i Jylland, men i virkligheten kommer den fra Gotland og er skrevet på gotlandsk.

Den 20 år yngre Ole Worm og Johannes Bureus ble bitre fiender, da Worm avviste Bureus runemystiske fantasier. Bureus ble bestyrtet når Worm begyndte å skrive i ulike runrpublikasjoner, og at hans pionerinnsats innen runeforskningen ble nedverget av dansken. Worm mente at runeskriftens opphav var i Danmark, i motsetning til Bureus, som mente at det var i Sverige, så nå var hansken kastet og det brøt ut en bitter strid mellom de to.

I sin første utgave av Runir, seu, Danica literatura antiqvissima forsøker Worm å ignorere Bureus banebrytende runeforskning, ved bare nevne Bureus´ runetavle i forbifarten, og ikke legge noen større vekt på hans abc-bøker med runer eller tresnittene av svenske runestener. Worm påstod også i sin bok at det kun var danske runer og runestener som var av særlig intresse for omverden. I de høyere kretsene i Sverige så man dette som et alvorlig angrep, og manet Bureus til å gi Worm svar på tiltale, og da Bureus utga Runa Redux, gikk han til angrep på Worm, og i verseform på svensk med danske melodier til tekstene. Worm ble veldig sint over Bureus viser som hånte ham, og hans litt bristende runekunskaper, på en utspekulert måte. Dog i andre opplag av "RuneR, seu Danica literatura Antiqvissima", som Worm utga i 1651, erkjente Worm at han med vilje hadde ringaktet og fortiet Bureus runetavle fra 1599, hvilket han angret på i "sin alders høst".

Worm var god til å selge seg selv, og var fra 1630-tallet kjent i lærde kretser i Europa for å ha startet den runologiske vitenskapen, og han fikk ord på seg til å være runenes "oppdager". Da hans Danicorum monumentorum utkom i 1643, gjorde det at hans samtid fikk øynene opp for den betydningsfulle skatt som lå i runeminnesmerkene. Dette gjorde at runene og runeforskningen fikk høy status i de lærde kretsene, både i og utenfor Norden. Danicorum monumentorum inneholder en oversikt med avtegninger, tekster, oversetninger og tolkninger av samtlige, på den tiden kjente runeinnskrifter i det danske riket, men som også omtaler helleristninger og andre fortidsminder.

Bureus kamp for egen ære vs. Worm, var bl.a. gjenom å påvise at Worm var en dårlig runetyder, ved å publisere egne tolkninger av noen runestener fra Worms runeverk, som han anså for å være uriktig tolket, men han fikk ikke mye gehør. Det er vanskelig å påvise den korrekte runeteksten på en feilaktig avtegnet runeinnskrift, som selv ikke har sett. Alikevel lyktes det Bureus å tolke riktig runetekst på flere av runetekstene og tyde ord og runer på et mer tilfredsstillende måte enn Worm, nen Bureus skrift Monvmenta Danica certiori Lectioni restituta ab absente fikk ikke særlig stor deling, så Bureus´ tekst gjorde ikke særlig skade for Ole Worm.

Worms bristene runekunskap, er utvilsomt riktig, som vi fikk se da han fikk den lærde islendingen Brynjólfur Sveinsson (1605– 1675) på biskopssetet i Skálholt i tale. Tross at heksejakten på runekyndige menn ikke var over på Island, var ikke Brynjólfur redd for å erkjenne sitt interesse for runeskriften, samt bevise at han var meget kyndig på dette område. Brynjólfur fikk et eksemplar av 2. utgaven av runeR, seu Danica literatura Antiqvissima fra 1651. Dette førte til at Worm fikk kritikk fra Island for sin mistolkninger av Eddatekstene som behandlet runene og sin bristende runekunnskap, men han fikk aldri anledning til å publisere den nye lærdomen, siden Worm døde av pesten som herjet København i 1654.

Men Worms banebrytende innsats for den dansknorske runeforskningen møttes av en enorm respekt, og det skulle gå minst 150 år innen hans landsmenn våget å kritisere hans bristfeldige runetolkninger og kritisere bristen på korrekthet i runinskripsjonenes avtegninger, for når alt kommer omkring så var tonen i Worms runebøker nesten altid saklig vitenskaplig. Hans samarbeide med de lærde på Island gjorde at fornforskerene fikk opp øynene for den historiske språkskatt runeinnskriftene representerer.


Magnus Celsius (1621-1679), Sverige

På 1600-tallet hadde man problemer med å tyde noen innskrifter som bestod av små streker på noen runestener i Hälsingland, og siden Johannes Bureus heller ikke kunne tyde de uvanlige runene, ble det i 1624 trykket opp en plansje med to av disse runestenene, og det ble utlovet en kongelig belønnning til den som kunne tolke runene. Det skulle alikevel gå over 50 år før gåten ble løst.

Magnus Celsius (1621-1679) var en svensk astronom, matematiker og fornforsker som ble født i Hälsingland og derfor tok på seg oppgaven med å forsøke å tyde hjembygdens uvanlige runer. Magnus Celsius reiste til Hälsingland i begynnelsen av 1670-tallet for å studere runestenene nærmere og gjorde noen opptegnelser, som han tok med til Stockholm for å prøve å tyde. Han prøvde flere tydningsforsøk, men måtte til sist gi opp, men på et senere tidspunkt prøvde han igjen med bedre hell, da han så at det var stavene som manglet, og i 1674 hadde han lykkes med å knekke koden til de fleste stavløse runene, bortsett fra R-runen som han forvekslet med et skilletegn og ã-runen som ikke finnes på runestener fra Hälsingland.

1675 holdt Magnus Celsius en tale ved Uppsala universitet, hvor han offentliggjorde løsningen på Hälsingerunenes gåte og påbegyndte arbeidet med trykkingen av sin sin bok, men døde før den ble klar. På tross av at Magnus Celsius oppdagelse ikke ble publisert, ble nyheten spredt også utenfor fornforskerenes kretser. Hans håndskrevene manuskript om de stavløse runene befant seg i slektens eie, og det ble Magnus Celsius´ yngste sønn, Olof, som etterhvert fikk faren Derunis_Helsingicis utgitt i1698 i Roma.


Johannes Haquini Rhezelius (ca 1600-1666), Sverige

Johannes Haquini Rhezelius, eller Reese (ca 1600-1666) var en tidlig svensk arkeolog og byggningsantikvar. Han studerte fra 1624 ved Uppsala universitet, og ca 1630 ble han lærling av Martin Aschaneus og student under Johannes Bureus. Han ble ansatt som kansliskriver i hovkansliet på Kungliga kansliet. Rundt 1634 ble han sendt ved fullmakt fra Kammarkollegiet på sin første reise til Öland, Småland og Västergötland.

Under reisen til Öland i 1634 tegnet Rhezelius kirker, slott, runesteiner og gravplasser. Fra denne turen ga han ut Monumenta runica in Ölandia comitatu Regni Sveciæ Gothiaquæ (1634) og skrev en dagbok. Materialet fra hans reise i Uppland 1635-1638 ble ikke publisert før i 1915; "Monumenta Upplandica", som er hans største bidrag er i arkitekturhistorien, hvor hans beskrivelser av senere revne middelalderkirker er uten sidestykke.


Johan Hadorph (1630–1693), Sverige

Antikvaren Johan Hadorph (1630–1693) fortsatte Bureus påbegynte arbeide med å katologisere og samle inn avtegninger av samtlige svenske runeinnskrifter, med formål å publisere dem i bokform. I begynnelsen av 1650-tallet var han nesten den eneste som engasjerte seg i runologiske studier ved Uppsala universitet og allerede som student hadde han avbildet runeinnskrifter. Etter studiene fortsatte han å avtegne runesteiner i forskjellige landskap.

På midten av 1660-tallet begynte Johan Hadorph med antikvariske forskningsturer i Sverige og han fikk fri tilgang til arkivet som inneholdt de de gamle bildene, som Bureus hadde samlet. I dette arkivet var det et stort antall runeinnskrifter som var gjort klar for publisering. Den nyutnevnte nasjonale antikvar Hadorph innså at han ikke ville være i stand til å finne alle Sveriges runesteiner alene. Derfor hyret han inn studenter med tegnetalent til oppsøke og dokumentere runesteiner rundt om i Sverige. Han fulgte nøye med på situasjonen av hvilke områder som ble utforsket, og lagret runebildene i systematisk ordning etter landskap.

Hadorph var forfatteren av "Sveriges første tjenestemann antikvitetsforordningen" av 1666, som kungjorde at ødeleggelse eller nedbrytning av gamle gravhauger eller steinmonumenter som inneholdt runeinnskrifter var strengt forbudt, og ville bli straffet hardt ved overtredelse. For at påbudet skulle nå innbyggerene i hele Sveige, ble plakaten sendt biskopene, som ga det videre til alle pastorene i bispedømmet. Prestene leste opp forbudet fra talerstolen og sammenkalte deretter kirkepersonell, lensmann og andre beslutningstakere til orientering i menighetshuset. På lignende møter rundt om i Sverige fant de informasjon om de eldgamle monumentene i området. Informasjonen ble vidregitt til det nyopprettede Antikvitetskollegiet, som Hadorph var blitt sjef for.

På denne måten klarte Hadorph å involvere hele befolkningen i runeforskningen og fant dermed ut hvor runemonumentene befandt seg, og var i stand til å sirkle områdene som ikke ble utforsket. "Undersøkelsene" av "antikvitetene" ble riktignok utført av personer uten historisk utdannelse, men den innsendte informasjonen var veldig nyttig som forberedelse til de årlige forskningsturer. Antikvitetsplakaten bidro også til å stimulere offentlig interesse for arkeologisk forskning.

Hadorph ville gjerne gi ut et storslått verk om alle svenske runeinnskrifter etter inspirasjon fra Ole Worm som skulle få navnet Monumenta Runica Sueo-Gotica, men hans samling av runeinnskrifter ble aldri utgitt, men han har æren for å ha det største innsamlingsvolum av svenske runeinnskrifter, som ingen hverken før eller etter ham, har klart å samle inn.


Olof Rudbeck d.ä. (1630–1702), Sverige

Olof Rudbeck den eldre (1630–1702) videreutviklet Johannes Magnus' fantasifulle svenske historie fra 1500-tallet, og han opparbeidet så meget støtte og tyngde i samtiden, bl.a. fra de kongelige, at det ble forbudt for andre svenske historikere å kritisere Rudbecks teorier. Han tolket runeinnskriftene på en meget tvilsom måte, og det var med andre ord farlig å gå i opposisjon til ham, og det sies det at man kunne bli dømt til å få hodet knust av runestener, og dermed få litt forstand hamret inn i den svake hodeskallen sin.

Dette fikk Johan Peringer (1654–1720) erfare da han kritiserte Rudbeck for tolkningen av det vanlige uttrykket på runestener harþa kuþan trik, som Rudbeck oversatte "den hårde guden Trygg", men som Peringskiöld forklarer saklig og av språklige grunder, at runeteksten betyr harða goðan dræng, dvs "(en) meget god mann/kriger/dreng". Peringskiöld redegjorde også for at k-runen ofte kunne betegne "ng-lyden", hvilket den gjør i runeordet trik, men følgen av Peringskiölds kritikk av Rudbecks bristende runekunskaper, ble at Peringskiöld ikke fikk lov til å komme med nye tolkninger av tidligere publiserte runeinnskripsjoner, men han fikk lov til å tolke nyoppdagete runestener.

Rudbecks forsvar og bevis for sine runetolkninger, var at han hadde anvendt Bureus og Worms tidligere tolkninger, og at disse store runeforskers tolkninger, ikke fikk kritiseres av senere generasjoner.

Mellom 1679–1702 utgav Olof Rudbeck den eldre sitt historiske verk Atland eller Manheim I og Atland eller Manheim II. Her prøvde Rudbeck å bevise at de bibelske historiene om paradiset og de gamle greske mytene om Atlantis, faktisk handlet om Sverige, som var det første hjemmet til menneskeheten og alle kulturer. Ifølge Rudbeck var det nordiske språket verdens eldste språk, og runene det eldste skriftspråket.

Olof Rudbecks påvirkning på runeforskningen og hans kvasihistoriske tolkninger skulle vare i nesten 70 år etter hans død, og tilhengere av hans teorier blir kalt Rudbeckianere.


------ 1700-tallet ------ 1700-tallet ------ 1700-tallet ------ 1700-tallet ------


George Hickes (Georgio Hickesio) (1642–1715), England

I læpet av 1702 og 1705 publiserte den engelske historikern George Hickes (1642–1715) verket Linguarum Vetterum Septentrionalium Thesaurus Grammatico-Criticus Et Archjeologicus. Audore Georgio Hickesio, S.T.P.. Verket inneholdt bl.a. et gammelt angelsaksisk runedikt fra 800- eller 900-tallet, en Angelsaksisk furthorc med samtlige runenavn og runeformer, samt en skandinavisk Futhark.

1 2 3
Utdrag fra Linguarum Vetterum Septentrionalium Thesaurus Grammatico-Criticus Et Archjeologicus. Audore Georgio Hickesio, S.T.P. (1 = Runedikt. 2 = Skandinavisk Futhark. 2 = Angeksaksisk Futhork.)

Siden første halvdel av 1700-tallet var de angelfrisiske runene kjente for de nordiske runeforskerene, men det skulle ta ca 150 år før noen via denne kunskap, kunne løse gåten med de eldre nordiske runene. Et problem var naurligvis den språkelge forskjellen på urnordisk og agelfirsisk/ angelsaksisk.

Olof Celsius (1670–1756), Sverige

Olof Celsius (1670–1756) var bare åtte år gammel da faren, Magnus Celsius, døde. Det gikk derfor lang tid før han fikk farens De Rvnis Helsingicis utgitt i 1698 Roma under sin studietur. De Rvnis Helsingicis vakte stor oppmerksomhet i de lærde kretsene, hvilket førte til at en kopi også ble trykket i Leipzig samme år, men først i 1710 ble en udgave av avhandlingen utgitt i Sverige. Under studiereisen ble han bl.a. kjent med islendingen Árni Magnússon (1663– 1730), som er kjent for å donere den store samlingen av islandske håndskrifter til underavdelningen ved Københavns Universitet, kjent som "Det arnamagnæanske Institut".

Olof Celsius gjorde en forskningsreise til Hälsingland og Medelpad, hvor man også hadde funnet innskrifter med stavløse runer i begynnelsen av 1720-tallet. Han gjorde viktige iakttagelser som førte runeforskningen videre, og bl.a. kunne Olof Celsius tyde de stavløse runers R-rune, som hans far hadde forvekslet med et skilletegn. Han gjorde færdig sin runeavhandling i 1724, men av en eller anden grunn, ble den liggende den liggende urørt til 1773, da den endelig ble publisert neste tyve år etter hans død.

Avhandlingen heter De runis Helsingicis observationes quædam, sive ad Oreadas Helsingicas og er fra et vitenskaplig synspunkt meget imponerende og langt forut sin tid, takket være den detaljerte redegjørelsen for runene og deres tolkning, samt klarhet i forestillingen og mangelen på fantasifull spekulasjon. Derfor kan man med rette vurdere at Olof Celsius var den første virkelig vitenskapelige runologen.


Johan Peringer (Peringskiöld) (1654–1720), Sverige

Johan Peringer (1654–1720) var tegner og han kunne tilvirke sine og andres tegninger til tresnitt og kopperstikk. Fra 1680 ble han ansatt ved Antikvitetskollegiet under Hadorphs ledelse, og han reiste derfor mye rundt i Sverige og avtegnet runestener. Ved 1690-tallets begynelse hadde han og Hadorph samlet 1.080 runstener utskåret i tre, som var klare for trykking, men Hadorph døde og fikk aldri oppleve at runverket ble trykket.

Johan Peringer arbeidet under både Rudbeck og Hadorph, og etter Hadorph død i 1693, overtok han sjefsplassen ved Antikvitetskollegiet. Han ble også adlet for sin innsats for runeforskningen, og fikk etternavnet Peringskiöld. I brev kritiserte Johan Peringer sterkt både Hadorphs og Rudbecks arbider, men på den tiden var lagt ned forbud mot å opponere mot Rudbeck, noe Johan Peringer fikk erfare da han kritiserte Rudbeck for tolkningen av det vanlige uttrykket på runestener harþa kuþan trik.

Rudbeck oversatte det "den hårde guden Trygg", men som Peringskiöld forklarer saklig og av språklige grunder, at runeteksten betyr harða goðan dræng, dvs "(en) meget god mann/kriger/dreng". Peringskiöld redegjorde også for at k-runen ofte kunne betegne "ng-lyden", hvilket den gjør i runeordet trik. Følgen av Peringskiölds kritikk av Rudbecks bristende runekunskaper, ble at Peringskiöld ikke fikk lov til å komme med nye tolkninger av tidligere publiserte runeinnskripsjoner, men han fikk lov til å tolke nyoppdagete runestener.

Peringskiöld fortsatte å arbeide med det svenske runearbeidet, og ga ut to store foliobøker i 1710 og 1719 om gamle monumenter fra hedensk og kristen tid i Upplandet. Bøkene inneholdt flere runeinnskrifter, men ingen med de omtalte harþa kuþan trik-innskriftene. Først i boken Ättartal För Swea och Götha Konunga Hus ... som ble utgitt fem år etter hans død, var innskrifter med ordene kuþan trik tatt med, og oversatt "en god helt".

Fordi Peringskiöld hadde økt omfanget av det planlagte runearbeidet med å også omfatte alle Sveriges gamle monumenter, ble det for omfattende til å få det utgitt i løpet av hans levetid. Johan Peringers håndskrift Monumenta Sveo Gothorum.


Johan Göransson (1712–1769), Sverige

På 1740-tallet hadde Johan Göransson (1712–1769) gjort seg bemerket som forlegger, oversetter og tolk av Snorres Edda. Göransson fortsatte og vidreutviklet Rudbecks teorier om den svenske koblingen til den bibliske, egyptiske, grekiske og romerske fornhistorie, oppblandet med den fornnordiske mytologien i Eddaen, og blir derfor ofte sett på som Rudbecks gjenganger.

Göransson publiserte i 1747 runerverket Is Atlinga, Det år : De forna Göters, här uti Svea rike, bokstäfver ok salighets lära, trätusend tvåhundrad år före Christum, utspridde i all land, igenfunden af Johan Göransson.. I boken skriver Göransson at de første herskerne i kongeriket Svea var Bore, Tor og Odin. De ble regnet som guder etter deres død og ble tilbedt under forskjellige navn fra Uppsala til Kina. Disse kongene var ikke hedninger selv, men heller gudfryktige og rettferdige.

Han forfekter også at ca 2200 f.Kr. hadde Gud skapt og deretter spredt runene til forskjellige land i verden, og som bevis på at runene forutsa Kristen lære og Jesu fødsel, fant han på nye tolkninger av runenes navn. Ifølge Göransson betydde bl.a. Thor og th-runen "frelser", og han mente at runene ble brukt til INRI-inskripsjon på Jesus kors. I-runen mente han betydde Jesus og t-runen skulle betegne den korsfestede på korset.

Utrolig nok fikk Göransson oppgaven med å utgi det lenge etterlengete svenske runeverk, men for å unngå kritikk fra Olof Celsius bestemte Göransson seg for å publisere runeverket uten sine egne kommentarer. Sveriges første store Runeverk utkom i 1750 og verkets fulle navn er Bautil, det är: alle Svea ok Götha rikens runstenar, upreste ifrån verldenes år 2000 til Christi år 1000; för detta, efter glorvördigast i åminnelse konung Gustaf Adolfs ok konung Karl XI:tes befallning afritade ok til största delen : uti former inskurne; men nu, efter vår allernådigaste konung Fridrich I:stas befallning ok riksens högloflige ständers begäran, med några anmärkningar utgifne af Johan Göransson. Det forkortete navn på runeverket er Bautil.

Bautil kom ut i folioformat og inneholdt avbildninger av 1173 runestener. Allerede i tittelen hadde Göransson fått med sine utdaterte Rudbeckianske holdninger om alderen på runestenene er fra 2000 f.Kr. til 1000 e.Kr. I forordet fortsetter han med å forklare at det svenske språket er mor til latin, at ormslyngene på runestennene er Jakobs stige til himmelen, at guden Asa Thor var Egyptens første konge som også regjerte over Fønikia.


Nils Reinhold Brocman (1731–1770), Sverige

Nils Brocman (1731–1770) utga i 1762 Sagan om Ingwar Widtfarne och hans son Swen, hvor han publiserer sin undersøkning av de såkalte Ingvarsstenene i Uppland og Södermanland, som han kobler til den islandska sagaen. I avhandlingen bestrider han Rudbeckianerenes oppfattning om runstenes alder og kommer med påstanden om at det ikke finnes noen runstener fra hednesk tid, og at samtlige er fra kristendomens første tid i Sverige, ca 1050–1250 e Kr.

Nils Brocman så at de fleste runestenene i Uppland hadde et kors eller var avsluttet med kristne bønner, og mente derfor at runene måtte tidsmessig måtte plasseres til vår kristne tidsperiode. Dette var ikke nytt da Magnus og Olof Celsius tidligere hadde observert dette faktum. Brocmans sterke motstand mot de Rudbeckianske floskler bidro til at disse synspunktene ble gravlagt, og at runeforskning begynte å være basert på historiske fakta igjen.

Riktignok daterte Brocman mange runestener fra det 1000-tallet til 1100-tallet, men den forsiktige aldersbestemmelsen av runeinnskriftene gjorde bare bra for runeforskning, da tendensen til å overdrive begynte å forsvinne. Men dessverre kom revisjonen for sent for de tidligere runeforskernes teorier hadde gitt runeforskning et dårlig rykte, og det ville ta nesten 100 år før det ble bedre.

Det var ikke bare Nils Brocman og Olof Celsius som hadde skjønt Rudbeckianerenes manglende evne til objektivt å analysere runeskriftenes innhold. Bl.a. forfatteren og historikeren Olof Dalin (1708-1763) kritiserte også runeforskningen i satirske skrifter, som Visdoms-Prof eller Arngrim Berserks förträfflige tankar öfwer et fynd i jorden og Beskrifning Om en Run-Sten Vid Drottningholm, som kan tjäna til uplysning i Lovöiska historien. Rudbeckismen hadde vært toneangivende innen runeforskningen fra slutten av 1600-tallet til lidt over midten av 1700-tallet, noe som ikke hadde hindret dem i å presentere en teori villere enn den anden. Dette førte til at runeforskningen etterhvert ble ansett som et eksepsjonelt uvitenskapelig emne.

På slutten av 1700-tallet tapte interessen for runestudiet seg, og fukuset ble mere og mere på utenlandsk historie. Den gamle greske mytologien ble ansett som mer interessant enn den nordiske, fordi det var så mye mer litterær informasjon om de gamle greske gudene. Antikvitetsakademiet og riksantikvarene var ikke lenger involvert arkeologiske undersøkelser eller praktisk arkeologisk bevaring. Det gikk til og med så langt at Riksantikvaren på begynnelsen av 1800-tallet mente at det ikke lenger var verdt se etter eldgamle monumentene, for da burde alle bli oppdaget. Også runestenene hadde liten verdi, da de ikke ble ansett å kunne gi noen interessant historisk informasjon. Dette skulle vare i de ca neste 50 årene.


------ 1800-tallet ------ 1800-tallet ------ 1800-tallet ------ 1800-tallet ------


Götiska förbundet, Sverige

Det Götiska förbundet ble stiftet i 1811 i et forsøk på å gjenoprette allmenhetens interesse for den götiska fornhistorien, dvs den nordiske fornhistorie, og ble stiftet som en motreaksjon til de statlige historieforskernes sviktende interesse for bevaring av de gamle fornminnene. Det Götiska forbundet ga ut egne tidskrifter og arbeidet for at det praktiske fornstudiet skulle gjenopptas, som bl.a. omfattet runeforskningen.

Entusiaster som historieprofessoren Nils Henrik Sjöborg (1767–1838) gjorde mye for å vekke allmenhetens intresse for runene ved å publisere mange nye runefunn og runeinformasjon i Samlingar för Nordens Fornälskare 1822–1830.


Johan Gustav Liljegren (1789–1837), Sverige

Johan G Liljegren (1789–1837) gjorde en for en stor innsats for å få runforskningen tilbake som et vitenskaplig emne av rang. Han fikk i 1821 Antikvitetsakademiens medalje for sin avhandling Anmärkningar öfver Runorna och Runminnesmärken i Norden, og i motsetning til de fleste runeforskere før ham, var Liljegren fri for ville runologiske teorier. Liljegren studerte de tidligere runeforskerenes skrifter, og tok til seg all den runekunnskapen de hadde å gi, men silte vekk alt av fantasifulle og uvitenskapelig påstander. Liljegren så seg for eks. ikke istand til å kunne bestemme runeskriftens opphav.

I 1832 ble Liljegrens Run-Lära publisert, som dannet skole for vitenskapelige og runologiske funn som ble gjort i løpet av 1800-tallet. Siden man ennå ikke hadde lyktes med å forstå eller tyde de urnordiske runene, handler Run-Läre kun om runer fra viktingtiden og middelalderen. I boken forklarer Liljegren hva ordet runer kan bety og beskriver runenens oppbyggning, deres navn og lydverdi, forklarer lønnrunene og hvordan samstavsrunene er oppbygd. Liljegren gir mange eksempler på runelogiske ord og uttrykk og forklarer deres betydning. Han går også gjennom hvordan runekalenderen er strukturert og hvordan man bruker den. Boken avsluttes med avbildinger av forskjellige runetabeller, lønnruner, runeinnskrifter og runekalendere.

År 1833 publiserte Liljegren Run-Urkunder som inneholder translittereringer av samtlige kjente nordiske runeinnskripsjoner på den tiden. 3000 runeinnskrifter er rapportert i boka, som også inkluderer håndskrifter, runekalendere og runemynter samt noen få ikke-nordiske innskrifter. Liljegrens informasjon om runeinnskriftene var basert på tidligere runeforskeres avtegninger.


Carl Fredrik Säve (1812-1876), Sverige

Carl Säve (1812-1876) fikk det første professorat i nordiske språk i Sverige. Han var en framstående folkemålsforsker, med spesiale på det gotlandske språket, og ble en banebrytende dialektolog. Sammen med broren Pehr Arvid innsamlet de materiale som lå til grunn for utgaven til Gotländsk ordbok 1936–1945.

Han utgav en tekster bl.a om De starka verberna i dalskan och gotländskan, Upsala 1854, Några upplysningar om dalmålet och dalallmogens folklynne, Stockholm 1855 Runstenen vid Fjuckby i Uppland, Uppsala 1858 og Gutniska urkunder: Guta lag, Guta saga och Gotlands ruininskrifter språkligt behandlade, Stockholm 1859.


Gísli Brynjúlfsson den eldre (1794-1827), Island

Gísli Brynjúlfsson den äldre (1794-1827) var en islandsk fornforsker og prest. Han er kjent for hans Periculum runologicum seu de runarum origine, propagatione et usu (1821), om runenes oppkomst og anvendelse, som han fikk en filosofie magistergrad for.


Peder Goth Thorsen (1811-1883), Danmark

Peder Goth Thorsens (1811-1883) var fra Varde og hans navn knyttes særlig til provinslovene og runestenene. Thorsen var medstifter av det Nordiske Litteratursamfund (1847), og her utga Valdemars Sjællandske Lov, Eriks Sjællandske Lov og Skaanske Lov (1852-53). Senere ga han utga også Valdemar II’s jyske Lov (1853) og De med Jyske Lov beslægtede Stadsretter (1855). På en tid, da det ellers ikke var særlig stor innteresse for runemindesmerkerne, var Thorsen ivrig til å oppsøke dem, og arbeidet for bedre bevaring. Han skrev også enkelte afhandlinger om runeinnskriftene.

Hans store smål var å få samtlige runestener avbildet og udgitt i bokform, som han begynte å utgi som De danske runemindesmærker 1. Afdeling, 1864, De danske runemindesmærker 2. Afdeling Bog 1, 1879 og De danske runemindesmærker 2. Afdeling Bog 2, 1880. 1. avdeling av De danske Runemindesmærker omhandler de slesvigske runestene. Det var et fortjenstfuldt værk, selv om mange språklige forklaringer ikke var tilfredsstillende. Det var gode avbildninger som var lærerikt for runestudiet, og det inneholdt historiske undersøgelser av betydning (ssom om Svend Tveskæg og hans tid). Men særlig videre kom Thorsen ikke, for den 2. avdeling Jyllands Runemindesmærker som også omhandlet øyene, hadde avbildninger, men kun med kortfattet tekst.

Thorsen fikk stor anerkjendelse for sin fotolitografiske utgave av Det Arnamagnænske Håndskrift no. 28, 8vo, Codex runicus, udg. i fotolitogr. Aftryk af Kommissionen for det Arnamagnæanske Legat. Hermed følger som Tillæg en Undersøgelse af P.G. Thorsen om Runernes Brug til Skrift udenfor det monumentale (1877).


Finn Magnusen (1781-1847), Island

Ole Worm
Ole Worms tegning af Runamo. Sjöborg1 Sjöborgs tegning af Runamo. Worsaae
Worsaaes tegning af Runamo.
Runamo-klippen ligger i det tidligere danske område Blekinge, men som i dag hører under Sverige. Runamo er allerede omtalt av Saxo Grammaticus i prologen til Gesta Danorum (ca 1200):

"Denne sti, som strækker sig hele vejen fra havet i syd op til Värends stenede ødemarker, omgives af to linier, en på hvor side, med et smalt mellemrum hvor arealet overalt fures af runer. Selvom stien end løber over høje klipper og endnu igennem dale ser man hele vejen spor af disse bogstavtegn. Kong Valdemar, den hellige Knudes velsignede søn, blev sådan forundret over dette, at han for at få skriftet tyd sendte folk at færdes over bjerget for omhyggeligt at undersøge hele rækken af skrifttegnene samt indskære dem i kageruller, præcist Så som de var ristede. Men de kunne ikke få nogen mening i dette skrift, thi fordybelserne var dels fyldte med jord, dels så nedslidte af regn og fodtrin at tegnene på en forvirret slags blev syntes at overgå i hinanden."

Valdemar den Store (1131 – 1182), skal være den første kjente som sendte en ekspedisjon til Runamo, men det lyktes ham ikke å tyde innskriften, bortset fra at man mente å kunne tyde ordet Lund. Ole Worm (1588-1654) undersøkte også stedet, og han synes også kunne å lese ordet, Lund. I 1833 besøgte en dansk komité bestående av oldtidsforskeren Finn Magnusen (1781-1847), geologen Johan Forchhammer (1794-1865), historikeren Christian Molbech (1783-1857) og teatermaleren C.F.Christensen (1805-1883) Runamo, for endelig å avgjøre om det var snakk en runeinnskrift eller naturlige revner i fjellegrunden.

8 år senere, dvs i 1841, pubiserte Finn Magnusen sitt verk Runamo og Runerne, hvor han fremla en tolkning ut i fra en teori om at runene skulle leses bakfra, altså høyrevendt lesning, og at det var mange binderuner i teksten.

Teksten er en prisning av gudene, og forfattet av Harald Hildetands skalder, fortalt på vei til det avgjørende slag på Bråvalla-sletten mod Sigurd Ring:

Hiiltekinn rikí nam
Garðr inn hjó
Úli eið gaf
Vígi Oðin rúnar
Hríngr fái
Fall á mold
Álf(ar?) ástagoð
Ola (fiái?)
Óðin ok Fr(ei)
Ok Ásakun
Fari (fari)
Fjandum varum
Unni Haraldi
œrin sigr.


Det kunne ikke andet enn å gå galt, og det var særlig kritikken fra arkeologen J.J.A.Worsaae (1821-1885), som på overbevisende måte avlivet Magnusens teori og fastslo, at runene og binderunene Magnusson så, i virkligheten var naturlige bergsprekker og furer i fjellet.. F.J.J. Berzelius bidro også til kritikken og i dag det alle enig i at det ikke er noen runeinnskrift på Runamo, kun furer eller sprekker i fjellet.

Selv om Magnusen ble høvlet ned for sin tolkning av Runmo, er hans avhandlingen full av informasjon som kan være av stor intresse for den runeinteresserte, og flere av hans historisk-antikvariske avhandlinger og utgaver har ennå en verdi. Projekt Entreprenörsskap och Kulturarv i Blekinge Län skriver i Blekinges Dansktid om Runamos historie.


Richard Dybeck (1811-1877), Sverige

Richard Dybeck var utgiver av tidsskriftet Runa med folkloristiskt og antikvariskt innhold som utkom i årene 1842-1850 og 1865-1876. Innehodlet besto av fornmindesbeskrivninger fra svenske landskap, folkeviser, folkedans og sangleker, sagn, folkskikk, gåter, lokale navn på vekster osv.

Dybeck skrev teksten til den svenske nasjonalsangen, Du gamla, du fria, til folkevisen "Så rider jag mig öfver tolfmilan skog", som han hadde hørt i Västmanland, og den ble første gang trykket i Dybecks tidskrift Runa i 1865.

Han stod også for ugivelsene om runeinnskrifter bl.a. i Svenska runurkunder 1.samlingen (1855-59) og Svenska runurkunder 2.samlingen (1860–76) samt skrifter om Svenska Minnesmärken (1851), Svenska vallvisor och hornlåtar (1846), Svenska fornsaker (1853–55), Svenska folkmelodier (1853–56) og Mälarens öar (1861).


George Stephens (1813-1895), England

George Stephens (1813-1895) ble født i Liverpool, men ankom Stockholm 21 år gammel. Her samlet han viser og eventyr flere steder i Sverige, som han sammen med vennen G.O. Hyltén-Cavallius, utga i tittelene Svenska folksagor, 1. bd og Sveriges historiska och politiska visor, 1. bind. Gjennom dette arbejdet fikk han en innflytelse på interessen for folkeoverleveringer og gammel litteratur både i Sverige og Danmark.

1851 ble han lektor, og senere professor til 1893, i engelsk ved Københavns Universitet hvor han i de første år underviste han i oldengelsk. Senere ble han dansk statsborger, og begyndte med runeforskning. I perioden i 1866-1901 utga han sitt hovedverk The Old Northern Runic Monuments of Scandinavia and England. 1. Bind, 2. Bind, 3. Bind som utkom i Danmark og 4. Bind som utkom i Sverige. Han utga også forkortete utgaver i Handbook of The Old Northern Runic Monuments of Scandinavia and England, 1884 og The Runic Hall in the Danish Old-Northern Museum, 1868.

George Stephens er kanskje ikke kjent som den største banebryder, men hans verk ble en stor støtte for Sophus Bugges første sikre tolkninger av urnordiske innskrifter og man støter fortsatt på hans navn i bøker om runer. I Et portræt af George Stephens - professor i engelsk ved Københavns Universitet og fremtrædende medlem af den engelske menighed i Danmark i en menneskealder av lektor Ph.D. Inge Kabell kan du lese mere om George Stephens i Tidsskrift.dk


Sophus Bugge (1833-1907), Norge

I begynnelsen av 1700-tallet publiserte den engelske historikern George Hickes (1642–1715) verket Linguarum Vetterum Septentrionalium Thesaurus Grammatico-Criticus Et Archjeologicus. Audore Georgio Hickesio, S.T.P. (1703-1705). Verket inneholdt bl.a. et gammelt angelsaksisk runedikt fra 800- eller 900-tallet, en Angelsaksisk furthorc med samtlige runenavn og runeformer, samt en skandinavisk Futhark.
Sopphus Bugges banebryteneartikkel
Sophus Bugges hele banebrytende artikkel i "Tidskrift for philologi og paedagogik". Årgang 1865


Siden første halvdel av 1700-tallet var de angelfrisiske runene kjente for de nordiske runeforskerene, men det skulle ta ca 150 år før noen via denne kunskap, kunne løse gåten med de eldre nordiske runene. Et problem var naurligvis den språkelge forskjellen på urnordisk og agelfirsisk/ angelsaksisk, men Sophus Bugge (1833-1907) så at det fantes en sammenheng mellom de angelfrisiske runene og de hittils utydete nordiske runene, men det var også forskjell i form og lydverdi.

Bugge lyktes med å tyde en urnordisk runeinnskrift med hjelp av de angelfrisiske runenes lydverdi. Det som ingen andre runforskere før ham hadde klart, var å finne den riktige lydverdien til den urnordiske R-runen. I de eldre runer har R-runen den samme form som m-runen fra vikingetiden og den angelfrisiske x-runen, noe som hadde forvirret tidligere runeforskere.

I Tidskrift for Philologi og Paedagogik fra 1865 publiserte Sophus Bugge den banebrytene artikkel om Guldhorn-innskriften hvor han luftet sin teori om R-runens lydverdi i eldre runer, og ga samtidig et forslag til ny tydning og oversetning av innskriften på gotisk, norrønt og gammelengelsk. Artikkelen besto av 23 linjer og fyller knapt en side, men ble 1800-tallets mest banebrytende runologiske oppdagelse.

Bugge skriver at han ikke vil begrunne tolkningen nærmere, men gjennom oversettelsene viser han uten å si det direkte at innskriften ikke er gotisk, som bl.a. Peter Andreas Munch mente. Derimot kom Bugge til å hevde at innskriftene med det eldre runealfabetet var skrevet på den germanske dialekten som språkene i Norden hadde utviklet seg fra, som han kalte urnordisk. Han leverte avgjørende argumenter for at runeinnskriftene med de eldre runeer var forfattet i en egen urnordisk språkform som går forut for det norrøne litteraturspråket.

Bugge fortsatte og utvikle sin teori gjennom artikler i samme tidskrift, og mente at runeinnskrifter med urnordisk språk burde kalles de eldre runer for å skille dem fra de yngre runer fra vikingtiden. Dette ble mange nordiske historieforskere i 1860-årene opprørte over, fordi de anså den 16-runers futhark som den eldste, siden den hadde færre runer og var enklere bygget opp enn den 24-runers futhark. Bugge fikk støtte av den danske runulogen som nesten samtidig og uavhengig av Bugge, hadde kommet fram til samme konklusjon om språket i innskriftene.

Frem til 1891 skrev Bugge en lang rekke artikler om forskjellige innskrifter i både eldre og yngre runer og disse enkeltstudiene munnet ut i det store verket Norges Indskrifter med de ældre Runer, som første bind av utkom i årene 1891–1903. Se også Norges Indskrifter med de ældre Runer 1, Norges Indskrifter med de ældre Runer 2 og Norges Indskrifter med de ældre Runer 3.


Ludvig Frands Adalbert Wimmer (1839–1920), Danmark

Den danske språkforskeren og runologen Ludvig F.A. Wimmer hadde uavhengig av Sophus Bugge kommet fram til samme resultat angående de eldre runene og i 1867, ca to år etter Sophus Bugges epokegjørende artikkel i "Tidskrift for philologi og paedagogik" fra 1865, skrev Wimmer i Aarbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie 1867 artikkelen "De ældste nordiske Runeindskrifter" sine synspunkter. I samme artikkel kritiserer også Wimmer George Stephens’ "The Old Northern Runic Monuments of Scandinavia and England", men George Stephens har også et motsvar i 1867-utgaven.

Wimmer publiserte i Aarbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie, 1874 avhandlingen "Runeskriftens Oprindelse og Udvikling i Norden", hvor han viser hvordan runeformene hadde utviklet seg gjennom århundrene fra urnordisk tid og framover. Ved både å vise utviklingen av runene og analysere språket i innskripsjonene fra de forskjellige tidsperioder, beviste Wimmer at runeinnskriftene med den 24-runers futhark var eldre enn 16-runers futhark. Spørgsmålet om runetegnenes opprinnelse og forholdet mellom de forskellige runerekkene, ble kun løselig diskutert i avhandlingen fra 1867, men i avhandlingen fra 1874, samt den omarbeidete og økte utgave Die Runenschrift, Berlin 1887, søkte Wimmer å påvise, at de eldste fellesgermanske runenene er en omdannelse av de romerske kapitalbokstaver som ble brukt i den første keisertiden, og at de yngre nordiske runer er opstått av de eldre runene gjennom omforminger, pga forandringer i språket og mere bruk av runene i vikingetiden. Wimmers resultater ble mer eller mindre enerådene i 30 år, og har bl.a. blitt forsvart av Erik Moltke.

Wimmer kalte runealfabetet for futhark, siden både det eldre og den yngre runealfabetet begynte med de samme seks runene. Fra 1500-tallet ble l-runen alltid plassert før m-runen i runologiske avhandlinger eller lærebøker, men Wimmer plasserte m-runen før l-runen i det yngre futhark, fordi den rekkefølgen eksisterte i den eldre futharken og samme rekkefølge var bevart i lønnrunenes krypteringssystem. Wimmer var også den første som utpekte den yngre futharks fjerde rune som en nasal ã-rune.

Wimmer skrev flere artikler bla. om Døbefonten i Åkirkeby Kirke (1887), Sønderjyllands Historiske Runemindesmærker (1892) , Bemærkninger om Vedelspang Stenens Tid (1893) , De Tyske Runemindesmærker (1894) , Om undersøgelsen og tolkningen af vores runemindesmærker (1895) og De Danske Runemindesmærker, København 1895

Ludvig F.A. Wimmers storverk om runeinnskriftene, De danske Runemindesmærker, bind 1-4 (1893-1908), er også et viktig bidrag til runehistorien.


Julius Magnus Petersen (1827-1917), Danmark

Julius Magnus Petersen, også kalt (Julius Magnus-Petersen) var en dansk tegner, kobberstikker og kunstarkeolog som bidro med tegninger til bl.a. George Stephens', P.G. Thorsens og Ludvig Wimmers verker om runeinnskrifter på 1800-tallet, og i disse utgivelsene har hans bidrag, etter min mening, kort og godt vært like viktig som forfatterenes bidrag til verket.

Julius Magnus Petersen fikk utdannelse ved Kunstakademiets skoler, og var lærer ved Kunstakademiets første figurtegneskole i perioden 1857-1864. Hans interesse for de danske museer og biblioteker ble vakt i ung alder, og han ble tidlig knyttet til disse som tegner, etter at han hadde lært seg å stikke i kobber og radere, som kobberstikker. Fra 1845 begynte han å arbeide for Museet for nordiske Oldsager og fra hans hånd er det bevart utallige mengder gode tegninger av arkeologisk indhold. Han tegnet og utførte illustrasjoner til en rekke verker av vidt forskellig karakter, som for eks. til Videnskabernes Selskabs skrifter, Retzius' verker, det engelske tidsskriftet Archaeologia og som før nevnt til de store verker om runeinnskrifter av George Stephens, P.G. Thorsens og Ludvig Wimmer.

Petersen arbeidet for Museet for nordiske Oldsagers med undersøkelser av kirker og kirkelige gjenstander, samt i de senere år som konservator av altertavler, prekestoler og epitafier bl.a. altertavlen i Sankt Knuds Kirke i Odense, Søndersogns Kirke i Viborg, altertavlene i Århus Domkirke, i Kolding osv. Han har også medvirket ved restaureringen av kalkmalerier i flere danske middelalderkirker.

Hans kunnskap om monumentene ble utvidet med mange reiser i inn- og utland, spesielt i provinsene Skåne og i hertugdømmene (Schleswig og Holstein), hvorfra han har hentet hjem store tegnesuiter som oppbevares på Nasjonalmuseet.


------ 1900-tallet ------ 1900-tallet ------ 1900-tallet ------ 1900-tallet ------


Guido von List (1848-1919), Tyskland

Guido Von List, eller Guido Karl Anton List som er hans fødenavn, ble født i Wien og vokste opp i en romersk-katolsk familie, hvor det var forventet at han skulle følge i sin fars fotspor som forretningsmann, men List viste mere interesse for hedenske ritualer m.v. og eldre nordisk religion. Guido von List var okkultist, raseideolog og grundlegger av ariosofien. Ariosofi er en semi-religiøs retning, som bl.a. er inspirert av teosofi, okkultisme og esoterisme, og inneholder en tro på ariernes overlegenhet, og på et opprinnelig urhjem. Jörg Lanz von Liebenfels var den første som brukte begrepet i 1915, og har siden påvirket nasjonalsosialistisk ideologi og raselære.

Guido Von List var i sin tenkning påvirket av bl.a. Joseph Arthur Gobineau (1816-1882) og Helena Petrovna Blavatsky (1831-1891), og trodde på en verdensomspenende jødisk sammensvergelse mot den ariske rase. Guido von List var sterkt inspirert av de teosofiske tanker av bl.a. Madame Blavatsky, som han innførte i sine egne overveielser om rase og religiøse anskuelser, som var baseret på tysk hedenskap.

List kaldte doktrinen sin for Armanisme, som var baseret på forestillinger om sol-konger i en hedensk germansk religion, og hevdet at den romersk-katolske dominansen i Østrike-Ungarn, var en okkupasjon av de germanske stammer, som var uttenkt av Det Romerske Imperium, og som fortsatt utgjorde en undertrykkelse av det tyske folk og kelterene.

Han mente det var magiske krefter i de gamle runene og i 1891 hevdet han at heraldikken var baseret på runemagi. Idéen om runernes magi var bærende for von Lists tenkning, og i 1906 skrev han artiklen "Das Geheimnis der Runen". Det var ingen videnskapelige tidsskrifter som ville trykke artikkelen, men han fikk utgitt "Das Geheimnis der Runen" i utvidet utgave i bokform 1908.

Det er omdiskuretet i hvilket omfang Lists idéer og okkultisme var direkte inspirasjon for den okkulte nazismen, som ble dyrket av bl.a. SS-lederen Heinrich Himmler, men Von Lists ariosofi var tett forbundet med filisofien i "Thule-Gesellschaft" (1918) som sponsorerte "Deutsche Arbeiterpartei - DAP" (1919), som var forløperen til "Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei - NSDAP" (1920).

List skapte en "futharkh" med 18 runer på grunnlag av at runegalderen, Rúnatal, i Håvamål har 18 vers, men Lists 18 runers "futharkh" er ikke historisk korrekt, da han i virkligheten blander sammen runer og runekunskap fra flere epoker med sin egen fantasi. Noen lydverdier er hentet fra den anglesaksiske futhorc, og de to siste runene, Eh og Gibor er også hentet fra de anglesaksiske runene Eoh og Gyfu. Bortsett fra de nevnte runene, og en flyttet man-rune (fra nummer 13 til 15), er rekkefølgen av runene i Guido von Lists "futharkh", den samme som i den yngre 16 runers futhark.

Runene som Guido Von List skapte kaldte han Armanen Runen, ble adoptert av den tyske okkultisme og Völkisch-bevegelsen. Herfra ble Lists "Armanen Runen" kjent via den ledende nazistiske mystiker, østrikeren Karl Maria Wiligut, over i den nazistiske okkultisme, og især SS, under ledelse av Heinrich Himler, som begynte å bruke runene i nazismens symboldyrkelse, som logoer for forskjellige enheter og i propagandamateriale.

Armanen-runene ble brukt til magiske formål av forfattere som Friedrich Bernhard Marby (1882–1966) og Siegfried Adolf Kummer(1899-1977) og etter andre verdenskrig i et reformert "pansofisk" system av Karl Spiesberger (1904–1992). Mer nylig bygger Stephen Flowers (Edred Thorsson) (1953-), Adolf Schleipfer (1947-) og Larry E. Camp også på Lists system. Boken er også populær i tysk nynazisme, og det er utgitt et opptrykk av Adolf Schleipfer (1947-) fra "Armanen-Orden". Bemerk at læren som Guido Von List og hans tilhengere forfektet i begynnelsen av 1900-tallet, har blitt gjenopptatt i runemagiske kretser i New Age bevegelsen.


Guido von Lists Armanen Runer og Armanen Runer i sirkel


Karl Maria Wiligut, Tyskland (1866-1945)

Karl Maria Wiligut (1866-1946), også kjent under pseudonymene Karl Maria Weisthor, Lobesam og Jarl Widar var en mystiker, runeteoretiker, okkultist og SS-Brigadeführer. I 1934 utviklet Wiligut et runealfabet som var løst basert på Armanen-runene til Guido von List, men Wiligut hevdet å ha blitt innviet i runekunskap av bestefaren sin, Karl Wiligut (1794–1883). Wiliguts runealfabet har 24 runer, og er mere lik den eldre Futhark, enn Lists Armanen-runer, som er mere basert på den yngre Futhark. Wiligut navnga sine 24 runer: Tel, Man, Kaun, Fa, Asa, Os, Eis, Not, Tor, Tyr, Laf, Rit, Thorn, Ur, Sig, Zil, Yr, Hag-Al, H, Wend-horn , Gibor, Eh, Othil og Bar-Bjork.

I Wiliguts runealfabet er det 5 runenavn uten presedens til de historiske runenavnene, og disse er Tel (en krysset ring, ligner på solkorssymbolet), Tor (som en latinsk T), Zil (som en rotert latin Z), Gibor (hentet fra von Lists Armanen-runer). Formen på Wend-horn er lik Tvimadur, dvs

Etter å ha flyttet fra Østerrike til Tyskland i 1932, blir han introdusert for Heinrich Himmler på en konferanse i Nordische Gesellschaft, en gruppe som arbeidet for å styrke det tysk-nordiske kulturelle samarbeidet. Wiligut ble innlemmet i SS og fikk en avdeling innen Rasse- und Siedlungshauptamt der SS, RuSHA.

Det er mange spekulasjoner om nasjonalsosialismens okkulte røtter, men blandt det materiale som finnes, er de okkulte skriftene til Karl Maria Wiligut, hvis skrifter opprinnelig ble publisert i de ariosofiske tidsskriftene Hag All All Hag og Hagal. Heinrich Himmler ga Wiligut i oppdrag å skrive private rapporter om runer, hemmelige germanske tradisjoner og fornhistorie. Det var gjennom denne innflytelsesrike posisjonen at Wiligut ble kjent etter sin død som "Himmlers Rasputin."

Karl Maria Wiligut har med sine esoteriske tanker og runeteorier skapt grundlag for, og dannet inspiration for mange forskellige mystikere, hedenske og esoteriske grupper som har tatt deler av hans teorier og tenkning til seg.

Litteratur:
The Secret King: Karl Maria Wiligut, Himmler's Lord of the Runes edited and prefaced by Moynihan, (Dominion Press 2001, ISBN 0-9712044-0-3)


Friedrich Bernhard Marby (1882–1966), Tyskland

Friedrich Marby var en tysk runeokultist fra Aurich i Østfrisland og er mest kjent for sin bruk av Armanen-runene og runegymnastikk. I følge det odinistiske magasinet Vor Trú var Marby "en av de viktigste (om ikke den) viktigste figurene i runevitenskapen" med sin påvirkning i samtiden, men også "blant dagens forskere og utøvere." Marby var hverken universitetsforsker eller nazistisk ideolog, men begynte fra 1924 å publisere sine amatørteorier og forskning.

På 1920-tallet kombinerte de to esoterikerne Friedrich Bernhard Marby og Siegfried Adolf Kummer uavhengige av hverandre, ideer om meditasjonsformer av yoga med elementer fra völkish innspirert nudismekultur, og utviklet dermed den såkalte runegymnastikken, som ble spredt gjennom forskjellige skrifter fra midten av 1920-tallet til begynnelsen av 1930-tallet. Begge forfatterene hevdet å være antenner for gudenes vilje og hadde mottatt sin frelseslære gjennom direkte kontakt med forfedrene.

Ifølge runegymnastikken representerer runene kroppsposisjoner og bevegelsesretninger, de såkalte runestillingene som var gode for selvhelbredelse og styrke. Gymnasten skulle helst vøre naken og innta stillingen i noen minutter og koble den med chanting og autosuggestion. Hos Kummer og Marby var filosofien i runegymnastikken hovedsakelig rasemessig og antisemittisk og bidro til rasenenes verdsettelse. Kontakt med gudene kunne etableres via runestillingene og Marby brukte runegymnastikk som en "mester" for fjernheling.

Marby ble sammen med Siegfried Adolf Kummer kritisert i en rapport til Heinrich Himmler av Karl Maria Wiligut, hvor de blir kritisert "for å bringe den hellige ariske arven i vanære og latterliggjøring" og de falt i unåde i Nazi-Tyskland. Begge ble fengslet under det tredje riket for å være uautoriserte okkultister. Etter andre verdenskrig fortsatte Marby sitt arbide, men forble en outsider.

Det var først på 1950-tallet at Karl Spiesberger ignorerte de antisemittiske og etniske elementene i Runengymnastikken og heller understreket likhetene med yoga, autogen trening og Mazdaznan, men i likhet med Marby og Kummer brukte han runene som utgangspunkt for de ulike stillingene som ble brukt i meditasjonenen. Han mente at runeyoga egnet seg for alle, og hans skrifter er en blanding av helseråd og livstil og på 1970-tallet underviste Karl Spiesberger i runeyoga.

På 1970-tallet begynte innflytelsen av Runengymnastikken å spre seg i det højreorienterte esoteriske miljø. Armanen-ordenen overtok Runengymnastikken og på 1980-tallet utga den høyreekstreme utgiveren Rudolf Anton Spieth Marbys skrifter og gjorde dem tilgjengelige for et yngre publikum. Den amerikanske okkultisten Stephen Flowers ("Edred Thorsson") oversatte Marbys Runengymnastik, omtolket som "Rune-Yoga" (også kaldt "Runic Yoga", "Stadhagaldr") og utga flere bøker fra 1970-tallet og utover, og som utløste en verdensomspennende renessanse av runemagi med bøkene sine. I dag er runegymnastikk eller runeyoga utbredt i de esoteriske og nyhedenske miljøene.

Marby Friedrich Marby runeteorier kan leses i Friedrich Marby, Runen-Buecherei. Band 1 und 2, 1931, Friedrich Marby, Runen Buecherei. Band 5 und 6, 1935 og Friedrich Marby, Runen Buecherei. Band 7 und 8, 1935


Siegfried Adolf Kummer (1899–1977), Tyskland

Siegfried Adolf Kummer var en tysk mystiker og er kjent for sin vekkelse og bruk av Armanen-runene. Han forsøkte seg først som kunstmaler, men på 1920- og 1930-tallet begynte han å utarbeide sin runeteori og publiserte arbeider om runemagi og runegymnastikk. På 1920-tallet var han med og grunnla Dresden runeskole "Runa" som var tuftet på ariosofien, og han hadde en nøkkelrolle i skolens to publikasjoner, Runa og Walhall. På "runeskolen" ble det undervist i runedans og runesanger. Runeøvelsene kan sammenlignes med "runegymnastikken" til Marby.

Kummer ble med i NSDAP og Reichskulturkammer og med gruppen "Runa - Bund der Runenkunde", prøvde han å bli med i Arbeitsgemeinschaft Deutschen Glaubensbewegung, men i juli 1934 ble hans organisasjon forbudt av det Sächsischen Innenministerium. Høsten 1939 ble boken "Heilige Runenmacht" forbudt av Nationalsozialistene, noe som fikk ham i dyp gjeld, men han fikk bli i Reichskulturkammer. På slutten av 1930-tallet stoppet Runa og Walhall med å utkomme.

Kummer ble sammen med Friedrich Bernhard Marby kritisert i en rapport til Heinrich Himmler av Karl Maria Wiligut, hvor de blir kritisert "for å bringe den hellige ariske arven i vanære og latterliggjøring" og de falt i unåde i Nazi-Tyskland. Begge ble fengslet under det tredje riket for å være uautoriserte okkultister, men lite er kjent om hans skjebne i kjølvannet av hendelsene i nazitiden.

Siegfried Adolf Kummer arbeider, sammen med Marby og Guido von List, dannet grunnlaget for Karl Spiesbergers teori om runegymnastikk på 1950-tallet. Kummers verk ble gjenoppdaget på 1980- og 1990-tallet og nyopptrykk ble utgitt i 2010 og 2011 av det østerrikske esoteriske forlaget Edition Secret Knowledge. En samling kilder og litteratur om ham er samlet i Archiv des Niedersächsischen Institut für Sportgeschichte.

Etter andre verdenskrig brøt Kummer med det esoteriske miljøet og konsentrerte seg om sitt arbeid som maler. Han ble tildelt en DDR-kunstnerpris.


Nazi-Tysklands bruk av runene fram til 1945

Se egen side om Nazistenes bruk av runene.


Sven Söderberg Otto Magnus (1849-1901)

Sven Söderberg var en svensk språk- og oldtidsforsker. Han var professor i nordiske språk ved Lunds universitet. Hans mest kjente skrifter er "Forngutnisk ljudlära (gradualavhandling 1879)", "Några anmärkningar om u-omljudet i fornsvenskan (1883)", "Om djurornamentiken under folkvandringstiden (1893)" og Ölands runinskrifter (SRI Band 1, 1900–1906) i smarbeide med Erik Brate. Söderberg foretok utstrakte reiser til inn- og utland for arkeologiske og filologiske studier og ble titulær professor 1901.


Erik Brate (1857-1924), Sverige

Erik Brate var språkforsker og runolog etter bl.a. å ha studert forngermanske språk og sanskrit. Han ble medlem av Vitterhets-, historie- och antikvitetsakademien i 1904. Brate beskrev og tolket runeinnskriftene i flere bind av Sveriges Runinskrifter som Ölands runinskrifter (SRI Band 1, 1900–1906) i samarbeide med Sven Söderberg, Östergötlands runinskrifter (SRI Band 2, 1911–1918 stod han for alene og Södermanlands runinskrifter (SRI Band 3, 1924–1936) i samarbeide med Elias Wessén.

Brate var en produktive runolog og er bl.a. ansvarlig for Runverser sammen med Sophus Bugge 1887–91, Fyrungastenen (1898), Svenska runristare (utgitt postumt 1925), en oversettelse av den Poetiske Eddan i 1913, Äldre Vestmannalagens ljudlära fra 1922, i Svenska Fornminnesföreningens Tidskrift: Runskriftens uppkomst och utveckling i Norden enligt senaste undersökningar, Nordische_Lehnwörter_Im_Orrmulum og Sveriges Runinskrifter, Stockholm 1922.


Otto von Friesen (1870-1942), Sverige

På begynneslen av 1900-tallet fortsatte den svenske runologen Otto von Friesen å forbedre de runologiske framstegene som Sophus Bugge og Ludvig F A Wimmer hadde hadde utviklet på 1800-tallet. Otto von Friesen ble den første som så forskjellen mellom de urnordiske j- og ng-runene, nemlig at j-runen var åpen i formen og ng-runen var lukket i formen.

Otto von Friesen svensk runolog, sprogforsker og professor ved universitetet i Uppsala 1900-35. Friesen forbandt språkvidenskap, historie og arkeologi og skapte øket innsikt i de svenske runeinnskriftenes kronologi. Om runskriftens härkomst (1904) framsatte han sin omstridte teoriom at runene ble skapt av goterene ved Sortehavet ca 200 e.Kr., og at forbildet var den greske kursivskrift.


Magnus Bernhard Olsen (1878-1963), Norge

Magnus Olsen er internasjonalt kjent for sine studier i norrøn litteratur, religionshistorie, runologi og navnegransking. Gjennom sine banebrytende arbeider om runer og stedsnavn skapte han en ny forståelse for religion og samfunnsliv i førkristen tid i Norge.

I studietiden kom han i kontakt med Oluf Rygh og Sophus Bugge som begge kom til å prege hans faglige utvikling. Olsen var assistent for Bugge fra 1902 og i 1908 ble Olsen utnevnt til Bugges etterfølger og fullførte arbeidet med Norges indskrifter med de ældre runer (Bind 3, 1914–24) sammen med Haakon Schetelig. Olsen arbeidet videre med de yngre runene og ga ut fem store bind med Norges innskrifter med de yngre runer (1941–60) med bl.a. hjelp i forarbeidene av S. Bugge, O. Rygh og I. Undseth.

Magnus Olsen var eneutgiver av to bind og medutgiver av ett bind av storverket Norske Gaardnavne, men han er mest kjent for avhandlingene Hedenske kultminder i norske stedsnavne, VSK Skr. II 1914 nr. 4, 1915 og Ættegård og helligdom. Norske stedsnavn sosialt og religionshistorisk belyst, 1926 (2. utg. Bergen 1978). På dette feltet var han en nyskaper, og han har gitt varige vitskaplige bidrag, selv om det kan reises kritikk mot flere av hans konklusjoner.

Det samme kan man kanskje også si om Olsens store arbeide innen norsk og vesterhavsøyenes runeforskningen, for som tidsånden var blandt mange runologer på hans tid, mente Magnus Olsen at runene var mere enn et kommunikasjonsmiddel, de hadde også en magisk funksjon, og han mente å finne "tilsiktede tallforhold", som ga innskriftene sterkere og magisk innhold. Mitt inntrykk er at når Magnus Olsen ikke fant en leselig tolkning av en runeinnskrift, begyndte han å søke etter svar som var basert på magiske og nummeerologisk innhold. Magnus Olsen grunnla tidskriftet Maal og Minne (1909–49), som han redigerte i 40 år, men han skrev aldrig en samle3nde fremstilling av edda- og skaldedikt.

Magnus Olsen var æresdoktor ved fleire utanlandske universiteter. Han var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1904, av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og av en rekke utanlandske vitskaplege akademier. Han ble utnemnt til kommandør av St. Olavs Orden 1945 og var storriddar av den islandske Falkeorden og riddar av den svenske Nordstjärneorden

Magnus Olsen har bl.a. også utgitt En runeamulet fra Utgaard, Stod. Av Magnus Olsen og TH. Petersen, 1919, Tre orknøske runeindskrifter, VSK Forh. 1903 nr. 10, 1903, Runeinnskrifterne i Urnes kirke i Sogn, i FMF Årbok 1907, s. 118–180, Runekammen fra Setre (sm.m. H. Shetelig), BMÅ. Hist.-antikv. rk. 1933 nr. 2, Bergen 1933, Runic inscriptions in Great Britain, Ireland and the Isle of Man, i Viking Antiquities in Great Britain and Ireland, Bergen 1954, s. 154–232.


Ragnar Kinander (1893-1964), Sverige

Erik Ragnar Knutsson Kinander var en svensk språkforsker (runolog) som beskrev og tolket alle på hans tid kjente runeinnskrifter i Småland og forfattet Smålands runinskrifter, (SRI Band 4, Stockholm 1935–1961).


Daniel Hugo Teodor Jungner (1881-1940), Sverige

Hugo Jungner var en svensk lektor og runolog. Som runolog egnet han seg mest til sin hjembygds runeinnskrifter og han var redaktør for Sveriges runinskrifter: "Västergötlands runinskrifter" (SRI Band 5, 1940–1970) sammen med Elisabeth Svärdström som overtok arbeidet etter Jungners død i 1940.


Elisabeth Svärdström (1909-2007), Sverige

1931 fikk Elisabeth Svärdström fire måneders prøvtjenstgjøring ved Statens historiska museum og Riksantikvarieämbetet for å fullføre sin eksamen. Svärdström deltok i det forbredende arbeidet for utgivelsen av Upplands runinskrifter. Hennes oppgave bestod i å gjennomgå og sammenligne eldre opplysninger om runeinnskrifter fra arkiv og litteraturen. Dette ga henne mulighet til å studere Johannes Bureus skrifter, hvilket førte til en avhandling om Bureus arbeider i ???1936???t

Da Hugo Jungner døde i 1940 overtok Svärdström det påbegyndte arbeidet med publiseringen av Sveriges runinskrifter: "Västergötlands runinskrifter" (SRI Band 5, 1940–1970). Gjennom arbeidet med de Västergötlands innskriftene, som ogå ble publisert i separate artikler, la Svärdström grunlaget for den svenske middelalderrunologien. Svärdström samarbeidet ofte nært med spesialister innen angrensete emner som middelalderarkeologi, kunstvitenskap, etnologi, kulturgeografi, kalendervitenskap og middelalderliturgi.

Svärdström var ansvarlig for Sveriges runinskrifter: Gotlands runinskrifter del 2 (SRI Band 12 del 2, Stockholm 1978. som utkom i 1978. Svärdström arbeidet også med senere bruk av runer som dalrunene og moderne runer som for eks innskriften ved Fåfängan i Stockholm. Hun var den som tok initiativ til æ publisere alle nyfunn av runeinnskrifter under titlen Runfynd i Fornvännen.


Sigurd Agrell (1881-1937), Sverige

Det var en økende innteresse for runemagi i første halvdel av 1900-tallet hos et stort antall runeforskere, som framla mer eller mindre gjenomtenkte teorier om hvordan fortidens mennesker brukte i magisk hensikt. En av disse var Sigurd Agrell, som på slutten av 1920-tallet fremla uthark-teorien som handlet om tallmystikken til runene. Hver rune hadde ikke bare et navn og en lydverdi, men også en tallverdi hvis tall inneholdt magiske krefter.

Agrell mente at siden den urnordiske 24-runers futharks først rune, f-runan betydde "buskap" eller "rikedom", måtte den innegolde alt, og skulle derfor ha den høyeste tallverdien, dvs 24. Ur-runen, som betyr "urkraft" eller "urokse", mente Agrell bedre kunne knyttes til tallverdien 1. Agrell fortsatte sin argumentasjon om hver runes tallverdi og i følge Agrell hadde runemaigikerene plassert f-runen sist i runealfabetet, for å skjule den virklige tallmystikken for uinnvidde, siden alle ulike ble da ble like, og omvendt. Denne konstrukerte runeraden kaldte Agrell for uthark for å skille den fra den vanlige futharken. I følge Agrell er da den riktige runemagiske rekkefølge og tallverdi i runealfabetet som følgende:

u1 ¤ th2 ¤ a3 ¤ r4 ¤ k5 ¤ g6 ¤ w7 ¤ h8 ¤ n9 ¤ i10 ¤ j11 ¤ p12 ¤ ë/ï13 ¤ R14 ¤ s15 ¤ t16 ¤ b17 ¤ e18 ¤ m19 ¤ l20 ¤ ng21 ¤ d22 ¤ o23 ¤ f24

Agrell brukte ordet alu, som er et av de vanligste runemagiske ord i urnordiske innskrifter, til å bevise sin uthark-teori. A-runen har tallverdien 3, l-runen har tallverdien 20 og u-runen har tallverdien 1, hvilket tilsammen blir 24. Nesten alle runemagiske teorier bygger på at tallet 24, er det mest kraftfulle tallet i runemagiske sammenheng. Agrells uthark-teori er utgitt i hjglkhglkhglkhglkhgvv.

Sigrurd Agrells runemagiske teorier var meget populære på 1930-tallet, men forsvares ikke lengre av runologer. Alligevel har uthark-teorien med dens nummerologi, blitt tatt i brug igjen av moderne runemagikere sidan 1970-tallet.


Elisabeth 'Lis' Jacobsen (1882-1961), Danmark

Lis Jacobsens spesiale var nordisk filologi og runealfabetet. Hun var medlem av Det Danske Sprog- og Litteraturselskab, og fra 1915 fikk hun arbeidet med å gi ut Ordbog over det danske Sprog. Som student i lære hos L.F.A. Wimmer fikk hun hans tillatelse til at gjøre indholdet i Wimmers store verk tilgjengelig i en mindre og mere hendig form. Denne "Haandudgave ved Lis Jacobsen" utkom 1913 og ble ved i de følgende årtier en allminnelig benyttet håndbok i faget.

For Lis Jacobsen utga avhandlinger om Sjælle-Stenen 1927 (i Festskrift til Kristian Erslev), Sædingestenen 1929 (i Svenskevældets Fald), Nye Runeforskninger 1931, Eggjum-Stenen 1931, Evje-Stenen og Alstad-Stenen 1933, Forbandelsesformularer i nordiske runeindskrifter 1935 med formål å få utgitt en ny samlet utgave av alle runekilder.

Hun samarbeidet med cand.mag. Erik Moltke, som arbeidet med fotograferingsteknikker for at fotografiet skulle kunne avløse de gamle tegningene. Det lyktes å få utgitt Danmarks Runeindskrifter ved Lis Jacobsen og Erik Moltke 1941–42 under medvirkning av Anders Bæksted og Karl Martin Nielsen. Storverket bestod av tre bind, hvor det var et tekstbind, et altlas med avbildnibger og sakslekiskon og ordbok. Samtidig utkom en lommeudgave med alle tekstene.


Elias Wessén (1889-1981), Sverige

Elias Wessén var en svensk språkvviter, professor og medlem av Svenska Akademien. Han beskrev og tolket runeinnskriftene i Södermanlands runinskrifter (SRI Band 3, 1924–1936) i samarbeide med Erik Brate og Sveriges runinskrifter: Upplands runinskrifter 1 (SRI Band 6, Stockholm 1940–1943), Sveriges runinskrifter: Upplands runinskrifter 2 (SRI Band 7, Stockholm 1943–1946), Sveriges runinskrifter: Upplands runinskrifter 3 (SRI Band 8, Stockholm 1949–1951), Sveriges runinskrifter: Upplands runinskrifter 4 (SRI Band 9, Stockholm 1953–1958) og Sveriges runinskrifter: Gotlands runinskrifter 1 (SRI Band 11, Stockholm 1962) i samarbeide med Sven B.F. Jansson.

Wessén tegnet hovedlinjene for utviklingen av det svenske språket i Svensk språkhistorie, 1-3 (1941-56). Han utga også kortfattede håndbøker som den etymologiske ordboken Våre ord, deres uttale og opprinnelse (1961) og oversikten De nordiske språkene (1941). I 1944 tok Wessén initiativ til å etablere Nämnden för svensk språkvård som fra 2006 ble kalt Språkrådet.


Wolfgang Krause (1895-1970), Tyskland

Wolfgang Krause var en tysk filolog og sprogforsker, professor ved universitetet i Göttingen i mange år og specialist i komparativ lingvistik, keltiske studier, tochariske språk, germanske studier, oldnordisk og runologi. I 1938 ble han valgt som leder for indo-europeiske studier og runologi og ble direktør for avdelingen for gammelnorsk filologi. Samme år grunnla han et eget Institut für Runenforschung (Institute for Runology) ved universitetet. I 1938 ble han valgt til medlem av Göttingen Academy of Sciences and Humanities.

I 1940 lot han instituttet bli sponsorert av SS kultur- og utdanningsorganisasjon Ahnenerbe, som da ble Zentralstelle des Ahnenerbes für Runenforschung, men som ble ledet av Helmut Arntz. 1943 ble han utnevnt til direktør for Runedivisjonen i Ahnenerbe og instituttet hans ble omdøpt til Lehr- und Forschungsstätte für Runen- und Sinnbildkunde og han ble tvunget til å godta som assisterende direktør for symbologi Karl Theodor Weigel, som han lenge hadde kritisert som en dilettant. Krause forble i sin stilling etter andre verdenskrig.

I mer enn tretti år hadde Krause vært en av de mest innflytelsesrike personlighetene ved Universitetet i Göttingen, ikke bare på grunn av hans vitenskapelige prestasjoner, men også på grunn av hans evner som pedagog. Han var kjent for sin evne til å presentere kompliserte problemer på en tydelig måte. Hans forskning på runologi dannet et viktig grunnlag for feltet moderne runologi og germanske studier.

Bla. hans utgivelser on runer er Was man in Runen ritzte. Halle 1935, Runeninschriften im älteren Futhark. Halle 1937, rev. ed. Göttingen 1966, Runen, Berlin 1970 og Die Sprache der urnordischen Runeninschriften, Heidelberg 1971.


Carl Johan Sverdrup Marstrander (1883–1965), Norge

Carl Marstrander var professor i keltiske språk ved Universitetet i Oslo i 40 år og var ved siden av sitt internasjonale ry som keltolog også kjent som runeforsker fra 1920-årene og framover. Marstrander grunnla Norsk Tidsskrift for Sprogvidenskap hvor han bl.a. skrev "Om runene og runenavnenes oprindelse", NtS, bd. 1, 1928, s. 85–188, "De gotiske runeminnesmerker", NtS, bd. 3, 1929, s. 25–157. I tidsskriftet Viking skrev han "De nordiske runeinnskrifter i eldre alfabet", Viking 16, 1952, s. 1–277.

Om runenes opprinnelse argumenterte Carl Marstrander for at runene kunne spores tilbake til nord-italiensk-etruskiske alfabeter, en teori som også ble støttet av Helmut Arntz og Magnus Hammarström, men som ikke mange støtter i dag.

Carl Marstrander var medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra 1911 og av flere utenlandske vitenskapelige selskaper. Han var æresdoktor ved universitetene i Dublin og Lund, og 1963 mottok han Gunnerus-medaljen fra Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.


Erik Moltke (1901-1984), Danmark

På slutten av 1800-tallet samlet alle de skandinaviske landene materiale til sine nasjonale verk om runer. I 1891 begynte Bugge å publsere "Norges indskrifter med de ældre runer", i 1895 kom første delen av Wimmers "De danske runemindesmærker" og i 1900 begynte man i Sverige å publsere landskapsvis "Sveries Runinskrifter". Felles for alle disse verk, var at runemonumentene ble avbildet med tegninger, siden forskerene mente at den fotografiske reproduksjonsmuligheten for fotografiene, var dåligere enn for illustrasjonene.

I de norske og svenske runeverkene begynte man alikevel tidlig å bruke fotografier for å avbilde innskriftene, men i Sverige fikk reproduksjonen av runefotografiene så mye kritikk, at endte med at man i Södermanlands Runinskrifter, 1924" , benyttet illustrajoner fra Bautil fra 1750 i stedet.

Den danske runologen Erik Moltke utarbeidet derfor en arbeidsplan for hvordan man kunne bruke kunstig belysning ved fotograferingen av runestener, hvilken han publiserte i Fornvännen i 1932. Moltkes idéer revolusjonerte ikke bare kunsten å fotografere runestenar, men også hvordan man fotograferte hellristninger.

¤ Fornvännen 1947: Moltke, Erik. Hvad var lægæst, guldhornets mester, magiker, præst eller guldsmed.


Sven Birger Fredrik Jansson (1906-1987), Sverige

Sven B.F. Jansson, "Run-Janne", var en svensk runeforsker og en av hovedforfatterene til Sveriges runinskrifter: Upplands runinskrifter 1 (SRI Band 6, Stockholm 1940–1943), Sveriges runinskrifter: Upplands runinskrifter 2 (SRI Band 7, Stockholm 1943–1946), Sveriges runinskrifter: Upplands runinskrifter 3 (SRI Band 8, Stockholm 1949–1951), Sveriges runinskrifter: Upplands runinskrifter 4 (SRI Band 9, Stockholm 1953–1958) og Sveriges runinskrifter: Gotlands runinskrifter 1 (SRI Band 11, Stockholm 1962) i samarbeide med Elias Wessén.

Utgivelsene Sveriges runinskrifter: Band 13: Västmanlands runinskrifter (SRI Band 13, Stockholm 1964), Sveriges runinskrifter: Band 14:1: Närkes runinskrifter (SRI Band 14-1, Stockholm 1975), Sveriges runinskrifter: Band 14:2: Värmlands runinskrifter (SRI Band 14-2, Stockholm 1978) og Sveriges runinskrifter: Band 15:1: Gästriklands runinskrifter (SRI Band 15-1, Stockholm 1981) var han ansvarlig for alene.

Andre skrifter han ga ut er bl.a. Isländsk-svensk ordbok, Íslenzk-Sænsk Orðabók, Rabén & Sjögren Bokförlag, Kungälv (1989), "Pireuslejonets runor", Nordisk Tidskrift för vetenskap konst och industri, utgiven av Letterstedtska Föreningen. Stockholm (1984), Runes of Sweden. Stockholm (1987), Runinskrifter i Sverige, Stockholm (1963, 1984)


Anders Bæksted (1906-1968), Danmark

Den danske runologen Anders Bæksted kritserte fleste runemagiske teorier som hadde oppsto på 1900-tallet, også Agrells uthark-teori. I sin hyperkritiske avhandlig "Målruner og troldruner – runemagiske studier", 1962 forfektet Bæksted sin tese om at runene ikke skal betraktes som magiske symboler, men skal ses på som vanlige skrivtegn, på lik linje som våres boksataver.

Anders Bæksted har bl.a. skrevet Anders Bæksted, Flarup Runestene og Anders Bæksted, Landet mod Nordvest bd. 1, side 69-84.


Ottar Nicolai Grønvik (1916-2008), Norge

Ottar Grønvik var en norsk filolog og runolog og tallrike arbeider brakte Grønvik i fremste rekke blant internasjonale runeforskere. Han skrev bl.a. "Runene på Tunesteinen: alfabet, sprogform, budskap" (1981, dr.avh.), "Runene på Eggjasteinen: en hedensk gravinnskrift fra slutten av 600-tallet" (1985), "Fra Ågedal til Setre: sentrale runeinnskrifter fra det 6. århundre" (1987), "Fra Vimose til Ødemotland: nye studier over runeinnskrifter fra førkristen tid i Norden" (1996) og Der Rökstein: Über die Religiöse Bestimmung und das weltliche Schicksal eines Helden aus der frühen Wikingerzeit" (2003).


Raymond Ian Page (1924-2012), England

R.I. Page var en britisk historiker og en kjent runolog som spesialiserte seg i studiet av angelsaksiske runer. Han tilbrakte et år i København og arbeidet med en MA, og flyttet deretter til Nottingham, hvor han fullførte en doktoravhandling ved University of Nottingham og skrev "The Inscriptions of the Anglo-Saxon Rune-Stones" i 1959.

R.I. Page kalte seg en "skeptisk runolog", og mente at runer oftest ble brukt til verdslige formål og argumenterte mot en tolkning for en "romantisk tilknytning til det okkulte". I 1996 ble han tildelt en æresdoktorgrad ved Norges Teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Han ga bl.a. ut "An Introduction to English Runes" (1999), "Runes. (Reading the past series)" (1987), "Runes and Runic Inscriptions: Collected Essays on Anglo-Saxon and Viking Runes" (1995) og "The Icelandic Rune-Poem" (1999).


Elmer H. Antonsen (1929-2008), USA

Elmer H. Antonsen var en amerikansk filolog som spesialiserte seg i germanske studier. Han var professor i tyske studier, germansk filologi og germansk lingvistikk ved University of Illinois og var gjesteprofessor ved Universitetet i Göttingen. Han var en kjent ekspert på runologi og ga bl.a. ut "A Concise Grammar of the Older Runic Inscriptions" (1975) og "Runes and Germanic Linguistics" (2002).


Klaus Düwel (1935-), Tyskland

Klaus Düwel var professor ved universitetet i Göttingen og sentrerte sin forskning om den germanske antikken, spesielt runologi og studier av tidlig germansk litteratur. Han ble anerkjent som en av verdens ledende myndigheter i denne disiplinen. Düwel bidro med et stort antall artikler til den andre utgaven av "Reallexikon der Germanischen Altertumskunde".

Klaus Düwel har bl.a. utgitt "Runenkunde" (1983), Runische Schriftkultur in kontinental-skandinavischer und -angelsächsischer Wechselbeziehung" (1994), "Schmuck und Waffen mit Inschriften aus dem ersten Jahrtausend" (1995), "Runeninschriften als Quellen interdisziplinärer Forschung" (1998), "Von Thorsberg nach Schleswig" (2001), "Runes, magic and religion" (2004 med Rudolf Simek og John S. McKinnel) og "Runica minora" (2015).


Helmer Olof Gustavson / Gustafsson (1938-2018), Sverige

Helmer Gustavson var en svensk runolog som i mere enn 30 år var aktiv på Runverket ved Riksantikvarieämbetet som runeekspert, hvor han arbidet med redigering, kompletteringen og utgiving av Gotlands runinskrifter i serien Sveriges runinskrifter, samt vitenskaplige undersøkninger og dokumentasjon av nyfunn av runeinskrifter. Hans forskning omfattet også dalrunor og runekalendrer og han bidro til publiseringen av de nyeste bevisene for at Kensingtonstenen er en forfalskning.

Helmer Gustavsons publiserte mange vitenskaplige artiklar om nyfunn av runinskrifter i Fornvännen, som for eks. Helmer Gustavson och Thorgunn Snaedal Brink. Runfynd 1979.


Stephen Edred Flowers / Edred Thorsson (1953-), USA

Stephen E. Flowers, også kjent under pseudonymene Edred Thorsson og Darban-i-Den, var en amerikansk professor og runolog og talsmann for okkultisme, odianisme, germansk mystikk, Asatru og Mazdaisme. Han bidro til å etablere den germanske neopaganske bevegelsen i Nord-Amerika og hadde en betydelig innflytelse på Heathenry på 1990-tallet og årtusenskiftet og har været aktiv i Left hand path okkulte organisationer. Flowers er fortaler for "Esoteric Runology", "runosofy" og "Odianism" (okkultistiske aspekter av germansk neopaganisme). Han har publisert over 60 bøker og hundrevis av artikler og oversettelser om et vidt spekter av emner.

Flowers reiste flere gange til Tyskland i perioden 1971-1983 og kom bl.a. i kontakt med Sadean-verdenen i Chateau Society (Burggesellschaft), Orden des Trapezes (Triskelenorden) og Armanen Orden og har typisk oversatt tyske bøker som "The Secret of the Runes by Guido von List" (1990), "Rune-Magic by Siegfried Adolf Kummer" (1993), "The Secret King: Karl Maria Wiligut - Himmler’s Lord of the Runes" (2001), "The Practice of the Ancient Turkish Freemasons by Rudolf von Sebottendorf", "Strange Tales by Hanns Heinz Ewers", "The Religion of the Ar yo-Germanic Folk: Esoteric and Exoteric" og "The Invincible by Guido von List" som alle er tuftet på den gamle tyske völkish-filisofien. I 1981-1982 studerede han historien om okkultisme og akademisk runologi ved universitetet i Göttingen i Tyskland under Klaus Düwel.

Av egne bøker kan som eksempel nevnes "Runes and Magic: Magical Formulaic Elements in the Elder Runic Tradition" (1987), "The Magian Tarok: The Key Linking the Mithraic, Greek, Roman Hebrew and Runic Traditions with that of the Tarot", "Futhark: A Handbook of Rune Magic" (1984), "Handbuch der Runen-Magie" (2003), "Runelore: A Handbook of Esoteric Runology" (1987), "Runelore : Manuel de runologie ésotérique" (1999), "Runenkunde: Ein Handbuch der esoterischen Runenlehre" (2002), "Rune Might: Secret Practices of the German Rune Magicians (1989, 1990) osv.

I 1978 ble Flowers medlem av Asatru Free Assembly (gamle AFA), hvor han var en av de tidligste medlemmer, med medlemnummer 072. I 1980 ble han indviet som goði (gode = "Asatro-prest") av Stephen A. McNallen, som også stiftet og er leder for Asatru Folk Assembly (nye AFA). Derfor er Floweres i dag sterkt assosiert med The Asatru Folk Assembly (nye AFA), en organiasasjon som proklamerer at ikke-hvite og LHBT-hedninger ikke er velkomne i deres Asarto-tradisjon. Flowers har ellers vært med i til og/eller stiftet utallige okultet/magiske sirkler, foreninger og ordner, og hatt utallige titler av forskjellig slag.

Stephen Edred Flowers / Edred Thorsson har vært en viktig faktor til at spre den nye bølgen av global innteresse for runer som ble opptatt av New Age bevegelsen.


Runekasting, Runeyoga osv - New Age-bevegelsen fra ca 1970

New Age-bevegelsens interesse for runene førte til en global interesse for runer på 1970-tallet. Det ble dannet mange rune-magiske organisasjoner over hele verden, som brukte runene som et middel til å forbedre sin indre utvikling.

Faktum er at kildene til denne "runologi" er hentet fra en filosofisk og "runologisk" trend som statet på siste halvdel av 1800-tallet i Tyskland og Østerrike. Ledene filosofer var bl.a. Joseph Arthur Gobineau (1816-1882) og Helena Petrovna Blavatsky (1831-1891) som bl.a. trodde på en verdensomspenende jødisk sammensvergelse mot den ariske rase. Nye runologiske tolkninger ble bl.a. fremsatt av Guido Von List (1848-1919), Karl Maria Wiligut (1866-1946), Friedrich Bernhard Marby (1882–1966), Siegfried Adolf Kummer (1899–1977), som alle er beskrevt tidligere på denne side. Felles for alle, var at deres teorier ikke har noen rot i historiske kilder, men kun skapt ut fra eget sinn og fantasi.

Det var på 1920-tallet de to esoterikerne Friedrich Bernhard Marby og Siegfried Adolf Kummer uavhengige av hverandre, kombinerte ideer om meditasjonsformer av yoga med elementer fra völkish innspirert nudismekultur, og utviklet dermed den såkalte runegymnastikken, som ble spredt gjennom forskjellige skrifter fra midten av 1920-tallet til begynnelsen av 1930-tallet. Begge forfatterene hevdet å være antenner for gudenes vilje og hadde mottatt sin frelseslære gjennom direkte kontakt med forfedrene.

Guido Von List skapte Armanen Runen som ble adoptert av den tyske okkultisme og Völkisch-bevegelsen. Herfra ble Lists "Armanen Runen" kjent via den ledende nazistiske mystiker, østrikeren Karl Maria Wiligut (1866-1946), over i den nazistiske okkultisme, og især SS, under ledelse av Heinrich Himler, som begynte å bruke runene i nazismens symboldyrkelse, som logoer for forskjellige enheter og i propagandamateriale.

Armanen Runen ble brukt til magiske formål av forfattere som Friedrich Bernhard Marby (1882–1966) og Siegfried Adolf Kummer(1899-1977) og etter andre verdenskrig i et reformert "pansofisk" system av Karl Spiesberger (1904–1992). Mer nylig bygger Stephen Flowers /Edred Thorsson (1953-), Adolf Schleipfer (1947-) og Larry E. Camp også på Lists system. Boken er også populær i tysk nynazisme, og det er utgitt et opptrykk av Adolf Schleipfer (1947-) fra Armanen-Orden.

Gjennom disse forfattere, og særlig Edred Flowers / Edred Thorsson (1953-), er læren som Guido Von List og hans tilhengere forfektet i begynnelsen av 1900-tallet, blitt gjenopptatt i runemagiske kretser i New Age bevegelsen. Edred Flowers / Edred Thorsson har utgitt oversettelser av "The Secret of the Runes by Guido von List" (1990), "Rune-Magic by Siegfried Adolf Kummer" (1993), "The Secret King: Karl Maria Wiligut - Himmler’s Lord of the Runes" (2001) og "The Invincible by Guido von List" som alle er tuftet på den gamle tyske völkish-filisofien.

Nå er det ikke slik at dagens runemagi, runekasting, runeyoga osv er gjenomsyret av nazime og rasisme. Slett ikke, det er etterhvert blitt solid filtrert fra, men kilden, dvs hvor inspirasjonen er hentet fra, er ikke eldre enn litt over 100 år gammel, og har ingen ting med eldre historiske kilder å gjøre, kun fra ca 100 år gamle fanatasier som oppsto i et völkish-miljø, et milæjø hvis tankegang de færreste av os i dag vil sammenligne seg med.




Litteratur:
¤ - Olaus_Magnus: Historia De Gentibus Septentrionalibus.
¤ - Johannes og Olaus_Magnus: Alphabetum Gothicum.
¤ - Olaus Magnus: Carta Marina.
¤ - Olai Magni: Gentivm Septentroionaliv Historiæ Breviarivm.
¤ - Henrik Rantzau: Kopperstikk av Jellinge-monumentet.
¤ - Olai Petri (Olavus Petri): Svensk krønike.
¤ - Fornvännen 1952: Det svenska Runverker 350 år.
¤ - Johannes Bureus: Monumenta Sveo-Gothica Hactenus Exsculpta.
¤ - Johannes Bureus: Elementa Runica.
¤ - Johannes Bureus: Runa ABC-boken.
¤ - Johannes Bureus: Adulruna Rediviva F.a.21.
¤ - Johannes Bureus kopparplåtar.
¤ - Johannes Bureus: Om runornas uppkomst. F.a.19.
¤ - Johannes Bureus: Runa redvx Dän danske k. Waldmars prophetia, om rvnas hem-flycht, funnen i Danmark, uti en norsk bok, skalda benemd, vtaf den höglärde ... D. Olao Worm ... och af honom där sammestädes latit af prente.
¤ - Johannes Bureus: Runa Häfd eller Monumenta.
¤ - Johannes Bureus: Prima juventutis christianæ institutio literaria. Linguâ & characteribus, latinis & gothicis. : Runkorset.
¤ - Johannes Bureus: Monumenta helsingica à Throne in Angedal, ante aliquot cent. annorum posita.
¤ - Johannes Bureus: Burerunor, F.a.11.
¤ - Thommas Karsson: Götisk kabbala och runisk alkemi. Johannes Bureus och den götiska esoertimen.
¤ - Thomas Karlsson: Adulrunan och den götiska kabbalan, 2005. ISBN 9197410233.
¤ - Susanna Åkerman: The Gothic Kabbalah: Johannes Bureus, Runic Theosophy and Northern Apocalypticism in The Expulsion Of The Jews - 1492 and after, 1994, Garland, ISBN 0-8153-1681-X.
¤ - Stephen Edred Flowers: Johannes Bureus and Adalruna, 1998, Rûna Raven Press.
¤ - Ole Worm: Monumenta Danica.pdf
¤ - Ole Worm: Fasti Danici.
¤ - Ole Worm: Computus Runicus. Den gotlandske runekalender fra 1328 etter Worms originalmanuskript.
¤ - Ole Worm: - Danicorum monumentorum libri sex e spissis antiquitatum tenebris et in Dania ac Norvegia extantibus ruderibus eruti.
¤ - Ole Worm: Museum Wormianum. Seu historia rerum rariorum, tam naturalium, quam artificialium, tam domesticarum, quam exoticarum, quæ Hafniæ Danorum in œdibus authoris servantur. Adornata ab Olao Worm ... Variis & accuratis iconibus illustrata.
¤ - Ole Worm: Olai Wormii Antiquitates danicae : Literatura runica ; Lexicon runicum.
¤ - Peder Alfssøn og runene. Tegner for Ole Worm.
¤ - Arngrímur Jónsson: Crymogæa.
¤ - Jonas Haquini Rhezelius: Monumenta runica in Ölandia comitatu Regni Sveciæ Gothiaquæ.
¤ - Jonas Haquini Rhezelius: Monumenta Upplandica. (Materialet fra hans rejse i Opland 1635-1638). Publisert først 1915.
¤ - Olaus Rudbeck: Atlantica Atland eller Manheim I.
¤ - Olaus Rudbeck: Atlantica Atland eller Manheim II.
¤ - Johan Peringer (Peringskiöld): Monumenta Sveo Gothorum.
¤ - Magnus Celsius: De runis Helsingicis.
¤ - Johan Peringer (John Peringskiöld): Wilkina Saga, Eller Historien Om Konung Thiderich af Bern Och hans Kämpar; Samt Niflunga Sagan; Innehållendes några Göthiska Konungars och Hieltars forna Bedrifter i Ryszland, Polen, Ungern, Italien, Burgundien och Spanien, &c. Sive Historia Wilkinensium, Theodorici Veronensis, ac Niflungorum; Ex Mss. codicibus lingvæ veteris Scandicæ, in hodiernam Svecicam atque Latinam translata
¤ - Johan Göransson: Is Atlinga, Det år : De forna Göters, här uti Svea rike, bokstäfver ok salighets lära, trätusend tvåhundrad år före Christum, utspridde i all land, igenfunden af Johan Göransson.
¤ - Johan Göransson: Bautil, det är: alle Svea ok Götha rikens runstenar, upreste ifrån verldenes år 2000 til Christi år 1000; för detta, efter glorvördigast i åminnelse konung Gustaf Adolfs ok konung Karl XI:tes befallning afritade ok til största delen : uti former inskurne; men nu, efter vår allernådigaste konung Fridrich I:stas befallning ok riksens högloflige ständers begäran, med några anmärkningar utgifne af Johan Göransson.
¤ - Johan Göransson: Bautil 1 - 40.
¤ - Johan Göransson: Bautil 41 - 80.
¤ - Johan Göransson: Bautil 81 - 120.
¤ - Johan Göransson: Bautil 121 - 160.
¤ - Johan Göransson: Bautil 161 - 200.
¤ - Johan Göransson: Bautil 201 - 240.
¤ - Johan Göransson: Bautil 241 - 280.
¤ - Johan Göransson: Bautil 281 - 320.
¤ - Johan Göransson: Bautil 321 - 354.
¤ - Nils Reinhold Brocman: Sagan om Ingwar Widtfarne och hans son Swen.
¤ - Olof von Dalin: Beskrifning Om en Run-Sten Vid Drottningholm, som kan tjäna til uplysning i Lovöiska historien.
¤ - Nils Henrik Sjöborg: Samlingar för Nordens Fornälskare 1822–1830, Volum I.
¤ - Nils Henrik Sjöborg: Samlingar för Nordens Fornälskare 1822–1830, Volum III.
¤ - Carl Save: Gutniska urkunder, Guta lag, Guta saga och Gotlands ruininskrifter språkligt behandlade, Stockholm 1859
¤ - John Henr. Schröder, Runographiam Scandinaviae, 1833.
¤ - John Henr. Schröder, Runographia Gothlandliæ Revisa Aucta Et Illustrata.
¤ - Johan G. Liljegren: Runstafven och dess sinnebilder; samt påskdags-tafla för 1000 år.
¤ - Johan G. Liljegren: Run-Lära.
¤ - Johan G. Liljegren: Run-Urkunder.
¤ - Saxo Grammaticus: Gesta Danorum.
¤ - Finn Magnusen: Runamo og Runerne.
¤ - Finn Magnsson: Det Kongelige Danske Historiske og Piiilosopiiiske Afhandlinger.
¤ - F.J.J. Berzelius; Om Runamo och dess inskrift.
¤ - Jens Jakob Asmussen Worsaae: Runamo og Braavalleslaget: Et Bidrag til archæologisk Kritik.
¤ - Projekt Entreprenörsskap och Kulturarv i Blekinge Län: Blekinges Dansktid.
¤ - George Hickes: Linguarum Vetterum Septentrionalium Thesaurus Grammatico-Criticus Et Archjeologicus. Audore Georgio Hickesio, S.T.P. (1703-1705).
¤ - Catalogue Of Runic Literature, Bequeathed By Willard Fiske, 1918.
¤ - Lena Janstad 2005: Tingen med de førsta runorna.
¤ - Tidskrift for philologi og paedagogik, årgang 5.
¤ - Sopus Bugge: Tidskrift for philologi og paedagogik, årgang 6 (Med artikkelen om Guldhornene).
¤ - Sopus Bugge: Tidskrift for philologi og paedagogik, årgang 7.
¤ - Sopus Bugge: Tidskrift for philologi og paedagogik, årgang 8.
¤ - Sophus Bugge: Norges Indskrifter med de ældre Runer 1.
¤ - Sophus Bugge: Norges Indskrifter med de ældre Runer 2.
¤ - Sophus Bugge: Norges Indskrifter med de ældre Runer 1.
¤ - Sophus Bugge: Norges Indskrifter med de ældre Runer 2.
¤ - Magnus Olsen: Norges Indskrifter med de ældre Runer 3.
¤ - Sophus Bugge: Der Runenstein Von Rök In Östergötland, Schweden, 1910.
¤ - Gísli Brynjúlfsson den eldre. Periculum runologicum seu de runarum origine, propagatione et usu (1821)
¤ - Aarboger for nordisk oldkyndighed og historie, 1867 med Ludvig F. A. Wimmer, "De ældste nordiske Runeindskrifter"
¤ - Aarboger for nordisk oldkyndighed og historie, 1974 med Ludvig F. A. Wimmer, "Runeskriftens Oprindelse og Udvikling i Norden"
¤ - Ludvig F. A. Wimmer: Runeskriftens Oprindelse og udvikling i Norden, København 1874.
¤ - Ludvig F.A. Wimmer: Die Runenschrift, Berlin 1887.
¤ - Ludvig F. A. Wimmer: Døbefonten i Åkirkeby Kirke, Købengavn 1887.
¤ - Ludvig F. A. Wimmer: Sønderjyllands Historiske Runemindesmærker, København 189.
¤ - Ludvig F. A. Wimmer: Bemærkninger om Vedelspang Stenens Tid, København 1893.
¤ - Ludvig F. A. Wimmer: De Tyske Runemindesmærker, København 1894.
¤ - Ludvig F. A. Wimmer: Om undersøgelsen og tolkningen af vores runemindesmærker, Københabn 1895.
¤ - Von Ludv. F. A. Wimmer: Runeskriftens oprindelse og udvikling i Norden.
¤ - Ludvig F. A. Wimmer: De Danske Runemindesmærker, København 1895
¤ - Peder Goth Thorsen: De danske runemindesmærker 1. Afdeling, 1864.
¤ - Peder Goth Thorsen: De danske runemindesmærker 2. Afdeling Bog 1, 1879.
¤ - Peder Goth Thorsen: De danske runemindesmærker 2. Afdeling Bog 2, 1880.
¤ - Peder Goth Thorsen: Det Arnamagnænske Haandskrift no. 28,8vo Codex runicus.
¤ - John Henr. Schröder, Runographiam Scandinaviae, 1833.
¤ - John Henr. Schröder, Runographia Gothlandliæ Revisa Aucta Et Illustrata.
¤ - Richard_Dybeck: Runa tidskrift.
¤ - Richard Dybeck: Svenska Run-Urkunder.
¤ - Richard_Dybeck: Svenska_run_urkunder 1. samlingen.
¤ - Richard_Dybeck:Svenska_run_urkunder 2. samlingen.
¤ - Richard_Dybeck: Sö 85 Vaesterby, Svenska run-urkunder.
¤ - Richard Dybeck: Svenska Minnesmärken.
¤ - Gerorge Stephens: Svenska folksagor, 1. bd
¤ - Gerorge Stephens: Sveriges historiska och politiska visor, 1. bind
¤ - Gerorge Stephens: Old Northern Runic Monuments of Scandinavia and England (1. bind, 1866-1901).
¤ - Gerorge Stephens: Old Northern Runic Monuments of Scandinavia and England (2. bind, 1866-1901).
¤ - Gerorge Stephens: Old Northern Runic Monuments of Scandinavia and England (3. bind, 1866-1901).
¤ - Gerorge Stephens: Old Northern Runic Monuments of Scandinavia and England (4 bind, 1866-1901)
¤ - Gerorge Stephens: Old Northern Runic Monuments of Scandinavia and England, 1984.
¤ - Gerorge Stephens: Handbook of The Old-Northern Runic Monuments of Scandinavia and England, 1884
¤ - Gerorge Stephens: The Runic Hall in the Danish Old-Northern Museum, 1868.
¤ - Gerorge Stephens: The Runes, Whence Came They
¤ - Et portræt af George Stephens - professor i engelsk ved Københavns Universitet og fremtrædende medlem af den engelske menighed i Danmark i en menneskealder. Av lektor Ph.D. Inge Kabell
¤ - Fornvännen 1988: Lundberg, Bengt A. Att fotografera runstenar.
¤ - Sven Söderberg, Runologiska och arkeologiska undersökningar på Ölandd sommaren 1884, ats 1905.
¤ - Guido von List: Das Geheimnis der Runen, 1908
¤ - Friedrich Marby, Runen-Buecherei. Band 1 und 2, 1931
¤ - Friedrich Marby, Runen Buecherei. Band 3 und 4, 1932
¤ - Friedrich Marby, Runen Buecherei. Band 5 und 6, 1935
¤ - Friedrich Marby, Runen Buecherei. Band 7 und 8, 1935
¤ - Philipp Stauff, Runenhäuser
¤ - Erik Brate: 1. Innledning - Sveriges Runinskrifter, Stockholm 1922
¤ - Erik Brate: 2. Urnordiska runinskrifter - Sveriges Runinskrifter, Stockholm 1922
¤ - Erik Brate: 3. Runinskrifter från 800- och 900-talet - Sveriges Runinskrifter, Stockholm 1922
¤ - Erik Brate: 4. Runinskrifter från 1000-talet - Sveriges Runinskrifter, Stockholm 1922
¤ - Erik Brate: 5. Runinskrifter från 1100-1400 talet - Sveriges Runinskrifter, Stockholm 1922
¤ - Erik Brate: 6. Tiden efter 1500 - Sveriges Runinskrifter, Stockholm 1922
¤ - Erik Brate: 7. Runinskrifternas innehåll - Sveriges Runinskrifter, Stockholm 1922
¤ - Erik Brate: 8. Runforskningens historia - Sveriges Runinskrifter, Stockholm 1922
¤ - Erik Brate: 9. Register - Sveriges Runinskrifter, Stockholm 1922
¤ - Sveriges runinskrifter Band 1 -15
¤ - Anders Bæksted, Flarup Runestene
¤ - Anders Bæksted, Landet mod Nordvest bd. 1, side 69-84.
¤ - Knud J. Holdt, Richard Morris og Arkaiske Runer
¤ - Claiborne W. Thompson, Öpir


Hurtiglinker til de andre kapitlene:
|.Index.| |.Germanske.runer.| |.Eldre.Futhark.| |.Norske.Futharker.| |.Norske.runeinnskrifter.I.| |.Norske.runeinnskrifter.II.| |.Norske.runeinnskrifter.III.| |.Svenske.Futharker.| |.Svenske.runeinnskrifter.| |.Danske.Futharker.| |.Danske.runeinnskrifter.I.| |.Danske.runeinnskrifter.II.| |.Danske.runeinnskrifter.III.| |.Danske.runeinnskrifter.IV.| |.Danske.runeinnskrifter.V.| |.Islandske.runer.| |.Grønlandske.runer.| |.Andre.Vesterhavøysruner.| |.Anglosaksiske.Futhorker.| |.Østerledsruner.| |.Lønnruner.| |.Runekasting.| |.Runekalender.| |.Computus.Runicus.| |.Sigerdrivamål.| |.Rissing.| |.Symboler.| |.Historikk.| |.Døden.| |.Blot.| |.Guddomsbevis.| |.Volvene.| |.Religionskiftet.| |.Fedrekult.| |.Drikkekultur.| |.Nidstang.| |.Primsigning.| |.Eventyr.| |.Reiseruter.| |.Handelsvarer.| |.Vikingskipene.| |.Navigasjon.| |.Mål.tid.vekt.| |.Våpen.| |.Boplasser.| |.Husdyr.| |.Familieliv.| |.Klassedelingen.| |.Lov&Rett.| |.Idrett.| |.Spill.| |.Navn.| |.Gloser.| |.Riker.| |.Konger.| |.Sagaklipp.| |.Hvordan.lage.| |.Fornminner.| |.Norrønt.språk.| |.Håndverk.| |.Tekstil.| |.Stavkirker.| |.Goterne.| |.Herulerne.| |.Folk.i.Europa.| |.Oslo.| |.Helleristninger.| |.Bilder.i.berg.| |.Film.| |.Kunst.| |.Musikk.| |.Litteratur.| |.Mjød.| |.Kultur.| |.Referanser.| |.Download.| |.Linker.| |.Kildetekster.| |.Odins.Trollsanger.| |.Webmaster.|

Hvem Hva Hvor i Norrøn mytologi :
A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å


Siden er laget av Arild Hauge © Aarhus, Danmark 2019



Opdateret d. 18.1.2022